mandag 26. mars 2007

En europeer i Berlin


Tilbake fra Berlin – og en fantastisk opplevelse blant tusenvis av EU-borgere som markerte 50-årsdagen for Romatraktaten! Det fyller deg med en sterk følelse av å oppleve et europeisk fellesskap uten like i verdenshistorien – men samtidig en uendelig frustrasjon over at ditt eget land ikke er en del av dette fellesskapet.

Det at man kan ha felles interesser og solidaritet med andre europeere er en fremmed tanke i Norge. Rent bortsett fra politisk korrekt u-hjelp til den tredje verden er det å arbeide sammen på tvers av landegrensene, med andre europeere, uten hele tiden å være opptatt av det unike ved å være norsk og å forsvare egne, nasjonal interesser, noe ukjent. EU fremstilles i norske medier – når man i det hele tatt nevner det – som noe stort, fremmed og byråkratisk, nesten komisk i sine stadige kriser. Folkene i EU landene er stort sett i opposisjon til EU og stakkarene må fø på et kjempebyråkrati som bare steller med uviktige ting som krumningen på bananer etc.

At EU er noe som fungerer og har en direkte, positiv effekt på folks hverdag – også i Norge – skal man ikke snakke for høyt om. Heller ikke at EU består av en serie viktige prosesser som foregår parallelt med hverandre og som stadig gir viktige resultater i å bygge opp Europas fred og velstand. Vi må bare brette opp ermene og fortsette å opplyse og informere – om igjen og om igjen. Uansett frustrasjoner!

Men en stakket stund – foran Brandenburger Tor – glemte jeg og de andre fra Norge alt dette og feiret blant de tusenvis av EU borgere som var kommet for å være med på markeringen. Alt var åpent, museene, utestedene og ikke minst Bundestag, der jeg fikk gå omkring i den historiske bygningen som har sett så mye av Europas mest dramatiske og tragiske fortid. Enhver som ikke forstår hva EU har betydd for europeernes liv og mulighet til å fortsette å leve i fred, bør besøke dette stedet. Jeg fikk også materiell fra en CDU-stand der man kunne lese hvor omfattende Høyres søsterparti satser på Europa som en arena for sin politikk, i tillegg til vanlig nasjonalt politisk arbeid. Her kunne man virkelig få forståelse for at politikk kan ha en overnasjonal dimensjon av like stor betydning som den nasjonale. Ikke minst må Angela Merkel og hennes formannskap i EU få full honnør for sine bestrebelser for å få EUs Grunnlovstraktat på bena igjen etter den lange pausen siden Nederlands og Frankrikes nei. I mellomtiden har 18 EU-land sagt ja, og det kan ikke i lengden være slik at mindretallet skal binde flertallet i en så viktig sak! Jeg håper virkelig det tyske formannskapet kommer i mål før de gir klubben videre til Portugal.

Takk til Europabevegelsen som fikk den geniale ide å legge landsmøtet til Berlin på denne historiske dagen, og for glimrende sightseeing, middag, flott ramme rundt møtet og anledningen til å være virkelig europeer en stakket stund!

fredag 23. mars 2007

EU 50 år - 50 grunner til å elske EU!

