torsdag 23. desember 2010

Da er Julen her!


Det skal bli deilig å hvile noen dager forhåpentlig i behagelig stillhet og ettertanke. Julens budskap om kjærlighet til våre nærmeste og gjerne andre medmennesker i tillegg kommer noen og enhver i hu, folk er blide mot hverandre - iallefall utenom julehandelen og trafikkaoset.

Egentlig har vi en veldig lang oppladningsperiode i dette landet, helt fra november, slik at julen i økende grad blir et slags klimaks etter en dyprødfarget, glitrende orgie. Vi vandrer i juleprydete gater der årets trender i lilla med dypblå (?) juletrær og colareklame-nisser i vinduer, på TV og overalt ellers. Egentlig synes jeg alt dette er vel og bra, glad i julen som jeg alltid har vært. Fordi jeg er i stand til å sile bort alt press om å kjøpe alt man ikke har bruk for, gi blaffen i elektroniske greier som næringslivet til det kjedsommelige informerer meg om at jeg helt sikkert "trenger", fordi de skal selge det, og alt det andre sludderet. Så kan jeg faktisk ha akkurat den avslappede julestemningen jeg vil i en hel måned, minst.

Men mange er i en vanskeligere situasjon, fordi man føler på presset om å skaffe seg alt det andre tilsynelatende - for det forteller jo næringslivet oss - kjøper inn i bøtter og spann. Og mange har ikke råd til det. Og det gjør vondt, når "alle andre" er vellykket og vasser i gryn. Vi fortelles at vi kjøper for milliarder (!!) av kroner til jul, og den ene historien tar den andre om folk som kjører kredittkortet varmt mens de ennå ikke har betalt ned gjelden fra forrige jul. Så går da myndighetene og næringslivet sammen om å berolige alle gjeldsslavene om at det skjer dem intet vondt, så lenge det er jul...
Rent patetisk blir det når Dagsavisen melder at Namsmannen i Oslo lover at ingen av de mest ulykkelige skjebnene hva gjeldsslaver angår, skal bli kastet ut i juleuken. Ikke bare fordi man skal være snille med hverandre i julen, men fordi det er så mange fridager at utkastelsesbyråkratene ikke kan belastes med slikt før i januar.

Nasjonen skryter seg hes over at finanskrisen her til lands er over, og at vi kan svi av milliarder på julegreier mens EU (som vi "heldigvis" ikke er medlem av) må spinke og spare og vrir seg i fattigdom og hatske demonstrasjoner. Vår forspiste nasjon har aldri vært mer fornøyd med seg selv, Høyre har aldri hatt større oppslutning på målingene og vi kan konsentrere oss helt om viktige ting som oppførselen til visse skiløpere etc.

Men samtidig flyr det små notiser forbi om økende fattigdom blant norske barn - og deres foreldre; uro omkring hvorvidt man får en trygd å leve av som gamle eller om man må jobbe til man stuper; rekord i utkastelser fra hjemmet for de som har dårlig råd - og andre disharmoniske opplysninger. Raskt glemt? - Det gjelder jo bare folk "som har stelt seg dumt" og det gjør jo ikke flertallet, i verdens beste land å bo i. Et kritisk blikk på et samfunnssystem som skaper et faktisk økende antall "tapere" tar få seg tid til. Fordi regjering, storting, presse og næringsliv overdøver alle betenkeligheter og forkynner at vi alle bor i verdens mest velstående nasjon, at det er forbilledlig å bruke mest mulig penger og at alt går bra fordi det er typisk norsk å være god.

Men det betyr ikke at mange av våre politikere og næringslivsledere ikke tenker langsiktig. For å bruke penger trenges flere av dem, fordi prisene er jo så høye. (I løpet av året har vi for eksempel lest interessante artikler i Aftenposten om at det er bekymringsverdig at færre unge bruker de dyreste delikatessebutikkene, fordi prisene virker så høye. Noen tid etterpå kunne samme avis berolige oss med at flere nå har innsett at det er bra å fyre av litt ekstra penger for å "få kvalitet".)

- For å kunne rutte med mer trenges det åpenbart ikke å få kontroll over prisgaloppen, men å måtte betale mindre i skatt. Skatt går som kjent til å holde liv i velferdstilbudene til de nevnte personer "som har stelt seg dumt" og trenger sosial stønad, latsekkene som misbruker uføretrygden og selvsagt innvandrerne. Det har ikke vært mangel på gode tiltak i 2010 for å få opp inntektene (i allefall til de som har ganske bra inntekter fra før) og på sikt lette på skattebyrden:

* vi har hatt mange angrep på uførepensjonistene - gjennomgangstonen er at de fleste av dem burde jobbe i stedet for å late seg på skattebetalernes bekostning. De burde få seg jobb, i det minste måke snø eller smøre matpakker.

* aldersjustering av uføretrygd slik at latsekkene skal få enda mindre å rutte med og således tvinges ut i arbeidslivet.

* reformer og kontrareformer i folketrygden som skaper full forvirring, men verre er det at mange som ikke har helse til det, vil fortsette å jobbe av frykt for å få dårlig råd. Dette vil skape betydelige helseproblemer (og belastning på systemet) for de som for lengst burde fått nyte sitt otium og ha en god og velfortjent livsaften. Den siste del av livet kommer til å bli betydelig kortere for de som ikke har god råd, og de som har hatt yrker med hardt manuelt arbeid.

* påminnelser om hvor viktig det er at vi kjøper mer så vi ikke forsterker krisen, som landet heldigvis har unngått. Gjerne bruk kredittkort.

* angrep fra eiendomsselskapene Selvaag og OBOS, gjennom landets kringkasting på de angivelige høye kostnader knyttet til universell utforming. At det kommer alle til gode å ha brukbare boliger, offentlige bygg og fellesarealer forties. Igjen peker man ut en svak gruppe, kalt funksjonshemmede, som syndebukker for "offentlig pengesløsing" som må betales av skattebetalere. Som stråmenn har man brukt studenter og ungdom som ikke lenger får råd til de knøttsmå boligene Selvaag har laget spesielt for dem..

* Eksplosjon i husleiene i Oslo og andre steder, som faktisk fører til at mange unge som ikke er utstyrt med velstående foreldre får alvorlige problemer, tar de samme virksomheter, politikere og medier knapt notis av. Det var jo tverrpolitisk enighet om å oppheve husleiereguleringen! Overskrifter får derimot den som er best på å selge bolig godt over takst, til de som har råd.

* Flere og flere forstår "fornuften" i Høyres argumenter og aner at de vil lette på skattetrykket hvis de bare kommer til makten. Midlene vil man helst ikke tenke på, som kutt i velferdstilbud, veldedighet, kalt frivillighet, i stedet for rettighetsfestede tilbud til de som trenger det. Ikke rart partiet for tiden har størst oppslutning.

Og mye annet. Men nå skal julefreden senke seg over fedrelandets jord og alle fortjener en god hvile. Ikke minst de som vil ha vondt for å sove, hvis velbegrunnede uro for fremtiden holder dem i spenn. Det var dem som Julens budskap egentlig handlet om.

søndag 5. desember 2010

Ut å fly - uten bry? - Ikke med Norwegian!


Det var litt overraskende å lese om Norwegians politikk overfor (synlig) funksjonshemmede passasjerer. En idrettsmann som bruker rullestol ble nektet å reise alene på Norwegians rute og måtte i stedet benytte SAS. På spørsmål om hvorfor svarte selskapets talsperson at dette dreide seg om sikkerhet - man vurderer om passasjerene kan klare å komme seg ut av et fly alene i en nødssituasjon, og dersom selskapet vurderer at vedkommende ikke kan dette, nektes han eller hun å reise uten ledsager. Det er altså snakk om sikkerhet, og ikke diskriminering av passasjerer med (synlig) nedsatt funksjonsevne det dreier seg om...

Dette har vi hørt før - mange ganger. For omtrent 10 år siden jobbet jeg i Brussel i European Disability Forum. En dag ble jeg kontaktet av Europakommisjonen, DG Transport, som jobbet med et direktiv om flypassasjerers rettigheter. De hadde kommet på at det kanskje burde inn en paragraf om passasjerer med redusert mobilitet, og deres spesielle problemer. De tenkte på at en passasjer med funksjonsnedsettelse fikk slippe først inn, men sist ut, og at kanskje dette bød på problemer ved overgang til nytt fly, tidsmessig. Men kunne jeg finne andre eksempler de burde tenke på?
Jeg fikk noen tid å finne eksempler fra medlemsorganisasjonene i alle de europeiske medlemslandene, og etterhvert ble det samlet inn drøye 60 eksempler på til dels grov diskriminering fra flyselskapenes side overfor personer med synlig eller ikke-synlig funksjonsnedsettelse. Flere selskaper, f.eks. Air France, krevde underskrift på en erklæring fra passasjerer med funksjonsnedsettelser om at de ikke skulle være til sjenanse for andre passasjerer. Noen var nektet å reise i det hele tatt fordi selskapet hadde fått rede på at passasjeren hadde vært til behandling hos psykiater. Mange hadde opplevd å få sine elektriske rullestoler ødelagt, fått dem utlevert med frakoplet batteri, var nektet ombordstigning fordi rullestolen ikke passet til bagasjeluken etc. En særlig stygg - og berømt - historie kom fra Tyskland der passasjerer hadde forlangt erstatning fordi det var passasjerer med "synlig utviklingshemning" ombord, noe som hadde ødelagt kvaliteten på reisen. De fikk erstatningen. Svært mange saker var unnskyldt med at det dreide seg om sikkerhet - enten for passasjerer med nedsatt funksjonsevne eller også for de andre passasjerene!

