lørdag 30. april 2011

Gratulerer med dagen!


Da er det blitt 1. mai igjen - en dag som mange prøver å fremstille som en anakronisme (det finnes jo knapt nok noen "arbeiderklasse" igjen) og andre å sabotere (Kiwi arrangerer f.eks. vareopptelling denne dagen - da forstyrrer man ikke "forbrukerne"). De av oss som er litt mer bevisste på virkeligheten for de mange som ikke lever på livets grønne gren, ser imidlertid at symbolikken ved denne dagen er viktigere enn noensinne. Vi ser en bevisst taktikk fra liberalistpartiene Høyre/Frp og deres medløpere der man søker å sette "forbrukernes" interesser opp mot arbeidtakernes rettigheter; vi ser en økende grad av privatisering - kamuflert som konkurranseutsetting - som fører til elendige vilkår for arbeidstakerne og vi ser et mer og mer delt samfunn. Adecco saken var bare ett eksempel, flere og flere eksempler på vikarbyråenes og andres misbruk av ansatte blir stadig avslørt. Vi har fått et samfunn der stumme heloter svetter med å drive hjulene rundt mer eller mindre usett og under elendige forhold, for at andre skal ha overskudd til å svette på treningsstudio eller innta sin kaffe.

Vi har også fått et samfunn som klager over misbruk av trygd, samtidig som mange trygdede holdes utenfor arbeidslivet. Et slags omvendt Gjest Baardsen-samfunn der man "hjelper de store og refser de små" - istedet for å rette et kritisk blikk mot fordommer, mangel på fleksibilitet og regelrett rovdrift fra arbeidsgivernes side velger å fokusere ensidig på de mange som angivelig misbruker trygdesystemet. Det er de som har det vanskeligst som mistenkeliggjøres.

Vi har fått et samfunn der aviser som Aftenposten, partier som Unge Høyre og næringsvirksomheter som Selvaag driver en kampanje mot at alle skal kunne ha tilgjengelige boliger, slik at bl.a. eldre og funksjonshemmede skal kunne bo der de vil og besøke dem de vil. Integrering gjennom tilgjengelighet for alle fremstilles som sosialisme og byråkrati. Unge Høyre ønsket sogar et "ungdomsopprør mot universell utforming" - enda et eksempel på hvordan de borgerlige bruker stråmenn og tilforlatelige argumenter for å overbevise folk om det er de som har det vanskeligst som er suspekte. I denne sammenheng setter man ubemidlet ungdom opp mot funksjonshemmede - i stedet for å fokusere på hva det er som driver markedskreftene og som gjør at boligprisene drives kunstig til værs og som gjør det mer og mer umulig for unge uten rike foreldre å bosette seg i de større byene.

Vi har en hovedstad der det er i snitt 12 års forskjell i forventet levealder mellom øst og vest, og der liberalistpartienes "politiske løsning" er at man satser på å vinne velgere i de velstående bydelene - ikke å gjøre noe med de mange og økende sosiale problemene.

Er 1. Mai avlegs? - Det er en av årets 365 dager men har fortsatt stor symbolverdi, om ikke annet for å erindre at dette tilsynelatende så vellykkede samfunn (slik de borgerlig eide mediene fremstiller glansbildet for oss) fortsatt inneholder store motsetninger, stor urettferdighet og svært mange fortielser. Viktigere er nok valgdagen, når vi har en sjanse til å gjøre slutt på det borgerlige flertallet i Oslo - men 1. mai ruver fremdeles som solidaritetens og arbeidets dag - dagen for de som ikke synes så godt, og dagen for de som ser mer enn mange ønsker at man skal se, og bryr seg mer enn enkelte finner det opportunt..

Ha en god 1. mai!

torsdag 21. april 2011

Nå skal de trygdede tas - igjen

Dagens NRK nyheter viser at Arbeids- og inkluderingsdepartementet, AID, har fått gjennomført en undersøkelse om hvor omfattende misbruket av syketrygd er her i kongeriket. Det (forønskede?) svaret er kommet - NAV er minst blitt svindlet for 2 milliarder kroner av unnalurere, påstått syke og andre som angivelig misbruker systemet. Triste NAV ansatte (som ellers ikke har problemer med å gi avslag til folk med ulike behov) står frem som sannhetsvitner, for ikke å snakke om "mannen/kvinnen i gata" som sier sin hjertens mening i påskesola om disse latsekkene som lever høyt på sykepenger.

Man kan undre seg over hvorfor AID bruker så mye ressurser på å finansiere slike undersøkelser, bortsett fra å ha et grunnlagsmateriale for å sette inn enda en offensiv mot landets trygdede. Vi har godt kjennskap til hvordan brukerne av systemet føler seg mistenkeliggjort av NAV, vi vet godt hvor vanskelig mange føler at det er å trenge inn i det byråkratiske spindelvevet som NAV systemet utgjør og hvor mange som faktisk trenger hjelp, som til slutt gir opp kampen og ikke får de godene de skulle ha rett til i en såkalt velferdsstat.

Mitt spørsmål til Departementet er: har man brukt like store, eller større ressurser som de har brukt til denne slags mistenkeliggjørende undersøkelser - på å få de som faktisk ønsker arbeid men ikke får det, pga. arbeidsgivernes holdninger og mangel på fleksibilitet, tilbake i jobb? Hvor mange kroner har AID brukt på å gjøre noe med at bare en av 10 arbeidsgivere vil så mye som innkalle en blind arbeidssøker til jobbintervju? Hva gjør AID med at NAV har saksbehandlere som anbefaler akademisk utdannede funksjonshemmede å bli snekkere?

AID satser mye på å "ta" de som misbruker systemet - hva gjør de for å "ta" arbeidsgiverne som bidrar til holde de som ikke er i tipptopp helsetilstand utenfor arbeidsmarkedet? Eller til å forhindre at de som har jobb men blir syke, ikke kastes ut av arbeidslivet?

Vennligst bruk skattepengene mine på en bedre måte, minister Bjurstrøm!

torsdag 14. april 2011

Innlegg på Funka Nus tilgjengelighetsdager

I skrivende stund er jeg i Stockholm og har levert et innlegg om universell utforming, lovgivning i Norge og Europa og standardiseringens rolle som verktøy for dette. Gjengis nedenfor. Ellers kan man se alle innlegg på: http://www.funkanu.se/deltagare2011.

Lovgivning og standardisering i Norge og Europa – betydning for universell utforming

Rudolph Brynn, prosjektleder, Standard Norge

Sammendrag: Universell utforming, eller Design for Alle, har økende aksept i de europeiske land, så vel på EU som på nasjonalt nivå, ikke minst i Norge. Dette har gitt utslag i et økende antall lover og handlingsplaner. Men effekten når det gjelder bedre tilgjengelighet og integrasjon i samfunnet for alle avhenger av at de lovfestede kravene faktisk følges opp med aktivitet – ikke minst gjennom god finansiering, konkrete, målbare tiltak og en grundig evaluering, samt brukermedvirkning. Et viktig verktøy i arbeidet for et tilgjengelig samfunn for alle er standardisering. Både i Norge og i Europa finnes det relevante standarder og flere blir nå produsert. EU bruker mandater til standardiseringsorganene aktivt for å få utarbeidet felles europeiske standarder for universell utforming. Disse skal støtte opp om europeisk og nasjonal politikk.


Jeg vil i denne artikkelen gi et overblikk over utvikling av lovgivning som er relevant i Norge og Europa og deretter fokusere på standardisering som verktøy for å gjennomføre krav om universell utforming og tilgjengelighet gjennom konkret veiledning.

