Intervju i London Progressive Journal

London Progressive Journal, som er et britisk uavhengig tidsskrift på venstresiden, har vært så vennlige å intervjue meg i forbindelse med valget i Norge: http://londonprogressivejournal.com/article/view/1591/elections-in-norway

http://londonprogressivejournal.com/article/view/1591/elections-in-norway

Det er mye som står på spill i dette valget, ikke minst mange arbeidsplasser, retten til et fortsatt integrert samfunn, respekt for mennesker og ikke høye inntekter og en fortsatt økonomisk og velferdsmessig trygghet for oss og for kommende generasjoner. Nei til privatisering, nei til et arbeidsliv på arbeidsgivernes premisser, nei til diskriminering av personer på bakgrunn av deres funksjonsevne - stem med hodet!

Ha et godt valg!

Tegnefilm mot “rullestolkrav”

Selvaag og OBOS har laget sin egen lille propagandafilm til valgkampen: http://boligvalg2013.no/http://boligvalg2013.no/. I tegnefilmen ser vi et yngre, søtt tegnet par som lurer på hva de skal stemme, og budskapet er at man må spørre partiene om de bl.a. er for å avskaffe “unødvendig fordyrende regelverk”.

For de som har fulgt med på de to firmaenes flerårige korstog mot funksjonshemmede og for et ekskluderende boligmarked, er det ikke vanskelig å gjette at budskapet primært gjelder universell utforming. Og uansett hvor subtile de forsøker å være, er det ikke vanskelig å gjette at det er den blåblå siden de ønsker seg i regjeringsposisjon – siden disse partiene, Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre (samt Miljøpartiet de Grønne) alle har uttrykt ønske om å fjerne “unødvendig fordyrende “ krav – selv om de forkler budskapet etter evne.

Bortsett fra det bisarre ved at “grønne” partier som Venstre og de Grønne kjemper mot kostnadsdrivende bestemmelser i TEK 10 og plan- og bygningsloven, og at disse omfatter krav til miljø og energi, ved siden av universell utforming, er det tragisk at man driver en hel politisk kampanje basert på feilinformasjon.

Selvaag og OBOS er ikke lenger entreprenørbedrifter men utbyggere og administrasjonsselskaper som har inntjening som viktigste interesse. De høye boligprisene strider ikke mot deres interesser men det er behendig å kunne peke ut “rullestolkravene” som en syndebukk. De har ført en vellykket løgnpropaganda som er kjøpt i mange borgerlige kretser, men etter som entreprenørbedrifter som Skanska satser på god planlegging og innovative løsninger vil Selvaags og OBOS’s negative kampanje ramme dem selv. At de opererer med stadig høyere beregninger på hva krav om universell utforming koster, viser bare at disse selskapene er dårlige på så vel planlegging som på innovative løsninger og har forlatt prinsippet om sosial boligbygging og integrasjon.

For å gjenta til det kjedsommelige: forskningsmiljøer, entreprenører og arkitekter avviser påstandene fra Selvaag og OBOS, kjøpt av de blåblå, om at universell utforming er spesielt kostnadsdrivende. Avstanden mellom påstandene om en kostnad på opp til 600 000 kroner pr. enhet, og de dokumenterte 2 % av de totale byggekostnadene (Skanska nevner 40 000 kroner i verste fall pr. bolig) er så enorm at man må stille seg spørsmål om motivene til de som investerer i å lage tegnede propagandafilmer for å få Siv og Erna til makten.

Også Miljøpartiet de grønne vil diskriminere funksjonshemmede

Norges Handikapforbund (NHF) har utgitt en interessant pamflett i forbindelse med valgkampen, som viser hva en del politiske partier mener om saker som er av betydning for funksjonshemmede. Blant de kravene NHF stiller er rettighetsfesting av BPA (brukerstyrt personlig assistent), tidsfrister for universell utforming av eksisterende skolebygg og at partiene går inn for å oppfylle målsettingen om et universelt utformet Norge innen 2025.

