Tybring-Gjedde, FrP og kulturen – eller hvordan kebaben fortrenger vassgrauten

De fleste har vel fått med seg Aftenpostenkronikken ”Drøm fra Disneyland” laget av herrene Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde, begge sentrale i Oslo FrP. De tar et oppgjør med Arbeiderpartiet som etter deres oppfatning har ført en bevisst politikk for å gjøre Norge multikulturelt. Dermed skal Ap ha gjort seg skyldig i å svekke den norske kulturen.

Et viktig argument i deres verk er: ”Ja, de kulturelle bevegelsene over landegrensene er sogar en berikelse roper de (hylekoret som forsvarer det multikulturelle samfunn, m.a.) ut fra sine babelske tårn. Ja vel. Men det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg hodet. Det er forskjell på en gradvis og naturlig utvikling, og en rask politisk styrt kulturell revolusjon. Det er åpenbart ikke det samme at grupper av etniske nordmenn adopterer køntrimusikk-kultur som at 20000 cowboyer får adgang til Norge for å dyrke sin egen kultur. Eller?”

Det er deres frykt at norsk kultur vil bli trengt til side og marginalisert av den planmessige kulturelle (les muslimske) invasjonen av Norge, den gode kulturen vil bli ”omskapt til symboler for en intolerant og ekskluderende fortid”. Derfor sverger de to på at de aldri vil bidra til ”kultursviket” til Arbeiderpartiet, ikke en gang om det blir ”satt opp plakaten ”skutt blir den som…”!” Det siste er ment å skulle vekke assosiasjoner mellom den sosialdemokratiske-muslimske allianse og nazi-okkupasjonens overgrep i Norge. - Aldri i verden om de vil føle seg flerkulturelle noen gang!

Det mangler ikke reaksjoner og flere vil komme; Høyres kommentarer spenner fra at man ikke forstår hva FrP vil oppnå med dette, til erkjennelse av at dette er et dårlig grunnlag for et regjeringssamarbeid. Siv Jensen tar ikke avstand fra kronikken – tross alt er det vel ikke tvil om at Tybring-Gjedde treffer sitt partis grunnfjell ganske godt? De to herrer har allerede fått velfortjente klapp på skulderen fra Vigrid og Stopp Innvandringen også.

Det vil nok komme diverse artikler i nær fremtid, og de fleste vil ta opp rasismetråden – så jeg lar det aspektet ligge her, selv om kronikken gjør hva den kan for å piske opp fremmedfrykt og ”oss mot dem” tankegang. Tross alt har FrP mistet mange stemmer i det siste og det er tid for ”å finne seg selv”. Fremmedfrykt, Rasisme og Populisme (=FRP) er dessverre fremdeles grunnpilarer i fremskrittsideologien, ved siden av liberalismen. Høyre har i sin allianseiver bare ønsket å se det siste aspektet og lukket øynene for det første.

I stedet vil jeg mer fokusere på kulturdebatten som de to herrer på en noe klønete måte tar opp. Forfatterne harselerer over hylekoret som påstår at kulturelle bevegelser over landegrensene er en berikelse. Problemet er at det er svært vanskelig for noen nasjon ikke å bli påvirket – og utviklet av fremmed kulturpåvirkning. Noe annet hindrer fremskritt og utvikling. Det har vært gjort bevisste forsøk på total isolasjon av et land (Kambodsja under Pol Pot) fra fremmed kultur. Andre nasjoner eller folk har ligget så avsides til at de aldri har vært utsatt for noen annen kultur enn sin egen, for eksempel nyfunne stammesamfunn på Ny Guinea. Det ene førte til folkemord, det andre er et samfunn på steinalderstadiet.

Norge har aldri vært et kulturelt isolert land, og det var først på nasjonsbyggingsprosessens tid at man begynte den bevisste jakten på det ”nasjonale” – som en protest mot unionen med Sverige. Vi fikk Ivar Aasen, Asbjørnsen og Moe og andre kulturarkeologer som limte sammen det de likte best fra folkedypet til en norsk kulturarv. Journalisten og historikeren Herman Lindquist fra Sverige har i sitt verk ”Historien om Sverige” bevisst i hvert eneste bind påpekt hvordan fremmedkulturelle alltid har vært med å utforme svensk arkitektur, politikk og embetsvesen. Det samme var selvsagt tilfelle i Norge, bortsett fra at administrasjon, språk og politikk var import fra Danmark, med unntak av den såkalte bondekulturen. De fremmedkulturelle var franskmenn, tyskere og italienere. Altså europeere. Men kulturpåvirkningen av oss i det fjerne nord stanser ikke der. Lenger tilbake i tid spilte romersk kultur en stor og utviklende rolle også i vårt fjerne nord. Og denne tok som kjent opp i seg så vel afrikanske som asiatiske elementer. I nyere tid spiller vi jazz (afrikanske røtter), sjakk (indiske), bruker moderne legemidler (arabiske), betaler med pengesedler (med arabiske tall på) og spiser spagetti (kinesiske) og mye annet.