1. Innledning
I Norge og Europa brukes universell utforming som et prinsipp i politikken som skal danne grunnlag for tiltak som sikrer likestilling og tilgjengelighet for alle. En definisjon av universell utforming er ”utforming av produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming”. Prinsippet for universell utforming er et uttrykk for ønske om likestilling ved at man utformer varer, tjenester og omgivelser slik at alle kan benytte dem, i så stor utstrekning som mulig. Likestilling innebærer at man kan ta del i alle samfunnsområder uten å måtte henvises til spesialløsninger og særtiltak. Prinsippet nødvendiggjør derfor en helhetstenkning mht. utforming av samfunnet og de sosiale sammenhenger ulike fasiliteter som bygg, transport etc. inngår i. Det er i så vel Norge som i Europa og andre deler av verden en voksende erkjennelse av dette.

I Norge skiller man mellom universell utforming – dvs. en utforming av bygg, uteområder, arbeidsplasser, transportmidler etc. som alle kan benytte – og tilgjengelighet, som er et ”svakere” uttrykk og kan være avgrenset til bestemte grupper, for eksempel tilgjengelighet for rullestolbrukere. Undersøkelsen viser at universell utforming i Norge benyttes i økende grad i vedtatt politikk uttrykt gjennom stortingsmeldinger etc. og benyttes også i utredninger og rapporter. Tilgjengelighet (og deltakelse/brukermedvirkning) blir også tatt inn på relevante steder i lovgivningen.

2. Lovgivning i Norge
Hovedprinsippet for norsk tilnærming til universell utforming er å kombinere lovgivning, politiske føringer og kompetanseoppbygging, bl.a. ved handlingsplaner som ”Norge universelt utformet innen 2025”. Dette er de virkemidler som har vist seg mest effektive over tid men effekten av dem har vist seg å være avhengig av flere faktorer:
• Lovgivning må følge sektoransvarsprinsippet (mainstreaming) og omfatte en aktivitetsplikt.
• Politiske føringer må følges opp av finansiering av konkrete og helhetlige tiltak, helst over flere år (en begrensning vil kunne være at statsbudsjettene er ettårige, men langsiktig finansiering må sikres for at man skal oppnå en forønsket langsiktig effekt).
• Handlingsplanene må være aktivt forvaltet for å tilpasse seg den politiske og faglige utviklingen løpende.

I Norge ble prinsippet om universell utforming fastlagt som et prinsipp for politikk og lovgivning fra slutten av 1990-tallet, men de sentrale dokumenter i denne utviklingen har vært NOU 2001.22 Fra bruker til borger (2001) som var Manneråkutvalgets levekårsutredning om personer med nedsatt funksjonsevne i Norge. Denne utredningen konkluderte med at det var et behov for en antidiskrimineringslov i Norge.
De mest sentrale lovene i Norge er:

2.1 Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
Denne loven trådte i kraft den 1. januar 2009 og har stor betydning så vel juridisk som politisk. Ved at det er både en antidiskriminerings- og en tilgjengelighetslov, peker Regjeringen på det særegne ved diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne: at det ikke bare dreier seg om direkte diskriminering, ofte bygget på negative holdninger og fordommer. Det dreier seg også om strukturer og systemer som i seg selv kan virke diskriminerende om de ikke har den rette utformingen.
Loven skal håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet og – nemnda, jfr. § 16. Lovens formål er uttrykt i § 1:

§ 1: ”Lovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne, og hindre diskriminering pga. nedsatt funksjonsevne”.

Loven skal gjelde på alle samfunnsområder unntatt familielivet, men også andre spesifikke områder er ikke klart inkludert eller utelatt, for eksempel varer og tjenester, samferdsel og teksting og tegnspråktolkning. Loven forbyr både direkte og indirekte diskriminering av funksjonshemmede - det avgjørende er altså om nedsatt funksjonsevne brukes som begrunnelse for å behandle noen mennesker dårligere enn andre. Loven tar opp universell utforming på flere områder. § 9 definerer dette prinsippet slik:
§9: ”Offentlig virksomhet skal arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming innenfor virksomheten. Tilsvarende gjelder for privat virksomhet rettet mot allmennheten. Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens funksjon kan benyttes av flest mulig.

Offentlig og privat virksomhet rettet mot allmennheten har plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon så langt det ikke medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Ved vurderingen av om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt (på) tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn.
Brudd på plikten til å sikre universell utforming etter tredje ledd regnes som diskriminering”.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven har en spesifikk paragraf om IKT og universell utforming:

§ 11: ”Med informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) menes teknologi og systemer av teknologi som anvendes til å uttrykke, skape, omdanne, utveksle, lagre, mangfoldiggjøre og publisere informasjon, eller som på annen måte gjør informasjon anvendbar.
Nye IKT-løsninger som underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner, og som er hovedløsninger rettet mot eller stillet til rådighet for allmennheten, skal være universelt utformet fra og med 1. juli 2011, men likevel tidligst tolv måneder etter at det foreligger standarder eller retningslinjer for innholdet i plikten. For eksisterende IKT-løsninger gjelder plikten fra 1. januar 2021. Plikten omfatter ikke IKT-løsninger der utformingen reguleres av annen lovgivning”.

Lovens virkeområde når det gjelder informasjons- og kommunikasjonsteknologi defineres i Ot.prp.44 (2007-2008) slik:

”Lovforslaget gjelder IKT-løsninger rettet mot allmennheten. Lovforslaget avgrenser således mot IKT-løsninger som retter seg mot den enkelte. Forbruksutstyr, så som mobiltelefoner eller fjernsyn, er i utgangspunktet ikke rettet mot allmennheten som sådan, men vil være det om de utplasseres i det offentlige rom til bruk for publikum, eksempelvis i bibliotek eller på offentlige eller private servicekontorer. Det er likevel grunn til å tro at loven vil kunne påvirke også slike produkter.”

Forskrift til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven på IKT området vil tre i kraft 1. juli 2011 og vise til konkrete standarder som skal følges for at nettsteder etc. skal være universelt utformede.
Viktig er også at diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 3 innfører aktivitetsplikt. Dette er et viktig punkt fordi det krever aktive tiltak fra så vel offentlige som private virksomheter som er rettet mot allmennheten. Aktivitetsplikt innebærer en større forpliktelse enn kun et forbud mot diskriminering i seg selv:

§ 3: ”Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål.
Arbeidsgivere i privat sektor som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte, og arbeidsgivere i offentlig sektor skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet. Aktivitetsplikten omfatter blant annet rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter og beskyttelse mot trakassering. Arbeidslivets organisasjoner har tilsvarende aktivitetsplikt innenfor sine virkefelt”.

Det er flere utfordringer knyttet til den fremtidige fortolkningen av loven. Koplingen mellom diskriminering og universell utforming vil innebære et behov for klar definering og operasjonalisering av dette prinsippet. Dette ikke minst med henblikk på klager som vil komme om diskriminering pga. mangel på tilgjengelighet. Erfaringer fra andre land som har antidiskrimineringslovgivning, viser at spørsmålet om hva som er ”uforholdsmessig byrde for virksomheten” når det gjelder gjennomføring av universell utforming, vil bli en juridisk utfordring. Loven legger også vekt på standardiseringsarbeidets betydning for å oppnå lovens formål. Dette vil være et sentralt verktøy i fremtidens arbeid for universell utforming av IKT.
Det er Direktoratet for forvaltning og IKT, DIFI, som skal håndheve diskriminerings- og tilgjengelighetsloven på området IKT. Se ellers: http://www.lovdata.no/all/hl-20080620-042.html#9

2.2 Lov om offentlige anskaffelser
Revidert lov om offentlige anskaffelser ble vedtatt den 30. juni 2006 og trådte i kraft den 1. januar 2007. I lovens § 6 Livssykluskostnader, universell utforming og miljø heter det at:
”Statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer skal under planleggingen av den enkelte anskaffelse ta hensyn til livssykluskostnader, universell utforming og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen .”