The Independent har i dag offentliggjort 50 gode grunner til at vi europeere bør være takknemlige for EU og for det som Fellesskapet faktisk har gjort for den alminnelige borger. Blant disse 50 punktene finner vi mange gode ja-argumenter selv om noen av dem er rettet mot britiske borgere spesielt:
  1. slutt på kriger mellom de europeiske landene
  2. demokrati i de 27 medlemslandene
  3. tidligere fattige land som Irland, Hellas og Portugal har økonomier som blomstrer i dag
  4. verdens største indre marked for handel er et faktum
  5. rettigheter for forbrukere i Europa som er unike i verden
  6. samarbeid om felles innvandringspolitikk for hele verdensdelen
  7. samarbeid mot kriminalitet, gjennom Europol
  8. lover som gjør det lettere å kjøpe eiendom i andre europeiske land
  9. renere strender og elver over hele Europa
  10. fire ukers obligatorisk ferie for arbeidstakere i Europa
  11. ingen dødsstraff (det er uforenlig med medlemsskap i EU
  12. konkurranse mellom private selskaper gir billigere telefonsamtaler
  13. lite EU byråkrati (24000 ansatte - færre enn BBC)
  14. EU gjorde at franskmennene igjen spiser britisk biff
  15. minoritetsspråk, som irsk, walisisk og katalansk er anerkjent og beskyttet i EU
  16. EU hjelper til med å berge planeten vår ved lovfestede kutt i CO2 utslippene
  17. en felles valuta fra Bantry til Berlin, men ikke i Storbritannia og Skandinavia
  18. felles europeisk innreiseforbud for tyranner som Robert Mugabe i Zimbabwe
  19. EU gir dobbelt så mye i u-hjelp som USA
  20. strenge sikkerhetsregler for biler, busser og fly
  21. gratis medisinsk hjelp for turister
  22. EUs fredsstyrker opererer over hele verden i utsatte områder
  23. EUs Indre marked har gitt alle tilgang til billige flyreiser og har bragt nytt liv til glemte byer
  24. pass for kjæledyr er innført
  25. det tar bare 2 timer og 35 minutter fra London til Paris med Eurostar
  26. muligheten for medlemskap har tvunget Tyrkia til å modernisere
  27. shopping uten grenser gir forbrukerne mer makt til å forme markedene
  28. billige reiser og studieprogrammer betyr mer mobilitet for europeisk ungdom
  29. merking av mat er blitt meget klarere
  30. ingen langsomme grensekontroller (unntatt i Storbritannia) (- vel, men på flyplassene...)
  31. kompensasjon for flypassasjerer som er utsatt for forsinkelser
  32. strengt forbud mot utprøving på dyr i kosmetikkindustrien
  33. bedre beskyttelse for europas naturlige dyreliv
  34. det Regionale Utviklingsfondet har hjulpet fraflytningsområdene i Storbritannia
  35. europeiske førerkort er gyldige over hele EU
  36. britene føler seg mye mindre som isolerte øyboere (nå er det bare nordmenn igjen??)
  37. europeiske bananer forblir bøyd, til tross for skeptikernes frykt for det motsatte
  38. sterk økonomisk vekst - større enn USAs i 2006
  39. Enhetsmarkedet har bragt de beste fotballspillerne fra kontinentet til Storbritannia!
  40. menneskerettighetslovgivning har ført til bedre beskyttelse av individuelle rettigheter
  41. Europaparlamentet sikrer en demokratisk kontroll av EU-lovgivningen
  42. EU gir mer, ikke mindre suverenitet til nasjonalstatene
  43. et modent og integrert EU er den beste motvekt mot USA og Kina
  44. europeiske innvandring har gitt en viteamininnsprøytning til britisk økonomi
  45. europeerne har blitt mer flerspråklige, unntatt britene som er blitt mindre
  46. Europa har vist Storbritannia eksempler på hvordan man kan finansiere en nasjonal helsetjeneste på en skikkelig måte
  47. britiske restauranter er blitt mer kosmopolitiske
  48. total mobilitet for arbeidstakere med høy utdannelse over hele Europa
  49. Europa har revolusjonert britiske holdninger til god mat og matlaging (ikke dårlig)
  50. lister som dette gjør euroskeptikerne GALE! (Jess!!!)

Dette er en fin liste - jeg ville føyd til småting som tilgjengelige busser for bevegelseshemmede i byene, rettigheter for flypassasjerer med funksjonsnedsettelser, vern mot diskriminering på bakgrunn av kjønn, alder, seksuell legning, rase og funksjonshemning på arbeidsplassene osv. La oss i tiden som kommer få ut mange slike lister for riktig å gjøre nei-folkene GALE!!

torsdag 15. mars 2007

EU fødselsdagserklæring - sterk vekt på den sosiale dimensjon


Det gleder oss å høre dagens lekkasje fra utenriksminister Frank-Walter Steinmeier i Tyskland som sier at EUs bebudede erklæring på 50-årsdagen neste helg vil legge sterk vekt på den sosiale dimensjon og at "EU står for en sosial modell bygget på økonomisk konkurranse med tilpasset sosialt og økologisk ansvar". En sterk vektlegging av sosialpolitikk blir svært viktig for Frankrike som i 2005 avviste Grunnlovstraktaten bl.a. pga. for sterkt markedsliberalistisk innhold. - Ikke overraskende advarer samtidig Storbritannia og den Tsjekkiske Republikk mot for mye sosialpolitikk i 50-årserklæringen, jfr. min forrige artikkel på denne blogg.


