fredag 18. desember 2009

Norge bryter menneskerettighetene

En liten julehilsen fra Magnus Hammar som er generalsekretær i IUT, det europeiske leieboerforbundet:

Det är inte bara IUT (International Union of Tenants) som kritiserar Norge för dess bostadspolitik som missgynnar många hushåll, utan även FN! FN:s Kommitté för Ekonomiska, Social och Kulturella Rättigheter (CESCR) riktar i December skarp kritik mot Norge i en rapport till FN:s Råd för Mänskliga Rättigheter i Geneve (Human Rights Council), för att kränka ”rätten till social säkerhet och till en rimlig boendestandard” (the “right to social security and to an adequate standard of living”.

Denna Rätt finns beskriven i flera MR texter, bl a i Konventionen om Ekonomiska, Social och Kulturella Rättigheter, artikel 11, som Norge undertecknat och ratificerat. CESCR noterar särskilt med oro det ökande antalet vräkningar i Norge, av hyresgäster som inte kan betala hyran – och att missgynnade och marginaliserade grupp är särskilt drabbade av privatiseringar av kommunalt ägda bostäder.
CESCR rekommenderar Norge att åtgärda dessa missförhållanden och att anskaffa (eng. provide) tillräckligt med bostäder till hushåll med låga inkomster och andra missgynnade grupper.

Källa: UN General Assembly A/HRC /WG.6/6/NOR /2

torsdag 17. desember 2009

God Jul og Kaldt Nytt År for Oslos leieboere

Da er det klart – etter et farseaktig spill på Stortinget der Venstre la frem et forslag om utsettelse av opphevelsen av husleiereguleringen som de angivelig glemte å varsle andre Oslo-politikere om, bestemte Oslos bystyre i går at husleiereguleringen faktisk skal opphøre 1. januar. Den begeistringen som Helse- og sosialkomiteens tverrpolitiske vedtak om utsettelse hadde vakt hos de 3500 Oslo-borgerne som risikerer å miste hjemmet etter jul, sloknet dermed i vinterkulden.

Det blir fritt frem for husleiepålegg på 200 % eller mer og selv for de som har litt sparepenger vil dette si at de ikke bare mister sine hjem etter 20-50 års botid eller mer, men også sin økonomiske ryggdekning. Senterpartiministerens stadige repetisjon av gårdeiernes argument om at ”de har jo hatt ti år på seg til å finne en ordning” er selvsagt tøv – de som blir rammet nå er de som ikke hadde ressurser til å ordne seg på de ti årene. Hvordan skal en uførepensjonist eller en 80-åring få seg boliglån når det er så vidt at pensjonen har dekket den regulerte leien? Støtter kommunalministeren virkelig Fremskrittspartilederen i Oslos retorikk om at ”det ikke er en menneskerettighet å bo i Oslo”? – Det er nok så at det ikke er mange senterpartivelgere i bydel Frogner, men en minister bør være ansvarlig for hele befolkningens vel, ikke kun for de menneskene som avgir stemme til ministerens parti..

Trist blir det også for de som sier opp leieforholdet nå og som må betale 3 måneders leie før de forsvinner til en eller annen ettromshybel eller sosialbolig for å avslutte livet. Takket være Fremskrittspartiets byråd Listhaug blir det heller ingen hjelp å få til den lille utgiften på 60 000 kroner eller mer. Og den stadig like uklare forskriften som Kommunaldepartementet skriblet ned i høst, har ingen dekning for dette.

Men det de fleste av våre ”folkevalgte” heller ikke ser er at det ikke er bare disse 3500 gamle og funksjonshemmede som blir rammet av deres nyliberalistiske julefest, men også svært mange andre. Unge som flytter til Oslo, ungdommer som ikke har rike foreldre som kjøper leiligheten for dem men må leie, og andre får like store problemer. For å få boliglån må du ha en viss egenkapital. Det blir nærmest umulig å bygge opp når absolutt alt man får skrapt sammen skal gå til husleie. Dette blir en hovedstad for de rike – andre blir etnisk renset.

…så, mens vintermørket senker seg og våre politikere snakker om hvor interessert de er i global oppvarming, har de gjort sitt for å støte en liten og ”uvesentlig” gruppe mennesker ut i den helt store kulden.

Det er en skam som for alltid burde være klistret til de som er skyldige.

fredag 11. desember 2009

Sluttattest fra Høyre

Lokalavisen Frogner var så vennlige å intervjue undertegnede på bakgrunn av at det var referert i Bydelsutvalgets møtepapirer at man hadde skiftet parti . Artikkelen (meget bra ;)) sto såvel i papir- som i nettutgaven: http://www.lokalavisenfrogner.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20091210/NYHETER/712109990/1051.


Jeg fikk god anledning til å begrunne noen av mine årsaker til å si farvel til liberalistpartiet og det ville vel vært det hele, dersom ikke en av mine tidligere partifeller som fornuftig nok valgte å være anonym, ga til beste følgende kommentar under tittelen "Endelig forsvant han", som i grunnen sier så mye mer om "Det nye Høyre" enn jeg kunne klart! Vedkommende anonyme åndsgigant har gjort seg fortjent til et fullt sitat:

"Rudolph Brynn har aldri hørt hjemme i Høyre, og derfor høres dette smart ut for alle parter. Endelig representerer Høyre gruppen de skal, uten å få en flau smak i munnen! Nyt dine siste 2 år som leder for rådet, Brynn! Det skjer aldri igjen etter 2011."

Det som er viktig å merke seg er vendingen "endelig representerer Høyre gruppen de skal (...)" - med andre ord er det noen grupper Høyre mener de ikke skal representere.
Et overblikk over hvem undertegnede anses å ha representert blir dermed interessant for Oslos velgere. Jeg husker fra min egen lille valgseddel at jeg poengterte å representere alle beboere, spesielt de som ikke hadde ressurser til å heve sin røst i samfunnet. (Fyda). Og i praksis har jeg gjort en del for personer med nedsatt funksjonsevne (ca. 20 % av befolkningen - vé dem om to år!), beboere som faktisk ikke setter pris på fyllebråk i gatene og ødelagt nattesøvn med derav følgende psykiske plager. (Uhørt!) Samt de rundt 3500 eldre og uføretrygdede som nå vil miste hjemmene sine etter at høyresiden og Bondepartiet har arbeidet så hardt for å få opphevet husleiereguleringen. I tillegg kan det sies at man har gjort en innsats for de unge som ikke har godt bemidlede foreldre og som vil måtte bruke alt de tjener på husleie og dermed ikke får spart opp til en egenkapital slik at de kan få sine etableringslån.

Du bør med andre ord være uten funksjonsnedsettelser, være godt bemidlet og i arbeidsfør alder, selveier og vel etablert på arbeidsmarkedet - for at de som nå representerer Høyre skal representere deg. Dette minner forbausende meget om den stategien et konsulentbyrå anbefalte overfor Oslo-partiet foran siste kommunevalg for å verve flere medlemmer: konsentrer dere om de gatene der det bor selveiere med god økonomi. Hvis ikke dette er en oppskrift på å være, og forbli, et endimensjonalt markedsliberalistisk parti, så vet ikke jeg.

Det er jo greit nok, men da burde Høyre vise ærlighet til å stå åpent frem med hvem de faktisk representerer, som den anonyme kommentator skrev....

tirsdag 8. desember 2009

The story of a Norwegian Housing Scandal


In connection with the US Presidential Nobel Prize visit to Norway the focus of the world press is on this country. Perhaps the below standing press release will also be of interest to them:


Report on Norwegian Housing Scandal

3,500 Oslo tenants in danger of being evicted due to Government’s heedless deregulation of housing laws.

In the rest of the world the trend is moving in the opposite direction from the deregulation Norway presently is implementing. In the United States, President Obama has called for a comprehensive housing program, “The Right to Rent” insuring stable rents and long term security for tenants

Due to pressure and exstensive lobbying from i.a. the Property Owners’ Union (Huseierforbundet), the Norwegian Parliament in March 1999 passed a bill abolishing the Housing Law’s Chapter II regulating rents on apartments built prior to 1938. These apartments are mainly situated in the capital, Oslo. The Norwegian Statistics Bureau stipulates their number at on average 3,500 units.

The intent in deregulating was, at the behest of the Property Owner’s Union, to “harmonize” rents pertaining to these apartments to be on a “par” price-wise with the rest of the rental market. The property owners claim was that the rents were too low to mantain the buildings nor bring any profits. This was at best a “doctored statement” but sufficed to hoodwink most political parties of the day. They happily obliged by passing the deregulation bill through Parliament.

This was implemented in the understanding that, to sugar the pill, “on par” would be construed as meaning “a slightly lower level” than pure market value rent.
To make the transition to ”par” rent as ”painless” as possible for the exposed group of tenants, a ten-year special protection period was implemented, in which the landlords would be allowed to increase rents by between 10 and 15% annually, with the intention that when the ten-year period came to an end (as it will on Jan 1st. 2010), according to Parliament’s ”plan”, the considerable annual, compounded rent increases would have led to the rents for these apartments already being on a par with the desired market rent.
However, no regulatory body is in place to assure an upper level on rents after this date. No one has paid heed to the further implications of lifting all regulations. As a result of this rents on these particular, heretofore “protected” apartments has skyrocketed out of all proportion. From Jan 1st, some tenants are facing a staggering 300% rise in their already inflated rents, notably, also under threat of eviction if they do not pay up.

A few days ago Oslo Town Council (Bystyret) unanimously voted to petition the Government and “Storting” (Parliament) to postpone the deregulation – until proper measures were taken to render assistance to the 3,500 victims of this travesty of justice. The government refuses to postpone, even knowing all too well, that there is no ready relief. According to one politician, the government fears repercussions from the mighty Property Owners’ Union.

3,500 tenants are looking at a highly uncertain future, at the mercy of their landlords, with no one to protect their interests. Many face eviction in the middle of winter. The Norwegian government turns a blind eye. Deregulation of the housing market is more important.

What no one seems to have taken into considersation, in their haste to deregulate the rental housing market, is that the economic situation in the world does not follow diagrams drawn up by, nor passed as bills by the Norwegian Parliament. Furthermore the more embarrassing fact that they in doing so, have trampled all over the Human Rights Charter, to which Norway is a signatory.

Fluctuations in the world markets and the enormous, worldwide financial crises of 2008 naturally caused havoc to both intentions and calculations. Many people both in Norway and in the larger World suddenly suffered considerable problems of liquidity – the property bubble in the United States forced many to sell real estate, including many home-owners who became tenants overnight; at the same time as the house construction market slumped, among other in Oslo, and could not keep pace with the growing demand for i.a. rental dwellings, which thereby shot up in price.

This was not a situation unheeded by property owners, landlords and entrepreneurnial speculators.

Due to the haste in deregulating the last remaining mass of sensibly governed, rent regulated dwellings in Norway, no provision has been made to stipulate an upper limit to how much the rents in the aformentioned prewar apartments can be raised. It is now a no holds barred opportunity for landlords. And they know to use it.

Suddenly those who have speculated in buying up regulated prewar apartments have hit jackpot. They purchased (the apartments) cheap, precisely with a view to possible future deregulation, and now they can enforce a carte blanche handed them on a silver platter, a govermentally-backed go-ahead raise rents to whatever level you choose – either to make a financial killing – excuse the pun – or better still to use the sky as limit in rent raising as a weapon to expel undesirable tenants; who no longer serve the purpose of satiating their rapacious greed for profits. Redesigning interiors can make these apartments into crammed bedsits for students, each paying almost as much for a room, as the former tenant has for the whole apartment. Or, they can be tailored into luxury apartments for the very rich. This will in their opinion, be totally acceptable and consistent with what is termed “market reform”.