Det er interessante svar. Samtlige partier vil rettighetsfeste BPA – Høyre spesifiserer riktignok at det skal være for dem med store hjelpebehov, med andre ord at man skal ha mer byråkrati for å identifisere den enkelte brukers behov. Svarene på spørsmålet om tidsfrister for skole og om universell utforming er mer sprikende. La oss se på de borgerlige først:

Høyresiden
Høyre vil at “arbeidet med universell utforming skal fortsette” (rund formulering) og ikke ha tidsfrist for skolebygg.

Fremskrittspartiet vil, som vi vet, reversere kravene til universell utforming og byggemåte og uttaler seg ikke om skolebygg.

Venstre vil ha ett års frist for skolebygg, men “stille krav til universell utforming, men forenkle for såkalt kostnadsdrivende effekt” – med andre ord utvanne kravene fordi man også i Venstre åpenbart tror på at universell utforming er noe som er kostnadsdrivende.

Kristelig Folkeparti vil legge stor vekt på universell utforming på mange områder (bra, men igjen en rund formulering) og tidsfrister på skolebygg.

Miljøpartiet de Grønne vil ikke uttale seg om skolebygg men vil “lempe på kravene til universell utforming for de minste boligene”. De legger seg dermed på Fremskrittspartiets linje når det gjelder myter om at universell utforming er unødvendig for små boliger og at det er disse kravene som er kostnadsdrivende.

Konklusjonen for de borgerlige partiene (hvis man skal se på MdG som et borgerlig parti i universell utformingssammenheng) er altså at tre av dem akter å diskriminere personer med nedsatt funksjonsevne ved å utvanne kravene til universell utforming. Løgnpropagandaen til Selvaag og OBOS har hatt sin effekt. Høyre setter seg egentlig på gjerdet, noe som avspeiler den splittelsen som er i partiet i spørsmålet om universell utforming, men dekker seg bak en rund formulering, og det samme gjør Kristelig Folkeparti med en “helgardering”. Erna har som nevnt i et annet innlegg uttalt at "kostnadsdrivende elementer" (les: universell utforming) skal vurderes under en borgerlig regjering. Det er altså lite håp om et Norge universelt utformet 2025 med borgerlig regjering, ei heller med Miljøpartiet de Grønne i den grad de får innflytelse.

Venstresiden
På venstresiden svarer partiene slik:

Arbeiderpartiet vil ha universell utforming inn i alle lovverk, men ikke tidsfrister for skolebygg.

SV vil ha tidsfrist for skolebygg, svarer i løpeseddelen ikke om universell utforming (på den annen side har SV hatt minister for de områder der universell utforming er innført i lovverket så det tviles ikke på deres gode vilje).

Senterpartiet vil “imøtekomme krav til universell utforming, ingen tidsfrist for skolebygg”. Senterpartiet har hatt den ministerposten som først begynte utvanningen av krav til universell utforming av studentboliger, men de har satt foten ned for ytterligere utvanning (av mindre boliger).

Rødt er vinneren: de vil at universell utforming må “raskt innfris i alle offentlige bygg, i alle nye boligprosjekter, og slutt på alle dispensasjoner fra tilgjengelighetskravene i plan- og bygningsloven”.

Konklusjonen for dagens rødgrønne regjering er at man vil fortsette dagens arbeid frem mot universell utforming, gjennom å styrke lovverket og videreføre arbeidet med å oppfylle lovverket uten videre utvanning. Skolebygg skal oppgraderes, men løpende uten noen bestemt tidsfrist. For et samfunn som ikke gjeninnfører og styrker diskriminering av funksjonshemmede gjennom manglende adgang til boligmarkedet vil derfor fortsatt rødgrønn regjering være det beste alternativet.

- Bare synd at Rødt ikke er med i regjeringen! :-)

Nei til tilgjengelige boliger, ja til skjenking døgnet rundt og reptiler med blå regjering

Fremskrittspartiet vil gjeninnføre diskriminering av funksjonshemmede i boligmarkedet.