Forøvrig vil 50-års erklæringen bestå av fire deler, ifølge Steinmeier: 1) Hva EU har oppnådd frem til i dag på områder som fred, stabilitet, velstand og viktige utvidelsesprosesser samt integrasjon mellom medlemslandene. 2) EUs grunnleggende verdier: Menneskerrettigheter, frihet, toleranse og solidaritet. 3) Dagens og morgendagens utfordringer - herunder klimaforandringer, felles utenrikspolitikk, innvandring og integrasjon samt bekjempelse av kriminalitet og terrorisme. Det er i denne delen at vektleggingen på sosialpolitikk kommer inn. 4) Et (vagt) løfte om å foreta de nødvendige tiltak for en reformprosess frem til 2009 - dvs. det tyske arbeidet for å få liv i Grunnlovstraktaten igjen.


Jeg skal til Berlin for å feire EU-fødselsdagen neste helg så det vil følge mye om markeringen her på bloggen!

onsdag 14. mars 2007

Tsjekkisk formannskap - noe å glede seg til?

Tsjekkias statsminister Mirek Topolanek har sagt klart fra at det vil være helt utelukket å ta inn den sosiale protokollen i en revidert grunnlovstraktat for EU. Topolanek, som sammen med Cameron bryter ut av European People's Party EPP, viser dermed sitt liberalistiske sinnelag. I stedet for å lovfeste en felles sosial- og velferdspolitikk for EU går han heller for å "oppløse medlemslandenes velferdsstatssystemer, slik at Europa ikke sakter akterut i forhold til de asiatiske økonomiene".

Tsjekkia skal ha sitt første formannskap våren 2009 og statsministeren har lovet mer liberalisering, i form av fjerning av hindre for fri bevegelse av arbeidskraft (fra øst til vest) samt fjerning av barrierer mot at firmaer kan tilby sine tjenester over hele EU-området. Disse uttalelsene har ikke vekket begeistring hos den franske og tyske politiske ledelsen som ønsker at den sosiale protokollen nettopp må innlemmes for å få oppslutning fra folk flest om en ny grunnlovstraktat. Årsaken til at franskmennene avviste grunnlovstraktaten var nettopp frykt for arbeidsløshet, tap av arbeidsplasser og avstanden mellom styrende og de styrte i Frankrike - ikke mot EU som sådan. EU må bety noe for folk i deres hverdag og da er felles tiltak for en fungerende velferdsstat og en god sosialpolitikk selve fundamentet. Å true med å gjøre EU til en ren liberalistisk markedsplass der land med lavest velferdsnivå og lønninger trekker bedriftene til seg, vil helt sikkert ikke bidra til større oppslutning om Fellesskapet blant folk flest.

EU er ikke bare et fredsprosjekt men også en mulighet til å skape felles europeisk vern mot sosial eksklusjon. Det var selve basisen for Kull- og stålfellesskapet i 1950-årene da befolkningen var svært skeptisk til sine vesteuropeiske nasjonalstater som ikke engang hadde utført sin basale oppgave med å trygge folks liv og helse i 1940. For å redde statenes legitimitet og hindre en revolusjonær utvikling satset statslederne i det opprinnelige EEC på å skape et felles marked og få kontroll over strategiske produksjonsfelt som kull og stål som var avgjørende for å kunne føre krig. Professor Alan Milward har i boken "The European resque of the nation-state" analysert denne kausalmodellen for etableringen av EEC for 50 år siden. I dag kreves noe mer: velferd, arbeidsplasser og vern mot sosial ekskludering i en verden som preges av en aldrende befolkning, globalisering og uro pga. immigrasjon krever felles løsninger, ikke liberalistisk laissez-faire.