Simultaneously these same individuals have carried out a callous and unconscionable smear campaign against the tenants of said apartments. This has partly been done through lobbying and unwittingly through ”useful idiots” – often overbearing and pompous journalists lacking insight, who find cheap amusement in making fun of innocent people in their gossipy columns. Cheap entertainment for the masses. They have the gall to use the slogan “It is not a human right to live in a large apartment”.

Alas and alack, it seems that a great many of the newspaper reading public have been duped, including politicians, and so they have come to believe the lies about tenants of (formerly) rent regulated apartments being in some way or other conniving opportunists who have hitched their wagon (apartment) to a gravy train, utterly overlooking the unavoidable fact that these apartments were governed by valid contracts which Parliament could not null and void in this manner!
In other parts of the media the debate on the issue has so far been flaccid and unengaged, except for in some niche segments, sadly reflecting the fact that the Norwegian public is rather complacent. (80% of the country consists of home-owners).

When everyone agrees on an issue, something is probably wrong.

If one pays closer heed to the resources available to the opposing sides in this conflict, one immediately becomes aware of massive, howling imparity to the advantage of the Property Owning side, who represent the Landlords. They have millions of kroner available for their PR machinery, many lawyers, highly placed contacts, also in Parliament and Government.

Against these forces are arrayed a loose federation of tenants and sympathisers who gather behind their natural leading banner The Tenants’ Association (Leieboerforeningen, LBF) and the Action Executive (Aksjonsgruppa) that has been formed as a direct result of the ongoing struggle. Winning over the Town Council was a small victory, but if Government and Parliament refuse to postpone, it will not do much good.

Basically then, one must hope for rent subsidies which are supposed to be furnished by state and municipal cooperation, but will certainly have the effect of turning the victims into social clients whose self-image as free and independent citizens will thus be crushed for ever, as they will be forced to submit to the scrutiny of the welfare boards to determine if they are elegible for support.

Is this a development that we tacitly wish to accept?

Was the preamble to the deregulation bill comprehensively studied and carried out by parliamentary committees?
Was every stone turned so the case could be viewed from all possible angles before the deregulation was passed by Parliament? Were the tenant’s pleas heard and appreciated? Did the MPs realise what they were voting yea to, when they balloted to deregulate the last vestiges of protected rent regulated housing in Norway?

Sadly, the answer to all three questions is NO.

In the rest of the world the trend is moving in the opposite direction from the one that Norway is taking. In the United States, President Obama has called for a comprehensive housing program, insuring stable rents and long term security for tenants.
In other European countries, renting instead of owning one’s domicile is a much more accepted form of housing than it apparently is in Norway. The authorities in those countries do not look down their noses at tenants, and enforce certain rules and regulations governing the marketplace. They oversee their rental market because they take seriously the fact that it is a human right to have a safe home, and that it is to the benefit of the whole nation.
Furthermore they are aware of the social injustice in segregating the housing markets, and thus also society, solely on the basis of financial ability. They also seem to take seriously, that contracts – such as those governing duties and obligations between tenants and landlords cannot be arbitrarily and unilaterally broken, even expropriated and definitely not confiscated – such as was done to the 3,500 Oslo tenants whose rights were unceremoniously swept under the carpet.

This pertains to a society that we do not want, and that most people in this country in sincerity wish to diassociate themselves from, but which they now, nevertheless tacitly condone.

It is sad that the Norwegian government instead of deregulating the last of the country’s protected units of rent-housing has not in time seen the light and gone the other and positive course – along with the rest of the civilized world, and instead sought to enlarge and develop the field of social housing for all. It is after all, believe it or not – a socialist government!! And it is not too late to turn around and embrace these better policies, for the good of all.

Thus the IUT, The International Union of Tenants has sent a petition to the Norwegian Government requesting it to reconsider, as what is about to happen is in direct contravention of the Human Rights Charter. Perhaps better than anyone else, the IUT have posed the pertinent, necessary questions to form a picture of what is actually happening when one imposes unconscionable pressure on people such as the 3,500 Oslo tenants, with all it entails of mental anguish and physical discomfort, which surely must lead to psychological and physiological health problems.

We ask you to disseminate this story internationally, so as to highlight the injustice and hopefully remedy it before it is carried any further. Perhaps it is still not too late.


Atle Bakken.

fredag 27. november 2009

EU ratifiserer FN konvensjonen om rettigheter for funskjonshemmede

En stor dag:
EU har nå ratifisert FNs konvensjon om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne.

Dette er for det første historisk fordi det er første gang at EU signerer og ratifiserer en slik konvensjon.

For det andre gir det en betraktelig styrking av universell utforming fordi FN i konvensjonen har gitt en bred definisjon av dette (inklusive tjenester) og dermed binder såvel EU-landene, EU og andre som ratifiserer konvensjonen til å oppdatere lovgivning som krever universell utforming og klart definerer mangel på universell utforming som lovstridig diskriminering. Norge har signert men ikke ratifisert Konvensjonen nettopp fordi man må gå gjennom lovverket og oppgradere det mht. rettighetsvern og krav om universell utforming (spesielt for å ta med tjenester i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

For det tredje betyr dette at EU må opprette tilsvarende organer som nasjonalstatene for å overvåke at Konvensjonen gjennomføres skikkelig. Et slags europeisk LDO vil ha ansvar for at universell utforming innføres og implementeres i EU lovgivningen - og dette vil gi føringer for Kommisjonens mandater til standardiseringsorganene ved siden av at relevante direktiver og forordninger må stille strengere krav om universell utforming, noe som igjen vil føre til mer arbeid i standardiseringsorganene på dette feltet.

Her er European Disability Forums pressemelding i anledning dagen:

HUMAN RIGHTS: HISTORIC RATIFICATION BY THE EUROPEAN COMMUNITY

26 November 2009 /// The European Community has just ratified the United Nations Convention on the Rights of Persons with Disabilities. Unprecedented step forward for the first human rights treaty ratified in the history of Europe and a great signal sent to all EU Members States.
In today’s session of the Council of the European Union, the European Community ratified the United Nations Convention on the Rights of Persons with Disabilities (UN CRPD). This ratification represents a major policy shift toward enforcing human rights obligations and putting disability on top of the human rights agenda: this is the first time in the European Union history that the Community is going to accede to an international human rights treaty.
Nine core international human rights instruments
There are nine core international human rights treaties at the UN level. Entered into force on May 2008, the CRPD is the first United Nations Convention specifically related to the rights of people with disabilities; it became a reality largely due to active mobilization of those who participated in negotiating the text. For the EDF, this constitutes a historic achievement in the struggle against violations of the human rights of people with disabilities.
The instrumental Convention

The CRPD has set a number of precedents: it is the first major Human Rights treaty of the 21st century and the fastest to have been ratified by an impressive number of countries since its entry into force in 2008. With 143 signatories and 74 ratifications only just 32 months after opening the Convention for signatures, the UN CRPD sets an unprecedented record of commitment by the international community.
The UN Convention in the European Union
In the European Union, more than 65 million persons have a disability, representing more than 10% of the residents from 27 countries. Since its entry into force on May 2008, the Convention has been signed by all Member States and by the European Community; it has been ratified by 12 of them (Austria, Belgium, Czech Republic, Denmark, Germany, Hungary, Italy, Slovenia, Spain, Sweden, Portugal, and the UK)
In 2008, straight after it entered into force, the EDF called on the Members States for the unconditional application of the Convention and a commitment to open a permanent dialogue with all European organisations representing persons with disability. Since then, the European disability movement has been stressing the importance of the involvement of the civil society organisations in the implementation and monitoring process. Yannis Vardakastanis, President of the European Disability Forum, stressed: “The European Union has not only achieved a major step in its history, but it is also sending a positive signal to its Member States that haven’t ratified the Convention yet.”

How does it bind the Members States and the EU?

The UN CRPD binds its States Parties to a revision of all existing legislation, policies and programs to ensure they are in compliance with its provisions. Concretely, it will mean actions in many areas such as access to education, employment, transport, infrastructures and buildings open to the public, granting right to vote and political participation, ensuring full legal capacity of all persons with disabilities, and a shift from institutions where persons with disabilities live separated from society into community and home-based services promoting independent living.

All the institutions of the European Union will now have to endorse the values of the Convention in all policies under their competence: from transport to employment and from information and communication technologies to development cooperation. It also means that they have to adjust the accessibility of their own buildings, their own employment and communications policy.

This is only the beginning

While welcoming the conclusion of the Convention by the Community as the beginning of the new relationship between the EU and the UN, EDF voices its outstanding concerns:

-“We regret the reservation adopted by the Council to exclude the employment of persons with disabilities in the armed forces from the scope of the Convention. We invite other States Parties across the world to oppose this reservation to avoid setting a dangerous precedent worldwide,” stressed Donata Vivanti, EDF Vice-President.

-The delay in the procedure of the Community accession to the so-called Optional Protocol is harmful for citizens. According to this text European residents can claim their rights under the Convention if they had not been granted by the national courts. This delay also means that the UN Committee may not yet initiate the inquiry procedure into disabled persons’ rights violations in Europe. EDF wants to make sure the next EU presidency will work on the conclusion of the Optional Protocol.

- It is now crucial for the EU Institutions to work on the details of implementation and to ensure that a strong independent mechanism for monitoring implementation will be established soon: mechanism must be free from all undue pressure. The EU and the civil society are exploring a new ground on international law and human rights: over their consultation, the involvement of Disabled Persons Organisations with a right to influence the process is extremely important for the success of this first human rights treaty.

The European disability movement calls on the incoming Spanish Presidency to actively work towards the confirmation of the ratification over the United Nations in the first months of 2010. This necessary step will undoubtedly bring 65 million citizens with disabilities closer to the new leadership team of Europe straight when the Lisbon treaty enters into force.


- Gratulerer med dagen!

onsdag 14. oktober 2009

EU på tampen av sin fremtid

Mens "alles" øyne er rettet mot Praha som de ikke har vært siden 1968, og Vaclav Klaus minste bevegelse følges av den europeiske pressen (unntatt den norske, så klart) så er det på sin plass å tenke over hva som faktisk er i ferd med å skje. EU står ved terskelen av en ny og spennende fremtid der fellesskapet vil få en ny grad av effektivitet og slagkraft, både innad og som global aktør. Man har vært veldig opptatt av ytre symboler som felles president og felles "utenriksminister", men dette er ikke essensen i reformene i Lisboatraktaten.

Det er gått såvidt lang tid siden denne grunnlovstraktaten opprinnelig ble laget at mange har glemt både bakgrunn og innhold. Bakgrunnen var integrasjonen i bredden - at EU nå består av 27 nye medlemsland og at en konstitusjon som gjenspeilte EU12 eller EU15 raskt ville bli handlingslammet dersom man beholdt svunne tiders vetorett og spilleregler. Det er gjort flere grep - flere saker (84 %) vil bli underlagt flertallavstemning og dette vil virke effektiviserende. Men i tillegg sørger den åpne samordningsmetoden OMC for at man får debattert grunnleggende verdier før man går inn i den ordinære lovgivningsprosessen. Dette skjer ved at representanter for medlemslandene kommer sammen i forkant, og ikke som nå først etter at formelle lovforslag er lagt frem av Kommisjonen for Rådet og Parlamentet. Det vil kunne fjerne vesentlige hindringer og uenigheter på forhånd. For Norges del er det ikke positivt at OMC benyttes i økende grad fordi vårt land ingen innflytelse har på Rådet, som nå vil beslutte i "begge ender" av beslutningsprosessen.