I Veileder til reglene om offentlige anskaffelser defineres universell utforming i henhold til forskriftens § 4-1 bokstav I som ”utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig.” Definisjonen omfatter alle typer anskaffelser. Hensikten med universell utforming er å forenkle livet for alle ved å sikre at produkter, kommunikasjonsmidler, bygde omgivelser etc. blir mer anvendelige for flere mennesker, med små eller ingen ekstra kostnader.
Det nevnes videre i veilederen at
”etter lovens § 6 og forskriftens § 3-1 åttende ledd skal oppdragsgiver ved planleggingen av anskaffelsen ta hensyn til universell utforming. Ved å ta hensyn til universell utforming allerede når man planlegger anskaffelsen sikres det at universell utforming ivaretas på en best mulig måte med lavest mulig kostnad. Det er opp til den enkelte oppdragsgiver å bestemme hvilke fremgangsmåter eller løsninger som best kan ivareta hensynet til universell utforming.”

I tillegg fastsetter forskriftens §§ 8-3 og 17-3 første ledd tredje punktum at de tekniske spesifikasjonene når det er mulig skal utformes slik at det tas hensyn til kriterier for tilgjengelighet for funksjonshemmede og universell utforming.
Med andre ord kreves det altså at man i så vel planlegging som i tekniske spesifikasjoner i en anskaffelsesprosess skal ta hensyn til tilgjengelighet og universell utforming. For utdypende veiledning henvises til Deltasenterets veileder Universell utforming i offentlige anskaffelser fra 2006 samt andre av Deltasenterets publikasjoner. Se ellers: http://www.lovdata.no/all/nl-19990716-069.html

2.3 Arbeidsmiljøloven
Arbeidsmiljølovens § 4-1 krever generelt at arbeidsmiljøet i en virksomhet er forsvarlig med henblikk på arbeidstakernes miljø og psykiske helse. § 4-1 4. ledd sier i tillegg at:
”Atkomstveier, sanitæranlegg, arbeidsutstyr mv. skal så langt det er mulig og rimelig være utformet og innrettet slik at arbeidstakere med funksjonshemming kan arbeide i virksomheten .”

Dette innebærer at arbeidslivet skal være åpent for at funksjonshemmede skal kunne delta ut fra egne evner og kvalifikasjoner og ikke med utgangspunkt i funksjonsevnen. Dette omfatter såvel personer med kortvarig og personer med varig nedsatt funksjonsevne. Disse regler suppleres med krav i plan- og bygningsloven på området publikumsbygg og arbeidsbygninger. § 4-6 Særlig om tilrettelegging for arbeidstakere med redusert arbeidsevne sier at:
”(1) Hvis en arbeidstaker har fått redusert arbeidsevne som følge av ulykke, sykdom, slitasje e.l., skal arbeidsgiver, så langt det er mulig, iverksette nødvendige tiltak for at arbeidstaker skal kunne beholde eller få et passende arbeid. Arbeidstaker skal fortrinnsvis gis anledning til å fortsette i sitt vanlige arbeid, eventuelt etter særskilt tilrettelegging av arbeidet eller arbeidstiden, endringer i arbeidsutstyr, gjennomgått attføring e.l.”

Det innebærer også at arbeidsgivere, så langt det er mulig, skal sørge for iverksetting av tiltak for at en arbeidstaker med nedsatt arbeidsevne pga. ulykke, sykdom etc. skal kunne få/beholde arbeid som gjør at vedkommende kan fortsette i arbeidet. Slike tilretteleggingstiltak kan omfatte endring av rutiner, teknisk utstyr og hjelpemidler, ombygging på arbeidsplassen, ved siden av opplæring og omskolering, etc. Se ellers: http://www.lovdata.no/all/nl-20050617-062.html

2.4 Plan- og bygningsloven
Byggesaksdelen av plan- og bygningsloven krever at tiltak som krever søknad og tillatelse skal innenfor sin funksjon være universelt utformet i samsvar med forskrifter gitt av Kommunal- og regionaldepartementet. Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven, som ble vedtatt i 2010 (TEK10), inneholder en rekke konkrete krav til universell utforming.
Kapittel IV Produkter til byggverk har krav til universell utforming som et gjennomgående krav. I lovens bygningsdel er krav til universell utforming gitt i kapittel 28 Krav til byggetomta og ubebygd areal, i kapittel 29 Krav til tiltaket og i kapittel 31 Krav til eksisterende byggverk.
Kapittel VI Plassering og opparbeidete utearealer, § 6-1 sier at ”opparbeidete utearealer rettet mot publikum og mot større grupper mennesker, samt opparbeidet uteareal for arbeidsbygning skal være universelt utformet (…)”. I forskriften utdypes dette med at ”med universell utforming av et uteområde menes at området skal være utformet slik at personer med nedsatt funksjonsevne på en likestilt måte kan delta i de aktiviteter som området gir muligheter for”.
Det er også bestemmelser knyttet til byggverk med krav til universell utforming og tilgjengelighet, herunder arbeidsbygg og boliger, krav til at publikumsbygg og arbeidsbygninger med to etasjer eller flere skal ha heis, brannsikkerhetsbestemmelser, krav til rom, inngangsparti, planløsning, oppholdsarealer, bad og toalett, balkonger og terrasser, badstuer og fryserom, kommunikasjonsveier, dører og korridorer, trapper, bestemmelser og lydforhold og vibrasjoner, romakustikk og lydoverføringsanlegg, rømningsveier, krav til heiser og heisesjakter og annet. Se ellers: http://www.regjeringen.no/nb/dep/krd/dok/hoeringer/hoeringsdok/2009/byggesakforskrift/horingsnotat.html?id=564949 og http://byggeregler.be.no/cms/

3. Europeisk lovgivning
EU har fulgt sektoransvarsprinsippet i lovgivningsprosessen som berører rettigheter og tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne.
EU har tre hovedtyper av lover:

• Forordninger (Regulations) vedtas av Rådet enten sammen med Europaparlamentet eller med Kommisjonen alene. Dette er en generell lov som er bindende i alle deler. I motsetning til Direktiver som er rettet mot medlemslandene, og vedta som er rettet mot spesifikke mottakere, er Forordninger rettet mot alle. En Forordning har direkte effekt, noe som betyr at den skaper lover som er gjeldende i alle medlemsland på samme måte som en nasjonal lov, uten at de nasjonale lovgivende myndigheter skal foreta seg noe.
• Direktiver vedtas av Rådet sammen med Europaparlamentet eller med Kommisjonen alene. Direktivene er rettet mot medlemslandene og har som hensikt å få likhet mellom de nasjonale lovene. Et Direktiv er bindende for medlemslandene når det gjelder det resultatet som skal oppnås, men det er opp til hver enkelt stat å bestemme formen og metoden som skal anvendes for å oppnå målene som Fellesskapet har satt opp innen rammen av deres nasjonale juridiske system. Hvis et Direktiv ikke er blitt gjennomført i en medlemsstats nasjonale lovgivning, hvis det er utilstrekkelig gjennomført eller hvis gjennomføringen er forsinket, kan innbyggerne klage direkte til nasjonale domstoler med begrunnelse i Direktivet.
• Meddelelser (Communications) er ikke juridisk bindende men viser hvilken politikk på et bestemt måte som Rådet ønsker og anbefaler at medlemslandene skal følge. Ofte er en Meddelelse et forhåndsvarsel om at det vil komme EU-lovgivning om en tid. Kommisjonen utgir også Hvitebøker (white papers) som foreslår tiltak på EU-nivå på et bestemt område. Dersom Rådet støtter Kommisjonens forslag kan det føre til et tiltaksprogram for EU på dette området.

I EU er antidiskrimineringslovgivning avledet av Artikkel 13 i Amsterdamtraktaten, som trådte i kraft i 1999. EU har i tillegg lagt stor vekt på sektoransvarsprinsippet, dvs. at de ulike enhetene/generaldirektoratene i Europakommisjonen på sine ansvarsområder sørger for at prinsippet om like muligheter og lik tilgjengelighet for alle integreres i så vel politikk som lovgivning.