Denne katalogen ble sendt Kommisjonen, som reagerte med å lage langt mer omfattende bestemmelser mot diskriminering av flypassasjerer med nedsatt funksjonsevne enn det de opprinnelig hadde forestilt seg behovet for. Det kom siden et eget direktiv om rettigheter for flypassasjerer med redusert mobilitet, som forbyr flyselskapene å nekte noen ombordstigning eller på annen måte stille spesielle krav til passasjerer som er begrunnet med vedkommendes funksjonsnedsettelse. Det ble også forbudt å kreve betaling for assistanse til passasjerer med funksjonsnedsettelse, noe som særlig opprørte Ryanair.. Det har oppstått en del saker med norske flypassasjerer som har opplevd diverse former for diskriminering, for det meste på utenlandske flyruter med selskaper som åpenbart ikke hadde lest direktivene skikkelig. I Norge er de tatt inn i luftfartsloven gjennom EØS avtalen. Det er derfor ikke mer lovlig å opprette sine egne "sikkerhetsbestemmelser" i Norge enn det er i Spania eller andre EU-land.

Derfor er Norwegians politikk ikke bare juridisk tvilsom, men meget skuffende i året 2010. For en del år siden, da selskapet var nytt, nektet de lenge å ta ombord rullestolbrukere i det hele tatt - av "sikkerhetshensyn". Det ble sterke reaksjoner fra organisasjonene av funksjonshemmedes side, da staten gjennom daværende minister Victor Normann (H) inngikk avtale med selskapet for statlige tjenestereiser. Det så ikke helt bra ut at staten samarbeidet med et selskap som direkte diskriminerte enkelte passasjerer på grunn av deres funksjonsnedsettelse. Siden var Norwegian nødsaget til å ta med rullestolbrukere men det kommer altså fram at de likevel ikke skal behandles som andre passasjerer - de nektes å reise uten ledsager. Passasjerene kan selvfølgelig svare med å boycotte selskaper som Norwegian, men det reduserer valgfriheten mellom selskaper for en bestemt gruppe av passasjerer - på grunn av egenskaper knyttet til deres person. Det hadde vært fint om noen tok opp selskapets policy i rettsvesenet og får den prøvet mot såvel norsk som europeisk antidiskrimineringslovgivning.

Det er tross alt snart 2011...

onsdag 1. desember 2010

Unge Høyre og korstoget mot funksjonshemmede

Dagens avis forteller oss at Unge Høyres leder er enig i at det trenges et ungdomsopprør mot de høye boligprisene og at det først og fremst må gjøres opprør mot kravet om universell utforming. De slutter seg dermed, ikke overraskende, til Selvaags, Fremskrittspartiets og andre liberalistiske krefters korstog mot at ungdom (og andre) med funksjonsnedsettelser skal kunne bo der de vil og besøke hvem de vil - som såvel unge Asheim som andre tar som en selvfølge. Det er trist, men det er særdeles viktig for velgerne å merke seg.

Selvaag og deres liberalistiske støttespillere har valgt å fokusere på snusirklene for rullestoler på bad, som er en del av kravene i Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven. Dette for riktig å kunne få frem det absurde i "statens" på legg om at alle boliger skal være for "de handikappede" og at alle nå skal betale dyrt for å få en "handikappleilighet" de ikke har bruk for. Det er i seg selv tåpelig å flagge sin uvitenhet og antikke holdninger på en slik måte, men det rammer også en gruppe mennesker meget hardt som alltid har vært utestengt fra et normalt sosialt liv. Ikke på grunn av egenskaper ved seg selv, men på grunn av et samfunn som aldri har tatt seg bryet med å fjerne unødvendige fysiske barrierer. I USA innså man for lenge siden at kun lovpålegg tvinger næringslivet og andre til å fjerne barrierene og tenke innovativt. I Europa er denne tanken på fremmarsj og EU har gitt et mandat til standardiseringskomiteene til å lage en standard for universell utforming som alle myndigheter i Europa skal følge. I Norge har vi vært i forkant med plan- og bygningslovens krav. Det er sørgerlig at enkelte deler av byggenæringen, som nå støttes av det ytterste høyre i Norge, skal forstå så lite av at det handler om alles rett til selv å velge hvor man vil bo og hvem man vil besøke.

Jeg er helt enig i at boligprisene er for høye, ikke bare for unge men for enhver som ikke er mangemillionær, har rike foreldre eller ikke vil låne seg til fant for resten av livet. Men dette argumentet er selvfølgelig en stråmann for Unge Høyre. - Hvor var de, da husleiereguleringen ble opphevet og leiemarkedet eksploderte, noe som rammer unge, eldre og funksjonshemmede? Hvor er Unge Høyre når folk protesterer mot meglernes profittmaksimering og alle triksene for å blåse prisboblen stadig større?
Asheims og Unge Høyres utspill om at opprøret først og fremst må rettes mot kravet om tilgjengelighet for funksjonshemmede viser høyresidens sanne holdninger til personer med nedsatt funksjonsevne.

Det er en åpen og ærlig krigserklæring mot det som mennesker med noenlunde utviklet etikk ser på som en selvfølge, nemlig at alle har rett til å være en del av samfunnet. At noen skal straffes for sin nedsatte funksjonsevne ved å sperres ute fra deltakelse i arbeid, utdanning - eller som det dreier seg om her, et alminnelig sosialt liv - burde være en holdning som hører historien til. Selvaag, Fremskrittspartiet og Unge Høyre viser oss klart at det ikke er tilfelle.

La oss huske dette utspillet, ikke minst ved neste valg..

torsdag 28. oktober 2010

Smart forslag for arbeidslivet?


Hanne Bjurstrøm har, som mange vil ha lagt merke til, kommet med et utspill om å få ned antall uføretrygdede i Norge. Ved siden av å skjære ned på den ikke akkurat fete uføretrygden folk mottar når de havner utenfor arbeidsmarkedet, skal det opprettes såkalte smartjobber slik at enhver kan bidra ”etter evne”(?) gjennom snømåking, matpakkesmøring for barn eller endog tallknusing. Nå ble det en del oppmerksomhet på akkurat det med snømåking som av funksjonshemmede ble oppfattet som nedverdigende, selv om det bare ble tatt frem som et eksempel fra ministerens side.

Men poenget er at ministeren og hennes rådgivere har angrepet problemet fra feil side – ved atter en gang å legge press på de som mottar uføretrygd. Ingen benekter at det er nødvendig å få ned tallet på dem som ikke har behov for trygd (nå skal det kalles uførestønad for å understreke det midlertidige i ordningen…), eller at det er noen som urettmessig mottar slik trygd. Men stemningen er blitt slik at den ene politikeren etter den andre henholdsvis snakker om ”de uføres” lave arbeidsmoral eller hvordan man skal gjøre det lønnsomt å arbeide (som noen lever fett på en uføretrygd?). Men samtidig som pekefingrene, påstandene og patentløsningene finner sin daglige plass i mediene er det en ganske stor gruppe som føler en stigende grad av eksklusjon fordi de stadig påminnes om sin angivelige manglende evne (eller vilje?) til å bidra til samfunnsøkonomien. Det er blitt slik at et menneskes verdi kun måles ut fra arbeidsdyktighet og bidrag til økonomien og det å tilsynelatende ikke å kunne yte et like stort bidrag som andre er ille nok, om man ikke i tillegg skal beskyldes for mangel på innsatsvilje eller dårlig arbeidsmoral. Når alle skjæres over en kam mister man fokuset på behovene til de som pga. egen funksjonsnedsettelse faktisk ikke er i stand til å arbeide på samme måte som andre. Og når man utelukkende fokuserer på individene som mistenkelige objekter, og ikke på arbeidsmarkedets egne barrierer mot deltakelse, blir også politikken feil.

Statistikken er gjentatt ofte nok, men tåler en repetisjon: Det er i følge Statistisk Sentralbyrå ca. 70 000 mennesker med nedsatt funksjonsevne som ønsker å få seg jobb. Sysselsettingen i denne gruppen i alderen 16-67 år er på 44 % og av dem er 50 % i deltidsarbeid. Dette skyldes flere ting: at personer med nedsatt funksjonsevne frykter for å miste uføretrygd dersom man har for stor arbeidsandel, at kreftene ikke strekker til for mer enn deltids stilling eller at det er vanskelig å få fleksibel arbeidstid eller –oppgaver. Denne statistikken har holdt seg konstant i alle fall de siste 10 årene. Men dette er statistikk som gjelder de som mottar uføretrygd – vi har også annen statistikk. Statusrapporten til det daværende Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne for året 2007 viste at bare 1 av 10 arbeidsgivere ville innkalle en høyt kvalifisert blind arbeidssøker med førerhund til jobbintervju og bare 1 av 3 ville invitere en høyt kvalifisert rullestolbruker. Dette skyldtes ikke så meget bevisst diskriminerende holdninger som mangel på kunnskap om hva arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne faktisk kan yte. Mange tror at blinde ikke kan bruke en PC. Andre kjenner ikke til at man kan få økonomisk støtte til tilrettelegging av arbeidsplassen, eller til nødvendige arbeidstilknyttede tekniske hjelpemidler. Atter andre har uttalt at de ikke har ressurser til å sette seg inn i det kompliserte regelverket for støtte til arbeidsgivere for å kunne ansette/beholde arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne – særlig små og mellomstore bedrifter.