Et annet element er den økte makt til de nasjonale parlamenter. På mange måter kan man si at nasjonalstatene øker sin makt over EU med Lisboatraktaten, fordi de nasjonale parlamentet skal uttale seg til om et EU initiativ skal behandles best på nasjonalt nivå eller EU nivå, ved siden av OMC metodens vektlegging på de nasjonale regjeringer.
I tillegg vil man ha et økt fokus på områder som er av meget stor betydning for medlemslandenes befolkninger, nemlig sosial- og helsepolitikk. Toryene i Storbritannia har gått fra å kreve folkeavstemning om Lisboatraktaten til å protestere nettopp mot at EU skal ha kompetanse på dette området. Det bringer dem i konflikt med nettopp de gruppene som er mest opptatt av en felles sosialpolitikk i EU, som funksjonshemmede, fattige, innvandrere etc. som er de grupper som ønsker "mer EU".

I fremtiden vil det altså være en diskusjon om hvem EU egentlig er til for - de som er opptatt av et velfungerende marked eller innbyggerne i medlemslandene - de som utgjør EU.

onsdag 7. oktober 2009

Irland sa JA!

Fra bevegelsen Vote YES to the Lisbon Treaty gjengir vi følgende kommentar:

EARTHQUAKE RESULT IN DUBLIN. KLAUS, THE PEOPLE HAVE SPOKEN. NOW SIGN, AND SHUT UP!

European Youth for an Irish YES have celebrated Ireland's tremendous vote of confidence in the Lisbon Treaty and in European integration as a whole following the exceptional result achieved on Saturday, October 2nd.67% of Irish people voted YES, with a 58% turnout - the highest on a European referendum in Ireland since the Maastricht Treaty in 1992. JEF-Europe canvassed for a YES vote on the streets of Dublin under its campaign network "European Youth for an Irish YES" gaining considerable media attention from media stations across Europe and the world. Commenting on the result, Toni Giugliano, Leader of European Youth for an Irish YES said:"This is not any ordinary yes vote. This is an earthquake result and its vibrations will be felt across all capitals of Europe! There is no doubt that this is a major vote of confidence in the European Union and the integration process as a whole.""Ireland has once again restored its confidence in the EU by voting overwhelmingly in favour of the Treaty. Few YES campaigners had predicted a two to one victory. The lies of the no campaign have clearly been exposed and didn't wash with the people of Ireland.""After years of No votes, rejections and having been told to think again so many times, the EU can finally take a breath of fresh air, move on and look to the future."Samuele Pii, President of JEF-Europe commented:"It was evident when campaigning through the streets of Dublin, that the Irish people wanted a stronger European Union that works for their interests. They simply realised that Ireland alone could not solve the many problems that Europe and indeed the planet currently face.""The people of Ireland were the only people of Europe to directly express themselves on the Treaty. It is now up to Poland and the Czech Republic to respect this vote and sign off the Treaty without delay.""The message could not be clearer for Klaus. The people have spoken, sign and shut up! Our campaign will go on until all countries in the EU have ratified the Lisbon Treaty and until this Treaty will have fully entered into force.""If Lisbon is signed off this year it would complete a 10 year cycle that began with the 1999 Cologne European Council with the prospect of reforming and democratising the EU's institutions and decision making process."Andrew Duff MEP, President of the Union of the European Federalists (UEF), added:"The Irish people have spoken loud and clear for more Europe. All those who wish Europe well rejoice. Now - at last - we go forward again!"

--*--
Det er tid for at Europa nå bruker sine muligheter. Foruten håpet om at liberalisten Klaus skal ta seg sammen er det imidlertid like viktig at Tory partiet i Storbritannia gjør slutt på sine Thatcherarv av euroskepsis og lar britene ta sin plass som medspiller i den europeiske utfordringen. Det er tegn på at Cameron gir opp sitt ønske om en folkeavstemning i UK om Lisboatraktaten. Men samtidig ønsker de konservative å fjerne elementer fra EU samarbeidet som betyr mest for innbyggerne, spesielt sosialpolitikk. De har åpenbart ikke fått med seg årsaken til at interessegruppene for de som opplever diskriminering og sosial eksklusjon ønsker seg MER EU - fordi det er EU som kan skape internasjonal solidaritet og antidiskriminering gjennom bindende lovgivning. Det er EU som har sikret tilgjengelige busser i Oslo, ikke Samferdselsdepartementet, bare for å ta ett eksempel. Ikke rart liberalistene er EU-motstandere..

mandag 5. oktober 2009

Leieboernes dag


I dag 5. november er det leieboernes dag internasjonalt.

I den anledning er det interessant å merke seg at på møtet i Bydelsutvalg Frogner den 29. september ble det enstemmig vedtatt en resolusjon som oppfordrer Kommunaldepartementet og Oslo kommune til å forlenge husleiereguleringen i Oslo i minimum 6 måneder. Årsaken er at forutsetningen for at opphevelsen av denne reguleringen skulle finne sted fra 1. januar 2010 ikke er til stede: kartleggingen av antall leieforhold er langt fra fullført og det vil ikke foreligge en endelig forskrift for støtteordningen til de som rammes av opphevelsen av reguleringen. BU vedtok også tidligere en resolusjon overfor Departementet der man ga uttrykk for sin bekymring over de sosiale konsekvenser av opphevelse av husleiereguleringen.


Bare i bydel Frogner regnes det med at dette vil koste 50 millioner kroner årlig i økte sosialutgifter, ved siden av de mange personlige tragedier som avviklingen av husleieregulering vil føre til for de mange som ikke vil kunne betale husleier som økes med opp til 200 prosent.
Siden da er det gitt midler til et informasjonskontor som bydel Frogner driver på vegne av hele byen. Det er dette kontoret som for det første skal ha en oversikt over hvor mange husstander som bor i regulerte leieforhold og for det andre gi dem informasjon. Det viser seg nå, bare 3 måneder før avviklingen av husleiereguleringen at ordningen har så store begrensinger at mange leietakere vil havne i en svært usikker situasjon og eldre ikke sikres en trygg alderdom i eget hjem. Flere, opp til 95 år gamle mennesker er allerede tvunget til å flytte på grunn av svært høye husleiepålegg. De som søker informasjon får beskjed om at støtte krever at man selger eventuell egen bil og hytte og ikke har formue utover en minimumsgrense. Med andre ord at personer som har arbeidet hele livet og nå har vært alderspensjonister i 20 år eller mer, plutselig finner seg selv som sosialklienter. Mange opplever dette som en ufortjent ydmykelse.

Rådet for funksjonshemmede i bydel Frogner bekymrer seg spesielt for problemene leietakere med nedsatt funksjonsevne vil møte i denne situasjonen. Mange av de berørte har til dels omfattende bevegelsesnedsettelser og tap av bil vil redusere deres frihet i hverdagen. Det er også flere synshemmede som vil bli isolert når de må flytte ut fra sine kjente omgivelser. Men for alle vil følelsen av inngripen i deres privat liv og tap av retten til å bo trygt i sitt eget hjem fordi markedskreftene slippes løs, være det verste. Den 5. oktober er altså den europeiske Leieboernes dag og ITU, som er den europeiske leieboerforeningen vil sende ut en bekymringsmelding over det som er i ferd med å skje i Norge. Det er en grunnleggende menneskerettighet å slippe inngripen i eget privatliv, og en menneskerettighet å kunne bo trygt i eget hjem. Vårt land er i ferd med å bryte disse rettighetene. I tillegg kommer at resten av Europa nå beveger seg i retning av husleieregulering for de som ikke har råd til å kjøpe egen bolig, og det arbeides for at retten til regulert leie blir tatt inn i Lisboatraktaten. Situasjonen i Norge står i skarp kontrast til dette.

Det er derfor BU konkluderer med at ”det må være et offentlig ansvar å kompensere for de problemene som oppstår fordi støtteordningen er etablert for sent til å kunne fungere etter hensikten”. Regjeringen og Oslo kommune har ikke gjort nok for å unngå en serie av personlige tragedier, konflikter og utkastelser som vil følge av opphevelsen av husleiereguleringen, dersom man ikke besinner seg i tide – og tiden er nå svært knapp.

onsdag 16. september 2009

Et valg er over - og mange viktige saker sover

Etter at ryggverken ga seg etter to dagers marsj frem og tilbake over valglokalet for å assistere velgerne, kunne man bevilge seg en pause til ettertanke. Og da er det nok å gruble over. Først det som ikke ble diskutert i valgkampen.



EU-saken forsvant ikke fra valgkampen; den ble ikke en gang trukket frem fra glemselen. Det var paradoksalt å få en mail fra en spansk venninne som gledet seg over at Norge hadde fått sentrum-venstre regjering - fordi det måtte bety at landet snart blir med i EU. Det viser hvor omvendt alt er her i forhold til det kontinentale Europa - også hva partienes politikk mht. EU angår! Der hvor venstresiden på kontinentet ser på EU som et verktøy for å takle markedsliberalismen og skape solidaritet mellom landene, ser partiene til venstre for AP tvert imot EU som verktøy for de samme markedskreftene. Mens Høyre i Norge regnes som ja-parti, blir høyresiden på kontinentet heller assosiert med EU-skepsis og uvilje mot "Brussels" makt til å gripe inn i det frie marked. Hvorom er - man feide det hele under teppet på begge sider i den norske valgkampen. Europa beveger seg videre, ikke Norge.



Funksjonshemmede var et annet tema det var stille om. Hvorfor diskuterte ingen årsaken til at det stadig bare er ca 44 % av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidsfør alder som er i arbeid i dag - som i 2000? Og at bare 50 % av disse er i full tids stilling? Hvorfor snakker man fremdeles om at "det skal lønne seg å jobbe" og at de på uføretrygd er unnalurere og dovenpeiser som mesker seg på bekostning av de som jobber? Hvorfor snakker man om at IA avtalen ikke reduserte sykefraværet (les: unnaluringen) i stedet for å diskutere hvorfor den andre siden av IA avtalen ikke har vært fokusert på - nemlig den som skulle sikre at f.eks. funksjonshemmede ikke faller ut av arbeidslivet eller hindres i å komme inn? Hvorfor var det ingen diskusjon om arbeidsgivernes uinformerte holdning til arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne?



Venstres fall fra høyden er allerede godt debattert av andre. De valgte å gå i direkte konfrontasjon med FrP og fikk dobbel straff: de som tok poenget stemte AP for å bli desto sikrere på å unngå Jensens førerskap. De som følte seg tiltrukket av borgerlig regjering med FrP på laget (det er jo en del liberalister i Venstre også må vite) - stemte Høyre. Sponheims åpenhet kostet ham dyrt men han burde hatt honnør, ikke kjeft for dette.


