Arbeid til glede og besvær

Interessant oppslag i Aftenposten i dag, om at økningen i uføretrygd kamuflerer en sterk økning som ellers ville ha vært, i antall sykmeldinger. Dette fremgår av en rapport fra Frisch-senteret som kan lastes ned fra . Det er interessant fordi det punkterer mytene om at økt bruk av uføretrygd reflekterer at flere er i arbeidslivet (jfr. "det blir større branner jo fler brannbiler som rykker ut" - tankegangen) og at det er særlig slappe ungdommer som "sniker seg unna" arbeidslivet: det er folk i alle aldersklasser som må gi tapt når veien blir for bratt.

Forskerne fra Frischsenteret som står bak rapporten mener at andre forklaringsmodeller må brukes, som at arbeidslivet er blitt mer brutalt og at folk er mer oppmerksom på ordningene som finnes. Det har nok mye for seg. IA avtalen har ikke fungert og som bl.a. forskningsinstituttet NOVA har påpekt skyldes dette at man ikke har gjennomført alle deler av avtalen. Som kjent skulle IA avtalen både føre til redusert sykefravær gjennom forskjellige ordninger (som ikke har fungert) og til at færre falt ut av arbeidslivet/flere kom inn i det som i dag er eksludert. Det er den siste delen som ikke er blitt gjort mye med, selv om det er økt oppmerksomhet rundt problematikken. De siste ti år har til kjedsommelighet vist den samme statistikken: Mens ca 78 % av mennesker i arbeidsfør alder 16-66 år er i jobb i Norge er det bare 44 % av personer med nedsatt funksjonsevne i samme aldersklasse. Og av disse 44 % er det bare 1/2 som er i fulltidsarbeid. Betyr det at funksjonshemmede er like "late" som ungdomen nåtildags?

Det betyr heller at det er mangel på tilrettelagte arbeidsplasser, fleksibilitet i arbeidstid og -oppgaver, og sist men ikke minst holdningene til arbeidsgiverne. Man ser kun på utgiftssiden og aldri på gevinsten ved å ha ansatte som ser på arbeid som selvrealisering og som gjør like bra jobb som andre såfremt forholdene ligger til rette. Bare en av ti arbeidsgivere ville så mye som innkalle en blind arbeidssøker med førerhund til jobbintervju. Tidligere straffedømte er mye mer attraktive enn funksjonshemmede...

Når det gjelder et mer brutalt arbeidsliv vil nok oppfatningen av dette variere fra generasjon til generasjon. Konkurransen var like hard tidligere og arbeidstakerne hadde betydelig mindre rettigheter. Leser man memoarer fra f.eks. 1920-tallet vil man lese utsagn som "vi jobbet til vi var ferdige, det var ikke så slapt som nå" og lignende. Men det er ikke tvil om at det tøft og at man skal være heldig for å ha en jobb som interesserer og engasjerer den enkelte i den grad at hver dag er en glede. Konkurransen er hard og mange steder forekommer lite hyggelig språkbruk, mobbing, intriger som virker som en belastning i tillegg til selve kravene fra jobben selv. På mange arbeidsplasser mangler innsikten i hvordan man takler alt dette og resultatet er ødelagt helse. Heldigvis har vi sykefraværsordninger og uføretrygd. Alternativet ville vært fattigdom og svært mye lavere livskvalitet for de som ikke klarer løpet. Det leser vi også fra historiebøkene med beretningene fra en tid vi har lagt bak oss.

Men holdningene fra fortiden er der dessverre fremdeles. Tidligere var det helt alminnelig å anta at kvinner ikke er i stand til å utføre de samme jobbene som menn, i beste fall kunne de ta diktat. Å forfekte dette i dag ville være latterlig (selv om det stadig er kjønnsrelaterte lønnsforskjeller som avspeiler fortiden). Men stadig er det greit å anta at en person med nedsatt funksjonsevne ikke kan utføre en like god jobb som "funksjonsfriske" og at de stort sett vil komme arbeidsgiver til byrde. Man vil ha aktive og engasjerte mennesker! Bortsett fra i politiske taler skjer det lite. Statistisk sentralbyrå melder om 70 000 funksjonshemmede som ønsker fulltids arbeid. I dag er de på uføretrygd. Jeg tviler på om - hvis de fikk sjansen til å komme inn på arbeidsmarkedet - vil figurere spesielt høyt på sykefraværsstatistikken.