Alt dette er like viktig å ta tak i - ved siden av de problemene funksjonshemmede møter for å få fleksibel arbeidstid og –oppgaver - som det å fokusere på ”de uføre” slik det blir gjort av så vel regjering og opposisjon. Regjeringen innrømmer selv at den andre delen av IA avtalen – den som skulle få folk inn i, eller hindre at de falt ut av arbeidsmarkedet, har kommet i skyggen i forhold til det å få ned sykefraværet. Bjurstrøm & Co må konsentrere seg om å få den gruppen som i dag ønsker, men ikke får, jobbe inn i arbeidslivet. Det må bli slutt på at det offentlige bidrar til å la uføretrygdede føle seg som en uverdig belastning på samfunnsøkonomien. Det er på høy tid at arbeidsgiverne stilles til rette for sin mangel på innsats og vilje til å ta kvalifiserte funksjonshemmede inn i staben. Det er hederlige unntak, som Telenor og deres program for å få funksjonshemmede inn i arbeidslivet, men så lenge resten av næringslivet ikke følger dem blir det en dråpe i havet. Det samme gjelder staten som ikke kan nøye seg med å ta inn én trainee med nedsatt funksjonsevne pr. departement – det gir en håndfull mennesker jobberfaring men så lenge de ikke blir fulgt opp når traineeperioden er over, er det til lite hjelp.

Kanskje først og fremst må så vel arbeidsgiverne som Bjurstrøm selv og hennes rådgivere forstå at personer med nedsatt funksjonsevne kan utføre helt vanlige jobber så lenge de blir tilrettelagt – og slutte med middelalderske ideer om at er du funksjonshemmet duger du bare til de enkleste oppgaver som matpakkelaging etc.

tirsdag 21. september 2010

NRK svarer på tiltale!

Da har det kommet inn svar fra NRK, ført i pennen av Stein Bjøntegård. Svaret gjengis i sin helhet, i det frie ords navn:

Viser til henvendelser om Dagsrevyens innslag som behandler spørsmål om den nye byggeforskriften. Formålet med reportasjeserien har vært å kartlegge konsekvensene av den nye forskriften som ble innført i sommer.

Se link for de to reportasjene:

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7284239

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7287319

Innsender påstår at NRKs reportasjeserie er en kampanje initiert av Selvaag. Den påstanden stemmer ikke. NRK har på eget initiativ tatt kontakt med flere store utbyggere for å høre deres erfaringer med de nye reglene. NRK har også bedt dem beregne eventuelle kostnadsøkninger. OBOS forteller blant annet at en toroms leilighet kan bli opptil 600 000 kroner dyrere på grunn av de nye reglene. Grunnen er at reglene krever større areal, bad med snuplass, brede ganger og plass til rullestol ved sengene. Flere andre aktører har regnet seg frem til lignende kostnadsøkninger. Når nær sagt en samlet eiendoms- og byggebransje utrykker bekymring over hvordan de nye forskiftene virker, så er dette journalistisk interessant! NRK må stille spørsmål om samfunnsutviklingen fra ulike sider – uavhengig om enkelte grupper vil føle dette ubehagelig eller ubeleilig.

Rudolph Brynn ber NRK ” innse at universell utforming er et samfunnsgode” og vil at vi i stedet skal ha vinklinger og saker om problemene funksjonshemmede har når det gjelder tilgang til bolig, arbeidsmarked og studieplasser. Dette er spørsmål NRK har fokusert på jevnlig i flere år. Senest ved studiestart 17.august hadde NRK en reportasje om problemene funksjonshemmede studenter har i fht NAV og finansiering. For to uker siden publiserte NRK en reportasje om manglende tilgang for rullestolbrukere på et hotell i Bergen. Saker om manglende tilrettelegging er nær sagt gjengangere i NRKs nyhetssendinger. Men: NRK kan ikke forhindres fra å stille spørsmål ved om forskrifter innført av politikerne også har problematiske sider, selv om dette er forskrifter de funksjonshemmedes interesseorganisasjoner ønsker og har kjempet lenge for.

Når en rekke aktører i byggebransjen og studentsamkipnader over hele landet forteller om store utfordringer på grunn av den nye loven, så kan ikke NRK overse dette selv om det kan føles vondt for noen at spørsmålene i det hele tatt reises.

Det er heller ikke slik at det er de funksjonshemmedes organisasjoner som skal måtte svare for regler innført av politikerne. NRK har derfor vært opptatt av at det er de som er ansvarlige for reglene som må svare for hvorfor universell utforming bør være et 100 %-krav. I saken om studentsamskipnadene ble likevel Unge Funksjonshemmede intervjuet, og de ga uttrykk for at full tilgjengelighet er en naturlig samfunnsutvikling som de ser på som et gode for alle.

Ingunn Westerheim omtaler også Dagsrevyens reportasje om Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO): http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/226876/ Reportasjen handler om LDOs mange nederlag i klassiske likestillingsssaker. Flere kilder peker på at det kan være en sammenheng med at to tidligere ombud er slått sammen til ett. Og at denne organiseringen har gått ut over likestillingskampen. Dette er også spørsmål som er journalistisk relevant å behandle, selv om enkelte seere oppfatter det som ubehagelig.


Med vennlig hilsen

Stein Bjøntegård

søndag 12. september 2010

Åpen e-post til NRK

Inspirert av dagens reportasje i Dagsrevyen sendte jeg følgende lille melding til journalisten, Håvard Heggen:

Jeg har nå i to innslag i Dagsrevyen, laget av deg, observert en ensidig fokus på kostnadene ved at det i Teknisk Forskrift til plan- og bygningsloven kreves universell utforming av såvel publikumsbygg som nye boliger. Det virker meget uheldig at problemene som unge møter i dagens boligmarked nå skal ses i sammenheng med at det kreves universell utforming - av NRK presentert som "spesialtilpasning for funksjonshemmede". - Dette viser for det første at begrepet universell utforming i svært liten grad blir forstått. Det er et virkemiddel for å fjerne samfunnsskapte barrierer for alle, ikke bare funksjonshemmede. Eldre, gravide, folk med tung bagasje - alle har nytte av et tilgjengelig samfunn.
I din første reportasje fikk OBOS og Selvaag, samt Unge Høyre, god "spalteplass" for å snakke om den fordyrende effekt innbygging av universell utforming vil få for unge førstegangskjøpere - men ingen funksjonshemmede. For det første gjelder kravet om universell utforming NYE boliger, ca 1 % av boligmassen. Det er sjelden at unge førstegangsetablerende går inn på dette boligmarkedet, men det er bare ett aspekt. Selvaag har kjørt denne kampanjen også i 2009, særlig gjennom Nettavisen. Det ble den gang påpekt at universell utforming ikke er en spesialtilpasning men en markedstilpasning. Statistisk Sentralbyrå viser i sin befolkningsfremskriving at innen 2050 vil 25 % av Norges befolkning være over 67 år. Legger man til at 17-20 % av befolkningen alt i dag har nedsatt funksjonsevne blir det faktisk et ganske stort marked for både Selvaag og andre for tilgjengelige boliger?

Det vil også være interessant for NRK å vite at i dag er kun 7 % av norske boliger fullt tilgjengelige, og at det således ikke akkurat er flust med boliger for den som har nedsatt funksjonsevne. Det betyr i praksis at sitter du i rullestol er det faktisk svært vanskelig å besøke venner og slektninger og gjøre alt det som andre tar som en selvfølge. Når det gjelder unges problemer med å etablere seg på boligmarkedet ville det være mer interessant om NRK fokuserte på markedet selv - hvorfor er prisene blåst så kunstig høye som de er? Hva var egentlig konsekvensene av at husleiereguleringen ble avviklet? Hvordan rammer den norske grådighetskulturen såvel unge (som ikke klarer å spare sammen egenkapital pga. husleiene), som eldre som i dag blir kastet ut av leilighetene sine fordi husleien har steget til 17000 - 23000 kr. i måneden, og funksjonshemmede fordi uføretrygden ikke lenger dekker boutgiftene og dermed heller ikke kan kjøpe en av disse nye universelt utformede leilighetene?
NRK burde også kjenne til at det for lengst er beregnet at kostnader til universell utforming av en ny bolig utgjør fra 1-2 % av de totale kostnadene (se f.eks. Vista Utrednings forarbeid til Teknisk Forskrift og deres rapport til Kommunaldepartementet). Samme tall forekommer av undersøkelser gjort for EU.

Så til dagens reportasje. Det ble fremstilt som et problem at Studentsamskipnaden må bruke mer penger på universelt utformede studentboliger og at det blir fordyrende for prosjektene som antagelig må avlyses. Likevel hadde man fullført ett bygg - uten at noen funksjonshemmede hadde flyttet inn! For det første: Teknisk Forskrift trådte i kraft 1. juli. Tror noen at dette huset ble bygget på 2 måneder? Det ble nok igangsatt god tid før det. For det andre: Det er ikke bare boligene som gjør studier tilgjengelige for funksjonshemmede, det handler om universell utforming av undervisningsmateriell, transport, IKT og mye annet. Ingenting av dette er fullt til stede i Norge i dag. For det tredje: Har Samskipnaden gjort noe for å sikre at funksjonshemmede studenter skulle få disse boligene? Eller hindret ikke-funksjonshemmede fra å flytte inn? Og sist: Kjenner NRK statistikken for studentboliger i Norge: Fra Statsbudsjettet kan man lese (i Statusrapport 2007 fra Nasjonalt Dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne) at:
I 2004 var det 28 840 studentboliger, herav 655 tilrettelagte, eller 2,3 %
I 2005 var det 29 098 studentboliger herav 753 tilrettelagte eller 2,6 %
I 2006 var det 29 446 studentboliger, herav 850 tilrettelagte eller 2,9 %.
NOU 2001:22 viste at det var stor mangel på studentboliger generelt (som i dag) og nærmest ingen tilrettelagte. Det har siden den gang vært en meget svak økning i tilgjengelige studentboliger. At det i dag kreves universell utforming er et helt nødvendig pålegg for å rette på den elendige situasjonen i Norge i dag hva angår tilgjengelige boliger generelt, og studentboliger spesielt.