Jeg vil heller fokusere på spørsmålet: Hvorfor tok ingen heller fatt i det Sponheim sa om menneskesynet i FrPs politikk, som var usmakelig for ham? Man var så opptatt av å kjenne varmen fra taburettene at man godtok hetsingen mot innvandrere og asylsøkere og
de nazi-aktige plakatene med muslimer som øker i antall, som går ut med norske blondiner og undertrykker sine egne søstre og døtre. Man godtok at FrP skulle snu roret helt over i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk og som har en kulturpolitikk verdig en Julius Streicher. Man godtok et parti som har i prinsipprogrammet at funksjonshemmede skal integreres i samfunnet så lenge det ikke er til bryderi for andre.
Først og fremst godtok man tankegangen om at politikk skal handle om oss versus dem, om at befolkningen skal deles opp i grupper og at man skal lage regnskap om hva de gruppene man ikke liker, "koster" samfunnet - asylsøkere, innvandrere (de med ikke-kaukasisk etnisk opprinnelse) og de som ikke er i arbeid. Plakaten under viser at det med regnskap og kostnader knyttet til enkeltgrupper - i dette tilfellet utviklingshemmede - ikke er et nytt fenomen i politikken...


Og man diskuterer ikke det skremmende i oppslutningen
rundt dette partiet, som er så raske til å erklære seg "forfulgt" straks kritiske røster hever seg. Riktignok fikk FrP langt lavere oppslutning enn det så ut til før valget, men stor nok til at det er grunn til å tenke seg om. FrP er meget gode på å spille på negative strenger i et folk som tar velferden for gitt, og som nyter så godt av sin velstand at man tillater seg å sparke de som ikke "har lykkes". Uføretrygd tolkes som dovenskap, ikke problemer i samfunn og arbeidsmarked. Man gråter over Stein Erik Hagens flukt til Sveits mens gamle mennesker kastes ut av leilighetene sine fordi de ikke har råd til eksplosiv husleieøkning.
Men ennå kan trollet sprekke, dersom noen våger å ta opp det som ikke blir snakket om så høyt.

søndag 6. september 2009

Aftenposten og universell utforming


Det var en behagelig overraskelse å våkne med en artikkel på hele tre sider om universell utforming i dagens Aftenposten. Men allerede overskriften til journalisten Cathrine Hellesøy får deg ned på jorden: "Når alt skal tilpasses". Det viser jo at hun har lest seg til prinsippet om universell utforming (de er gjengitt i en egen ramme) men ikke forstått mange sentrale aspekter.

Overskriften er feil - universell utforming handler om utforming av f.eks. bygninger i utgangspunktet slik at alle skal kunne benytte dem. "Tilpasning" har vi nok av her i samfunnet, og Hellesøy tar typisk opp de estetiske problemene rundt plassering av ramper og andre foreløpige løsninger vi som jobber med politikk overfor personer med nedsatt funksjonsevne kjenner så godt.


Artikkelen gir deretter et inntrykk av at universell utforming handler om at alle skal være mest mulig like i et samfunn med universell utforming. Dette belegges med et sitat fra Likestillings- og diskrimineringsloven om at man skal "sikre like muligheter uavhengig av funksjonsnedsettelse" som hun tolker slik at "universell utforming handler altså dypest sett om et likhetsideal som det er uhyre vanskelig å være motstander av". Så kommer hun til problemstillingen: "men kan et slikt ideal føre oss på ville veier hvis det dras for langt, eller er likhet et objektivt gode"?

Journalisten har ikke fått med seg kanskje det som er hovedpoenget med den omtalte loven: At man i Norge for første gang kopler sammen mangel på tilgjengelighet med diskriminering. At det faktisk er diskriminerende når en person ikke kan benytte seg av en såkalt publikumsfasilitet på grunn av hans eller hennes funksjonsnedsettelse.

Helt absurd blir det når Hellesøy på grunnlag av sin problemstilling tar opp diskusjonen med filosofen Lars Svendsen om hvorvidt likhetsidealet alltid er av det gode og han trekker opp Pol Pots Kambodsja som et eksempel på et samfunn der "de som er best utrustet dras ned. For å oppnå virkelig likhet, må du gjøre de gode dårligere". Dette fører han videre til debatten om universell utforming ved å argumentere at dersom vi tilpasser samfunnet til de som er "minst funskjonsdyktige, kan vi få uheldige utslag over tid". Han flagger ytterligere sin åpenbare uvitenhet om temaet ved å illustrere dette med høyde på basketballkurver og konflikten mellom de med klaustrofobi og agorafobi. Mener altså Svendsen at de som ikke har nedsatt funksjonsevne vil bli "trukket ned" dersom personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne bevege seg uten assistanse i vårt samfunn, gå i butikken, gå på kino og ta seg en øl på et utested?? - Med litt uvilje kan man jo mistenke herr filosofen for å ha et noe negativt syn generelt på 20 prosent av Norges befolkning? Men jeg tror journalisten bør dele skyld med ham siden problemstillingen i utgangspunktet bygger på en misforståelse...

Dette harselerende inntrykk forsterkes med illustrasjonen fra eventyret om Rapunzel i sitt høye tårn (som skal utstyres med tilgjengelig heis, hehe)... Bruken av Pushwageners "soft city" skal også forsterke vårt bilde av at universell utforming skal føre til et marerittaktig samfunn der alle er helt like!

Deretter følger intervju med doktorgradsstipendiat Inger Marie Lid som forsøker å forklare journalisten hva som ligger bak prinsippet om universell utforming med utgangspunkt i regjeringens handlingsplan "Norge universelt utformet 2025". Hellesøy "får litt hetta" av denne handlingsplanen og Lid fortolker det som at det er uheldig at man har benyttet en såvidt bastant tittel uten at det blir klart hva som ligger i det av innsats og kompleksitet. Et annet problem med handlingsplanen er at den blir for vag, mens "fagfolkene mener det er en utopi" å ha Norge universelt utformet innen 2025. Mens Lid mener faren ved handlingsplanen er mangel på konkrete tiltak (som den forrige handlingsplanen som undertegnede selv skrev en evaluering av) - så er Hellesøy bekymret for at alle "rare og kronglete bygninger (skal bli) etter noen tiår med universell utforming. Med andre ord at vi ikke bare skal ha like mennesker, men like bygninger også.

Og hva skal det koste? Del tre av artikkelen omfatter byråkratiet, representert av seniorrådgiver Olav Rand Bringa som er en person som har jobbet med handlingsplanene og norsk politikk på området universell utforming i mange år. Overskriften er at "Ingen vet hva prisen er" - noe som er helt ukorrekt etter som dette allerede er utredet og ny teknisk forskrift til plan- og bygningsloven viser at kostnadene ved universell utforming vil utgjøre 1-2 prosent av totalkostnadene (dette nevnes også av Bringa i forbindelse med nybygg). Spørsmålet om hva gevinsten blir ved et universelt utformet samfunn blir ikke tatt opp..

Bringa kommenterer korrekt at det dyreste ved å gjennomføre universell utforming blir tiltak på eksisterende bygg og omgivelser. Hellesøy spør etter private butikkeiere og om disse vil innføre "en haug med masseproduserte ramper i bybildet" (og viser igjen at hun ikke forstår forskjellen på universell utforming og tilpasninger for tilgjengelighet). Det hele avrundes med at handlingsplanen i seg selv ikke er "universelt utformet" pga. tunge og "byråkratiske" setninger.

Én ting som slår leseren er at ingen person med nedsatt funksjonsevne er intervjuet i forbindelse med artikkelen. En filosof som åpenbart ikke forstår hva det handler om får "blikkfanget" i artikkelen, som ellers også gir et harselerende inntrykk.

Det andre som slår deg er at den positive vinklingen - at alle skal kunne ta fullt del i samfunnet som en grunnleggende menneskerett - mangler. Det er fokus på kostnader, ikke gevinst, ødeleggelse av mangfoldet (en helt abnorm påstand) ikke frihet fra diskriminering, og på at det er vanskelig språk i handlingsplanen, ikke på utfordringene med å bevisstgjøre f.eks. næringslivet på at alle skal kunne gjøre bruk av deres varer og tjenester (og dermed øke kundegrunnlaget). Universell utforming og dette prinsippets betydning for at folk skal ha lik tilgang til arbeid og utdanning er også fraværende.

Aftenposten har gjort en dårlig jobb med ett av samfunnets viktigste fremskritt.




fredag 4. september 2009

Fremskrittspartiet, hijaber og blondiner

En yndet strategi hos FrP og deres liberalistvenner er å komme med en "frisk" påstand, ofte injurierende mot en bestemt gruppe, for så å legge seg flat eller bortforklare når noen tar affære. Da har man sitt på det tørre men påstanden "henger" liksom igjen i luften slik at de som var målgruppen for budskapet får det og fordøyer det i sin politiske bevissthet. Hensikten med et budskap er i denne sammenheng å få "folk flest" til å tygge på det og forstå at det riktig slik som FrP fremstiller det - for det stemmer jo overens med deres egne fordommer.

For alminnelige politiske meningsytringer er ikke denne taktikken nødvendig - det er bare å slå den opp ad vegger og på torg. For hatbudskap mot en bestemt gruppe er det mer nødvendig å bruke den ovennevnte taktikken. Et godt eksempel er utfallet til FrP-representanten om at foreldre bør tenke seg om før de setter barn med Downs syndrom til verden. For de er bare en belastning på samfunnet. FrP avviste at de mente dette og representanten ble ekskludert. Alt i orden? Hvorfor får jeg da høre samme argument fra andre av samme politiske oppfatning?

Så til hijaben og blondinene. Vedlagt en plakat http://osl.admaker.dfun.no/pdf/0001622287-03.pdf - som nok ikke blir fjernet, og der budskapet er formulert som en morsom vits - "Mamma hvorfor må jeg gå ut med hijab når broren min får gå ut med blondiner?". Dette er en slags dobbelt rasistisk propaganda som både spiller på folks uvilje mot islam og de som profilerer seg som muslimer, og som spiller på fordommen om muslimske menn som jakter på norske blondiner. Attpå til skal man trekke på smilebåndet over den lille jenta som uttrykker det så bra! Likestillingombudet har helt korrekt påtalt reklamen som et brudd på FrPs løfte om å unngå diskriminerende reklame i valgkampen. Men Oslo FrPs leder avviser at det er noe galt i plakaten. Med andre ord er dette holdninger som partiet ønsker å stå for og det er greit for dem å spille på hat og fordommer mot spesielle samfunnsgrupper - og det på en måte som var comme-il-faut på 1930 tallet, men som ikke skulle være det i dag.

Hvordan slipper de fra det? Ved å angripe kritikerne: "ER du for tvangsomskjæring av jenter??", "ville DU at søsteren din skal måtte gå med hijab når Norge er ferdig tvangsislamisert??" og så videre. På 1800 tallet avviste man antiimperialister som "niggervenner". I dag er retorikken mer avansert, som vi forstår. Dersom kritikerne vinner frem, er det jo bare å legge seg litt flat. Budskapet blir hengende i luften..

Det er ikke rart at FrP og liberalistene vil legge ned Likestillings- og diskrimineringsombudet!

tirsdag 1. september 2009

Når pengene forsvinner og kommunen strammer inn...