3.1 Forslag til antidiskrimineringsdirektiv
EU la i 2. juli 2008 frem et forslag til lov mot diskriminering generelt på grunnlag av bl.a. nedsatt funksjonsevne. Lovforslaget ble fremmet i form av et direktiv som baserer seg på Artikkel 13 i Amsterdamtraktaten. Det foreslåtte direktivet dekker alle diskrimineringsgrunnlagene i Artikkel 13, det vil si religion og tro, alder, seksuell orientering og funksjonsnedsettelse. Diskriminering på grunnlag av funksjonsnedsettelse behandles særskilt i Artikkel 4 i direktivet. Hvis direktivet blir vedtatt vil det bety at diskrimineringsvernet til EU-borgere med nedsatt funksjonsevne utvides til å gjelde langt mer enn arbeidslivet, transportområdet og offentlige anskaffelser.
Forslaget til Artikkel 4 "Lik behandling av personer med funksjonsnedsettelser" i direktivet ser slik ut:
”1. For å garantere etterfølgelse av prinsippet om lik behandling i forhold til personer med nedsatt funksjonsevne:
a. Tiltak som er nødvendige for å gjøre funksjonshemmede i stand til å ha effektiv, ikke diskriminerende tilgang til sosial beskyttelse, sosiale fordeler, helsetjenester, utdannelse, og tilgang til varer og tjenester som er tilgjengelige for allmennheten, inklusive boliger og transport, skal ytes etter behov, herunder gjennom passende modifikasjoner eller tilpasninger. Slike tiltak må ikke medføre en uforholdsmessig byrde, og heller ikke kreve grunnleggende endringer i sosial beskyttelse, sosiale tiltak, helsevesen, utdannelse eller relevante varer og tjenester eller kreve at det ytes alternativer til dette.
b. Uavhengig av forpliktelsen til å sikre ikke-diskriminerende tilgjengelighet og der det trenges i et spesielt tilfelle, skal man yte en rimelig grad av tilrettelegging unntatt i de tilfeller der dette medfører uforholdsmessige byrder.
2. Med henblikk på vurdering av om tiltak som er nødvendige for å oppfylle avsnitt 1 utgjør en uforholdsmessig byrde, skal man ta spesielt hensyn til organisasjonens størrelse og ressurser, dens egenart, beregnede kostnader, varenes og tjenestenes varighet, og mulig gevinst av økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Byrden skal ikke være uforholdsmessig stor når den er tilstrekkelig kompensert for av eksisterende tiltak innen rammen av likestillingspolitikken i det medlemsland det dreier seg om.
3. Dette direktivet skal ikke ha innvirkning på bestemmelser i Felleskapsloven eller nasjonale regelverk som dekker tilgjengelighet til spesielle varer og tjenester”.

I forarbeidene til Direktivet står det at Artikkel 4 skal sikre tilgjengelighet for funksjonshemmede til sosiale tjenester, helsetjenester, utdannelse og til varer og tjenester som ellers er tilgjengelig for publikum. Unntaket er i de tilfellene der dette vil utgjøre en uforholdsmessig byrde.
Enhver borger som mener seg diskriminert kan ta opp saken med EF-domstolen selv om det forholdet saken dreier seg om, ikke lenger gjelder. Det er også, som i den norske diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, anledning til å la seg assistere av organisasjoner i de juridiske eller administrative prosedyrene, uansett hva nasjonal lovgivning sier om dette. Bevisbyrden skal ligge på den som skal ha utført den diskriminerende handlingen, ikke offeret.
Medlemslandene har to år til å implementere direktivet i nasjonal lovgivning etter at det er vedtatt og offentliggjort av EU. Medlemslandene har anledning til å sette en tidsfrist på fire år for å oppfylle forpliktelsene til å yte tilgjengelighet for funksjonshemmede etter at direktivet er vedtatt.
Når det gjelder lovgivning på IKT området på EU/EØS-nivå var Riga-erklæringen en viktig politisk føring. Rigaerklæringen av juni 2006 satte opp konkrete politiske mål for å sikre tilgjengelighet til IKT, med spesielt fokus på funksjonshemmede. Dette skal oppnås gjennom tilgjengelig digitalt innhold på alle plattformer, interoperabilitet for tekniske hjelpemidler, og sørge for design for alle i utviklingen av IKT produkter og tjenester. Brukermedvirkning, merkeordninger, kvalitets- og konformitetskontroller og andre virkemidler skal benyttes. Man skal også oppmuntre til nærmere samarbeid mellom IKT industri og tekniske hjelpemidler sektoren og lage felles europeiske læremidler i design for alle.
Viktig er også i denne sammenheng Direktiv mot diskriminering bl.a. på grunnlag av nedsatt funksjonsevne fra 2000, som kombinert med handlingsplan mot diskriminering var et viktig skritt i retning av europeisk antidiskrimineringslovgivning som omfattet denne gruppen.

3.2 Relevante EU Lover og forskrifter
EU lover der tilgjengelighet nevnes eksplisitt, omfatter følgende områder:
3.2.1 Offentlige anskaffelser
EUs reviderte Direktiv om offentlige anskaffelser (Dir.2004/18/EC og Dir. 2004/17/EC) åpner for at det kan stilles krav om universell tilgjengelighet ved offentlige innkjøp av varer og tjenester over en viss terskelverdi. Direktivet trådte i kraft 31. januar 2006 i EU landene. I direktivet understrekes det at krav om universell utforming må spesifiseres klart ved utlysning av anbudsrunden, i form av tekniske anneks til utlysningen. Se også: http://www.dkom.si/util/bin.php?id=2004121408020465 og http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=CELEX:32004L0017:EN:HTML

3.2.2 Bygninger og uteområder
EU har kun i begrenset grad vedtatt lovgivning som berører universell utforming av bygg og uteområder. Europakommisjonen finansierte et program for å spre og utveksle informasjon om universell utforming av bygg. Dette ”Build for All” prosjektet er avsluttet og en ”verktøykasse” er produsert . Denne vil være viktig verktøy for offentlige innkjøpere for å sikre universell utforming. I tillegg støttes et nettverk av eksperter under navnet European Concept for Accessibility, ECA, der også Norge er representert . Mandat M420 vil være et viktig skritt i retning av mer aktiv politikk fra EUs side på dette området (se avsnitt om europeisk standardisering).
7. rammeprogram for forskning og utvikling er viktig for mange områder av interesse for funksjonshemmede, særlig under ”samarbeidsprogrammet” der man definerer politiske prioriteter for forskning. Se også : http://www.build-for-all.net/ og http://www.eca.lu/ .

3.2.3 Transportlovgivning
Dette er det området der EU har kommet lengst i lovgivningsprosessen. EUs Hvitbok ”European Transport Policy for 2010: time to decide” nevner at intermodalitet mellom ulike transportformer er nødvendig for å sikre tilgjengelige reisekjeder for alle og muliggjøre økt bruk av offentlige transportmidler. Hvitboken understreker også at det er en forutsetning for at flere mennesker skal benytte offentlig transport at kvaliteten på transportmidlene forbedres, og at spredning av informasjon om eksempler på god praksis er et av virkemidlene.
Kommisjonen støtter mer bruk av tilgjenglig offentlig transport. Kommisjonen bør ta initiativ til å fremme europeiske standarder mht. alle aspekter av bygninger og uteområder, inklusive planlegging, bygging og bruk av bygninger. Se også: http://ec.europa.eu/transport/strategies/2001_white_paper_en.htm

Transportlovgivningen kan deles inn i :
3.2.1.1 Togtransport : Kommisjonens forordning om rettigheter for passasjerer på internasjonale togreiser (COM(2004)143 final) ble vedtatt i september 2007 og trådte i kraft i 2009. Den gjelder for så vel internasjonal som nasjonal togtransport og omfatter minimumskrav til informasjon som skal gis til passasjerene, kontraktsforhold, forpliktelser overfor transportørene ved ulykker, forsinkelser eller kanselleringer, reiseforhold for passasjerer med redusert mobilitet og samarbeid for å få gjennomført forordningen. For passasjerer med redusert mobilitet er artiklene 27-31 av spesiell betydning; disse fastsetter retten til en passasjer med redusert mobilitet (PRM) til å skaffe seg billett og reservere reise på internasjonale togruter, til å få bistand under betingelse av at personen har forhåndsmeldt sine behov til togselskapet, hvem som er ansvarlig for å yte bistand, om retten til å forlange bistand fra togselskapene eller turoperatøren ved ombord- eller avstigning og om kommunikasjonen mellom jernbaneselskapet eller turoperatøren og de stasjonsansvarlige. Se også: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ:L:2007:315:0014:0041:DA:PDF og http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ:L:2008:064:0072:0207:EN:PDF.