NRK burde også fokusere på at når studenter med nedsatt funksjonsevne gjennom bedre tilgjengelighet får tilgang til utdannelse vil dette i neste omgang gi bedre sjanser til å få arbeid og at man dermed vil kunne bidra med skatteinntekter for samfunnet. Hvorfor ikke fokusere på den samfunnsmessige gevinsten i stedet for kun på funksjonshemmede som en "kostnad"? Forøvrig: Mens 78 % av nordmenn i yrkesaktiv alder i dag er i jobb gjelder dette kun 44 % av funksjonshemmede, og 1/2 av dem er i deltidsarbeid pga. manglende fleksibilitet i arbeidslivet og frykt for å tape trygderettigheter. 70 000 funksjonshemmede ønsker arbeid. Utdanning er et viktig steg på veien..

Det er på høy tid at NRK innser at universell utforming er et samfunnsgode og til beste for ALLE borgere, ikke bare funksjonshemmede. Dere burde også gi ordet til de virksomheter som fokuserer på innovasjon og de mange muligheter til nyskaping som ligger i den nye lovgivningen, ikke til de som kun klager over kostnadene og prøver å sette publikum opp mot en samfunnsgruppe som i Norge hver dag møter direkte og indirekte diskriminering, ikke minst gjennom Norsk Rikskringkastings reportasjer..


Med hilsen
Rudolph Brynn

NRK vs "de dyre funksjonshemmede" - atter en gang

Av ukjent årsak fortsetter Norsk Rikskringkasting sin "kritiske journalistikk" om hvor dyrt det er at samfunnet gjøres tilgjengelig - nærmere bestemt at det er dyrt når studentboliger skal gjøres universelt utformet. I dagens Dagsrevy 12. september er man igjen i gang. Studentsamskipnaden dukker opp i to runder, det ene innslaget om hvordan man tross kostnadene har fullført et bygg med tilgjengelig entré og toaletter (og likevel har det ikke flyttet inn andre enn "funksjonsfriske" studenter!). Det andre med en kommentar om at prosjekter på Sogn ikke skal kunne fullføres fordi det blir så fordyrende når man skal ta hensyn til disse funksjonshemmede.

Riktignok var det denne gang litt mer balanse i og med at NRK inkluderte modererende kommentarer såvel fra Utdanningsdepartementet som fra Unge Funksjonshemmede, som forsøkte å forklare at dette faktisk fører til et bedre samfunn for alle og at det faktisk gir funksjonshemmede studenter anledning til å besøke andre studenter.

Men atter en gang driver altså NRK sitt ensidige og kunnskapsløse fokus på kostnader ved universell utforming i stedet for på den samfunnsmessige gevinsten. Igjen blir tiltak fremstilt som utelukkende rettet mot funksjonshemmede og det vises ingen forståelse for at universell utforming er et prinsipp som er til gode for alle.
Dårlig journalistikk er det også at NRK ikke har fått med seg at det i svært mange år har vært en alvorlig mangel på tilgjengelige studentboliger såvel i Oslo som i andre byer og at dette faktisk har hindret unge funskjonshemmede fra å ta høyere utdannelse. Er ikke dette et eksempel på såvel diskriminering og sløsing med samfunnsressurser, NRK? Det er faktisk mange unge funksjonshemmede som ønsker å ta høyere utdannelse for dermed å kunne få seg bedre jobber - og dermed betale skatt til samfunnet. Men mangel på tilgjengelighet hindrer dem. Er dette et uinteressant aspekt?

Og det er fremdeles ingen i NRK som fokuserer på hvorfor boligmarkedet er så vanskelig for unge - nemlig at markedet er sluppet fritt og at prisene blåses opp til et kunstig høyt nivå, samt at husleiereguleringens opphevelse har gjort situasjonen særdeles vanskelig, ikke bare for unge men for eldre, personer med nedsatt funksjonsevne og alle andre, som ikke har god råd eller lyst til å låne seg til fant.

Dette ensidige fokus på å henge ut funksjonshemmede utelukkende som en "utgiftspost" og sette noen mennesker opp mot "flertallsinteressene" er en skam for Norsk Rikskringkasting!

onsdag 8. september 2010

NRK og "de dyre funksjonshemmede" - neste episode


Så er vi igang igjen med en Dagsrevyreportasje der tiltak for universell utforming av samfunnet presenteres som noe som er spesielt rettet mot funksjonshemmede - og ikke noe som er til alles fordel. NRK fulgte i dag, 8. september opp sin ensidige fokusering på "kostnadene" ved å gjøre bygninger og omgivelser tilgjengelige, sist gang handlet det om Ombudet, denne gangen om boliger. Nå er det hensynet til unge nyetablerende boligkjøpere som settes opp mot "spesialtilpasning for funksjonshemmede" (elegant illustrert av en rullestolbruker som skal på toalettet).

Sannhetsvitner er en OBOS talsmann som erkærer at boligene blir fra 100.000,- til 600.000,- kroner dyrere og - selvfølgelig - en Selvaagtalsmann som erklærer at prosjekter de har igang med å lage boliger særlig rettet mot førstegangsetablerende ungdom nok må skrinlegges, og boligene selges til mer pengesterke grupper. Årsak: Kravene om "spesiell tilrettelegging" for disse funksjonshemmede. I kveldssendingen fikk vi enda et vitne i Unge Høyres leder Asheim som er "forbauset" og støtter NRKs implissitte konklusjon om at handikapptilpasningen nok vil ramme unge særlig hardt og at det nok må innføres unntak fra de strenge bestemmelsene.

Én ting er at at NRK på nytt intervjuer alt og alle om hva de mener om "spesialtiltak for funksjonshemmede" - unntatt personer med nedsatt funksjonsevne selv. Disse samfunnsborgerne fremstilles igjen og igjen indirekte som en kostbar samfunnsbyrde, når de ikke stakkarsliggjøres av pressen som sørgerlige eksempler på folk som har det vanskelig.
En annen ting er at statskringkastingen driver svært dårlig journalistisk forhåndsarbeid når de lager disse ensidige "kostnadsreportasjene". Dersom journalistene hadde lest Teknisk Forskrift til plan- og bygningsloven skikkelig, hadde man kanskje forstått at kravene gjelder universell utforming og ikke "spesialtilpasning". Hadde de gått inn i dette begrepet ville man sett at kravene skal gjøre boliger tilgjengelige for alle, ialle faser av livet, og ikke bare "de funksjonshemmede". Gravide, folk som har tunge løft, folk som har brukket benet og ikke minst eldre har alle glede av at samfunnet er tilgjengelig. Bildet av rullestolbrukeren som skal på do viser hvor lite Rikskringkastingen har forstått av kravene i forskriften.

Det er også forbausende at NRK nå tar opp en debatt som allerede har vært kjørt. Selvaag, som her igjen fikk slippe til med sine argumenter om hvor dyrt allting blir med universell utforming, kjørte som kjent denne debatten for en god tid tilbake, og fikk mye spalteplass spesielt i den mørkeblå Nettavisen. Denne fremstilte kravene som absurde og latterlig byråkratiske. Vi som fulgte debatten husker også de brunstripete meningene som "folk flest" fikk spalteplass til, der den mildeste kommentaren var at "snart er det bare kommunister og handikappede igjen i dette landet". - Etter hvert klarte noen, som Standard Norge, å få litt fakta på bordet, nemlig at universell utforming er svært lønnsomt for samfunnet ikke minst fordi befolkningsfremskrivingen viser at ca 1/4 av Norges befolkning vil være over 67 år gamle innen 2040/2050, og at vi alle vil kunne ha glede av hjem som er beboelig uansett fysisk funksjonsevne eller livsfase. I dag er faktisk bare 7 % av norske boliger fullt tilgjengelige. Det betyr faktisk at svært mange ikke har den samme rett til å velge hvor man vil bo/fortsette å bo, som de som er uten fysiske problemer. De tiltak som skal gjøres i forbindelse med universell utforming av nye boliger utgjør maksimum 2 % av de totale utgifter - dette er allerede beregnet i såvel Norge som i utlandet. Ombygging av eksisterende boliger når behovet oppstår er betydelig dyrere. - Hvorfor fokuserer ikke NRK på dette?

Dersom man ikke gjør tiltak nå for å oppfylle krav til universell utforming av nye boliger, vil man i fremtiden få eksplosive kostnader knyttet til å bygge om utilgjengelige boliger. For dem som tvinges til å forlate sitt hjem og inn på sykehjem vil manglende tiltak i dag gi fremtidens generasjoner en betydelig større regning enn det OBOS og Selvaag og andre klager over hva angår universell utforming.

Det er også utrolig at NRK ikke fokuserer på den prisboblen i det norske boligmarkedet som faktisk er problemet, og som utvilsomt lager vanskeligheter for unge som skal etablere seg, og for alle andre uten meget stiv lommebok. Det er prisene og markedet som er problemet, ikke funksjonshemmede.

NRK som for en tid siden satte kvinnediskriminering opp mot "universell utformingstiltak" for funksjonshemmede, er nå opptatt av å sette ungdom og andre med dårlig råd opp mot funksjonshemmede. Hvorfor denne ensidige journalistikken? - Jeg har tillatt meg å illustrere artikkelen med en historisk plakat fra en tid der statskontrollerte medier (i Hitler-Tyskland) også drev fokus på hva funksjonshemmede "kostet" samfunnet. Jeg tviler på at Norsk Rikskringkasting har et ønske om å trå i disse fotspor?