...da er det ofte tiltak for universell utforming som er de første ofre, sammen med f.eks. personer med nedsatt funksjonsevne! Nedenfor gjengis en artikkel fra Fagbladet om virkeligheten bak politiske løfter om universell utforming av Holmenkollbanen. Foruten kommentarene som taler for seg selv, vil jeg bemerke at det er typisk at man fremdeles (!) anser universell utforming som noe som er til gode kun for "de funksjonshemmede" uten å begripe at kollektivtransport utformet etter dette prinsippet gjør den lettere å benytte for alle! Ennå er landet fullt av personer med barnevogn, eldre med rullator, gravide og endog enhver som sleper på en tung koffert. Så dette er ikke et spørsmål om at politikerne bare er slemme med personer med nedsatt funksjonsevne - de svikter oss alle!



Frp bryter bystyrevedtak om Holmenkollbanen

Bystyrets klare vedtak om at Holmenkollbanen skal tilpasses handikappede brukere, er i ferd med å bli brutt. Verken bystyrepolitikerne eller samferdselskomiteen er informert.

Det er Frps Jøran Kallmyr som er byråd for miljø og samferdsel i Oslo og som er ansvarlig for utbyggingen av Holmenkollbanen. Til Fagbladet sier han at alt er i orden.

– Så langt det er praktisk mulig, legger vi til rette for handikappede på alle stasjonene vi pusser opp, sier han.

Verken tid eller penger
Men når vi ringer til Kollektivtransportproduksjon AS, som er byggherre for prosjektet, har de en annen historie å fortelle.

– Det fins verken tid eller penger til universell utforming av stasjonene på Holmenkollbanen. Det eneste stoppestedet som vil være fullt ut tilpasset handikappede, er Holmenkollen, sier Bjørn Holthe-Andersen, prosjektsjef for utbedringen.

Kollektivtransportproduksjon AS er klar over bystyrets vedtak.

– Jeg kjenner til at bystyret har ønsket universell utforming, men det er en stor utfordring. Der vi får det til, vil vi gjøre små tilpasninger, sier Holthe-Andersen.

Bystyrevedtak ignorert
Den 18. juni i 2008 vedtok et enstemmig bystyre: «Holmenkollbanen oppgraderes og moderniseres basert på en løsning som tilfredsstiller kravene til universell utforming.»

Den 22. april i år vedtok bystyret «Oslo kommunes strategiske plan for universell utforming». Den sier: «Kollektive transportmidler og holdeplasser skal være universelt utformet». Akkurat det motsatte av hva som skjer på Holmenkollbanen.

Vantro og forbannet
Norges Handikapforbund reagerer med vantro når de får høre at stasjonene på Holmenkollbanen ikke blir tilpasset for bevegelseshemmete.

– Det er jo ganske fantastisk. Her fins det vedtak og handlingsdokumenter for å legge til rette for universell utforming i denne byen. Og så ruster kommunen opp banen, og tar ikke hensyn til de handikappede! sier Birger Nymo, tilgjengelighetskonsultent i Norges Handikapforbund.

– Jeg har jobbet så mye mot kommunen at jeg blir ikke skuffet lenger. Vi stanger hodet i veggen.

Holdt for narr
Ifølge Jøran Kallmyr er han i dialog med Handikapforbundet når det gjelder utformingen av stasjonene. Men i Handikapforbundet føler de seg slett ikke lyttet til.

– Vi sitter i møte etter møte. Jeg føler vi blir holdt for narr. Vi har møtt t-baneselskapet, Ruter og you name it, forteller Birger Nymo.

Et stort problem er den dårlige kommunikasjonen mellom etatene, mener han.

– Det er jo vanntette skott mellom de ulike etatene. Den ene har jo ikke peiling på hva den andre gjør. Den ene etatsjefen skylder på den andre. Alle skal de holde budsjettene sine, og vi møter en total ansvarsfraskrivelse når det gjelder universell utforming, hevder Nymo.

Dråpe i havet
Handikapforbundet er ikke imponert over bevilgningene til universell utforming av hovedstaden.

– Pengene som blir satt av, er en dråpe i havet. Kommunen tar ikke utfordringene på alvor. I Stockholm setter de av 1,2 milliarder til universell utforming, i Oslo noen titalls millioner. Det står skralt til i denne byen, mener Nymo.

Heidi Rømming, som er SVs representant i miljø- og samferdselskomiteen, bekrefter at Jøran Kallmyr ikke har informert komiteen om den manglende utformingen.

– Nei, det har vi ikke hørt noe om. Jeg tok det som en selvfølge at stasjonene ville bli universelt

mandag 10. august 2009

Aksjonsgruppen har ordet igjen!

Et nytt og interessant innlegg om husleieregulering fra Aksjonsgruppen for de som blir ofre for opphevelsen av husleiereguleringen fra januar 2010! Denne gang ved Merete Hannestad, bydel Sagene:

Husleiereguleringen bør ikke oppheves

Norge har de siste hundre årene hatt prisregulering på leide boliger i store byer. Fra 1. januar 2010 oppheves imidlertid denne reguleringen.

Den regulerte husleia har dekket driftskostnader, vedlikehold og oppgradering i gamle førkrigsboliger. Leietakerne har dermed bidratt til verdiøkning av boligmassen. Samvittighetsfulle huseiere har benyttet muligheten husleiereguleringslovens § 9C gir til å holde gårdene ved like, og oppjustere standarden. Ved Husbankfinansierte oppgraderingslån har de kunnet fordele kostnadene over 10–15 år. Dette har vært realøkonomisk fornuftig, og viser vilje til å ivareta langsiktige interesser.

Huseiernes Landsforbund ville fjerne husleiereguleringen, fordi de mente den førte til forfall: Lave leier gir ikke gårdeierne mulighet til å vedlikeholde gårdene, har forbundsleder Peter Batta uttalt.

Slike misvisende argumenter er ikke overraskende fra dette holdet. Men det kan virke som om huseiernes advokater ikke har lest den aktuelle loven. Den har aldri vært til hinder for vedlikehold og oppgradering. Hvis behovet er stort, gir loven adgang til fritak fra regulering. Eierne kan søke statlige lån, og kreve dette betalt av leietakerne gjennom husleien. Jeg har lest loven grundig og vet hvilke fordeler huseierne har. Det ville være meget interessant å få en seriøs offentlig debatt omkring disse spørsmålene, hvis huseierne og deres representanter våger å ta oppfordringen.

Spekulativt forfall er et kjent fenomen. Ofte har gamle gårder blitt omsatt som lukrative gavepakker til svært lav pris, uten at nye eiere har tatt ansvar med forbedringer. For eksempel ble leiligheter for omtrent 10 år siden solgt for mindre enn 200.000,- per stykk, mens de i dag selges på markedet for 2–3 millioner kroner.

Leietakere med lang botid i regulerte leiligheter har selv bekostet modernisering og oppussing av sine hjem. I motsetning til eiersiden, har de ikke hatt skattefordeler av dette. Bare i 2007 var eiersektoren i Norge subsidiert med cirka 64 milliarder kroner. Ikke en eneste krone av disse pengene hadde leietakere fordeler av. Dette er noe å tenke på foran økningen av husleienivået i 2010 for regulerte boliger i store norske byer, som Oslo og Trondheim.

Ifølge avdelingsdirektør Harald Assev i Bolig- og bygningsavdelingen i Kommunal- og regionaldepartementet «har ikke prisregulering noen samfunnsmessig hensikt». Denne uttalelsen står i sterk kontrast til dagens virkelighet med en finanskrise som har sitt utspring i boligspekulasjon. Riktig prissetting på leide boliger gjennom regulering kan gi større boligtilbud til alle i samfunnet.

Å ha et lovverk for riktig prissetting av boliger er nødvendig om en ønsker å bryte markedsdominansen og forhindre boligbobler. Men våre folkevalgte har valgt å fjerne lovverket og systemet som sikret prisvern for dem som leier på lengre sikt. De gjorde en stor politisk feil i 1999, da husleiereguleringsloven ble vedtatt avviklet i 2009/2010. Norge er det eneste landet i verden som ikke har prisstabilisering av utleieboliger. 20 prosent av befolkningen er leietakere i dette landet; ikke overlat alle disse menneskene til markedskreftenes høye prisnivåer!

Hva har vi lært siden forrige boligkrakk på 1980- og 90-tallet? Hva med å slippe til opinionen og kritiske fagfolk i boligpolitikken? Det kan virke som fornuft preller av som vann på gåsa hos maktens elite. Der gjelder bare markedet, eller «gjengs leie», som i dag overstiger markedsleien i deler av Oslo.

Regjeringen, Stortinget og Kommunal- og regionaldepartementet ser ikke ut til å ha forutsetninger for å se forskjell på boligpolitikk i by og bygd. De folkevalgte og embetsverket ser heller ikke ut til å kunne forstå hva det vil si å miste sitt hjem fordi husleia blir for høy.
Kanskje vi skulle gi byrådsleder i Oslo, Erling Lae og kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa hospitsplass i Oslo, som et lite prøveprosjekt for å gi dem erfaring fra virkeligheten og folk som bor der?

Merethe Hannestad,
Rivertzke Beboerforening, Sagene, Oslo
mhannest@getmail.no

mandag 3. august 2009

Aksjonsgruppen har ordet

Aksjonsgruppen for de som blir rammet av opphevelsen av husleiereguleringen i 2010, Anne Helset, har skrevet et godt innlegg om bakgrunnen for denne kampen og for hvor absurd det nå er at eldre mennesker på tampen av sitt lange yrkes- og pensjonistliv skal tvinges til å søke om sosialt boligtilskudd til Oslos gårdeiere (innlegget er forøvrig et svar til kommentar fra SVs Heikki Holmås):

Aksjonsgruppen for leietakere i husleieregulerte boliger har som mål at alle som bor i regulerte leiligheter skal kunne beholde sine hjem uten å bli fattige og uten å bli gjort til klienter.Regjeringens løsning, slik den foreligger i dag, gjør dette umulig.

Først litt historikk: fram til 1980 var det ikke mulig å eie leiligheter i førkrigsgårder i Oslo. Leiligheter var nettopp det ordet sier, en bolig man leide. Det er dermed ikke snakk om at leietakerne har VALGT i leie i stedet for å eie. Å leie langsiktig og prisregulert er en gammel, hevdvunnet boform i Oslo. Ved seksjoneringen som fant sted fra 80-åra, fikk noen,men langt fra alle, mulighet til å kjøpe. Mange syntes prisen de ble tilbudt var for høy. Mange opplevde deretter at hjemmet deres ble omsatt til spekulanter for en svært lav pris. Etter eierskiftet mistet leietakerne forkjøpsretten.Da lov om husleieregulering ble opphevet i 1999, ble forutsetningen for denne gamle boformen tatt bort. Tenk om tilsvarende skulle skjedd med dagens eieboliger nå? Hva ville skjedd om dersom Stortinget nå hadde foretatt lovendringer som ville gi 300% økning i bokostnad for selveierleiligheter, med gradvis opptrapping fra 2010? Tenk over det.