Som vi vet, vil en borgerlig valgseier innebære at Fremskrittspartiet kommer inn i regjeringskontorene. I den forbindelse er det interessant å lese deres "antibyråkratiske strakstiltak" i form av en 30 punktsliste over "tåpelige forbud og påbud" de vil fjerne når de kommer til makten. De er å lese her: http://www.tv2.no/nyheter/politisk/dette-vil-fremskrittspartiet-gjoere-lovlig-4109683.html

Det meste er vel mest til underholdning, som nei til forbud mot lakrispiper, majestetsfornærmelser, hjørneskap og reptiler (skal bli artig med ormer rundt i gangene) - men de vil også ha døgnet rundt-skjenking og fjerning av det de kaller

Påbud om rullestoltilgjengelighet i alle boliger

Som et studium i primitiv politisk propaganda er dette interessant. Ved å ta "rullestoltilgjengelighet" inn i en liste av bestemmelser som i sin helhet skal virke unødvendige og latterlige, vil "folk flest" atter en gang få banket inn at dette med at boliger skal være tilgjengelige for alle, det er noe (sosialistisk) byråkratisk tøv. Semantikken er viktig her: man bruker ikke begrepet "universell utforming" - som betyr at boligen skal kunne brukes av alle, uansett alder, bevegelsesevne og fysisk tilstand ellers - men "rullestoltilgjengelighet". Dette skal bringe tanken hen på de som er "skyldige" i påbudet. Fremskrittspartiet skal ha at det ikke er de som fant på begrepet "rullestolskrav", det ble kjent etter uttalelser fra Schumann i Selvaag. Det kom etter at Teknisk Forskrift til plan- og bygningsloven trådte i kraft i 2010. Det er mer tvilsomt Fremskrittspartiet viderefører løgnpropagandaen og nå tar den inn i sitt politiske program. Høyre, som har lovet Fremskrittspartiet varme taburetter dersom de skulle vinne valget, har også representanter som forfekter denne løgnpropagandaen, selv om Høyre også har representanter med noe videre horisont som har arbeidet godt for universell utforming.

For "folk flest" er det jo klart at siden de færreste av oss sitter i rullestol, kan det da ikke være nødvendig å ha plass til den i leiligheten? Tre-fire år med løgnpropaganda har også overbevist mange om at det er nettopp "rullestolkravene" som er skyld i prisstigningen på boligmarkedet. Det er de unødvendige, sosialistiske påbudene om snusirkel på badene som presser prisene oppover! Det må jo de deler av bolignæringen som forfekter denne løgnpropagandaen vite, det er jo de som bygger boligene? Og Selvaag og OBOS sier jo at forskning som påviser noe helt annet (at universell utforming utgjør maks 2 % av de totale kostnader) er "bestillingsverk"? Og at det er "rullestolkravene" som gjør boligene opp til 300 000 kroner dyrere (selv om andre boligbyggere opererer med ca. 40 000)? At disse aktørene selv har interesse av høye priser; at f.eks. Skanska og diverse arkitekter sier at det handler om evne til planlegging og innovasjon, og at det er helt andre faktorer som skaper et eksluderende boligmarked for de som ikke har meget god råd eller rike foreldre - ja det tier såvel Selvaag og OBOS som deres disipler i Høyre og Fremskrittspartiet om. De fortier at det i dag bare er 5 % boligene i Norge som er tilgjengelige, at det er 80 % sjanse for at bevegelseshemmede vil bo i en bolig i løpet av dens eksistens, at 1/4 av Norges befolkning om noen år er over 67 år gamle og vil måtte flytte ut av boligen fordi den ikke er tilgjengelig og inn på alders- og sykehjem som i dag koster ca. 700 000 kroner årlig pr. plass. Hvordan vil Fremskrittspartiet og liberalistene legitimere den kostnaden som de selv vil bli skyld i?

Det er ingen ny taktikk å peke ut syndebukker som stråmenn for å dekke over de egentlige sammenhenger i samfunnet. I det stalinistiske samfunnet hadde man innbildte "sabotører" som hadde satt kjepper i hjulene for staten hver gang det gikk galt med industrialisering og kollektivisering. Alle som man hadde noe uoppgjort med ble peket ut som sabotør og sendt i leier eller henrettet. Hitler hadde funksjonshemmede (vi husker plakatene med ariske tyskere som måtte bære et symbolsk åk med en funksjonshemmet på hver skulder, med undertekst om at hver av dem kostet hver arier tusenvis av riksmark) - og jøder, sigøynere og andre uønskede.