NRK bør skamme seg over å være med på å peke ut syndebukker og bidra til diskriminerende holdninger overfor funksjonshemmede i en situasjon der mange har det vanskelig.

mandag 30. august 2010

NRK Dagsrevyen og diskriminering av funksjonshemmede

Dagens Dagsrevyen var en sterk opplevelse, i det hovedoppslaget var at LO mener at Likestillings- og diskrimineringsombudet driver for mye arbeid med saker som gjelder tilgjengelighet for funksjonshemmede, og at dette går på bekostning av arbeid for likestilling mellom kjønnene... http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/227039/.
Som "case" bruker NRK en kjøpesenterleder i Trondheim som, arme mann, ble pålagt av Ombudet til å bygge en rampe i senteret - enda ingen hadde klaget over at det ikke var noen rampe tidligere! (Kanskje det knapt hadde vært noen rullestolbruker i senteret tidligere, fordi det ikke var noen rampe der?). Han kunne ikke forstå hvorfor Ombudet driver med universell utformingssaker.

Verre ble det når LO mener at hele området personer med nedsatt funksjonsevne burde tas fra Ombudets arbeidsområde fordi disse sakenes antall overstiger saker som gjelder god, gammeldags kjønnsdiskriminering. Til slutt blir det sagt at det er bedre at man hadde et eget ombud for funksjonshemmede "slik det var før". Dette er direkte feil - Norge har i motsetning til Sverige aldri hatt et eget ombud for funksjonshemmedesaker. Det burde NRK ha visst.

Det som forskrekker er uvitenheten såvel fra NRKs side som de som uttaler seg. Poenget at mangel på tilgjengelighet i samfunnet er diskriminering, er helt fraværende i reportasjen. Omfanget av saker (som hittil stort sett har dreid seg om tilgjengelighet til bygninger) viser hvilken tilstand dette landet er i når det gjelder mengden av samfunnskapte barrierer. I dag kan ikke funksjonshemmede velge hvilken butikk man vil gå i, hvilken kontorbygning man vil besøke eller jobbe i, eller hvilken kino man vil gå på. Alt slikt, som personer uten nedsatt funksjonsevne tar som en selvfølge. - Hvorfor fokuserte ikke NRK på det?!
At LO hevder at all denne fokusen på den faktiske grove diskriminering som har skjedd og stadig skjer overfor funksjonshemmede, skulle gå på bekostning av kjønnskampen er i beste fall bygget på uvitenhet - i verste fall et bevisst ønske om å dempe fokuset på kampen for likestilling av funksjonshemmede. Hvilket motiv de skulle ha for dette utspillet kan man jo gruble over?

Når det gjelder det mer interessante spørsmålet om man heller burde hatt et eget ombud for personer med nedsatt funksjonsevne er det argumenter på begge sider. Men i denne sammenheng vinkler NRK det slik at diskrimineringssaker om funksjonshemmede er "noe helt annet" fordi det stort sett dreier seg om tilgjengelighet og universell utforming. Det er fullstendig feil: mangel på tilgjengelighet er mangel på respekt for alles rett til å bevege seg i samfunnet, enten det gjelder arbeid, utdanning eller normalt sosialt liv. Det er diskriminering, om enn indirekte.
Men det er nok av saker om direkte diskriminering av funksjonshemmede. Hvis LO er bekymret for kvinner, kunne de jo ta opp de grove overgrep som kvinner med nedsatt funksjonsevne ofte blir utsatt for, både på grunnlag av sitt kjønn og sin funksjonsnedsettelse? Hvis LO er opptatt av arbeidstakeres rettigheter, hva med å gjøre noe med det faktum at bare 1 av 10 arbeidsgivere vil så mye som innkalle en blind til jobbintervju, og bare 1 av 3 en rullestolbruker?

Det er mer enn nok saker som gjelder direkte og indirekte diskriminering av funksjonshemmede i det norske samfunn til å fylle denne delen av Ombudets agenda i mange år fremover. NRK Dagsrevyen og LO har ikke gitt noe positivt bidrag til kampen for likestilling med dagens innslag!

Høyre, FrP og Likestillings- og diskrimineringsombudet

Våkne nyhetslyttere har sikkert fått med seg at sentrale politikere i Høyre og Fremskrittspartiet – spesielt Oslopartienes representanter – stiller seg sterkt kritisk til virksomheten til Likestillings- og diskrimineringsombudet, LDO. Det er flere år siden Høyre begynte disse angrepene pga. det tidligere ombudets oppfordring i forbindelse med valget til å stemme på innvandrere og funksjonshemmede. Nå har man trappet opp kampen i fellesskap med Fremskrittspartiet og de omtaler bl.a. Ombudet som et ”venstreorientert synseorgan” som misbruker skattebetalernes (særlig de med god råd som stemmer på ytre høyrepartiene må vi tro) penger på en strøm av venstreorienterte uttalelser.

Litt paradoksalt er det selvsagt, med tanke på hvor lenge særlig Høyre har bedrevet disse angrepene, at de to partiene bruker som argument at Ombudet nylig har ”tapt” en del saker, hvorav det mest kjente kanskje er hijabforbudet i Politiet, der justisministeren overprøvde LDOs vedtak om at forbud er diskriminerende. Man skulle jo tro at det liberalistiske Høyre og det liberalrasistiske Fremskrittspartiet nettopp burde glede seg over et slikt resultat! Men nei, de tror de nå har enda et argument for å ta rotta på denne torn i øyet som kritiserer offentlig og privat rasisme, støtter klager mot butikkeiere som ikke gjør lokalene sine tilgjengelige – i det hele tatt, som gjør jobben sin.

Ombudets jobb er å overvåke og avgi uttalelser på basis av norsk diskrimineringslovgivning. Denne har tradisjonelt omfattet forbud mot diskriminering på grunnlag av kjønn, seksuell legning og etnisk opprinnelse, siden januar 2009 også diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne. I det siste har de for eksempel hatt en hel del saker basert på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven når det gjelder tilgjengelighet til byggverk. I mange av disse sakene har Ombudet gitt klare uttalelser om at næringsdrivende må legge til rette inngangen og andre deler av sine lokaler, for at alle skal kunne benytte seg av dem. Når man også tar med Ombudets forsvar av individers rett til å vise sin identitet gjennom bruk av turban for sikher eller hijab for muslimske kvinner i offentlige etater og andre uttalelser som strider med norske fordommer, er det ikke rart de blå ser rødt.

Saken viser to ting. For det første at veien mot likestilling og frihet fra diskriminering er meget lang i dette landet. For det andre at det nye liberalistiske Høyre og det gamle liberalrasistiske Fremskrittspartiet ikke vil bidra til å korte den inn.

Når det gjelder kamp mot diskriminering og for integrasjon i samfunnet blir veien ikke kortere av at man så lenge hadde vanskelig for å erkjenne at Norge er et diskriminerende samfunn. Vi har presentert oss selv så lenge som den gode viljes hjemland at man trodde på det selv til slutt. Det tok for eksempel svært lang tid før det politiske establishment erkjente at det faktisk trenges lovgivning som verner personer med nedsatt funksjonsevne. I halvannet år har vi hatt en lov som både forbyr direkte diskriminering av funksjonshemmede (som for eksempel at bare 1/10 av norske arbeidsgivere vil innkalle en blind til jobbintervju) og indirekte diskriminering (næringsdrivende som nekter å tilrettelegge for alle). Det var store håp til Ombudet som iverksettende organ da denne loven trådte i kraft. Mange mener de kunne vært mer hardtslående i kampen for likestilling. Men det er tydeligvis for mye for Høyre og FrP. FN konvensjonen pålegger Norge å ha et ombud til å overvåke at landet oppfyller forpliktelsene i forhold til antidiskrimineringslovgivningen. Høyre og FrP ønsker altså at landet skal begå et internasjonalt lovbrudd når de vil nedlegge LDO.

Hva så med LDOs ”venstreorienterte synsing”? Vel, dette med hijab og turban, og rosenkranser også for den saks skyld, er jo omdiskutert i mange land. I Storbritannia tillater man etniske eller religiøse hodeplagg i politiet og sikher har som politifolk opprettholdt ro og orden over hele det britiske imperium siden 1800 tallet. I et praktisk innstilt og kosmopolitisk samfunn som det britiske har man innsett at det siste man skal bråke med er individenes uttrykk for identitet så lenge de ikke utgjør en sikkerhetstrussel. Man kunne lære av dette i Norge. I stedet bruker man vikarierende argumenter om symbolsk kvinneundertrykking (uttalt av de samme politiske krefter som i alle år har bekjempet likestilling for norske kvinner), eller at ingen skal påtrykkes andres religiøse oppfatning – ved at de må se en turban på politimannen.
Alt dette sneversynet er det Ombudet prøver å bekjempe – og skape et samfunn som er ikke bare fysisk, men også mentalt tilgjengelig for alle.

At Høyre og Fremskrittspartiet gjør det til en politisk sak å bringe Ombudet til taushet betyr at de to partiene nå er dominert av ideologiske krefter som det er svært viktig at resten av oss bekjemper. Dette er nødvendig dersom Norge skal ha grunnlag for å fortsette sitt selvbilde som en tolerant nasjon med tradisjonelle verdier som frihet og likeverd for alle borgere, uansett hudfarge, religion eller funksjonsevne.

fredag 27. august 2010

Tybring-Gjedde, FrP og kulturen – eller hvordan kebaben fortrenger vassgrauten

De fleste har vel fått med seg Aftenpostenkronikken ”Drøm fra Disneyland” laget av herrene Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde, begge sentrale i Oslo FrP. De tar et oppgjør med Arbeiderpartiet som etter deres oppfatning har ført en bevisst politikk for å gjøre Norge multikulturelt. Dermed skal Ap ha gjort seg skyldig i å svekke den norske kulturen.