Aksjonsgruppen mener det er eierne av regulerte leiligheter, og ikke leietakerne, som bør søke om det boligtilskuddet som nå er lansert. Mennesker som har klart seg gjennom et langt liv (i krig og fred) vil ikke være en mellomkonto som sosialklienter, når statens penger skal gå til eierne. Vi er redd mange eldre vil holde seg fra å søke støtten av den grunn. De vil ikke “på fattigkassa”. Desssverre kan vi ikke si oss enige med deg i at Magnhild Meltveit Kleppa har gjort en god jobb. Hun som skulle være vår fremste ombudsmann i denne saken, har ikke lyttet til Aksjonsgruppen og de mange brevene hun har mottatt fra fortvilte leietakere gjennom flere år. I stedet har hun lyttet til en arbeidsgruppe av folk som befinner seg i trygg avstand fra problemet og dem som er rammet. Vi kjenner at vi er ofre for maktarroganse. Den løsningen som nå er funnet, mener vi er skammelig, selv om den hjelper noen. Heikki; du mener saken nå ligger hos Oslo kommune og byrådsleder Erling Lae. Vi mener den fortsatt ligger hos Regjeringen. SV og Arbeiderpartiet må sørge for å få saken opp i Stortinget på nytt! Dere kan ta utgangspunkt i utkastelsen av Aslaug Andersen og den trakkasering hun har vært gjenstand for av eier og boligspekulant Dante. Vi har flere eksempler om det trengs. Det er opp til Regjeringen å sørge for at det ikke blir ført en fortsatt høyrepolitikk i boligspørsmålet. At det har vært tilfelle i disse fire årene, der både AV og Ap har sittet i regjering, er mer enn beklagelig. Om en kan vente noe annet av Sp med sitt utgangspunkt blant selveiende bønder, er et annet spøremål. Men Sp´s Gudmund Restad var i sin tid en djerv talsmann for å likestille leietakere og boligeiere økonomisk. I rettferdighetens navn. Han er utdannet lensmann. Dagens senterpartister i Regjeringen burde ta en prat med ham.

Aksjonsgruppen ønsker dere lykke til og ber om at dere IKKE anser dere ferdige med saken, slik Kleppa uttalte. Den er så vidt begynt!! Problematikken omkring de regulerte boligene i Oslo kunne gi støtet til en ny, differensiert boligpolitikk for storby og pressområder; distrikter og områder med fraflytting.

Anne Helset.
https://www.i04.info/exchweb/bin/redir.asp?URL=http://aksjonsgruppen.org/

mandag 27. juli 2009

De første utkastelsene i gang

En sterk reportasje på TV2 om de første eldre som kastes ut fra sine leiligheter som en forsmak på opphevelsen av husleiereguleringen neste år: http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/helse/article2830730.ece! Det er tydelig at Senterpartiets minister ikke har stor sympati til overs for gamle mennesker i hovedstaden. Det var Kleppa som var sosialminister da man opphevet husleiereguleringen, basert på ukorrekte/falske tall. Dette satte som kjent i gang en prosess som allerede nå får sine første konsekvenser. Det var meningen at den gradvise opphevelsen av husleiereguleringen skulle lede til at den regulerte leien kom opp på samme nivå som såkalt gjengs leie, i løpet av 10 år. Dette har ikke skjedd. Tvert imot har utålmodige gårdeiere skrudd opp leien med ca 100 % fra dette årets begynnelse og lagt et utrolig press på de eldre og funksjonshemmede som bor i de angjeldende leilighetene.

Til tross for mange påstander om det motsatte: Det er ikke synd på gårdeierne. Det dreier seg om mangemillionærer som ser sjansen til å få svære ekstrainntekter på salg av disse leilighetene, og flere tyr til psykisk terror for å presse ut leietakerne. Vi ser nå hva som begynner å skje og hva som kommer til å ta helt av etter nyttår. - Hva er forbrytelsen til disse eldre menneskene? At de jobbet på normal inntekt i hele sitt liv, men ikke tjente nok til å kjøpe bolig med egen kapital, og at de ikke ønsket å delta i lånerotteracet før finanskrisen? Mange av dem er i allefall for gamle til å få noe etablererlån.

Nå er Kleppa igjen minister, og valgte å skyve halve regningen for sine tidligere vedtak over på Oslo kommune. De samme gårdeiere skal nå få "sosialstønad" ved at det betales et (utilstrekkelig) beløp i husleiestøtte til de som havner i klemma, etter meget strenge kriterier. Så strenge at kanskje de fleste ikke oppfyller dem? Så kan da Kleppa rolig avvente valget. Tross alt er det ikke mange velgere det dreier seg om, bare 3500 eller deromkring. Og noe er da gjort?

Dermed er regjeringen fornøyd (kanskje ikke SV), gårdeierne er fornøyd - enten de får offentlig stønad på skattebetalernes bekostning eller lykkes i å presse ut gamlingene og de uføre, og omsider kan få solgt de siste lelighetene. Bare de eldre og funksjonshemmede leietakerne som er glemt av alle, har ingen grunn til å være fornøyd.

Velkommen til velferdsparadiset Norge!

søndag 26. juli 2009

Fra Oslo Beste Vest..

..eller hvordan de rødgrønne tar seg av eldre nå som husleiereguleringen oppheves. Som de som har fulgt med på saken vet, lyttet statsråd Kleppa til sitt administrative utvalg da man skulle utrede en støtteordning for de som blir rammet av at husleiereguleringen oppheves fra 1. januar 2010. Det ble satt noen snevre grenser for hvem som skulle få støtte - så snevre at mange av de 3500 menneskene det gjelder i Oslo faller utenfor. Kleppa satte ikke av en krone i revidert nasjonalbudsjett heller.
Så inngikk hun avtale med Oslo kommune om å dele byrdene, og lempet litt på kriteriene slik at lavere alder kan gjøre opp for lengre botid eller omvendt. Dermed hadde de rødgrønne gjort sitt. Eller?

I julistillheten blir så to gamle mennesker tvunget til å flytte etter at gårdeieren har lagt på husleien med ca 100 %. Den lokale mangemillionæren har båret tapet med å ha de gamle boende til en ussel husleie på 12 000 kroner i måneden, og klarte å spa ut den ene 90-åringen før han gikk helt konk. I ventetiden hadde han visstnok tømt loft- og kjellerbodene hennes, uten at hun visste om det. Nå skal hun bo på ett rom i en annen bydel der hun ikke kjenner noen, inntil hun ikke belaster det norske samfunn mer med annet enn sin egen begravelse.

Dette er virkeligheten. Tilfeldigvis var det TV-kamera til stede som fanget opp begivenheten, eller rettere sagt tragedien, og Kleppa må kommentere det på nyhetene. Skal tro om hun er like fornøyd med innsatsen? Eller er hun lettet over at det trolig er en annen minister som skal uttale seg når den store bølgen av utkastelser kommer over nyttår? - Jaja, slik er livet på Oslo beste vest..

torsdag 25. juni 2009

Interessant artikkel i bladet Selvsagt om Dokumentasjonssenteret!

Nedleggelsen av Nasjonalt Dokumentasjonssenter (der jeg tilfeldigvis jobbet) er stort sett forbigått i taushet! Men desto mer forfriskende er det at Ulobas nye blad Selvsagt har dypdykket i hva som egentlig skjedde - hvorfor Regeringen opprettet et statlig Dokumentasjonssenter for deretter å oppløse det bare tre år senere? Du kan lese bladet her: http://www.magasinet-selvsagt.no/magasin/Selvsagt02.pdf - vi gjengir artikkelen i sin helhet:

"Dokumentasjonssenteret - Hvil i fred

Hvorfor ble Nasjonalt dokumentasjonssenter for mennesker med nedsatt funksjonsevne nedlagt etter bare drøyt tre års drift? Dokumenterte de for godt? Hvem ønsket at doksenteret skulle dø?
Tekst Siri A. Larsen Foto Scanpix


Dokumentasjonssenteret som skulle dokumentere funksjonshemmedes levekår, ble offisielt åpnet våren 2006 og nedlagt allerede fra 1. januar 2009. Begrunnelsen var at det skulle innlemmes i Likestillings- og diskrimineringsombudet, LDO. Lederen av doksenterets styre gikk på dagen da beslutningen ble presentert, og bare to av de ansatte ble senere med over til LDO. Det er vanskelig å forstå beslutningen om å legge ned etter så kort tid.

Staten fraskriver seg ansvar.

Med LDO og den nye Diskrimineringsloven har funksjonshemmede nå et «nedenfra-og-opp»- tiltak, der den enkelte selv kan klage på opplevd diskriminering. Ansvaret for å tydeliggjøre diskrimineringen er dermed lagt på funksjonshemmede selv. Muligheten til forandring blir avhengig av den enkelte funksjonshemmede og interesseorganisasjonenes vilje og evne til å kjempe fram forandringer.
Doksenteret så diskrimineringen av funksjonshemmede fra et fugleperspektiv. De kunne både avdekke og påpeke diskriminerende forhold og tiltak – ikke minst fra det offentliges side. Dermed ble ansvaret både for diskrimineringen og for å få til forandring, lagt dit det hører hjemme. Når det kunne dokumenteres at staten diskriminerer, ble det tydelig at staten også må gjøre noe for å endre situasjonen. Når det på det ene området etter det andre ble dokumentert at funksjonshemmedes svake stilling skyldes aktiv offentlig diskriminering, ble det vanskeligere å avfeie kravene om endring med at det ville koste for mye.
Kan LDO ivareta dette perspektivet?

Regjeringen kjøpte seg tid.

Utredningen «Fra bruker til borger» hadde i 2001 dokumentert diskrimineringen av funksjonshemmede på alle samfunnsområder og slått fast at det ville koste mye penger å bedre situasjonen. Stortingsmeldingen «Nedbygging av funksjonshemmende barrierer» (2002–2003) fulgte dette opp ved å konkludere med at det var behov for et dokumentasjonssenter som kunne kartlegge situasjonen ytterligere. Kjell Magne Bondeviks andre regjering (2001–2005) kjøpte seg dermed tid ved å be om mer dokumentasjon.

Offentlig sløsing.

– Selvfølgelig burde dokumentasjonssenteret vært videreført, sier Britta Nilsson, tidligere direktør for doksenteret. Hun synes det er uforståelig at staten brukte ressurser på å ansette folk og bygge opp senteret for så å skrinlegge det, når man var kommet så godt i gang.
– Avgjørelsen om å legge dokumentasjonssenteret inn under LDO, ble tatt av Regjeringen høsten 2007. Barne- og likestillingsdepartementet fremmet saken, sier Nilsson og legger til:
– Det hadde vært interessant å se det saksfremlegget, spesielt med tanke på prosessen forut for beslutningen.

Funksjonen skulle videreføres.

Nilsson hevder at Barne- og likestillingsdepartementet bedyret at doksenterets hele funksjon skulle videreføres.
– Hvis doksenterets mandat skal ivaretas i LDO, skal de i tillegg til å håndheve Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, dokumentere samfunnsutviklingen for funksjonshemmede over tid, forklarer hun.
– LDO vil da også måtte beskrive effekten av ulike virkemidler: lover, insentiver, direktiver og holdningstiltak. For å få dette til trengs det engasjement, pågangsmot og økonomiske midler, mener Britta Nilsson og føler seg sikker på at LDO i alle fall har nok av det første.


Departementet er unnvikende.

Ekspedisjonssjef Arni Hole var involvert i innlemmingsprosessen. Hun er leder av Samlivs- og likestillingsavdelingen i Barne- og likestillingsdepartementet.
– Det er et eksplisitt krav at alt LDO gjør, skal bygge på dokumentasjon og fakta, derfor må kunnskap og dokumentasjon være tilgjengelig for ombudet, forklarer hun og henviser til Ombudsloven av 2005.
På spørsmål om LDO kan dokumentere og formidle funksjonshemmedes situasjon godt nok nå, blir Hole unnvikende:
– Ombudet leverer statistiske rapporter flere ganger årlig. Spør heller likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås helt konkret, avslutter Hole.


