Det er derfor mest opplysende å rette blikket bakover for å forstå bakgrunnen for at det som i dag er EU fortjener en fredspris. Etter annen verdenskrig lå vårt kontinent i ruiner og millioner på millioner av europeere var drept, invalidisert eller hadde mistet alt de eide. Det er ikke mulig å forstå bakgrunnen for opprettelsen av det europeiske fellesskap uten å huske dette. De åndelige fedrene bak tanken om et europeisk fellesskap tok utgangspunkt i at for å føre krig trenges kull og stål. Navn som Schumann, Adenauer, Spaak og Spinelli var sentrale i denne tiden. Derfor var ideen at en felles økonomisk styring av disse ressursene mellom de gamle fiendene Tyskland og Frankrike, fulgt av BeNeLux landene, var et viktig instrument for å sikre fred. I tillegg prøvde man seg på et fellesskap for atomenergi og et forsvarssamarbeid. Det siste forsøket slo feil, samtidig som man forsto at flere områder måtte fokuseres på for at et europeisk fellesskap skulle bidra til vekst og velstand i et ødelagt Europa. Også USA støttet denne tanken, bl.a. for å få samarbeidet amerikansk økonomisk assistanse. Romatraktaten av 1957 tok utgangspunkt i Kull- og Stålfellesskapet av 1952 men utvidet det økonomiske fellesskapet til de områder som i dag er en del av det Indre Marked.
Men i tillegg til gjennom integrasjon å umuliggjøre en krig mellom de opprinnelige medlemslandene (Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland, Luxembourg og Italia), har EU gjennom krav til nye medlemsland om åpen økonomi og demokratisk styreform spilt en enormt viktig rolle for utviklingen av Europa som et kontinent preget av individuell frihet fra forfølgelse, garantert rettstat og demokrati i medlemslandene. Disse fundamentale rettighetene ble grunnfestet i land som Hellas, Spania og Portugal da de etter å ha avskaffet diktaturer og oberstjuntaer ble medlem i EU. Senere har det hatt samme effekt i Øst-Europa etter 1989, da Sovjetunionen ikke lenger kontrollerte disse landene. Ingen land kan bli medlem av EU uten å oppfylle klare krav til demokrati, rettsstat og markedsøkonomi, de såkalte Københavnkriteriene. Det er da også i sum de grunnleggende forutsetninger for at borgere skal kunne leve i frihet i eget land.
EU er også arena for en solidaritet i det daglige mellom mennesker som andre former for internasjonalt samarbeid ikke har maken til. Allerede fra Romatraktatens dager har sosialpolitikk vært et grunnleggende element i det europeiske fellesskap. I begynnelsen innbefattet dette tiltak mot sosial dumping og forholdet mellom arbeidslivets parter – men siden også alle de elementer vi i dag regner som del av et lands sosialpolitiske agenda.
Mitt kanskje viktigste interesseområde er politikk overfor personer med nedsatt funksjonsevne og likeverdig tilgang til arbeid, utdanning og samfunnsliv for øvrig. Fra 1995 har EU fungert som en arena som har utviklet mellomnasjonalt samarbeid mellom de som kjemper for like rettigheter for funksjonshemmede, som ingen annen internasjonal organisasjon kan tilby. Årsaken er at EU gir en plattform for direkte debatt mellom politikere og borgere i medlemslandene som ikke bare legger føringer for overnasjonal politikk, men også lovgivning. Det er EU som har gitt den lovgivningen som i dag sikrer tilgjengelige busser i norske byer, som sikrer flypassasjerer med nedsatt funksjonsevne rettigheter de ikke hadde før, og som har skapt antidiskrimineringslovgivning som Norge ikke har noen problemer med å kopiere. EU er forutsetningen for internasjonal solidaritet i Europa.
Et eksempel på den innflytelsen man får gjennom europeisk samarbeid var at medlemskap for Bulgaria og Romania ble utsatt etter krav fra organisasjoner av funksjonshemmede som ønsket at man ved siden av de nevnte Københavnkriteriene også skulle se på sosialpolitiske forhold i søkerland. Forholdene i de to landene for personer med nedsatt funksjonsevne var på den tid så kritikkverdige at det ble tatt med i EUs beslutningsgrunnlag for å utsette medlemskap inntil tiltak var gjort i Bulgaria og Romania. Selv om forholdene i dag er langt fra tilfredsstillende etter norsk målestokk, har de bedret seg og det er fungerende interesseorganisasjoner som er aktive i de to landene.
Disse, og mange andre eksempler viser alminnelige borgere at samarbeid er bedre enn konflikt for å finne gode løsninger for alle. EU møter i dag nye og svære utfordringer pga. økonomisk krise, men bare en solid organisasjon som det europeiske fellesskap er, kan takle utfordringene og overleve. Det er dette som aldri kommer klart frem i norsk presse.
Etter min mening er årets fredspris noe av det mest treffsikre og riktige Nobelkomiteen har kommet med på lenge. Gratulerer, EU!
