Ferdaminner frå Russland

Da er man tilbake fra en stor Russlandstur, den første på seks år. Jeg var spent på hva Putin hadde utført i sin tid som president, i det jeg godt kunne huske fattigdommen og den uvirkelige nøden som preget Jeltsins Russland fra mine mange turer i hans periode. Mine inntrykk fra den gang skyldtes selvsagt at det var taperne i det nye Russlands liberalistiske økonomisystem jeg besøkte - i Murmansk, Arkhangelsk, Moskva, St. Petersburg og Petrozavodsk. Etter at det kommunistiske regimet var brutt sammen - et regime som til dels ikke anerkjente funksjonshemning fordi det var et svakhetstegn ved samfunnet - var disse millioner av samfunnsborgere kastet på søppelhaugen. Det var ikke de nyrikes Russland jeg møtte, det var taperne på den andre siden av Norges grenser - det var de som bokstavelig talt sultet. Det fantes knapt noen uførepensjon, det offentliges holdning var at "det er så mange her i landet som har det vanskelig - så hvorfor skal vi bry oss spesielt om dere?" Et kaldt samfunn, som hadde gått fra kommunisme til liberalisme over natten med folk flest som jokere i det store spillet.

Hva var å se? Først og fremst økonomisk vekst. "Alle" hadde bil, som i Norge, og særlig St. Petersburg var blitt en vestlig metropol, som ville gledet grunnleggeren Peter 1. Du gikk ikke lenger gjennom flokker av skolebarn som enten tigget penger eller ville "veksle til god kurs". Boligprisene var like uvirkelig høye som i Oslo (1 million pluss for en to-romsleilighet) men inntektene var derimot nesten som i gamle dager. En akademiker jeg traff som jobbet som lærer i ukedagene og turistguide i helgene for å holde liv i datteren sin, tjente 650 kr i uken. Hva gjør folk flest da? De bor, som under Jeltsin, sammen med foreldre eller svigerforeldre i mange år, før de kan flytte inn i egen bolig. Resultatet er uunngåelige konflikter, skilsmisser, alkoholisme.

Men jeg så også en helt ny åpenhet og utadventhet blant de jeg snakket med som var forfriskende. Det var blitt mye mer humor og selvironi blant folk - omtrent som i Frankrike eller Italia. Satt alle og hyllet Putin, som norsk presse gjerne fremstiller det? Nei - ingen snakket om ham i det hele tatt. Man hadde nok med å klare seg, politikk ble ansett som noe fjernt som ikke angikk Ivan og Olga. Men det var klart at man observerte bedringene i samfunnet og stilltiende ga honnør til at man nå hadde et styre med et bedre grep om tingene.

Lenger nord, i Arkhangelsk, var det gamle Russland fremdeles synlig. Det var også her mange flere biler å se - de fleste vestlige - men veiene var like elendige som før! Det var huller og humper og falleferdige rønner som folk bodde i. Her er et lite eksempel..
Jeg holdt forelesning på det juridiske fakultet og igjen møtte jeg en interessant kontrast: studentene var kledt og opptrådte som de skulle vært på hvilket som helst norsk universitet, man hadde kurs i Europarett som i Oslo og det var intet problem med kommunikasjonen. Men bygningene var shabby, trappene gamle og bratte og studenttoalettet ubeskrivelig møkkete og uten toalettpapir (det må man fortsatt ta med hjemmefra). Jeg håper deres studier og arbeid vil bli lønnet med et enda bedre samfunn - Russland er det landet i verden som har høyest gjennomsnittlig gjennomsnitts utdannelsesnivå.