Nå er vi i gang igjen, med innvandrere som koster samfunnet en bråte penger mens man knapt nevner hva de tilføyer av økonomiske, kulturelle og menneskelige ressurser. Og så "rullestolbrukerne". Ingen fare i dag for dødsleirer og henrettelser, bare utfrysing og offentlig mobbing. Det blir et betydelig mer eksluderende og kaldere samfunn. Og det fra et parti som ser USA og Republikanerne som sitt store forbilde, landet som innførte universell utforming som ide, og som først lovfestet et samfunnn tilgjengelig for alle! Fremskrittspartiet og deres medløpere i Høyre gjør kunnskapsløsheten til en kunst.

Det er ikke lenger en akademisk debatt, fordi disse folkene nå kan komme til makten. Dersom Fremskrittspartiet kommer i regjeringsposisjon er det ikke bare krittpiper som blir synlige, men også en direkte diskriminering av mennesker som i dag opplever eksklusjon fra mange arenaer i samfunnet, ikke minst boligmarkedet.

Siv Jensen og de latterlige kravene om universell utforming

Som fryktet, blir universell utforming et politisk stridstema som partiene på høyresiden håper å score på. Atter en gang ønsket om boliger skal være tilgjengelig for alle, uansett alder og funksjonsevne fremstilles som det som fører til dyre boliger. Nettavisen siterer Siv Jensen på at kravene om universell utforming “er latterlige” .http://www.na24.no/article3664204.ece.
Dette begrunner hun med de utdaterte argumentene vi kjenner så godt, at det er kravene til universell utforming av nye boliger, at det er latterlig at små boliger skal bli dyre pga. ”rullestolskravene” og så videre.

Hele uttalelsen, og Fremskrittspartiets politikk på dette området, vitner om at man baserer seg på usanne påstander fra deler av byggeindustrien (les: Selvaag og OBOS) og viser med all tydelighet at man ikke forstår hva som ligger i begrepet universell utforming – nemlig design som gjør for eksempel boliger brukbare for alle uansett alder, funksjonsevne og fysisk tilstand for øvrig. Jensen & Co har stadig ikke fått med seg at universell utforming er et samfunnsgode og en markedstilpasning. Om noen år vil ¼ av Norges befolkning være over 67 år (SSBs befolkningsfremskrivning) og svært mange flere enn landets rullestolbrukere vil ha glede av universelt utformede boliger. Å utvanne lovfestede krav om universell utforming – noe som er et valgløfte fra Fremskrittspartiet – vil med andre år forverre situasjonen for de som trenger tilgjengelige boliger i forhold til i dag: Bare 5 % av boligmassen er tilgjengelig i dag, ikke universelt utformet.

Det er ikke første gang Fremskrittspartiet sliper knivene mot de lovfestede krav som skal skape likeverdig tilgang til boligmarkedet for alle. For eksempel uttalte Sivs partifelle Solvik-Olsen at det "vil bli enda større lempninger (på kravet om universell utforming) med FrP i regjeringen, sitert etter en konferanse i bladet Byggeindustrien 15. mai i år. At det finnes nok av forskningsrapporter fra for eksempel Sintef Byggforsk og andre norske og internasjonale ekspertsentra som viser at krav om universell utforming utgjør rundt 2 % av de totale utgiftene ved bygging av nye boliger har ikke gjort inntrykk på FrP-koryfeene. At andre aktører i bolignæringen ikke støtter påstandene til Selvaag og OBOS har faller også på klippegrunn hos dem.

Skanska har for eksempel poengtert at de har bygget universelt utformet allerede før reglene i Teknisk forskrift kom i 2010 (TEK 10). I en artikkel fra 2012 skrev adm.dir. Tore H. Mjaavatn i Skanska bolig at dette gjør de fordi ”vi mener det er til det beste for kjøperne at de kan åpne soveromsvinduet uten å måtte stå i sengen. Det siste er det uansett ikke alle som kan. At det bygges med en svingflate stor nok til å kunne snu en rullestol på soverommet og i entreen er ikke noe som øker kostnadene”. Og videre: ”målsetningen med universell utforming er å skape mest mulig like vilkår for alle”.

