torsdag 4. juli 2013

Forskrift om universell utforming av IKT trådt i kraft

Det er grunn til å markere 1. juli 2013 som dagen da forskriften om universell utforming av IKT trådte i kraft. Dette er en forskrift til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2009 og med ikrafttredelsen av forskriften er norsk lovverk komplett hva angår hovedområdene for universell utforming. Det eneste vi savner er område tjenester, men dette er et komplisert område.

Helt siden diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft, har man ventet på denne forskriften som gir mer konkrete veiledninger for hva universell utforming av IKT innebærer. Dette ikke minst fordi IKT spiller en stadig større rolle i vårt samfunn. IKT og tilgjengelighet til denne betyr likeverdig tilgang til utdannelse, til arbeid, til å kunne planlegge og gjennomføre en reise og i økende grad til å ha et sosialt liv. Men det har tatt lang tid – forskriften kommer fire og et halvt år etter at loven trådte i kraft.

Om forskriftens innhold
Forskriften har som formål “å sikre universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske løsninger, uten at det medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Med universell utforming menes at utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i informasjons- og kommunikasjonsteknologi er slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig”. Dette er en alminnelig definisjon for alle områder der det er relevant å kreve universell utforming.

For- og baksider
I seg selv er det selvsagt en stor fordel at vi har fått en forskrift som krever universell utforming av IKT i Norge. Selv om andre land, som Frankrike og Storbritannia har hatt dette siden 2005 er Norge et foregangsland: Den viktigste fordelen ved den norske forskriften er at den – i motsetning til kommende EU direktiv om universell utforming av IKT – dekker både privat og offentlig sektor.

Dokumentasjonsplikt og pålegg om iverksetting av tiltak dersom en virksomhet ikke oppfyller kravene i de standardene som utgjør grunnlaget for forskriften virker også positivt.

De viktigste ulempene (slik noen av interesseorganisasjonene ser det) er unntakene fra kravene i WCAG 2.0, eller standard NS-ISO 40500 (kravene 2.3, 1.2.4 og 1.2.5). Disse kravene gjelder synstolking og direkteteksting. Et tilleggsproblem for norske myndigheter blir at et kommende EU-direktiv om universell utforming av IKT viser til kommende europeisk EN ETSI 301 549 som tar opp krav til universell utforming av IKT for offentlige anskaffelser. Denne standarden – og dermed direktivet - har ikke de samme unntakene fra WCAG 2.0 som den norske forskriften. Ettersom direktivet også vil gjelde i Norge gjennom EØS avtalen får man et potensielt problem. Jeg har spurt en representant for Fornyings- og administrasjonsdepartementet om denne problematikken men han svarte at det vil løse seg teknisk.

En annen potensiell ulempe er at forskriften ikke dekker IKT som hører inn under annen sektorlovgivning. Dette er i seg ikke problematisk ut fra sektoransvarsprinsippet, men problemet kan oppstå når sektorlovgivningen ikke selv tar opp IKT. Et eksempel er Teknisk Forskrift til plan- og bygningsloven, som ikke tar opp IKT og dermed heller ikke universell utforming av IKT knyttet til bygninger – som blir et stadig viktigere element i moderne bygninger.
I høringsrunden ble det også tatt opp at flere anså det som problematisk at det er DIFI og ikke LDO som skal følge opp forskriften. På den ene side har DIFI kompetanse på hva som er og ikke er universell utforming rent teknisk. På den annen side kan det være vanskelig for enkeltpersoner å ta opp saker, slik man i dag f.eks. kan ved manglende tilgjengelighet til en bygning. Vedtak fra DIFI kan innklages til FAD. Det vil dermed virke som forvaltningen skal overvåke seg selv, i stedet for et uavhengig ombud.

Forskriftens betydning
Det er viktig at vi nå har en forskrift som krever universell utforming av IKT. Tilgjengelig IKT er essensielt for å ta del i utdanning, utføre de fleste typer jobber, skaffe seg informasjon og i flere sammenhenger delta sosialt i samfunnet. I tillegg styrer IKT moderne transport, bygninger og stadig flere tjenester er IKT baserte. Det betyr at mangel på universell utforming av IKT i økende grad virker ekskluderende på de som ikke kan benytte løsningene.

Med den utviklingen som nå skjer i EU vil det innen forholdsvis kort tid bli nødvendig å revidere forskriften for å ta med de europeiske standardene og direktivet som er nevnt over, ettersom Norge må følge EØS regelverket. I mellomtiden blir det interessant å se hvordan konkrete saker blir behandlet i DIFI og hvordan man kommer til å begrunne eventuelle dispensasjonssaker når de kommer.

Norsk lovgivning har potensiale til å gjøre oss til et meget integrerende samfunn – nå gjenstår det å se hvordan virkeligheten skal se ut.