Det som undret meg minst var gjestfriheten og varmen, både fra dem jeg møtte for første gang og gamle venner som jeg møtte igjen og som husket hvert ord vi hadde snakket om den gang. Slik var det alltid. Det var utrolig fine kvelder med vodka og god mat, flotte nye restauranter og hoteller som gikk vesten en høy gang i standard og komfort. - Ok, jeg var priviligert, men det var ikke lenger det brutale skillet mellom russer og utlending som var så tydelig før. Den gang var det noen få, utvalgte etasjer i hvert hotell som var reservert utlendinger og så nedslitte rom og korridorer som ikke var blitt pusset opp siden Bresjnev for "de innfødte". Nå var det like mange middelklasse russere rundt meg som utlendinger.

Jeg ble i godt humør over den tydelige fremgangen Russland har gjort. Det er et europeisk land, vårt nærmeste naboland og en del av vår felles, europeiske identitet og kultur. Dette må vi ikke glemme, uansett hvor mye media prøver å blåse liv i en slags ny kald krig. En slik tragedie må unngås, og et botemiddel kan være mer samvær. Vi kan alle bidra -ta en tur du også!

Fredspris til enhver kjendis

Det er ikke ofte man er enig i detFrP uttaler men jeg istemmer i kritikken som de og mange andre ytrer når det gjelder årets "Freds"pris... Hvor har Nobelkomiteen hatt hodene, bortsett fra i synsespaltene? Miljø er en prisverdig og god og politisk korrekt sak, "klimakvote" er blitt Norgest beste ordpastill og "alle" er opptatt av miljø. Informasjonssamfunnet er blitt et massemeningssamfunn i den grad at selv Nobelkomiteen må mene det samme som andre. Fred oppnår man altså ved å hindre potensiell kamp om ressurser som blir knappe fordi den globale oppvarmingen ødelegger naturgrunnlaget. Greit nok, men har vi ikke litt mer nærværende affærer å vurdere faktisk har direkte med forhindring av håndfaste konflikter å gjøre?

Det alternativet som kommer de fleste av oss i hu er munkene i Burma som på en usedvanlig modig måte har protestert fredelig og ubevæpnet mot et uvanlig brutalt regime. De turte å stille åndsmakt mot militærmakt - en junta som både har kapitalistene i Thailand og kommunistene i Kina i ryggen. Våpenet deres var å vende en tiggerskål opp ned som tegn på forakt. I belønning fikk de død og fengsel og tortur. Ingen av dem hadde råd til å slenge opp med en bestselgerfilm (Hollywood vil nok senere tjene gode penger på å lage en..) og først og fremst: de hadde ingen kjendismunk i spissen. Tenk så meget bedre hvis Steven Seagal kunne ledet an munkene, dengt og sprengt de slemme juntamennene og reddet en pen burmesisk pike i sluttscenen.

Nei, fra nå av skal vi tenke langsiktig. Neste års fredspris bør gå til en agronom som har funnet en ny hvetetype som lar seg dyrke i ørkenen slik at folk ikke sulter og blir krakilske. Eller en kjemiker som lager en gass som gjør alle høflige mot hverandre?

Europa på sitt beste

Det var en stor opplevelse å være med i Brussel den 4. oktober og markere to begivenheter: overrekkelsen av 1,3 millioner underskrifter samlet inn over hele Europa, og feire 10 årsdagen til European Disability Forum. Representanter for funksjonshemmede over hele Europa var der og fylte området rundt Schuman-rundkjøringen. 29 lands flagg satte farge på begivenheten.

De 1,3 millioner underskrifter var for en egen europeisk antidiskrimineringslov for funksjonshemmede. Det har kostet mye arbeid å samle inn fra alle de 27 medlemslandene i EU samt Norge og Island, både elektroniske og manuelle. Kravet om en slik lov har vært holdt levende omtrent helt siden EU fikk kompetanse til å drive politikk overfor funksjonshemmede da Amsterdamtraktaten trådte i kraft i 1999. Året etter kom Direktivet mot diskriminering i arbeidslivet på bakgrunn av bl.a. nedsatt funksjonsevne. I dag gjelder dette i norsk lov gjennom arbeidsmiljølovens § 54. Takket være EU har Norge i dag en lov som beskytter arbeidstakere og -søkere med funksjonsnedsettelse mot å bli diskriminert på arbeidsmarkedet. Men kravet om en egen antidiskrimineringslov som også skal omfatte andre samfunnsområder i EU har tatt tid. Det er flere årsaker.