Dette krever våkenhet fra beslutningstakerne den dagen tsjekkerne tar roret i EU!

Gjenvalgt i styret til Europabevegelsen!


Hurra, da ble jeg gjenvalgt til styret for Europabevegelsen i Oslo. Dessuten har jeg fått æren av å være en av delegatene til landsmøtet til den sentrale Europabevegelsen, som skal møtes i Berlin - under feiringen av EUs 50-års dag! Det blir strålande og artig å følge med på markeringene, gatefesten og alt det som skal skje. Ikke minst å se på den formelle fødselsdagserklæringen som Merkel driver og skriver på!


Det blir en stor opplevelse, det er jeg sikker på, og reportasje vil følge på denne siden. EU er en sak som nærmest er fraværende i avisen, i partiene og stort sett i folks hoder her i utenforlandet. Desto mer påvirker det den enkeltes hverdag og det er dette som vi på ja-siden må terpe på uten å miste motet. Våre motstandere har store ressurser, Tine-finansiering og en aktiv propagandakvern. Vi har kunnskaper, entusiasme og stå på-vilje - men det hadde gjort godt med litt opp-backing fra høyere makter også... Men, stå på og brett opp ermene - Berlin vil gi inspirasjon!

tirsdag 13. mars 2007

Europabrevet mars 2007


Siden Europabrevet for mars er skrevet av meg selv, gir jeg hermed meg selv tillatelse til å gjengi det fullt ut her:


Er EU et sosialdemokratisk eller et nyliberalt prosjekt?

Rudolph Brynn, leder, Oslo Høyres EU-utvalg

I den grad EU-debatten pågår i Norge er den fremdeles preget av argumentasjon omkring fordeler og ulemper ved norsk medlemskap i EU – mens diskusjon om hva slags Europa man ønsker å delta i er fraværende. Følger ja-tilhengere på venstre- og høyresiden i Norge helt forskjellige visjoner for Europa? Er det venstresidens visjon om et markedsregulerende EU som ligger nærmest virkeligheten, eller er det høyresidens ønske om et godt fungerende felles marked?

Allerede her vil jeg understreke at EU ikke er én, men mange forskjellige prosesser som foregår samtidig. På samme måte er ikke EU en organisasjon som følger én bestemt, ideologisk linje. Tvert imot blir EU oppfattet på helt forskjellige måter alt etter ideologisk ståsted, noe som kan illustreres med et par sitater:
“It is our sincerest belief that the European Union has been built on socialist or social democratic principles, which can only mean that united we can do better, and therefore we should continue developing in harmony and assist one another.” (Bulgarias statsminister Sergei Stanishev i et radiointervju)Eller kort og fyndig, som Torbjørn Jagland i “Ti teser om EU og Norge”:”Dannelse av sterke regionale organisasjoner som EU er helt nødvendig i kampen for å gjenvinne demokratisk kontroll over kapitalen og bekjempe mafiatilstander i verden”.
Som kontrast har vi uttalelsen fra kommunisten Christian Pierrel som i et intervju om det franske nei til EUs grunnlovstraktat sa at: ” The campaign put a great emphasis on explaining the economical aspect of the neo liberal policy which the (EU) constitution «engraves in marble», as it was said, around the concept of «free competition in all sectors» and the transformation of all activities into «merchandise» (health, education, social protection, etc.), submitted to the overall competition.” - Det synes ikke enkelt for tilhengerne av et konservativt parti å orientere seg overfor et EU som vekker så vidt tilsynelatende motsatte håp, forventninger og sterke følelser…
EUs historie rommer begge elementer For å få en bedre forståelse av hva EU som “prosjekt” innebærer, er det viktig å ha et overblikk over de sentrale trekkene i EUs historie. Helt fra begynnelsen hadde EU kimen i seg til å underbygge begge de to motstridende standpunktene. EEC var og er et felles marked, som ble opprettet bl.a. med henblikk på å danne en tollunion, rydde unna konkurransehindringer medlemslandene imellom og skape økt vekst.
Men samtidig ble EU også i utgangspunktet et sosialt prosjekt for å skape mer velferd for Fellesskapets innbyggere. Sosialpolitikk har vært en del av det Europeiske Fellesskapets politikk siden EEC ble opprettet i 1957 - definert som det som berørte forholdet mellom arbeidslivets parter. Først og fremst var dette tiltak for å sikre like vilkår for arbeidstakere i det Europeiske Fellesskapet og unngå sosial dumping ved at arbeidsplasser ble overført til lavkostnadsland. Dette ble ikke sett på som en motsetning til et mest mulig åpent og fungerende marked - det ble tidlig anerkjent at man trengte felles regler, eller i det minste gjensidig anerkjennelse av nasjonale regler og systemer, for at alle medlemsland skulle konkurrere på like vilkår. Ved felles regelverk for arbeidsvilkår etc. ville man også hindre sosial dumping. EECs forgjengere - Kull- og stålfellesskapet av 1951 og Atomenergi Fellesskapet fra 1957 – var i utgangspunktet mer ”sosialpolitisk innrettet” enn EEC. EEC hadde som utgangspunkt markedsøkonomisk tenkning som basis for Romatraktaten i 1957. Det ble ansett som tilstrekkelig at bedriftene i EEC kunne konkurrere på like vilkår, så ville distribusjonen av ressurser optimaliseres og økonomisk vekst følge av dette.
Europas utfordringer krever fri markedsøkonomi, men også en fungerende velferdsstat
I dag er den utvidete Europeiske Union verdens viktigste institusjonelle symbol og manifestasjon av Europa etter avslutningen av den kalde krigen. EU utgjør en samling av institusjonelle, politiske og økonomiske instrumenter for besvare de felles utfordringer med en felles, internasjonal politikk. Men EU er også et rammeverk for å takle de sammensatte og gjensidig avhengige forholdene mellom medlemsstatene i Europa.