Ombudet trenger dokumentasjon.

Beate Gangås, likestillings- og diskrimineringsombud i LDO, sier hun hadde ønsket at all kompetanse fra dokumentasjonssenteret ble med over til LDO.
– Ut fra mandatet vårt skal ikke LDO drive forskning, men være en pådriver for at forskning blir igangsatt dersom den mangler, opplyser hun. – Vårt ansvar er å sammenstille forskning og bruke det i vårt pådriverarbeid.
– Frykter du at enkeltsaker nå vektlegges på bekostning av store linjer og strukturer?
– Enkeltsaker kan belyse diskriminerende strukturer – begge deler er viktig, sier Gangås, som forteller at LDO nå styrkes der kompetanse mangler. LDOs årlige rapport, Saldo, vil i år ha et særskilt fokus på funksjonshemmede.

Forsatt behov for dokumentasjon.

– Det er forsatt like stort behov for god dokumentasjon om samfunnsutviklingen og levekårene for funksjonshemmede, mener Toril Bergerud Buene, avdelingsdirektør i Deltasenteret, statens kompetansesenter for deltakelse og tilgjengelighet.
Lars Grue, forsker ved NOVA, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, har skrevet flere bøker om funksjonshemmedes situasjon i Norge. – Hvis det skulle vise seg at LDO ikke har mulighet til å ivareta og styrke forskningen overfor funksjonshemmede, er det dypt beklagelig, mener han, og oppfordrer departementet og direktoratet til å bevilge midler til Forskningsrådet. – De må på en eller annen måte bidra til at forskning og annen kunnskapsinnhenting omkring funksjonshemmede opprettholdes og helst styrkes, sier Grue. ●

Fakta om Dokumentasjonssenteret
· åpnet våren 2006
· ble lagt ned 1. januar 2009
· skulle samle og systematisere data
· skulle følge og dokumentere- samfunnsutviklingen for -funksjons-hemmede over tid
· skulle samarbeide med relevante forsknings- og fagmiljøer, og med funksjonshemmedes organisasjoner
· skulle forvalte økonomiske -forskningsmidler og gi oppdrag til forskningsmiljøer "


...uansett: den klønete behandlingen av dette statsorganet vil være en skamplett på regjeringen Stoltenbergs ettermæle!

fredag 22. mai 2009

Birth of a Flying Fortress






Dette er reprise på en en oppbyggelig artikkel fra 2005 om bygging av et av verdens mest berømte fly: Boeing B-17G, eller den Flyvende Festning. Dette var et av de alliertes viktigste våpen for å vinne 2. verdenskrig. I store formasjoner tordnet de fire motors "festningene" fra Storbritannias kyster til angrep mot Tyskland eller det okkuperte Europa. Amerikanernes konsept var dagangrep mot avgrensede, strategiske mål, som jernbaneknutepunkter, industrianlegg etc. og ikke områdebombing, som RAF utførte om nettene. USA trodde på kirurgiske angrep uten for store sivile tap. De var kritiske til britenes områdebombing. Men RAF hadde i krigens første måneder lært at dagangrep med utilstrekkelig eskorte av jagerfly førte til tap man ikke kunne bære dersom flyvåpenets kampkraft skulle opprettholdes. Derfor begynte de nattangrep og reduserte sine tap, men også nøyaktigheten i treffene. Dette før man utviklet luft-til-bakke radarer (H2S) som ga et mer nøyaktig bilde av hva som befant seg på bakken.USAAF (US Army Air Force - flyvåpenet var ennå en del av hæren i USA under krigen) fant imidlertid selv ut hva det kostet å sende formasjoner av ueskorterte bombemaskiner inn over Tyskland og led svære tap. Inntil P-51 Mustang jagerflyet kom på vingene, som hadde en radius som gjorde at de kunne fly helt til Berlin, måtte USAAF trappe ned sine luftangrep, etter et katastrofalt tokt mot Schweinfurt i 1943.B-17 var Boeing firmaets svar på en utlysning fra forsvarsdepartementet om et strategisk bombefly, og hadde trekk i seg fra såvel passasjerfly som andre militærfly. Det hadde mitraljøser i ryggtårn, haleposisjon, buktårn og på siden, ved siden av to enkle mitraljøser i nesen betjent av bombesikteren og navigatøren. Flyet hadde 10 manns besetning (pilot, co-pilot, bombesikter, navigatør, flymekaniker og fem skyttere). Etter som tyskerne lærte seg å angripe de store formasjonene rett forfra, der bestykningen var svakest, monterte amerikanerne et tårn med tvillingmitraljøser under "haken" på flyet. Slik oppsto B-17G.









Det er dette flyet jeg har laget en modell av. Som bilde (1) viser velger har jeg valgt et sett i 1/72 skala av dette flyet. Det neste man må gjøre er å drive litt grunnforskning i bøker om B-17, som "WalkAbout B-17" som har glimrende fargebilder av interiør og eksteriør av de maskinene som er bevart i USA og Storbritannia (2).Deretter kan man går i gang. Det mest problematiske er kanskje å få til interiør, detaljer, instrumenter og uniformer på de figurene man vil ha med. Her er et bilde av cockpit og bomberom i B-17G, med to flygere og en navigatør vel installert. (3) Her ser man foruten bombelasten navigatørens bord med kart, Norden bombesiktet og setet til bombarderen som også kontrollerte "haketårnet" på denne modellen. Deretter monteres resten av interiøret, herunder vinduer, mitraljøsetårn på rygg, buk og i nesen på flyet. De to sidene festes forsiktig sammen. Dette er langt fra lett når det er såvidt mange deler som skal passe sammen. Det kreves mye tålmodighet og nøyaktighet, særlig dersom det hele ikke skal være en "statisk modell" til utstilling - men man vil ha bevegelige tårn, propeller, understell etc. Dette er imidlertid fra produsentens side beregnet å være en modell for "static display" slik at propeller, hjul etc. skal limes fast. Deretter følger montering av vinger, motorer og understell. Også her er maling av indre deler viktig for å skape et realistisk inntrykk av flyet når den endelige modellen skal presenteres. Bilde (4) den ferdige modellen før eksteriørmalingen tar til.Når de ytre deler av flyet skal males må man se for seg hvordan den endelige modellen skal presenteres. Er det et "nytt" fly, rett fra fabrikken, eller et mer "været" fly som skal se ut som det har vært i aksjon en stund over det europeiske kontinent? Hvis man som jeg velger det siste, husk at: Flyene sto ikke pent i hangarer mellom toktene men på asfalterte "hardstands" utenfor rullebanene i all slags engelsk uvær. Dette slet ned malingen ganske fort og ved siden av slitasjen som fulgte av selve toktene ga dette flyene raskt et værbitt utseende. På gamle fotos ser man fort de karakteristiske stripene fra motorene og akterut på vingene av olje og søl fra bensinpåfyllingen. Dersom flyene fikk treffere fra antiluftskyts (flak) eller fiendtlige jagerfly, måtte panelingen skiftes ut her og der på flykroppene. Det fantes fly som hadde haltet seg hjem på "én motor og en bønn" og som krasjlandet i England og måtte repareres helt fra grunnen av. Ett fly var satt sammen av rester fra 16 andre! Så er det å velge divisjon, bombegruppe, skvadron og individuelt fly.




USAAF hadde tradisjon for å individualisere flyene med fargerike pin-ups - lettkledte jenter som utvilsomt hevet mannskapets moral og kampvilje. "Memphis Belle" er vel en av de mest berømte, takket være filmen om det første mannskapet som fullførte pliktturen på 25 tokt i 1943. Andre hadde navn som "Double Trouble" (bilde av 2 jenter eller eller 1 dame og en flaske whiskey), "Little Miss Mischief", "My Devotion" etc. Eller det kunne være patriotiske navn som "Yankee Doodle", "General Ike" eller "The Fox" som var navnet på pub'en like ved deres hjemlige base i Norfolk!Min modell forestiller "Bobby Sox" fra 490 Bombardment Group, 850 Bomber Squadron. Dette har intet med Eurovision festivalens vinnere fra 1985 å gjøre men er en stilig frøken hvis bakende utgjør de to b'ene i "Bobby"... (490 BG var kjent for sine dristige pin-ups!) . Denne gruppen var kjennetegnet av røde halerorstopper og striper på vingene. Denne maskinen er fra slutten av krigen da man hadde sluttet å kamuflere flyene i olivengrønt og grått. Amerikanske fly skinte sølvblankt i metall, uten at man har registrert at det ble større tap av den grunn. Det siste bildet viser den ferdige modellen - klar til å stilles ut! Voilá - "Bobby Sox" klar til avgang!

søndag 17. mai 2009

Ny handlingsplan for universell utforming



Den 15. mai ble Regjeringens nye handlingsplan lagt frem. Målet er at Norge skal være universelt utformet innen 2025!


Standardisering står sentralt i handlingsplanen og det understrekes at Standard Norge er en viktig instans i departementenes og direktoratenes arbeid med å utvike eller finansiere utvikling av standarder for universell utforming. Handlingsplanen viser til at det foreligger standarder for tilgjenglighet til websider, reiselivsmål og skjøtsel og drift av park- og landskapsvernområder, samt at standarder for universell utforming av byggverk, uteområder, reisekjeden og offentlige anskaffelser er under utarbeidelse. Internasjonalt samarbeid og samordning nevnes også som en viktig del av prosessen.


Et konkret tiltak under punktet indikatorutvikling og standarder er Tiltak IS2 Utvikling av standarder for universell utforming. Det skal utvikles standarder for universell utforming – viktige områder er bygg uteområder, transport og IKT. Gjennomføring er fra 2009.05.Tiltak IS 3 Inkorporere systematisk universell utforming i standardiseringsarbeidet fra forbrukersiden, omfatter å igangsette prosjekt med sikte på å kartlegge spesifikasjoner for tilgjengelighet og universell utforming av tjenester på ulike områder. Kartleggingen følges opp av konkret standardiseringsarbeid innen varer og tjenester. Her starter også gjennomføringen fra 2009. Ansvarlig for begge tiltak er Barne- og likestillingsdepartementet.


Handlingsplanen satser på fire hovedinnsatsområder i handlingsplanen: uteområder/planlegging, bygninger, transport og IKT. Innen disse innsatsområdene skal det foretas prioriteringer mht. tidsfastsettelse for tiltakene, bl.a. hvilke bygningskategorier som skal oppgraderes og rekkefølgen av disse. (I diskriminerings- og tilgjengelighetsloven har man i utgangspunktet ikke inkludert eksisterende bygninger mht. krav om universell utforming men Regjeringen har bestemt å gjennomføre dette prinsippet for eksisterende bygninger men i prioritert rekkefølge). Standardisering er involvert i tiltakene på de fire hovedsatsningsområdene.