3.2.1.2 Flytransport: Lov om flypassasjerers rettigheter ved forsinkelser, kanselleringer og nektet ombordstigning har regler om fortrinnsrett til bistand for passasjerer med funksjonsnedsettelser, rett til å bringe med seg førerhund etc.; bestemmelser om rett til bistand i det at operatørene av flyselskapene skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot behovene til personer med redusert mobilitet og deres ledsagere; krav om at flyoperatørene skal gi prioritet til frakt av personer i denne gruppen samt enhver med sertifiserte tjenestehunder/førerhunder som ledsager dem, samt barn uten følge. Artikkelen fastsetter også at i tilfelle nektet ombordstigning, kanselleringer og forsinkelser skal personer med redusert mobilitet og deres ledsagere ha rett til bistand. Blinde og svaksynte personer skal ha tilgang til informasjon i alternative formater. Se også: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=COM:2007:0168:FIN:DA:DOC
Lov mot diskriminering av flypassasjerer på bakgrunn av nedsatt funksjonsevne var den første europeiske antidiskrimineringsloven for mennesker med funksjonsnedsettelser. Passasjerer med funksjonsnedsettelser skal ikke kunne nektes ombordstigning dersom denne er begrunnet funksjonsnedsettelse, med mindre det er tungtveiende sikkerhetsmessige grunner stadfestet i internasjonal, EU- eller nasjonal lovgivning. De har rett til bistand uten at det kan kreves ekstra betaling for dette, slik at man kan bevege seg uten avbrytelse fra avtalt utgangspunkt på flyplassen (drosjeholdeplass, busstasjon, parkeringsplass etc.) til ombordstigning. Flyplassene er ansvarlige for denne bistanden. Se også: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ:L:2006:204:0001:0009:DA:PDF

3.2.1.3 Busstransport: Bussdirektivet kommer med konkrete krav til utforming av bussene som vesentlig er til gode for bevegelseshemmede. Det omhandler prioriterte sitteplasser for passasjerer med redusert mobilitet, herunder at minst ett slikt sete skal ha plass under eller ved siden, for en førerhund; kommunikasjonshjelpemidler som skal finnes ved de prioriterte sitteplassene og ved rullestolplassene; piktogrammer, som skal være tydelige og plassert utenfor bussen slik at det tydelig ses hvilken inngang som er tilgjengelig for rullestoler; krav til plasser for rullestoler; plassering av klappseter på det sted der rullestoler kan festes; festeanordninger for rullestoler; krav til belysning på ombordstignings- og avstigningspunktene for personer med redusert mobilitet; ombordstigningshjelpemidler, herunder knelingssystemet for bussen etc. Se også: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ:L:2002:042:0001:0102:DA:PDF
Direktiv om rettigheter for passasjerer på internasjonale bussreiser tar opp rettigheter i tilfelle av ulykker, forsinkelser, kanselleringer m.v. Kapittel 2, punkt 2.1 tar opp rettighetene for passasjerer med redusert mobilitet på de andre transportområdene i dagens EU. Det er ingen lovgivning som dekker dette feltet, og passasjerer med redusert mobilitet mottar ikke sammenlignbare tjenester på tvers av landegrensene i EU, fastslår Kommisjonen. Kommisjonen understreker at man må legge vekt på rettighetene til denne gruppen passasjerer som enten unngår å reise eller møter for mange hindringer til å kunne gjennomføre internasjonale bussreiser. Se også: http://ec.europa.eu/transport/road/consultations/doc/2005_10_14_passengers_bus_coach_working_paper.pdf og http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=COM:2008:0817:FIN:DA:PDF

3.2.1.4 Maritim transport: Direktiv om sikkerhet til maritim passasjertransport ble revidert i EU i forbindelse med økt risiko for terrorisme . Et avsnitt om tilgjengelighet og sikkerhet for passasjerer med redusert mobilitet ble ved samme anledning føyet til. De konkrete krav i loven er fastsatt i Artikkel 6B og i Anneks III til direktivet: Et skip skal utstyres slik at en bevegelseshemmet passasjer lett kan foreta om bord- eller avstigning lett og sikkert og sikres adgang til de ulike dekkene gjennom ramper, løfteplattformer eller heiser. Det skal være tydelig skilting til slike fasiliteter ved inngangen til skipet og andre relevante steder overalt om bord. Skilting skal være tilgjengelig og lett lesbare for passasjerer med funksjonsnedsettelser, også de med sensoriske funksjonsnedsettelser, og være montert på sentrale steder om bord. Alarmer skal være i tilgjengelig format for passasjerer med alle typer funksjonsnedsettelser, herunder sensoriske funksjonsnedsettelser og utviklingshemmede. Gelendere, korridorer og ganger, døråpninger og dører skal være tilgjengelige for passasjerer med rullestol. Heiser, bildekk, passasjersalonger, fasiliteter og toaletter skal være utformet slik at de er tilgjengelige for passasjerer med redusert mobilitet. Europakommisjonen har sendt ut på høring et arbeidsnotat som tar opp rettigheter for passasjerer på havgående eller innenlands sjøtransport i EU . I en eventuell ny lovgivning vil EU spesielt legge vekt på: Tilgjengelighet til havner om maritime transportmidler, såvel som andre former for transport fra havnene, rett til ikke å bli nektet ombordstigning på grunn av redusert mobilitet, rett til å få nødvendig informasjon og bistand gjennom hele reisekjeden og uten ekstra utgifter, etc. Se også: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/site/en/oj/2003/l_123/l_12320030517en00180021.pdf og http://www.efta.int/content/publications/EEASupplements/supplement-2008-NO/No38-08-NO og http://www.imo.org/includes/blastDataOnly.asp/data_id%3D1916/815.PDF og http://ec.europa.eu/transport/strategies/2001_white_paper_en.htm


4. Standardisering som verktøy for universell utforming

4.1 Hva er en standard?
En standard kan kort defineres som en beskrivelse av viktige sider eller karakteristika ved for eksempler varer, tjenester og/eller arbeidsprosesser (dette inkluderer også prøvingsmetoder). En standard er også et forslag til valg av alternativer, men utelukker ikke andre løsninger. Standarder utarbeides etter initiativ fra interessegrupper som ønsker seg felles spilleregler i markedet. De kan fremme nasjonal konkurransedyktighet og bidra til utvikling av formålstjenlige og sikre produkter, og bidra til bedre og mer kontrollerbare produksjonsprosesser. Standarder er frivillig å bruke, unntatt når myndighetene krever at de skal brukes, eller når det i avtaler er bestemt at de skal brukes. En standard består som regel av en orientering, et forord og en beskrivelse av omfang/”scope” – dvs. på hvilket område standarden skal benyttes, f.eks. et teknisk hjelpemiddel for personer med nedsatt funksjonsevne. I tillegg kan standarden inneholde referanser til andre standarder som er relevante.
Standarder er nødvendige for å gi felles retningslinjer for hvilke krav som skal settes til varer og tjenester. Eksempler på bruk er at man ofte benytter standarder som spesifikasjon ved kjøp og salg for å forenkle, effektivisere og rasjonalisere kjøpsprosessen.
Standarder er også viktige for å gi mer detaljerte beskrivelser der EU-direktiver, nasjonale lover og regler gir overordnede krav og, som nevnt, i forbindelse med tekniske spesifikasjoner i offentlige anbud. Standarder er også gjennom sine nøyaktige beskrivelse av karakteristika for produkter et viktig verktøy for planleggere og designere. Standarder kan angi krav til tilgjengelighet, og med henblikk på krav om universell utforming er det derfor viktig at man legger inn slike ved utformingen av standarder som vil bli brukt av planleggerne i deres spesifikasjoner. Omvendt vil mangel på slike krav føre til utilfredsstillende og utilgjengelige løsninger som man vil måtte kompensere for ved langt mer kostnadskrevende ombygginger og spesialløsninger.