Et viktig argument i deres verk er: ”Ja, de kulturelle bevegelsene over landegrensene er sogar en berikelse roper de (hylekoret som forsvarer det multikulturelle samfunn, m.a.) ut fra sine babelske tårn. Ja vel. Men det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg hodet. Det er forskjell på en gradvis og naturlig utvikling, og en rask politisk styrt kulturell revolusjon. Det er åpenbart ikke det samme at grupper av etniske nordmenn adopterer køntrimusikk-kultur som at 20000 cowboyer får adgang til Norge for å dyrke sin egen kultur. Eller?”

Det er deres frykt at norsk kultur vil bli trengt til side og marginalisert av den planmessige kulturelle (les muslimske) invasjonen av Norge, den gode kulturen vil bli ”omskapt til symboler for en intolerant og ekskluderende fortid”. Derfor sverger de to på at de aldri vil bidra til ”kultursviket” til Arbeiderpartiet, ikke en gang om det blir ”satt opp plakaten ”skutt blir den som…”!” Det siste er ment å skulle vekke assosiasjoner mellom den sosialdemokratiske-muslimske allianse og nazi-okkupasjonens overgrep i Norge. - Aldri i verden om de vil føle seg flerkulturelle noen gang!

Det mangler ikke reaksjoner og flere vil komme; Høyres kommentarer spenner fra at man ikke forstår hva FrP vil oppnå med dette, til erkjennelse av at dette er et dårlig grunnlag for et regjeringssamarbeid. Siv Jensen tar ikke avstand fra kronikken – tross alt er det vel ikke tvil om at Tybring-Gjedde treffer sitt partis grunnfjell ganske godt? De to herrer har allerede fått velfortjente klapp på skulderen fra Vigrid og Stopp Innvandringen også.

Det vil nok komme diverse artikler i nær fremtid, og de fleste vil ta opp rasismetråden – så jeg lar det aspektet ligge her, selv om kronikken gjør hva den kan for å piske opp fremmedfrykt og ”oss mot dem” tankegang. Tross alt har FrP mistet mange stemmer i det siste og det er tid for ”å finne seg selv”. Fremmedfrykt, Rasisme og Populisme (=FRP) er dessverre fremdeles grunnpilarer i fremskrittsideologien, ved siden av liberalismen. Høyre har i sin allianseiver bare ønsket å se det siste aspektet og lukket øynene for det første.

I stedet vil jeg mer fokusere på kulturdebatten som de to herrer på en noe klønete måte tar opp. Forfatterne harselerer over hylekoret som påstår at kulturelle bevegelser over landegrensene er en berikelse. Problemet er at det er svært vanskelig for noen nasjon ikke å bli påvirket – og utviklet av fremmed kulturpåvirkning. Noe annet hindrer fremskritt og utvikling. Det har vært gjort bevisste forsøk på total isolasjon av et land (Kambodsja under Pol Pot) fra fremmed kultur. Andre nasjoner eller folk har ligget så avsides til at de aldri har vært utsatt for noen annen kultur enn sin egen, for eksempel nyfunne stammesamfunn på Ny Guinea. Det ene førte til folkemord, det andre er et samfunn på steinalderstadiet.

Norge har aldri vært et kulturelt isolert land, og det var først på nasjonsbyggingsprosessens tid at man begynte den bevisste jakten på det ”nasjonale” – som en protest mot unionen med Sverige. Vi fikk Ivar Aasen, Asbjørnsen og Moe og andre kulturarkeologer som limte sammen det de likte best fra folkedypet til en norsk kulturarv. Journalisten og historikeren Herman Lindquist fra Sverige har i sitt verk ”Historien om Sverige” bevisst i hvert eneste bind påpekt hvordan fremmedkulturelle alltid har vært med å utforme svensk arkitektur, politikk og embetsvesen. Det samme var selvsagt tilfelle i Norge, bortsett fra at administrasjon, språk og politikk var import fra Danmark, med unntak av den såkalte bondekulturen. De fremmedkulturelle var franskmenn, tyskere og italienere. Altså europeere. Men kulturpåvirkningen av oss i det fjerne nord stanser ikke der. Lenger tilbake i tid spilte romersk kultur en stor og utviklende rolle også i vårt fjerne nord. Og denne tok som kjent opp i seg så vel afrikanske som asiatiske elementer. I nyere tid spiller vi jazz (afrikanske røtter), sjakk (indiske), bruker moderne legemidler (arabiske), betaler med pengesedler (med arabiske tall på) og spiser spagetti (kinesiske) og mye annet.

- Men det er ikke slik kulturpåvirkning som plager Tybring-Gjedde og Andersen, så lenge det er etniske nordmenn som utøver ”fremmedkulturen”. Problemet er når kulturbærerne selv ankommer fedrelandet og slår seg ned, dvs. når de er synlig ”fremmedkulturelle” generelt og muslimer spesielt. Det blir som når man irriterer seg over burkakvinnfolk hjemme men ser på dem som artige og eksotiske når på ferie i muslimske land. De to utvikler sin egen dolkestøtslegende á la nasjonalsosialistene i 1920-årene: det er Arbeiderpartiet som bevisst har sluppet inn disse hordene av muslimer som driver gode nordmenn ut av hjemmene sine og pulveriserer norsk kultur. Kebaben fordriver vassgrauten! Det er også kjente toner fra mellomkrigstiden når Tybring-Gjedde i et intervju i dag hevder han har flertallet bak seg. Det mangler bare at ”Norge trenger en sterk hånd som kan rydde opp i den avskyelige tingenes tilstand” for at følelsen av deja vu skal være komplett. Men det er en forskjell: selv for Fremskrittspartiets leder i Oslo blir det for sterkt å si at rasen (den norske, kaukasiske) er i fare, slik man kunne lire av seg den gang. I stedet er det kulturen som er truet av ”muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse”.

Det er lett å avfeie FrPernes kulturutspill som en stråmann for ”god gammeldags” rasisme. Men vel så viktig er det å diskutere om tilstedeværelsen av såkalt fremmedkulturelle egentlig er så kulturskadelig i et lite land som Norge.

* For det første: hvor viktig er størrelsen? Er landet virkelig for lite til å absorbere ulike kulturer og smelte dem sammen slik USA alltid har gjort? Svaret er nei, med mindre trangsynthet og nasjonalisme får politisk styrende makt i Norge og skaper en virkelighetsoppfatning at vi må være oss selv nok og starte en etnisk rensning.

* For det andre, blir ”norsk” kultur trengt ut av muslimsk – er en Grieg-konsert blitt avlyst på ordre av Arbeiderpartiet for at Konserthuset skulle brukes til Bollywood filmaften? Svaret er igjen nei – man har faktisk fått en større valgfrihet her i landet hva kulturelle inntrykk angår, og kan oppdage at det finnes en større verden enn fjernsynsteateret fra tidlig 60-tall.

* For det tredje – er ”muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse” kulturelt betinget i Fremskrittspartiets øyne? Eller snakker vi om FrPernes egen enfoldighet, deres egen rasistisk fundamenterte dogmatisme og deres egen intoleranse? Ut fra et kulturelt perspektiv er påstanden om muslimsk enfold fullstendig latterlig og farlig uvitende. Muslimene har gitt Europa en stor litteratur, moderne medisin, musikk, billedkunst og andre impulser som gjør tilværelsen betydelig rikere. Dette inngår ikke i FrPernes argumentasjon – det handler selvsagt om terrorisme, at ”de tar jobbene fra oss” og at de ikke respekterer det norske”.

Det er jo greit at Fremskrittspartiet så klart står frem med sin prinsippolitikk, til glede for oss velgere som får bekreftet at fremmedfiendtlighet og intoleranse har et hjem i et norsk etablert politisk parti. Det er trist at partiet gir etter for kulturell påvirkning fra en tid og et politisk grunnsyn som i sin ytterste form førte verden ut i ragnarok for 71 år siden. Men det er betimelig at noen stiller et stort spørsmålstegn ved den norske evne til toleranse og til å se at verden er større enn dalføret man bor i dersom FrPs utspill gir dem flere stemmer i kommende valg..

søndag 22. august 2010

Arbeid til glede og besvær

Interessant oppslag i Aftenposten i dag, om at økningen i uføretrygd kamuflerer en sterk økning som ellers ville ha vært, i antall sykmeldinger. Dette fremgår av en rapport fra Frisch-senteret som kan lastes ned fra . Det er interessant fordi det punkterer mytene om at økt bruk av uføretrygd reflekterer at flere er i arbeidslivet (jfr. "det blir større branner jo fler brannbiler som rykker ut" - tankegangen) og at det er særlig slappe ungdommer som "sniker seg unna" arbeidslivet: det er folk i alle aldersklasser som må gi tapt når veien blir for bratt.

Forskerne fra Frischsenteret som står bak rapporten mener at andre forklaringsmodeller må brukes, som at arbeidslivet er blitt mer brutalt og at folk er mer oppmerksom på ordningene som finnes. Det har nok mye for seg. IA avtalen har ikke fungert og som bl.a. forskningsinstituttet NOVA har påpekt skyldes dette at man ikke har gjennomført alle deler av avtalen. Som kjent skulle IA avtalen både føre til redusert sykefravær gjennom forskjellige ordninger (som ikke har fungert) og til at færre falt ut av arbeidslivet/flere kom inn i det som i dag er eksludert. Det er den siste delen som ikke er blitt gjort mye med, selv om det er økt oppmerksomhet rundt problematikken. De siste ti år har til kjedsommelighet vist den samme statistikken: Mens ca 78 % av mennesker i arbeidsfør alder 16-66 år er i jobb i Norge er det bare 44 % av personer med nedsatt funksjonsevne i samme aldersklasse. Og av disse 44 % er det bare 1/2 som er i fulltidsarbeid. Betyr det at funksjonshemmede er like "late" som ungdomen nåtildags?