- Men det er ikke slik kulturpåvirkning som plager Tybring-Gjedde og Andersen, så lenge det er etniske nordmenn som utøver ”fremmedkulturen”. Problemet er når kulturbærerne selv ankommer fedrelandet og slår seg ned, dvs. når de er synlig ”fremmedkulturelle” generelt og muslimer spesielt. Det blir som når man irriterer seg over burkakvinnfolk hjemme men ser på dem som artige og eksotiske når på ferie i muslimske land. De to utvikler sin egen dolkestøtslegende á la nasjonalsosialistene i 1920-årene: det er Arbeiderpartiet som bevisst har sluppet inn disse hordene av muslimer som driver gode nordmenn ut av hjemmene sine og pulveriserer norsk kultur. Kebaben fordriver vassgrauten! Det er også kjente toner fra mellomkrigstiden når Tybring-Gjedde i et intervju i dag hevder han har flertallet bak seg. Det mangler bare at ”Norge trenger en sterk hånd som kan rydde opp i den avskyelige tingenes tilstand” for at følelsen av deja vu skal være komplett. Men det er en forskjell: selv for Fremskrittspartiets leder i Oslo blir det for sterkt å si at rasen (den norske, kaukasiske) er i fare, slik man kunne lire av seg den gang. I stedet er det kulturen som er truet av ”muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse”.

Det er lett å avfeie FrPernes kulturutspill som en stråmann for ”god gammeldags” rasisme. Men vel så viktig er det å diskutere om tilstedeværelsen av såkalt fremmedkulturelle egentlig er så kulturskadelig i et lite land som Norge.

* For det første: hvor viktig er størrelsen? Er landet virkelig for lite til å absorbere ulike kulturer og smelte dem sammen slik USA alltid har gjort? Svaret er nei, med mindre trangsynthet og nasjonalisme får politisk styrende makt i Norge og skaper en virkelighetsoppfatning at vi må være oss selv nok og starte en etnisk rensning.

* For det andre, blir ”norsk” kultur trengt ut av muslimsk – er en Grieg-konsert blitt avlyst på ordre av Arbeiderpartiet for at Konserthuset skulle brukes til Bollywood filmaften? Svaret er igjen nei – man har faktisk fått en større valgfrihet her i landet hva kulturelle inntrykk angår, og kan oppdage at det finnes en større verden enn fjernsynsteateret fra tidlig 60-tall.

* For det tredje – er ”muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse” kulturelt betinget i Fremskrittspartiets øyne? Eller snakker vi om FrPernes egen enfoldighet, deres egen rasistisk fundamenterte dogmatisme og deres egen intoleranse? Ut fra et kulturelt perspektiv er påstanden om muslimsk enfold fullstendig latterlig og farlig uvitende. Muslimene har gitt Europa en stor litteratur, moderne medisin, musikk, billedkunst og andre impulser som gjør tilværelsen betydelig rikere. Dette inngår ikke i FrPernes argumentasjon – det handler selvsagt om terrorisme, at ”de tar jobbene fra oss” og at de ikke respekterer det norske”.

Det er jo greit at Fremskrittspartiet så klart står frem med sin prinsippolitikk, til glede for oss velgere som får bekreftet at fremmedfiendtlighet og intoleranse har et hjem i et norsk etablert politisk parti. Det er trist at partiet gir etter for kulturell påvirkning fra en tid og et politisk grunnsyn som i sin ytterste form førte verden ut i ragnarok for 71 år siden. Men det er betimelig at noen stiller et stort spørsmålstegn ved den norske evne til toleranse og til å se at verden er større enn dalføret man bor i dersom FrPs utspill gir dem flere stemmer i kommende valg..