4.2 Standarder som verktøy for universell utforming – norsk tilnærming
Standarder er et av de mest sentrale verktøyene for å oppnå politiske målsettinger om f.eks. universell utforming. Anerkjennelsen av standardiseringsarbeidets betydning for universell utforming er blitt uttrykt bl.a. ved at Standard Norge har utarbeidet en egen handlingsplan for universell utforming innen standardisering (se under). På internasjonalt plan har man laget en egen veileder, ISO Guide 71/CEN/CENELEC Guide 6, som gir anvisninger til standardiseringskomiteene på ulike nivåer om hvordan de kan sørge for å inkorporere universell utforming når de utarbeider standarder på ulike områder. Det er besluttet å legge enda mer vekt på dette aspektet i standardiseringsarbeidet i Europa, bl.a. gjennom en arbeidsgruppe for tilgjengelighet der også Standard Norge er representert.
Målet med å se universell utforming i sammenheng med standardisering er at universell utforming skal være en naturlig del av produktdesign, arkitektur, planlegging og service.

I forarbeidene i Ot.prp.44 (2007-2008) til den norske diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er standardisering nevnt flere steder. Dette gjelder bl.a. bruk av fagterminologi. For at man skal kunne gjennomføre at det blir stilt krav om universell utforming er det viktig at så vel myndigheter som andre har konkrete standarder å referere til. Det poengteres at standardisering viktig for universell utforming av bl.a. informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Videre oppfordres det til at Standard Norge skal utføre arbeidet for universell utforming i samarbeid med organisasjonene av funksjonshemmede og tjenesteleverandørene.
Det er også viktig at standardiseringsarbeidet utføres på internasjonalt nivå, fordi meget av det utstyret som brukes er produsert i andre land enn Norge, og for å sikre interoperabilitet med for eksempel tekniske hjelpemidler. Det er derfor også viktig at norske eksperter tar del i det internasjonale standardiseringsarbeidet. Det må i forbindelse med fastsettelse av krav til universell utforming foretas nærmere avveininger av nivået for kravene i standardiseringsarbeidet og ved fastsettelsen av kravnivået i forskrifter.

Standardisering bidrar til at man får inkorporert universell utforming i standardene, dvs. prinsippet om at hovedløsningen skal være tilgjengelig for alle uten behov for spesialløsninger . Prinsippet betyr da at alminnelige produkter søker å være så tilgjengelig som mulig for så mange som mulig uten at tekniske hjelpemidler er nødvendige for at brukere med nedsatt funksjonsevne skal kunne nyttiggjøre seg av produktene.

Forholdet kan illustreres slik:



Figur 1 Forholdet mellom alminnelige ”mainstream” produkter og brukerens evne til å gjøre bruk av disse, tekniske hjelpemidler og universell utforming (Rudolph Brynn)

Produsentenes viktigste motivasjon for universell utforming av produkter er at man når en større markedsgruppe. Også produsenter av typiske tekniske hjelpemiddelprodukter kan benytte seg av universell utformingsprinsippet. Et eksempel kan være at produsenter av skjermlesere kan konstrueres slik at de kan benyttes mot forskjellige operativsystemer og ulike typer maskinvare. Dette ville kunne løse problemer for arbeidstakere med nedsatt synsevne som arbeider på arbeidsplasser med tynne klienter, dvs. at operativsystemet er knyttet til en hovedmaskin mens de andre maskinene ikke kan tilkoples annen maskinvare.

4.3 Universell utforming og standardiseringsarbeid i Standard Norge
Standard Norge laget i 2004 i samarbeid med Post- og teletilsynet og Norsk Elektroteknisk Komité en handlingsplan for universell utforming i standardisering. Handlingsplanen beskriver relevant standardiseringsaktivitet innenfor prioriterte områder. Områdene er valgt ut med bakgrunn i politiske føringer, brukerbehov og samfunnsbehov, igangsatt standardiseringsarbeid samt mulighetene for finansiering. Prioriterte områder i handlingsplanen er:
• Bruk av standarder i forhold til offentlig innkjøp
• Bygg/anlegg
• Transport
• Symboler og piktogrammer
• Informasjonsteknologi og telekommunikasjon
• Elektriske installasjoner
• Turisme
• Ergonomi
• Generell opplæring
Innenfor de ulike områdene er det foreslått en rekke prosjekter, og det er identifisert behov for:
• Nye standarder på enkelte områder
• Deltakelse i europeisk/internasjonalt standardiseringsarbeid, samt etablering av nasjonale standardiseringskomiteer
• Opplæring i prinsippene om universell utforming for deltakere i standardiseringsarbeidet
• Tilleggsprodukter for å fremme kunnskap om og bruk av standardene.

Fra 2009 har man i Standard Norge arbeidet med en revisjon av handlingsplanen. I tillegg er det utarbeidet en kort veileder for standardiseringskomiteer som skal være til hjelp når det gjelder å bedømme om det er relevant å inkorporere universell utforming i deres standard og noen sjekkpunkter for hvordan dette kan gjøres.

På nasjonalt plan er universell utforming inkludert i flere standarder (NS):
4.3.1 NS 11001-1 Universell utforming av byggverk Del 1: Arbeids- og publikumsbygninger
Standarden har to deler, del 1 omhandler arbeidsbygg/publikumsbygg og del 2 omhandler boliger. Målgruppen for standardene er først og fremst de prosjekterende og oppdragsorganisasjoner som har ansvar for nybygging. Siden disse standardene utgjør første generasjon standarder for universell utforming, innholder de en del grunnlagsinformasjon for å bidra til økt forståelse for temaene:
- bevegelse
- syn
- hørsel
- orientering
- miljø/overfølsomhet
Standardene omhandler konkrete krav og anbefalinger. Dette dreier seg om krav til for eksempel inngangsparti, planløsninger i byggverk, kommunikasjon, veifinning, tekniske installasjoner og klima og materialbruk. Titlene på standardene signaliserer at de dreier seg om løsninger i bygninger, men de berører også løsninger fra parkering/atkomstvei til bygning.

4.3.2 NS 8175:2008 Lydforhold i bygninger – lydklasser for ulike bygningstyper
Standarden brukes til å dokumentere at lydkrav i plan- og bygningsloven er oppfylt. Denne standarden tar opp lydforhold, lydisolasjon, etterklang etc. i boliger, skoler og undervisningsbygg, barnehager, sykehus og pleieinstitusjoner, overnattingssteder og kontorer. Standarden skiller ikke mellom personer med nedsatt funksjonsevne og andre når det gjelder kravene til bygninger.
Videre har Teknisk Forskrift til bygningsdelen av plan- og bygningsloven (se avsnitt 2.4) flere tiltak innen universell utforming, og romakustikk er sentralt. Dette gjelder spesielt grenseverdier for støy, spesielt innendørs men også foruteareal/atkomst. Kontorlandskap og skolelandskap er spesielle utfordringer for personer med nedsatt funksjonsevne. For eksempel blir bruk av tekst-til-tale teknologi en støykilde i landskap. En standard for akustikk ventes ferdigstilt i 2011.

4.3.3 prNS 11005 Universell utforming av opparbeidete uteområder
Standard Norge komiteen Universell utforming av uteområder arbeider med å utvikle en ny standard som etter planen vil foreligge sommeren 2011. Gruppen forholder seg særlig til plan- og bygningsloven og Teknisk Forskrift til denne, men også andre krav. Andre temaer er krav i Vegdirektoratets håndbok i universell utforming, kulturvern og landskapsvern, veifinningssystem og ledelinjesystem og for eksempel atkomstvei som en lenke til NS 11001 (se 4.3.1).