EU – og Norge - står internasjonalt overfor globaliseringens utfordringer. To av de viktigste elementer i denne utfordringen utgjør etter min oppfatning det økonomiske og det sosialpolitiske, velferdsstatsrelaterte element. Man kan si at oppfatningen i Europa beveget seg en oppfatning av markedets primære posisjon, med sosial- og velferdspolitikk som en spillover-effekt, til en forståelse av at en fungerende velferdsstat og sosialpolitikk er en forutsetning for konkurransedyktighet og et fungerende marked.

De økonomiske utfordringer som globaliseringen stiller kan sammenfattes i fire hovedpunkter: handel med varer og tjenester over grensene, direkte investeringer og kjøp av bedrifter og utstyr i andre land; kapitalstrøm og migrasjon av mennesker på tvers av landegrensene. EUs respons på disse utfordringene har i første hånd vært markedsøkonomisk relaterte. Ikke minst fremveksten av sterke konkurrenter i Asia førte til en opphetet debatt om årsaken til 70- og 80-årenes ”Eurosklerose”, som igjen avfødte den Europeiske Enhetsakten av 1986 og revitaliseringen av EF, ikke minst takket være (sosialdemokraten) Jacques Delors som leder av Europakommisjonen – og opprettelsen av det Indre Marked (støttet av Margaret Thatcher). Viktigst her var liberaliseringen av kapitalmarkedet og kampen for en Økonomisk og Monetær Union (ØMU). Maastrichttraktaten markerte overgangen fra et Europeisk Fellesskap (EF) til en Europeisk Union (EU) og iverksatte det største regionale økonomiske institusjonsbyggende prosjektet i verden. I tillegg kom den europeiske Stabilitets- og vekstpakten (SGP) som et rammeverk for medlemslandenes fiskale politikk for å hindre at statene skapte store underskudd på sine budsjetter. I mars 2000 kom Lisboastrategien som en overordnet strukturell reform av EU for å nå målet om å gjøre EU til den mest konkurransedyktige økonomien i verden. Man ønsket å styrke båndene mellom økonomisk koordinering innenfor EU og en politisk koordinering mellom EU og de landene som var omfattet av utvidelsen – som er den siste delen av ”pakken” som utgjør EUs svar på globaliseringsutfordringen.