Tallene som Skanska med mange års erfaring viser til står i kraftig kontrast til Fremskrittspartiets og deres støttespilleres påstander: fire av fem leilighet trenger ikke bygges større for å tilfredsstille krav om tilgjengelighet; kostnadene er relativt beskjedne – i verste fall opp mot 40 000 kroner; det er absolutt mulig å oppfylle kravene om universell utforming i en leilighet på 30 kvadratmeter – men det krever at utbyggeren har god kompetanse på planlegging (min understrekning). Den samme kommentaren er også kommet fra andre arkitekter: utfordringen ved å bygge små, universelt utformede boliger ligger i utbyggerens kompetanse og planleggingsevne, ikke i at det er svært fordyrende. Det er viktig ved planlegging av bygninger og uteområder at man skaffer seg kunnskap om eventuelle utfordringer ulike brukergrupper kan møte i bruk av et nytt boliganlegg. Dette kan være å finne ut hvor stor del av befolkningen som vil få redusert mobilitet pga. utformingen av terrenget rundt bygningene, hvilke deler som skal være tilgjengelige for allmennheten osv. Det er derfor et spørsmål om grundig planlegging og prosjektering, og det er viktig å legge inn detaljerte krav om dette i for eksempel kravspesifikasjonene ved offentlige anskaffelser. Det er helt sentralt i kravspesifikasjoner at det er konsekvens og sammenheng i kravene til universell utforming og at dette ivaretas både i uterommet og i byggets ulike rom og funksjoner.

Et annet tema som også forsvinner i debatten, er den samfunnsmessige gevinsten som ligger i at flere kan ha likeverdig tilgang til boligmarkedet uten å måtte søke seg til spesialtilpassede boliger. Det er en investering for boligeierne fordi det øker verdien av boligen, det gjør det mulig å bli boende lenger i boligen (en svensk undersøkelse viser at i løpet av en boligs ”levetid” er det 80 % sjanse for at en person med nedsatt bevegelsesevne vil bo der – enten dette skyldes alder, ulykker, funksjonshemming, graviditet eller for eksempel bekkenløsning), og det gjør det lettere for flere å få bolig i nærheten av arbeidssted eller utdanningssted, kunne ha et sosialt fellesskap med andre osv. Gevinstene av dette overstiger langt de kostnadene enkelte entreprenører og høyresiden klager over.

Hvorfor er Siv Jensens utspill så alvorlig? Fordi Fremskrittspartiet kan komme i regjeringsposisjon sammen med Høyre, og fordi dette ikke er et enkeltutspill men en del av Fremskrittspartiets politikk. Hva vil så seniorpartneren Høyre mene? Høyre er ikke samstemmig kritisk til universell utforming – flere av deres representanter er gode forkjempere for dette prinsippet, men lederen Erna Solberg ble sitert 15. mai i samme blad som nevnt over at en eventuell borgerlig regjering vil ha en "boligminister" i Kommunaldepartementet og skal gjennomgå TEK 10 (som inneholder kravene om universell utforming) og "se om den inneholder unødig fordyrende elementer". Som eksempel nevnte hun unntak for universell utforming av studentboliger (kravene her er jo allerede utvannet fra 100 % til 20 % for nye boliger - i dag er kun 2 % av studentboligene tilgjengelige og nybygg utgjør 1 % av total boligmasse). Flere av Høyres representanter har også tidligere gått ut og gjentatt de uriktige påstandene om at universell utforming er fordyrende, bl.a. i kommunevalget for fire år siden.

Tilbake står personer med nedsatt funksjonsevne som syndebukker for en utvikling mot stadig mer vanvittige boligpriser – en villet utvikling drevet av helt andre faktorer enn kravene om universell utforming.

Ha et godt valg!

Forskrift om universell utforming av IKT trådt i kraft

Det er grunn til å markere 1. juli 2013 som dagen da forskriften om universell utforming av IKT trådte i kraft. Dette er en forskrift til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2009 og med ikrafttredelsen av forskriften er norsk lovverk komplett hva angår hovedområdene for universell utforming. Det eneste vi savner er område tjenester, men dette er et komplisert område.