Det betyr heller at det er mangel på tilrettelagte arbeidsplasser, fleksibilitet i arbeidstid og -oppgaver, og sist men ikke minst holdningene til arbeidsgiverne. Man ser kun på utgiftssiden og aldri på gevinsten ved å ha ansatte som ser på arbeid som selvrealisering og som gjør like bra jobb som andre såfremt forholdene ligger til rette. Bare en av ti arbeidsgivere ville så mye som innkalle en blind arbeidssøker med førerhund til jobbintervju. Tidligere straffedømte er mye mer attraktive enn funksjonshemmede...

Når det gjelder et mer brutalt arbeidsliv vil nok oppfatningen av dette variere fra generasjon til generasjon. Konkurransen var like hard tidligere og arbeidstakerne hadde betydelig mindre rettigheter. Leser man memoarer fra f.eks. 1920-tallet vil man lese utsagn som "vi jobbet til vi var ferdige, det var ikke så slapt som nå" og lignende. Men det er ikke tvil om at det tøft og at man skal være heldig for å ha en jobb som interesserer og engasjerer den enkelte i den grad at hver dag er en glede. Konkurransen er hard og mange steder forekommer lite hyggelig språkbruk, mobbing, intriger som virker som en belastning i tillegg til selve kravene fra jobben selv. På mange arbeidsplasser mangler innsikten i hvordan man takler alt dette og resultatet er ødelagt helse. Heldigvis har vi sykefraværsordninger og uføretrygd. Alternativet ville vært fattigdom og svært mye lavere livskvalitet for de som ikke klarer løpet. Det leser vi også fra historiebøkene med beretningene fra en tid vi har lagt bak oss.

Men holdningene fra fortiden er der dessverre fremdeles. Tidligere var det helt alminnelig å anta at kvinner ikke er i stand til å utføre de samme jobbene som menn, i beste fall kunne de ta diktat. Å forfekte dette i dag ville være latterlig (selv om det stadig er kjønnsrelaterte lønnsforskjeller som avspeiler fortiden). Men stadig er det greit å anta at en person med nedsatt funksjonsevne ikke kan utføre en like god jobb som "funksjonsfriske" og at de stort sett vil komme arbeidsgiver til byrde. Man vil ha aktive og engasjerte mennesker! Bortsett fra i politiske taler skjer det lite. Statistisk sentralbyrå melder om 70 000 funksjonshemmede som ønsker fulltids arbeid. I dag er de på uføretrygd. Jeg tviler på om - hvis de fikk sjansen til å komme inn på arbeidsmarkedet - vil figurere spesielt høyt på sykefraværsstatistikken.

tirsdag 17. august 2010

EU-saken – liv laga?

Vi leser i dagens avis at noen atter har laget en meningsmåling blant folket der motstanderne mot norsk EU medlemskap fortsatt er i flertall. I en kommentar blir det påpekt at det nok skyldes problemene i EU landene og at man ikke vil ta del i dem. Det er nok en analyse som har mye for seg – men så er det å gå videre i analysen.

For det første: Hvorfor har folk flest et inntrykk av at EU stort sett er i trøbbel? Fordi det er den nyhetsdekningen vi får, og som fester seg.

Det er selvsagt helt korrekt at EU-landene er i vanskeligheter pga den økonomiske krisen – men det er også andre land i verden. Men viktigere er at det er så mye ellers som skjer i EU på godt og vondt, men det får man aldri høre om, med mindre man aktivt går ut og leter etter informasjon. Og de fleste gjør ikke det (jeg selv er skyldig i å ikke ta meg tid til å gå i dybden på mange interessante internasjonale spørsmål!) – og da blir den daglige nyhetsdekning desto viktigere. Som jeg tidligere har skrevet om på bloggen: en dame fra Estland flyttet en gang etter murens fall til Norge og ble meget forundret over nyhetsbildet man fikk her i landet: Det meste handlet om norske forhold (greit nok), Midt-Østen, rariteter og sport. Hørte man noe om Europa var det som regel negativt, ungdomsopptøyer, arbeidsløshet og liknende.
Resultatet er at informasjon om svært viktige prosjekter og nyvinninger i EU-samarbeidet, og som Norge med vår kompetanse og erfaring kunne bidratt sterkt til, fullstendig forsvinner fra nyhetsbildet.

NRKs europadekning minner i stedet sterkt om nyhetsbildet man fikk servert i det gamle Sovjetunionen av vesten – det gikk stort sett ut på streiker, uro, misnøye og fattigdom og man skulle tro de vestlige samfunn sto på randen av sammenbrudd og revolusjon i 40 år. Bakgrunnen var selvsagt at man skulle forstå at kommunismen var et så meget bedre samfunnssystem. Det er neppe tilsvarende ideologisk motivasjon bak NRKs europadekning, men snarere mangel på persipert interesse. Berlinkontoret – vitalt for dekning av europeiske nyheter – er for eksempel nedlagt! Vi får primært høre om det som skjer i USA og Storbritannia når det gjelder "vestlig nyhetsdekning". Hvis det skyldes at det er lettere å forstå engelsk enn for eksempel tysk og fransk for NRKs reportere er det en patetisk unnskyldning. Hvis det skyldes at importen av fjernsynsprogrammer og filmer så til de grader har innlemmet oss i den anglo-amerikanske kultursfære er det på tide med en utvidelse av perspektivet. Storbritannia er for eksempel et tradisjonelt euroskeptisk land og dette kan svært lett bidra til den negative nyhetsdekningen vi får av saker som gjelder det kontinentale Europa. Det skjer mer i Tyskland enn arbeidsløshet, det skjer mer i Frankrike enn skandaler og korrupsjon, det skjer mer i Nederland enn anti-islamisme - og det skjer mer i EU enn byråkrati!

For det andre: Hvordan kan det ha seg at ideen om europeisk solidaritet er helt fraværende når vårt land er så flinke til å se seg selv som verdens beste bistandsyter? Hvis det er så ”ille” i EU-landenes økonomi, burde da ikke vår styrtrike oljenasjon trå til og bistå? Fordi man paradoksalt nok fortsatt anser EU som en rikmannsklubb. I vårt stereotype verdensbilde er det de tradisjonelle u-landene (tydeligvis med unntak av Pakistan, de er jo terrorister) som skal ha solidaritet, ikke andre europeiske land. Det blir helt feil at vi skulle stille opp for andre europeiske land, det får tyskerne drive med. At vi derfor bli ansett som svært egoistiske av resten av Europa betyr visst ingenting – det er ikke en del av nyhetsbildet, som snarere dyrker vårt selvbilde heller enn å pirke på grunnleggende ”verdier”.

For det tredje: Hvorfor bekymrer det demokratiske underskuddet oss ikke mer? ”Alle vet” – dersom man spør – at Norge mottar en masse lover fra EU som vi idiotisk nok må følge, pga EØS avtalen. Der stopper som regel debatten, de mest aktive mener at da burde vi si opp EØS avtalen, hvis den er så dum. Det at man tar imot lover uten at man har hatt anledning til å stemme over dem, og at det eneste som vil gi stemmerett er medlemskap i EU, det er en ubehagelig ting man nødig diskuterer i det offentlige rom. Enda verre blir det dersom man tar opp at disse EU lovene faktisk fører til noe bra – at bybussene i Oslo og Bergen er tilgjengelige pga EU-direktiver for eksempel. Skal man snakke om direktiver skal det være negativt, de er dumme og byråkratiske og passer ikke norske forhold! At dette skyldes at ingen nordmenn var med i beslutningsprosessen og fortalte om ”norske forhold” diskuteres ikke.

Nei det er ikke lett dette med EU. Det enkleste er å fortsette å være imot det, i alle fall norsk medlemskap. Vi har det jo så bra.

onsdag 11. august 2010

Kong Jens han stod ved højen mast

Dagens aviser bringer melding om at Jens har snudd i den formastelige Hardangersaken og vil sette i gang utredning om sjøkabel i stedet, lik at vestlendingene slipper å se på de samme master som vi på Østlandet så lenge har levd med. Mens Russland tørker bort og folk dør av luftforurensning i Moskva, og mens flommen i Pakistan drever tusenvis av mennesker har vi da en kampsak her i landet også: å slippe å se på mastene som skal bringe den strømmen som folk på vestlandet så sårt trenger. At regjeringen fulgte opp dette behovet for elektrisitet var jo bra, men at det så trenges master for å få strømmen frem til kundene – det ble for mye for de som plutselig så for seg en forandring i landskapet. At mastene knapt vil forstyrre de inntektsbringende turistskipenes utsikt er det ingen som har brydd seg om. I stedet har man vekket opp minnet om Altademonstrasjonene og andre heltedåder utført mot det onde fremskrittet, og vestlendingen Erna har endog fått anledning til å uttale seg om dårlig politisk håndverk.

Alle er med - og truet av lenkeaksjoner og sure ordførere har Jens altså havnet i en real Mastemyr. Nå er det ikke lenger bygging av landet og glede over industriell vekst som gjelder, nå er vi blitt så velnærte at spørsmålet om synlige strømmaster i fjellet er det eneste som får folk engasjert. Ikkje forstyrr utsikten min! Kan man kombinere dette med godt gammelt norsk hat mot ”hovedstaden” og dens vesen – ja så har man klart å vekke til live en sympati hos ”folk flest” som ulykkene i Russland og Pakistan tydeligvis ikke vekker. Den gang man fikk elektrisitet her i landet var det nok dem som klaget over de fæle stolpene som sto langs veien i det fagre norske landskap – men det var adskillig flere som gledet seg over å få strøm, elektrisk lys og alt det andre vi tar som en selvfølge. I dag hengir man seg til ”me veit at synden eksisterer men me vil ikkje sjå han i fargar”-syndromet.