For det første er det fremdeles krav om ensstemmige beslutninger for å innføre nye lover bygget på Amsterdamtraktatens Artikkel 13, som ga EU fullmakt til å bekjempe diskriminering. Det betyr at et hvert av EUs 27 medlemsland kan nedlegge veto mot en antidiskrimineringslov. Og med de mange kulturer som EU i dag består av har man nølt med å foreslå en ny lov.For det andre tok det lang tid å få implementert Direktivet mot diskriminering i arbeidslivet. Noen land ba om utsettelse, noen gjennomførte ikke Direktivet fullt ut. Og EU har måttet gå ut med sanksjoner mot de verste unnasluntrerne. Men i mellomtiden er det stor grad av arbeidsløshet blant Europas ca. 50 millioner funksjonshemmede. I Norge er det rundt 48 % av personer i arbeidsfør alder med nedsatt funksjonsevne som er i arbeid, mot 78 % av resten av befolkningen. Og av disse 48 % er ca halvparten i deltidsarbeid. I andre land er situasjonen ikke en gang såpass.

Og diskriminering overfor funksjonshemmede i form av barrierer, fordommer og direkte overgrep er et faktum overalt i vår verdensdel. EU har allerede gjort mye, ikke bare i form av Direktivet mot diskriminering i arbeidsmarkedet, men gjennom det Europeiske Året for Funksjonshemmede i 2003, gjennom Direktiv om rettigheter for flypassasjerer med nedsatt funksjonsevne, Direktiv om tilgjengelighet til busser i byene, om sikkerhet og tilgjengelighet til maritim transport og kommende lovgivning om rettigheter for passasjerer med funksjonsnedsettelser i internasjonal tog- og busstrafikk. Alt dette er Europa og EU på sitt beste.

Med antidiskrimineringsdirektivet henger igjen pga. frykt for medlemslandenes motvilje. I 2003 skulle et forslag blitt lagt frem, men det ble utsatt. Så ble det flere utsettelser av grunner nevnt ovenfor. Den nye kommissæren for arbeid og sosialpolitikk, Spidla fra Tsjekkia erklærte seg positiv. 2007 er Året for like muligheter og samtidig 10-årsjubileet for European Disability Forums -EDFs -opprettelse. Og man bestemte seg for å legge nytt press på EU ved en underskriftskampanje.

Jeg var der da EDF ble opprettet for 10 år siden, og i 4 år jobbet jeg for dem. Det var en utrolig givende tid fordi man opplevde hvordan det er å jobbe for samme sak side ved side med mennesker av andre europeiske nasjonaliteter - i et miljø der det er saken og ikke nasjonaliteten som teller. Alle har sitt å bidra med, og den norske Nei til EU-selvgodheten og nasjonalistiske selvtilfredsheten ville virke fullstendig malplassert i en slik sammenheng. Det er dette som er EU: et fellesskap av nasjoner og først og fremst mennesker som samarbeider om felles mål, i fred og samarbeid. Det er Europa, og solidarisk fellesskap som teller.

Og ingenting illustrerte dette bedre enn den 4. oktober da Margot Wahlström, visepresident i Europakommisjonen, fikk overlevert de 1,3 millioner underskrifter for en felles, europeisk antidiskrimineringslov. Og hun svarte med å love at et forslag til en slik lov blir lagt frem i 2008. Mer enn 50 millioner mennesker kommer til å kreve at hun og EU holder dette løftet.Det vil være en stor ting å gi alle en grunnleggende rettslig beskyttelse mot diskriminering. Men det er bare EU som kan gjøre en slik utvikling mulig. Jeg er glad for at jeg fikk være til stede og oppleve Europa på sitt beste..