Samtidig som man kunne observere at markedsliberaliseringen vitaliserte handel med varer og tjenester innenfor EU, og forenklet migrasjon av arbeidstakere over grensene, kunne man også observere lav arbeidsproduktivitet, arbeidsløshet og utilstrekkelig vekst i brutto nasjonalproduktene. Maastrichttraktaten hadde krevet at man ikke benyttet underskudd på statsbudsjettene for å bedre medlemslandenes økonomiske ytelser, men også at statene skulle ha lave inflasjonsrater. Skaperne av ØMU var bekymret over den vedvarende høye arbeidsløsheten. Sosialpolitikk ble ”utvidet” til å omfatte bekjempelse av arbeidsløshet, og etter hvert, fra midten av 1990-tallet til alle de områder vi regner som en naturlig del av nasjonal sosialpolitikk i f.eks. de nordiske velferdsstatene. Det er en utfordring å knytte sammen de ulike nasjonale idealtypiske sosialpolitiske ”modellene” som finnes i dagens Europa – den ”skandinaviske”, den anglo-saksiske liberale, den kontinentale ”Bismarckmodellen” og den sydeuropeiske – og endelig de nye medlemslandenes, som inneholder elementer av flere av de ulike vesteuropeiske ”modellene”.

Men forsøkene på å utvikle en ”europeisk modell for sysselsetting og sosialpolitikk” møter problemer: er utvikling av felles politikk til fordel for de nasjonale velferdsstatene, når de ulike modellene er så forskjellige og forsøk på samordning bare fører til politisk fragmentering og overflatiske løsninger? Siden midten av 1990 tallet har alle de europeiske landene, uansett sosialpolitisk modell, tatt initiativ til å forandre sine velferdsstatssystemer fra reaktive, korrigerende og kompenserende løsninger til proaktive sosialpolitiske strategier – vesentlig for å skape flere arbeidsplasser og med derav følgende tiltak for å virke preventive mot en økning i antall uføretrygdede, samt aktivisering av de som alt er uføretrygdede. Men til tross for at det er slike felles trekk blant de europeiske landenes strategiske mål, er metodene fremdeles forskjellige og gjenspeiler de ulike nasjonale tradisjoner og velferdspolitiske systemer. Disse forskjellene er blitt større med utvidelsen av EU. En annen sak er at man kan oppnå samme mål – vekst og sysselsetting – uansett om man følger ulike nasjonale modeller; både de skandinaviske land og Storbritannia har oppnådd vekst og lav arbeidsløshet selv om de utgjør velferdspolitiske kontraster.

Uansett har EU de siste femti år utviklet seg fra å konsentrere kreftene om å bli et fungerende indre marked, til å strebe mot et helhetlig styringssystem som omfatter tilsynelatende ikke-markedsrelaterte policyfelter som sosial- og velferdspolitikk, bekjempelse av arbeidsløshet, rasisme, diskriminering m.v. Betyr dette at EU har beveget seg fra et markedsliberalistisk til et sosialdemokratisk prosjekt?

Så hva er EU – og hvilken visjon har vi i Høyre?
Jeg tror EU helt siden 1957 – og egentlig lenger dersom vi regner med EECs forgjengere – har inneholdt begge elementer, på samme måte som nasjonalstaten selv. Det mangfoldige i utfordringene som møter prosjektet Europeisk Fellesskap gjør at man må ta i bruk de samme virkemidlene som de tradisjonelle nasjonalstatene for å møte utfordringene. Forskjellen er at EU omfatter så mange divergerende og forskjellige tradisjoner og kulturer, og at globaliseringen påtvinger fellesskapet å tre inn på politiske områder som før var nasjonalstatens prerogativ. Nasjonalstatens grenser er mer og mer irrelevant som ramme rundt statenes instrumenter for å løse globaliseringens utfordring. Dette er en tanke som bare langsomt synes å bli forstått i vårt land, noe motviljen mot deltagelse i den europeiske integrasjonsprosessen tyder på.