Helt siden diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft, har man ventet på denne forskriften som gir mer konkrete veiledninger for hva universell utforming av IKT innebærer. Dette ikke minst fordi IKT spiller en stadig større rolle i vårt samfunn. IKT og tilgjengelighet til denne betyr likeverdig tilgang til utdannelse, til arbeid, til å kunne planlegge og gjennomføre en reise og i økende grad til å ha et sosialt liv. Men det har tatt lang tid – forskriften kommer fire og et halvt år etter at loven trådte i kraft.

Om forskriftens innhold
Forskriften har som formål “å sikre universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske løsninger, uten at det medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Med universell utforming menes at utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i informasjons- og kommunikasjonsteknologi er slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig”. Dette er en alminnelig definisjon for alle områder der det er relevant å kreve universell utforming.

For- og baksider
I seg selv er det selvsagt en stor fordel at vi har fått en forskrift som krever universell utforming av IKT i Norge. Selv om andre land, som Frankrike og Storbritannia har hatt dette siden 2005 er Norge et foregangsland: Den viktigste fordelen ved den norske forskriften er at den – i motsetning til kommende EU direktiv om universell utforming av IKT – dekker både privat og offentlig sektor.

Dokumentasjonsplikt og pålegg om iverksetting av tiltak dersom en virksomhet ikke oppfyller kravene i de standardene som utgjør grunnlaget for forskriften virker også positivt.

De viktigste ulempene (slik noen av interesseorganisasjonene ser det) er unntakene fra kravene i WCAG 2.0, eller standard NS-ISO 40500 (kravene 2.3, 1.2.4 og 1.2.5). Disse kravene gjelder synstolking og direkteteksting. Et tilleggsproblem for norske myndigheter blir at et kommende EU-direktiv om universell utforming av IKT viser til kommende europeisk EN ETSI 301 549 som tar opp krav til universell utforming av IKT for offentlige anskaffelser. Denne standarden – og dermed direktivet - har ikke de samme unntakene fra WCAG 2.0 som den norske forskriften. Ettersom direktivet også vil gjelde i Norge gjennom EØS avtalen får man et potensielt problem. Jeg har spurt en representant for Fornyings- og administrasjonsdepartementet om denne problematikken men han svarte at det vil løse seg teknisk.

En annen potensiell ulempe er at forskriften ikke dekker IKT som hører inn under annen sektorlovgivning. Dette er i seg ikke problematisk ut fra sektoransvarsprinsippet, men problemet kan oppstå når sektorlovgivningen ikke selv tar opp IKT. Et eksempel er Teknisk Forskrift til plan- og bygningsloven, som ikke tar opp IKT og dermed heller ikke universell utforming av IKT knyttet til bygninger – som blir et stadig viktigere element i moderne bygninger.
I høringsrunden ble det også tatt opp at flere anså det som problematisk at det er DIFI og ikke LDO som skal følge opp forskriften. På den ene side har DIFI kompetanse på hva som er og ikke er universell utforming rent teknisk. På den annen side kan det være vanskelig for enkeltpersoner å ta opp saker, slik man i dag f.eks. kan ved manglende tilgjengelighet til en bygning. Vedtak fra DIFI kan innklages til FAD. Det vil dermed virke som forvaltningen skal overvåke seg selv, i stedet for et uavhengig ombud.

Forskriftens betydning
Det er viktig at vi nå har en forskrift som krever universell utforming av IKT. Tilgjengelig IKT er essensielt for å ta del i utdanning, utføre de fleste typer jobber, skaffe seg informasjon og i flere sammenhenger delta sosialt i samfunnet. I tillegg styrer IKT moderne transport, bygninger og stadig flere tjenester er IKT baserte. Det betyr at mangel på universell utforming av IKT i økende grad virker ekskluderende på de som ikke kan benytte løsningene.

Med den utviklingen som nå skjer i EU vil det innen forholdsvis kort tid bli nødvendig å revidere forskriften for å ta med de europeiske standardene og direktivet som er nevnt over, ettersom Norge må følge EØS regelverket. I mellomtiden blir det interessant å se hvordan konkrete saker blir behandlet i DIFI og hvordan man kommer til å begrunne eventuelle dispensasjonssaker når de kommer.