4.3.4 NS 11010:2011 Tilgjengelige reiselivsmål – Registrering av prioriterte krav og anbefalinger
Denne reviderte standarden angir krav til tilgjengelighet for registrering i eksisterende virksomheter for bevegelseshemmede, synshemmede, hørselshemmede og astmatikere/allergikere. Standarden gir i tillegg anbefalinger slik at virksomheten ytterligere kan øke kvaliteten for disse gruppene. Utforming av bygninger og uteområder reguleres av norske lover og forskrifter og man kan ikke unndra seg de forpliktelser som følger av regelverket ved å referere til denne standarden. Standarden har videre en sjekkliste for gjennomgang av virksomhetene i forhold til kravene i standarden. Den kan benyttes til kartlegging av virksomheters fysiske utforming, nærmeste uteområder, opplevelses- og aktivitetstilbud og kan brukes av reiselivsmål som tilbyr overnatting, servering eller opplevelser av permanent karakter som opplevelsesparker, idrettsanlegg, museer og utstillinger.
Standarden er revidert for tilpasning til NHO Reiselivs kvalitetsordning for overnattingssteder, definisjoner og krav i NS 11001 og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2009. Det er ikke en standard for universell utforming.

4.3.5 NS 3041:2007 Skilting – Veiledning for plassering og detaljer
Standarden omfatter utforming, plassering og lesbarhet ved bruk av innendørs og utendørs skilt og gir krav til: generell informasjon, materialbruk, form og farge, språk og versalhøyde. Det omfatter også oversikt over skilttyper, herunder krav og råd på området.

4.4 Nye standardiseringstiltak
I tillegg igangsetter Standard Norge standardiseringsarbeid på områdene universell utforming knyttet til tjenester, og universell utforming av reisekjeden, samt andre tiltak.
Det er satt sammen en ny nasjonal standardiseringskomité for universell utforming innen IKT og Standard Norge er representert i samordningskomiteene for arbeidsgruppene som skal gjennomføre EUs mandater M420 (universell utforming av bygg) og M376 (universell utforming av IKT), begge knyttet til offentlige anskaffelser, samt M473 om inkorporering av universell utforming i generell standardiseringsvirksomhet (se kapittel 5.1).
Når det gjelder arbeidet med standardisering innen universell utforming av IKT planlegger man i første omgang tre nasjonale standarder, om tilgjengelighet til nettsteder, herunder tekniske krav, prosesskrav og krav til testing; standard for tilgjengelige dokumenter, herunder regler for oppmerking og stilsett; og standard for utforming av automaters fysiske grensesnitt og brukerdialog.
Når det gjelder universell utforming knyttet til tjenester er det også satt ned en nasjonal standardiseringskomité som skal utvikle en eller flere standarder som skal stille målbare krav til tjenester – som er bredt definert – slik at de kan benyttes av alle. Arbeidet er basert på en utredning foretatt av Standard Norge som viste at det er store forskjeller mellom typer av tjenester når det gjelder eksistens av standarder som er relevant for universell utforming. De fleste eksisterende standarder er av rent teknisk art.
Når det gjelder universell utforming av reisekjeden (fra planlegging av en reise til fremkomst) bygger også dette arbeidet på en utredning foretatt av Standard Norge som viste et uensartet bilde når det gjelder eksistens av relevante standarder innen områdene IKT og informasjon, bygninger og infrastruktur, billettering og transportmidler. Det arbeides i dag med en elektronisk veileder som skal være et hjelpemiddel for så vel ansvarlige for offentlige anskaffelser som for transportoperatører og brukerorganisasjoner. Dette vil i neste omgang bli fulgt opp av standardiseringsarbeid. Det er planen at arbeidet med elektronisk veileder skal utvides til et nordisk prosjekt.

Jeg vil også nevne den spesielle betydning bruk av standardisering har som et redskap for å oppnå universell utforming gjennom offentlige anskaffelser.
Alt fra et tidlig stadium var det etterspørsel etter å kunne vise til konkrete standarder for at innkjøpersiden lettere kunne stille konkrete krav om universell utforming. Loven om offentlige anskaffelser bygger på to EU direktiv og trådte i kraft 1.1. 2007. § 6 i den norske loven krever at

”statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer skal under planleggingen av den enkelte anskaffelse ta hensyn til livssykluskostnader, universell utforming og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen.”

Fordi det offentlige utgjør en så vidt stor markedsmakt viser erfaringer fra andre land at jo mer konkrete krav om universell utforming som stilles, med tilhørende referanser til standarder, desto lettere er det å spre kunnskap om og forståelse av dette prinsippet hos industrien og leverandørene av varer og tjenester.

5. Europeisk standardisering
Europeisk standardisering foregår gjennom de tre standardiseringsorganene CEN, CENELEC og ETSI.
På internasjonalt nivå er det særlig ISO og CEN som arbeider med universell utforming gjennom generelle veiledninger (Guide 71/Guide 6) til standardiseringskomiteene, og spesielt på områdene IKT, transport og bygg. Guide 71 – i Europa kalt CEN/CENELEC Guide 6 - var ment å være en del av det overordnete rammeverket som standardiseringsorganisasjonene kan bruke i sitt arbeid for å støtte behovet for mer tilgjengelige varer og tjenester. Det identifiserer problemområder som det skal tas hensyn til ved utarbeidelsen av standarder slik at standarder normalt ikke bør begrense utformingen. Den er beregnet på de som er involvert i utarbeidelse og revisjon av internasjonale standarder, men inneholder også informasjon som kan benyttes av for eksempel produsenter, designere, tjenesteytere og utdanningspersonell. Guide 71 inneholder:
• Beskrivelse av en prosess der behovene til eldre og personer med nedsatt funksjonsevne kan tas hensyn til ved utarbeidelse av standarder
• Tabeller som sammenholder standardenes avsnitt med de faktorer som skal være vurdert av de som skriver standardene, for å sikre at alle evner blir tatt hensyn til
• Gir beskrivelser av kroppsfunksjoner eller menneskelige evner og de praktiske konsekvensene av funksjonsnedsettelser
• En liste med kilder som forfattere av standarder kan bruke til å finne frem til mer detaljert og spesifikt veiledningsmateriale

5.1 EUs mandater
En viktig rolle i europeisk standardiseringsarbeid spiller mandatene som gis av Europakommisjonen til de tre europeiske standardiseringsorganene, disse gis som føringer for at det utarbeides standarder og veiledere som underbygger politiske og lovmessige initiativer fra EU, og gir praktiske retningslinjer for hvordan for eksempel offentlige myndigheter som er ansvarlige for offentlige anskaffelser kan stille korrekte kravspesifikasjoner for å få varer og tjenester som for eksempel skal følge prinsippet om universell utforming. Standarder som er utviklet på grunnlag av mandater kalles ”harmoniserte standarder” og er utviklet gjennom en åpen og konsensustilstrebende prosess. Europeiske standarder må tas i bruk av alle medlemsland og setter til side nasjonale standarder der disse overlapper med de europeiske.

Det er tre sentrale mandater utgitt av Europakommisjonen som berører universell utforming: M376 om universell utforming av IKT i forbindelse med offentlige anskaffelser, M 420 om universell utforming av bygninger og M473 om inkorporering av universell utforming i generell standardiseringsvirksomhet.

5.1.1 Mandat M376
Fase 2 i dette arbeidet er akkurat igangsatt. Fase 1 omfattet rapportering om status for relevant standardisering i de europeiske landene og bl.a. USA, om behov for videre standardisering, status for nasjonal og europeisk lovgivning, og eksisterende systemer for samsvarsvurdering av IKT i forhold til krav til universell utforming. Det er nå etablert en CEN/CENELEC/ETSI Joint Working Group JWG eAccessibility som har i oppdrag å:
6. Lage en europeisk standard som spesifiserer for alle IKT relaterte produkter og tjenester innen hvert teknisk område som omfattes av offentlige anskaffelser de tilsvarende krav til tilgjengelighet, enten slike eksisterer eller blir utviklet på bakgrunn av Fase 1;
7. Lage en rapport om standarder og tekniske spesifikasjoner som følger kravene til tilgjengelighet;
8. Lage retningslinjer for kriterier for tilgjengelighet som er relevante for hvert teknisk område som omfattes av offentlige anskaffelser;
9. Veiledere og støttemateriell for ansvarlige for offentlige anskaffelser;
10. En elektronisk ”verktøykasse” som gir full tilgang til den europeiske standarden, veilederne og rapporten.
Det er ventet at de internasjonale WCAG 2.0 retningslinjene for universell utforming av nettsteder vil spille en viktig rolle i den kommende standarden.