Som medlemmer av et konservativt parti vet vi at et samfunn som det norske trenger en godt fungerende markedsøkonomi, med et statlig sektor som modererende element og som sikkerhet for at alle landets innbyggere er sikret nødvendig velferd. Et konservativt parti setter grenser både for staten (som sosialistene vil gjøre så sterk som mulig) og for markedet (som liberalistene setter som det primære). Vi har respekt for den naturlige utvikling av et samfunn og følger verken sosialistenes eller liberalistenes utopi for en styrt samfunnsutvikling. På samme måte må vår visjon være norsk deltakelse og medlemskap i et EU som både sikrer et godt fungerende indre marked – det mest konkurransedyktige i verden – OG som, der det er naturlig, sørger for felles tiltak for å sikre velferden for innbyggerne.

På samme måte som vi som konservative respekterer en nasjons rett til å utvikle seg på en naturlig måte uten ideologisk funderte inngrep for å tilpasse det til en eller annen utopi, må vi erkjenne oss som del av det europeiske kulturelle fellesskap. Tanken om å være en del av fremtidens EU og delta i en visjon om Borgernes Europa, må være Høyres svar på utfordringene, i pakt med våre beste tradisjoner.

tirsdag 6. mars 2007

Toryene danner nytt parti i Europaparlamentet

Trist men ikke overraskende nyhet i dag: Toryene under sin nye leder Cameron har slått seg sammen med tsjekkerne og vil bryte med European People's Party EPP - som Høyre er medlem av- og danne et nytt. Tiltaket skal gjøre EU mer "tilpasset det 21. århundre" i følge herrene Cameron og Topolanek, sistnevnte statsminister i den tsjekkiske republikk. Det nye partiet skal stå for åpne markeder, Europa av nasjonalstater og et sterkt transatlantisk forhold, i henhold til deres felles uttalelse. De uttrykte også skepsis til en ny EU Grunnlovstraktat (selvsagt kalt konstitusjon) og at EU alltid svarer på utfordringer med å "prøve å skaffe seg mer makt". For ordens skyld tilføyde Topolanek en passus om at han ikke vil motsette seg en traktat så lenge den var "kort og fornuftig".

For de som har fulgt britisk og europeisk politikk en stund er vel ikke nyheten en bombe. Toryene har jo lene følt seg stive i nakken i trekken fra UK Independence Party og euroskeptikerne i egne rekker, og Cameron har en stund tatt til orde for å alliere seg med østeuropeerne for å danne en utbrytergruppe.Men samtidig har han med dette trekket bidratt til flere meget negative utviklingstrekk i fremtiden:

  • Skulle de konservative vinne neste valg i Storbritannia har regjeringen alt på forhånd fraskrevet seg en konstruktiv rolle i den videre utvikling av EU. Det blir tilbake til Thatchers gamle liberalistiske, USA-vennlige og EU-kritiske linje. Denne linjen burde ha spilt falitt med Thatchers fall, selv om den i en viss grad er videreført med Tony Blair.
  • Ved å bryte ut splitter Toryene EPP som nå er det største partiet i Europaparlamentet og svekker dermed på sikt konservatives og kristeligdemokraters innflytelse på EUs politikk. Dette kan bare komme sosialistene til gode. Med økt innflytelse for Europaparlamentet i fremtidens EU Toryene og tsjekkerne ha bidratt til svekket konservativ innflytelse på vedtakene.
  • Det er også trist at Toryene igjen slår på Thatchers gamle nasjonaltstatlige stortromme i stedet for å gi et bidrag til europeisk mangfold i fellesskapet. Globaliseringen burde ha frembragt bedre forståelse for nødvendigheten av samhold og fellesskap. Det hjelper lite å komme med gamle løsninger på nye problemer selv om det er politisk opportunt i hjemlandet.

Det er hyggelig med et godt transatlantisk forhold men heller ikke av veien at Europa jobber for å finne seg selv og en enhet på tvers av grensene. Konservative burde arbeide for respekt for vår felles, europeiske kultur og fellesskap på tvers av grensene, ikke oppmuntre til nygammel nasjonalisme og pukke på Storbritannias "spesielle" forhold til USA. Det har alltid vekket motvilje på kontinentet og at integrasjonstoget går videre mens britene står igjen på perrongen, nå sammen med tsjekkerne.

Heldigvis: Høyre vil fortsatt bli i EPP!