Det er trist i en slik situasjon at Jens ikke følger sin beslutning men viker og lover utredning av usynlige alternativer. Det vil for det første åpne for press fra andre områder for å få samme løsning, som kanskje vil bli dyrere enn de berømte mastene. Utredning av alternativer skulle selvsagt allerede vært gjort og resultatene spilt inn i debatten. Men verre er det at han her viker for populistisk press uten å presisere klart at for å oppnå målet (strøm til Vestlandet) må man finne et rimelig middel (strømkabler og master) – og at verken elektrisiteten eller lyspæren lar seg avoppfinne.

mandag 9. august 2010

Den dagen Bjarne Håkon ble lobbyist

En av sommerens relativt interessante agurksaker var oppstandelsen rundt Bjarne Håkon Hanssens første jobb for First House der han altså ga råd om hvordan private barnehager skulle kunne drive effektiv lobbying mot den rødgrønne regjeringens politikk nettopp på området private barnehager. Det pikante ved affæren var at Bjarne Håkon hadde vært del av det samme regjeringskollegiet som utformet denne politikken. Han har forsvart seg med at han ikke lenger er politiker og derfor må kunne få drive den jobben han faktisk har nå.

Det har vært skrevet nok om dette og saken ble lagt på hylla med kloke kommentarer om at regelverket må bli tydeligere for hva eks-ministre kan tillate seg når det gjelder å gå i mot sin egen politikk. At man kan fortsette å sitte som minister og snu helt rundt på sin egen politikk er det ingen som har kommentert.
Det som ville være interessant i tillegg til debatten om politisk umoral (finnes det politisk moral?!) er å se på saken i lys av norske tradisjoner innen lobbyvirksomhet, eller mangel på dette.

Hvorfor så sterke reaksjoner på Bjarne Håkons umoralske opptreden? La oss se bort fra mannen og ministeren og se på lobbyismen som politisk faktor. I USA har man i lang tid hatt mektige lobbyer som rev til seg eks-politikere i den grad at president Obama har presentert lovgivning som skal begrense anledningen til at politikere kan fremme private saker gjennom sitt etablerte kontaktnett. At politikerne selv er lobbyister for egne lokale interesser er en annen sak. Videre er EU kjent for å ha systematisert et lobbysystem der tusener av interesser er etablert med store og små kontorer ledet av profesjonelle påvirkere som tidligere særlig beleiret Kommisjonens kontorer men nå i like stor grad arbeider mot Europaparlamentet etter at dette har fått større politisk innflytelse. Kommisjonen gjorde grep på 1990 tallet for å rydde opp i dette – på den ene siden opplevde Kommisjonen at de trengte lobbyistene fordi de selv var for få (tross euroskeptikernes påstander om et ”enormt” byråkrati) til å kunne ha oversikt over alle aspekter, på den annen side talte interessene med så mange tunger at det var vanskelig å opprettholde et konstruktivt system. Resultatet var at man oppfordret interessegrupperingene til å kombinere seg og i størst mulig grad tale på vegne av så mange beslektede interesser som mulig. Et typisk resultat var lobbyen av sosialt vanskeligstilte grupper i samfunnet (kvinner, innvandrere, folk med ulik seksuell legning og personer med nedsatt funksjonsevne) som samlet grupper som ofte taler hver sin separate sak men sjelden sammen. Resultatet var de nye antidiskrimineringslovene som stadig lages av EU.

I Norge har man ikke hatt tradisjon for dette. Typisk er det at før folkeavstemningene om EU medlemskap i 1994 hadde Sverige ca 500 lobbyister på plass i Brussel, mens Norge knapt hadde ti. Dette ble kommentert med at dersom vi kom inn i EU ville vi nok få oppfylt våre interesser ”slik vi hadde rett til”. Men dette betyr ikke at Norge er så gjennomregulert at enhver får det hun har rett til og at ingen interessepolitikk derfor er nødvendig. Det betyr at man har gjort seg vant med det som den første maktutredningen kalte ”den segmenterte stat” – organiseringen av det norske samfunn i ”segmenter” av faste samtale- og forhandlingspartnere innen de ulike sektorer av samfunnet, for eksempel Landbruksdepartementet og landbruksorganisasjonene, Kommunaldepartementet og KS og så videre. Disse segmentene fungerte trygt og godt – for de som var medlem av dem, mens andre som falt utenfor hadde veldig vanskelig for å komme særlig meget til orde. Dette er et mer demokratisk system enn det fascistiske korporative samfunn der staten kontrollerte korporasjonene av næringslivet, men det kan kalles mindre demokratisk enn et ”fritt for alle” lobbysystem selv om ressursene selvsagt vil ha mye å si for hvor stor innflytelse lobbyen vil få. Men innflytelse i politikk beror på mange faktorer jeg ikke går inn på her.

Det er dette lobbysystemet som nå har gjort sitt inntog i vårt fedreland og det kan synes like vanskelig og uvant å erkjenne det, som det er å forstå at man må delta i EU systemet for å få innflytelse på beslutningsprosessen der! Kontorer som First House kalles rådgivningskontorer men deres rolle er å bistå interesser av ulik art i å påvirke politikerne og beslutningsprosessen i lobbyisme. Dette må vi venne oss til selv om det nok særlig blir et problem for de ”gamle etablerte” medlemmene i de etablerte ”segmentene”. At de som er best kjent med de politiske irrganger i det norske politiske system, som Bjarne Håkon, blir særlig ettertraktet i dette systemet er ikke mer overraskende enn at for eksempel en journalist blir ansatt som medieansvarlig i en bedrift eller organisasjon. At det er et spørsmål om hans politiske (personlige?) moral å gå imot en politikk han selv var med å utforme for å tjene lønna hos sin nye arbeidsgiver blir etter min oppfatning å sette seg på en veldig høy hest, selv om episoden neppe øker respekten for politikerne som helhet.

mandag 4. januar 2010

Godt Nyttår!


2010 er kommet ubønnhørlig med nye muligheter og utfordringer! Første arbeidsdag i dag med en hjerne som langsomt våkner opp etter nesten 2 ukers velfortjent dvale. Nyttårsløfte: Å drive videre som før med prosjektarbeid, bokskriving, sterkt politisk engasjement, men også en skikkelig sommerferie i år.

Som vi vet kommer intet av intet og de politiske utfordringene som dukker opp bygger således på ting som har skjedd før. Det skal bli tøft for mange å måtte flytte fra hjem de har bodd i kanskje hele livet fordi politikerne på Stortinget og Regjerinspartiene ikke stanset eller utsatte opphevelsen av husleiereguleringen. Det er forskrekkende hvilken mangel på interesse fra de fleste, og hvilken kynisme fra noen, som skyndet igjennom de mangelfulle forskriftene til opphevelsen av husleiereguleringen før man dro på sine julebord. Dagsavisen hadde en sterk reportasje om gamle mennesker, bl.a. en britisk krigsveteran, som nå må ut fordi grådighetskulturen har vunnet sin endelige seier i boligmarkedet. Vi får mange slike historier etter som nye folk får sine kraftige husleiepålegg og blir tvunget over til status som sosialklienter - kanskje 20 år etter at de avsluttet sin yrkeskarriere! Pinlig var det å lese ordfører Stangs slappe kommentar om at det blir rart at skattebetalerne skal finansiere "bostøtte for leieboerne" og dermed viste at han ikke har satt seg inn i saken skikkelig og/eller kun taler eiersidens sak. Skal ikke Hr. Stang være alle innbyggeres ordfører?

Ellers fortsetter krigen mot terrorisme der vi alle skal frykte islamister og samtidig huske at ikke alle muslimer er islamister eller somaliere mordere. Karrikaturtegneren i Danmark ble truet på livet og måtte gjemme seg på badet for ikke å bli slått ihjel av en somalisk islamist. At han selv muligens ikke innså rekkevidden av sine morsomme tegninger den gang han ble berømt for sine turbanvitser er det ikke mye snakk om. Kun Morgenbladet laget i sin tid en tegning av ham der han setter fyr på klærne til en del muslimer og deretter må flykte for dem mens han sier "for helvede! Det er jo helt vildt!" I stedet får vi høre at islamistene er fascister med et negativt kvinnesyn, men altså at enhver muslim ikke er islamist. En annen islamist fra Nigeria prøvde å ødelegge et passasjerfly men den gikk ikke. I denne saken kan man jo trøste seg med at det bare er fly til USA de vil sprenge, så ennå kan jeg dra trygt til Brussel.

Så kan vi notere at "nordmenn flest" vil flytte ut straks det ser ut som nabolaget deres er i fare for å bli overfylt av innvandrere (fargete sådanne, regner jeg med, ikke dansker). Den slags undersøkelser kjenner vi gamle godt fra USA og det er litt trist at den samme rasismen er dominerende her. Selv er jeg betydelig mer plaget av nordmenn som spiller dunk-dunk-musikk og inntar kokain som julemiddag og urinerer i portrommet. Men dette er jo resultatet av Høyres og Fremskrittspartiets politikk for et "Levende nærsamfunn" og jeg får huske på at når jeg "slår meg ned" i gjennomfartsårer som Bogstadveien må jeg regne med noe støy. At jeg og mange andre bodde der fra før er saken uvedkommende.. Takke meg til med innvandrere - kanskje jeg skulle flytte til en somalisk bydel?

Det var det hele - mer følger i det spennende nye år 2010!