I tillegg skal det fokuseres på noen tverrsektorielle perspektiver. Det gjelder kommunesatsingen, statens bruk av ikke-økonomiske virkemidler, standardisering m.v.
I pressemelding fra Barne- og likestillingsdepartementet sies det at ”Regjeringen legger opp til skrittvis gjennomføring av den mest omfattende satsingen på universell utforming noensinne”. Blant de virkemidler som nevnes er bruk av offentlig markedsmakt og forvaltningsmakt (offentlige anskaffelser, etatsstyring og bevilgningsmakt). Dette vil være i tråd med de virkemidler som brukes i EU og de europeiske medlemslandene. I tillegg lanserer man en egen kommunesatsing med utviklingsprosjekter i fylker og kommuner. Midler kan også tas fra den finanspolitiske tiltakspakken for arbeid som støtter kommunale tiltak for tilgjengelighet gjennom vedlikehold og nybygg.

søndag 10. mai 2009

Englandsfareren Siv

Formann Jensen har vært på en godt profilert tur til London der Toryene hilste henne som en naturlig alliert og kanskje Norges neste statsminister. Utflukten vakte naturlig nok oppsikt både fordi Toryene historisk sett er Høyres søsterparti og fordi britene på denne måten illustrerte FrPs økende grad av salonfähighet i internasjonal sammenheng. Danmarks Venstre er et annet eksempel i så henseende. Jeg skal ikke gå videre inn på Sivs reise (det var forresten fint å høre at hun i kontrast til mange andre norske politikere snakket godt engelsk) men se på den litt større sammenhengen bak denne episoden.

Hvorfor inviterte Toryene Siv? I motsetning til NRKs analyse av at det var for å holde seg inne med en mulig fremtidig statsminister på høyresiden, mener jeg det heller er en del av det britiske, tidligere konservative, partiets omlegging til en kurs langt til høyre enn det som var. Som i vårt Høyre har the Conservatives lenge vært delt mellom konservative og liberalister. Det som er skjedd i den lange mørkets dal partiet har vært i, siden Majors fall og den lange perioden med New Labour, har partiet forandret seg. Mange var glade da Cameron overtok fordi den lange perioden med antieuropeisk thatcherisme så ut til å være over. Cameron lovte en grønnere og en mer EU vennlig politikk og det var jo hyggelig å lese for oss gjenværende EU-forkjempere.
Men samtidig var det tråder som trakk i andre retninger. UK Independence Party la et veldig press på den britiske høyresiden i euroskeptisk retning. Kombinert med dette trakk de gamle liberalistiske kreftene fra Maggies dager partiet over til gamle og etter min mening gjengrodde stier. Man startet på ny en mer eller mindre hysterisk anti-Brussel kampanje i forbindelse med det som nå kalles Lisboatraktaten og - oppmuntret av den gamle liberalistiske regjeringen i Praha - rive seg løs fra "Euro-Høyre", European People's Party (EPP).

Toryene har alltid hatt et løsere forhold til EPP enn de kontinentale partiene, inklusive Høyre. De insisterte endog på separat partikontor i Brussel så man slapp å menge seg med den konservative og kristeligdemokratiske røkla. Men med den sterke euroskepsisen fra den Tsjekkiske Republikk fant man en ny vei - lage et nytt liberalistisk og mer EU-fiendtlig parti i Europaparlamentet - Libertas. Så ble det da nylig proklamert at Toryene går ut av EPP. Liberalistene har vunnet - Storbritannia har ikke lenger et konservativt parti.

Dermed er vi tilbake til begynnelsen, og Sivs besøk. Det er mye mer naturlig for Toryene anno 2009 å alliere seg med Fremskrittspartiet i Norge, det store. liberalistiske og EU-skeptiske norske partiet, enn Høyre. Greit nok.

Men la det også være en advarsel til Høyre selv. Partiet er nå like fullt av liberalister som preger dagsorden i økende grad, som Torypartiet før de la roret hardt over til politisk styrbord. Særlig Oslo Høyre er i endring. Forkledt som "liberal-konservative" eter liberalistene seg innpå. - Er det denne utviklingen vi vil ha? EU-skepsis, markedsislamisme, hardere politikk overfor asylsøkere og "amerikansk" kriminalpolitikk? Vil vi ha et liberalistisk Høyre i en allianse med FrP alene? Hva skal man da egentlig med Høyre?

fredag 1. mai 2009

Første dag i mai

Ah - en pause i jobbingen! Alle som (er så heldige å være) i arbeid fortjener denne dagen til ettertanke - og bør også benytte anledningen til å tenke over hvordan man skal sikre at de som ikke har arbeid skal sikres det. Mens solen skinner og talene gjaller over torgene i landets store og små tettsteder har fremdeles kun 44 % av personer med nedsatt funksjonsevne jobb - mot ca 78 % av andre i yrkesaktiv alder. Dette har vært statistikken i mange år nå og blir ikke bedre enten det er en blågul eller en rødgrønn regjering ved roret. Det skyldes mange ting: mangel på tilrettelagte arbeidsplasser, arbeidsgivernes fordommer mot å ansette (synlig) funksjonshemmede og mangel på kunnskap om de ordninger som finnes. Etter flere år med antidiskrimineringsbestemmelser i arbeidsmiljøloven er situasjonen stadig den samme. Med finanskrisen blir det neppe bedre: flere mister jobben og fra såvel Norge som andre land vet vi at funksjonshemmede og andre sårbare grupper ofte er den første gruppen som faller ut. Og når arbeidsløsheten stiger fokuserer man på dette i seg selv - og ikke på hvordan man skal integrere "minoriteter" i arbeidsmarkedet. En minoritet på 17-20 % av befolkningen...

Det er også en dag for å tenke på hvordan man kan gjøre noe for å bidra til at samfunnet blir mer tilgjengelig for alle. Fem måneder etter at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft har vi sett resultater i form av en strøm av klager på utilgjengelige forretninger og andre publikumsrettede steder. Noen innehavere lover bot og bedring, andre gråter sine krokodilletårer over kostnadene ved å lage en rampe eller helle på litt sement ved inngangtrappen. Enkelte har til og med protestert på at "Norges Handikappforbund kan innføre den slags regelverk i Norge"... god inntjeningsevne er kanskje en form for alternativ intelligens?

Og det er en dag å tenke på de ca 3500 familiene som nå frykter det neste år da husleiene slippes løs i vår by og "markedsleien" skal gjelde også for gårder bygget før 1940. For markedsislamistene (liberalistene - som ofte kaller seg "liberale" så det skal være mer salonfähig) blir det en gledens dag. De hevder gjerne at leieboere som ikke må "betale det det koster" snylter på de stakkars gårdeierne, og at byen ville sett ut som Berlin i 1945 dersom man ikke hadde opphevet husleiereguleringen. De nevner ikke at de menneskene som det gjelder har vedlikeholdt sine leiligheter like flittig som noen selveier i løpet av sine opp til 60 eller 70 års botid. Hvordan skulle de ellers ha vært så knyttet til sitt bosted?? De nevner heller ikke at de arme gårdeierne ofte benytter sine høye inntekter fra selveierne til fasadepuss mens fellesfasiliteter som vaskekjellere, vedlikehold av heiser og annet forfaller. Man er kun opptatt av at markedet skal råde - mens man tillater seg å rette en straffende pekefinger mot de aldrende leieboerne! De har selv begått feil - ved ikke å være gode markedsaktører, ved ikke å låne og spekulere seg til gjeld oppunder pipen og - først og fremst - ved ikke å ha tjent nok penger i sitt liv til å kjøpe boligen sin. Man kritiserer en generasjon som jobbet i butikk og bokhandel og som ikke hadde som vane å låne penger til det man ønsket seg - men som kjøpte det man faktisk hadde penger til.
Etter som prisstigningen i Europas mest forspiste nasjon steg til de store høyder, ble det mindre og mindre man kan få for de pengene man faktisk har. Spesielt hva boliger angår.

Med mindre man altså hadde en jobb som ga betydelig større utbytte enn det disse menneskene hadde i løpet av sin yrkesaktive alder.

Betyr det at vi snakker om mindreverdige innbyggere av Oslo? Skal politikere som Oslo FrPs leder Tybring-Gjedde ustraffet kunne kritisere dem og uttale at "det er ingen menneskerett å bo i Oslo"?! At de burde pakke seg ut av byen?

Markedsleie - hva er det? En god definisjon er at man skrur opp prisen så høyt man kan og vil inntil det ikke dukker opp kjøpere. Eller sagt på en annen måte, sålenge selgers og kjøpers oppfatning av produktets verdi så noenlunde stemmer overens med hverandre. Etter modellen skal da markedet regulere seg selv ved at kjøperne bruker sin makt ved å la være å kjøpe ting de oppfatter som for dyre. Da tvinges selger til å sette ned prisen og man havner på et nivå der alle er glade og fornøyde og selgeren kan selge kanskje mer enn før.
I virkeligheten er det litt annerledes, fordi det alltids er noen som har mer ressurser enn andre og som bidrar til å holde prisen oppe, og gjøre selgerne dristigere. Derfor må unge mennesker i Oslo bruke det de tjener på å betale husleie og får ikke spart opp til egenkapital for å kjøpe bolig senere. Derfor går Oslos små butikker konkurs og handlegatene blir stadig fullere av brunt papir bak butikkvinduene, mens det kun er de største kjedene som får dominere gatebildet. Derfor skal pensjonistene ut av byen.

- Dette oppfattes som positivt i Norge, i kontrast til andre europeiske land. Mens EU-landene i økende grad diskuterer sosial boligpolitikk og man regulerer husleiene i andre nordiske EU-land, får Oslos leietakere i disse dager mer eller mindre truende brev fra gårdeierne som krever opp til Kr. 26.000,- i måneden fra 1.1. 2010 for leiligheter de allerede strever med å betale regulert leie for! For eldre og uføretrygdede betyr dette en dobling eller tredobling av det de betaler. Hva blir resultatet?

  • For gårdeierne: En god anledning til å drive etnisk rensing av irriterende stabukker som ikke kunne kjøpe leilighetene sine men som insisterte på å bli boende. Nå kan de endelig få solgt de siste leilighetene og tjene mer.
  • For markedsislamistene: Enda en seier for deres økonomiske teorier og fjerning av en markedsøkonomisk anomali.
  • For leietakerne: Generelt vil ca. 3500 mennesker risikere å bli omdefinert fra alders- eller uføretrygdede til sosialklienter. Vi vet at noen har tatt sitt liv, at noen er innlagt på sykehus på grunn av sammenbrudd, at noen har flyttet på hytta (dette var en generasjon som kjøpte fritidsbolig før Røkke-tradisjonene slo til i fjellheimen) eller på små hybler på 30 kvadratmeter. Noen er så gamle at de ikke har fått med seg det som skjer og knekker sammen når man informerer dem om at de blir satt på gaten fra januar. Vi står foran tusenvis av personlige tragedier.
  • For skattebetalerne: Bare i bydel Frogner er det beregnet at sosialutgiftene vil øke med ca 50 millioner kroner. Her bor de fleste av dem det gjelder. Et utvalg som har studert saken foreslo for Kommunal- og regionaldepartementet at man skulle yte drøye 14.000 kroner i måneden i tilskudd til de som blir rammet, begrenset til de som hadde laveste inntekt, var over 70 år og lang botid. Bydelsutvalget avga en tverrpolitisk resolusjon som protesterte mot denne avgrensningen og forlangte bedre tiltak fra statens side for å hindre en sosial katastrofe.
Men et annet spørsmål er hva som er riktigst, av å legge et tak på hva utleierne egentlig kan tillate seg å kreve - eller å la skattebetalerne gi gårdeierne en presang på 14 000 kroner i måneden? Denne summen vil, som man ser, heller ikke dekke hele husleien og det betyr at den enkelte leietaker må sulte eller likevel bli sosialklient.
Slik belønner man Oslos eldre befolkning etter et langt yrkesliv - fordi de ikke var gode nok markedsoperatører..

Ha en god dag!