Norsk lovgivning har potensiale til å gjøre oss til et meget integrerende samfunn – nå gjenstår det å se hvordan virkeligheten skal se ut.

Når mennesker blir en anbudsvare

Dagens Dagsavisen har viktige oppslag om Oslo kommunes praksis når det gjelder å sette personer med nedsatt funksjonsevne ut på anbud, for å sikre dem det for kommunen mest kostnadssvarende tilbudet.

Dette skal være for å følge EØS regelverket om at offentlige anskaffelser - i dette tilfellet omsorgs- og helsetjenester - over en viss verdi skal legges ut på anbud. Eksemplet som tas opp er en mor til en datter som når hun fyller 18 skal ut på anbud. Hvilket tilbud hun skal få bestemmes av kommunen, ikke av de pårørende. Moren hevder at når det gjelder et slikt omsorgstilbud må det være kvalitetsregler, lovgivning om helsetjenester og ikke minst brukermedvirkning som må telle mer enn prismessige aspekter som er viktige når anbudsrunder skal utføres. Det er i seg selv også noe nedverdigende når en person skal annonseres overfor mulige "budgivere" som byr sine tjenester overfor "auksjonarius" - Oslo kommune - som så velger ut fra pris, ikke angjeldende persons behov. Brukermedvirkning vil ofte i denne sammenheng være foreldrenes og de pårørendes forståelse av hva som vil være best for den det gjelder, siden personen ikke alltid selv er i stand til å uttrykke dette.

Men har Oslo kommune rett i at anbudsprinsippet er det overordnete prinsippet som skal følges, og at det er prisen som gjelder for å sikre at offentlige kostnader ikke skal bli for høye? EU direktivet, som er førende for norsk lov om offentlige anskaffelser, som trådte i kraft 1. januar 2007, sier at det er tillatt å legge vekt på andre hensyn - sosiale hensyn er det mest relevante her - så lenge det er klart spesifisert. I EU systemet er det prejudikatdommer som teller, og den viktigste er Lycee de Paris saken. Denne gjaldt en entreprenør som saksøkte kommunen fordi de hadde levert inn det billigste anbudet, men tilslaget hadde gått til en annen tilbyder som hadde et lagt frem et forslag om universelt utformet løsning. Saken kom for EF-domstolen som slo fast at kommunen hadde vært klare på at de ønsket en universelt utformet løsning, og at dette var overordnet pris.

Dette er et viktig prinsipp som ofte glemmes i norsk transponering og implementering av EØS regelverket. Hvis det er politisk vilje til det, kan en offentlig myndighet vektlegge i så vel planlegging som utlysing av et anbud andre hensyn enn pris, så lenge man er klar på kriteriene overfor tilbyderne. I denne sammenhengen gjelder det kvalitet på tjenestene ut fra individets behov. Når det gjelder prinsippet om brukermedvirkning kan også dette etter min mening tas med i kravene fra offentlig myndighet. Vi mangler prinsipielle retningslinjer for hvordan en god brukermedvirkningsprosess skal gjennomføres i såvel offentlig som privat sektor. Hva betyr for eksempel brukermedvirkning når brukeren selv ikke er i stand til å artikulere sine behov og ønsker? Da er det de pårørende som må ha rett til å forsvare vedkommendes interesser.

Jeg jobber for tiden i Standard Norge med et prosjekt for en standard for forsvarlig brukermedvirkning når det gjelder IKT. Denne standarden vil også ha betydning for andre samfunnsområder når det gjelder å lage klare kriterier for hva som er en god og likeverdig brukermedvirkningsprosess og den kan være et godt bidrag.

Men til syvende og sist er det spørsmål om politisk vilje til å bestemme om det er sosialøkonomien eller individets rett til en verdig tilværelse, uansett funksjonsevne, som skal telle mest. I et demokratisk samfunn er det poltikerne som skal legge premissene i form av hvilke verdier som skal være førende for hvordan samfunnet fungerer. At mennesker blir en anbudsvare taler ikke til fordel for dagens beslutningstakere i Oslo kommune.