5.1.2 Mandat M420
Fase 1 er i full gang under dette mandatet og det utarbeides to rapporter fra arbeidsgrupper under CEN/CENELEC WG 207:
Rapport 1
• Målet er å lage en samling data som indikerer elementene i bygde omgivelser ihht. ISO/DIS 21542 Tilgjengelighet og brukbarhet i bygde omgivelser, samt fokusere på ulik lovgivning, standarder for byggereguleringer, veiledere og samsvarsvurderingssystemer som dekker dem.
• Den gir også status for hvor dekkende lovgivning og standarder er, hvor det er gap, og om de omfatter funksjonelle og tekniske krav. Endelig omfatter rapporten en bibliografi.
Rapport 2
• Rapporten er en analyse av eksisterende samsvarsvurderingssystemer for bygninger og produkter i forhold til krav om tilgjengelighet til bygde omgivelser.
• Omfatter beskrivelse av metode, analyse av eksisterende systemer og krav i noen EU land, samt Canada.
• Omfatter også beskrivelse av juridisk rammeverk for offentlige anskaffelser og krav om tilgjengelighet/universell utforming.

5.1.3 Mandat M473
Dette mandatet går ut på å inkorporere universell utforming i all relevant standardiseringsvirksomhet. Det er erfart at for eksempel CEN/CENELEC Guide 6 (ISO/IEC Guide 71) i svært liten grad er referert til av de europeiske standardiseringskomiteene og man ønsker nå å ta et grep for å få inkorporert prinsippet om design for alle inn i ”mainstream” virksomhet. Målet for dette mandatet er å lage et arbeidsprogram for standardisering som kan bidra til bedre tilgjengelighet for eldre og personer med nedsatt funksjonsevne, oppdatere eksisterende relevante standarder og utarbeide en ny standard som omfatter utviklings- og produksjonsprosessen av varer og tjenester som ivaretar denne målgruppens interesser.
Det skal lages én rapport om status for eksisterende relevante standarder, og én rapport om hvilke standardiseringsområder som bør dekkes for å oppnå best mulig resultat hva angår tilgjengelighet for eldre og personer med nedsatt funksjonsevne. Basert på dette skal det lages et standardiseringsarbeidsprogram og en handlingsplan med konkrete tidfestede tiltak på prioriterte områder for å gjennomføre tilgjengelighetsstandardisering på utvalgte områder.
Videre skal det lages en ny standard som beskriver hvordan varer som produseres av industrien, og tjenester som produseres av privat og offentlig sektor, kan ta hensyn til universell utforming i det man samtidig tar høyde for tekniske hjelpemidler og andre typer tjenester som kan overbygge gapet mellom den enkeltes evne til å bruke varen/tjenesten og selve produktene. Arbeidet skal utføres i samarbeid med brukerorganisasjonene.

5.2 Annet europeisk standardiseringsarbeid
Utenom mandatene utvikles det en rekke europeiske standarder som er relevante for personer med nedsatt funksjonsevne. Bl.a. har den tekniske komiteen under CEN, CEN/TC 256 Jernbanestandardisering igangsatt en arbeidsgruppe WG44 som nå utvikler ni standarder som skal bedre forholdene for togpassasjerer med nedsatt funksjonsevne. Det er også mye relevant standardiseringsarbeid i gang innen IKT, biometri, selvbetjeningsautomater og annet som vil bidra til bedre tilgjengelighet når de tas i bruk.

6. Konklusjon
Jeg har i denne fremstillingen presentert norsk og europeisk lovgivning som skal bidra til at man oppnår målet om bedre integrasjon av personer med nedsatt funksjonsevne i samfunnet gjennom bedre tilgjengelighet på ulike områder. Virkemidlet er gjennomføring av kravet om universell utforming, gjennom handlingsplaner, veiledere og standarder. Effekten av lovgivning og handlingsplaner for faktisk å oppnå målsettingen om et tilgjengelig og integrerende samfunn er avhengig av flere faktorer – samordning mellom de ulike tiltakene, god finansiering, grundig evaluering av tiltakene som må være konkrete og målbare, god brukermedvirkning fra berørte interesseorganisasjoner osv.

Ikke minst er standardisering et viktig verktøy: I Odelstingsproposisjon Ot.prp.44 (2007-2008), som utgjorde forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, ble standardisering nevnt flere steder. Dette gjaldt bl.a. bruk av fagterminologi: For at man skal kunne gjennomføre krav om universell utforming er det viktig at så vel myndigheter som andre har konkrete standarder å referere til. Det ble understreket at standardisering er viktig for universell utforming og Standard Norge ble oppfordret til å utføre arbeidet for universell utformingsrelatert standardisering i samarbeid med organisasjonene av funksjonshemmede og tjenesteleverandørene. Det må i forbindelse med fastsettelse av krav til universell utforming foretas nærmere avveininger av nivået for kravene i standardiseringsarbeidet og ved fastsettelsen av kravnivået i forskrifter.

Men selv den beste lovgivning og de mest gjennomarbeidede handlingsplanene er avhengig av at det gjennomføres konkret aktivitet og at det spres kunnskap hos alle aktører om hva universell utforming faktisk betyr.
Aktivitetsplikt knyttet til lovverket er etter min oppfatning sentralt – at det ikke er tilstrekkelig at aktørene lager gode handlingsplaner og setter opp erklærte målsettinger om universell utforming, men at de også må rapportere hva man konkret gjør for tilrettelegging og integrering. Erfaring fra kampen for likestilling mellom kjønnene har vist at dette er en god strategi.
Kunnskapsspredning om universell utforming i samfunnet er helt sentralt – det må integreres i undervisning på tekniske og fagskoler, arkitekt- og IKT utdannelse med videre. Og den informasjon som spres må legge vekt på at universell utforming er et gode for alle – ikke bare et tiltak som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne.
Først da kan vi ha håp om å nå målet om et samfunn som har plass til alle sine innbyggere.


Vedlegg De syv prinsipper for universell utforming
Centre for Universal Design ved North Carolina State University utviklet i slutten av 1990-tallet de syv prinsipper for universell utforming. Innholdet i begrepet brukes i Norge slik det er definert i USA.
De syv prinsippene er:
1. Like muligheter for bruk: utformingen skal være brukbar og tilgjengelig for personer med ulike ferdigheter.
2. Fleksibel i bruk: Utformingen skal tjene et vidt spekter av individuelle preferanser og ferdigheter.
3. Enkel og intuitiv i bruk: Utformingen skal være lett å forstå uten hensyn til brukerens erfaring, kunnskap, språkferdigheter eller konsentrasjonsnivå.
4. Forståelig informasjon: Utformingen skal kommunisere nødvendig informasjon til brukeren på en effektiv måte, uavhengig av forhold knyttet til omgivelsene eller brukerens sensoriske ferdigheter.
5. Toleranse for feil: Utformingen skal minimalisere farer og skader som kan gi ugunstige konsekvenser, eller minimaliserer utilsiktede handlinger.
6. Lav fysisk anstrengelse: Utformingen skal kunne brukes effektivt og bekvemt med et minimum av besvær.
7. Størrelse og plass for tilgang og bruk: Hensiktsmessig størrelse og plass skal muliggjøre tilgang, rekkevidde, betjening og bruk, uavhengig av brukerens kroppstørrelse, kroppsstilling eller mobilitet.