For mye universell utforming?!

”Den universelle utformingen har gått for langt” – denne for funksjonshemmede noe overraskende påstanden står i et innlegg av Gamle Oslo Høyres bystyrekandidat, Erik Lundesgaard, på nettstedet Ditt Oslo.

Argumentasjonen hans er gammel og velkjent for oss som har prøvd å komme bort fra tilsvarende avlegs tankegang ytret av bl.a. Selvaag, Obos, andre Høyrefolk samt Unge Høyre (som ønsker et ”ungdomsopprør mot universell utforming”). Hovedtrekkene er: det er mangel på boliger pga. stor befolkningsvekst i Oslo, og dette skaper en ubalanse i boligmarkedet som øker risikoen for at prisene blir ”unaturlig høye” og at det dermed oppstår en ”risiko for at førstegangskjøpere ikke skal komme seg inn i boligmarkedet og at normale lønnsmottakere ikke kan bo sentralt” – og at det er først og fremst de unge og ubemidlede som vil lide under det. Så langt er det ikke vanskelig å følge med, selv om dagens prisnivå i Oslo allerede ligger godt over ”det normale” og at det for lengst er blitt svært hardt for unge og ”ubemidlede” å henge med på rotteracet.

Men så har Lundesgaard og Høyres representanter funnet at syndebukken ikke er markedet i seg selv eller at problemet er de knøttsmå leilighetene som nå bygges.Som han sier, problemet er at ”et av de store hindrene for en effektiv boligutbygging er kravene staten setter til universell utforming av nybygg med den nye Plan- og bygningsloven fra 2010”. Som sannhetsvitne brukes (selvsagt) Selvaags gamle påstander om prisøkning som følge av disse kravene, som allerede er motbevist av forskere på området.

Lundesgaard definerer universell utforming som at ”bygninger og offentlige rom utformes inkluderende for rullestolbrukere og funksjonshemmede”. Dette er som enhver med innsikt i feltet vet, feil. Universell utforming er ikke for rullestolbrukere men for at produkter og tjenester – som bygg – skal kunne brukes av alle uten behov for spesialtilpasning. Det er muligens mangel på kunnskap, muligens bevisst diskriminerende retorikk, å kalle norsk politikk på området for noe som skal ”inkludere rullestolbrukere”.

Men om vi enda overser denne misvisende forståelsen - som ikke er ualminnelig - av begrepet universell utforning, så er Lundesgaards og hans likesinnedes argumentasjon at selv om universell utforming er viktig, så behøver vel ikke alle boliger å tilpasses denne gruppen (les: rullestolsbrukere og funksjonshemmede)? Igjen fremstilles altså universell utforming som noe som bare er til gode for rullestolsbrukere og man ønsker ikke å forstå at det som er til gode for mennesker med nedsatt funksjonsevne er til gode for alle andre.
Universell utforming vil ikke bare spare samfunnet for store utgifter til ombygging av boliger ettersom Norges befolkning blir eldre (25 % vil være over 67 år rundt 2040) men det ville for bolignæringen være en effektiv markedstilpasning som vil lønne seg godt på sikt. For eksempel vil en universelt utformet bolig gjøre det mulig for et eldre menneske å fortsette å bo hjemme, mens en sykehjemsplass i dag koster samfunnet over 600 000 Kroner i året. Er universell utforming en dårlig investering? Vi kan alle komme ut for ulykker som kan gjøre oss midlertidig eller permanent bevegelseshemmede, personer med barnevogn, gravide og andre har alle glede av så vel boliger som uteområder som er fullt tilgjengelig. Dette er langt fra en selvfølgelighet i dagens Norge.

Nybygging utgjør i dag 1 % av boligmassen i Norge, resten av denne boligmassen utgjøres av eksisterende boligbygg. Og vi vet at bare 5 %(!) av de eksisterende byggene er fullt tilgjengelige og dermed oppfyller kravene til universell utforming. All den stund ca. 20 % av befolkningen har nedsatt funksjonsevne i dag, ved siden av alle eldre som har aldersrelatert funksjonsnedsettelse, er det på ingen måte et statlig overgrep å kreve at nybygging omfatter universell utforming. I tillegg har så vel norske som internasjonale undersøkelser vist at universell utforming utgjør maksimum 2 % av de samlede byggekostnader så lenge man inkluderer det under nybygging. Ombygging er langt dyrere.

Men Lundesgaard og hans partifeller mangler ikke bare forståelse av faktisk statistikk og hva innholdet i prinsippet om universell utforming faktisk går ut på, de har heller ikke noen innsikt i hva det betyr ikke å ha frihet til å kunne bo der man vil som følge av egen funksjonsnedsettelse, og ikke å kunne besøke venner og ha et sosialt liv fordi man ikke kommer inn i deres boliger. Særlig for unge funksjonshemmede er dette en belastning og virker stigmatiserende. Lundesgaard og hans partifeller bidrar i stedet til å øke denne stigmatiseringen med aktivt å prøve å sette opp funksjonshemmede mot ungdom som prøver å komme seg inn på boligmarkedet!

I stedet for å hvilke følger deres egen markedsliberalistiske ideologi og politikk medfører i det prisene skyves lenger og lenger opp, boligene blir mindre og mindre og markedet ekskluderer flere og flere, finner man seg altså en syndebukk i kravene om universell utforming og i en gruppe som allerede opplever grov nok diskriminering som det er. Dette er i beste fall tåpelig, i verste fall en bevisst politikk for å rakke ned på en gruppe av befolkningen og påføre dem et stigma i form av trekk ved egen person: at de bruker rullestol. Svært ille er Lundesgaards konklusjon om at ”Handikapforbundene må ta selvkritikk, for det er absurd å tilpasse alle nye boliger til landets drøye 30 000 rullestolbrukere (min understrekning). Etter dagens krav ville storparten av Oslos bebyggelse som på Frogner eller Torshov aldri vært bygget”. - Med litt overdrivelse kan man si det minner om da Nero ga de kristne skylden for Romas brann..

- En ekte Høyreløsning på "problemet" er etter hans mening å lempe på lovverket ved mer lokalt selvstyre. Ve den funksjonshemmede person som bor i bydeler som er styrt av Høyre da! Hans avslutning er også trist lesning for den som er opptatt av et samfunn med like muligheter for alle, ”Vi trenger ikke boliger med dårlige kvaliteter (universell utforming??) og unødig høy pris. Vi trenger fleksibilitet og lokal tilspasning”.
Høyre går inn for det lokale selvstyre, men det er skremmende at dette skal brukes som et verktøy for mer diskriminering av funksjonshemmede. Partiet som Lundesgaard vil representere har selv universell utforming på programmet (tross liberalistiske politikeres ønske om å fjerne det, fordi diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og plan- og bygningsloven allerede krever universell utforming – at de nå som Lundesgaard så klart viser, ønsker å svekke den eksisterende lovgivningen sier ganske meget om den politikken Oslo Høyre faktisk følger, bak fasaden). Men disse og tilsvarende utspill viser at man for det første ikke forstår hva begrepet inneholder, og for det andre vil føre en politikk som vil skru klokken tilbake og styrke en mentalitet der hensyn til funksjonshemmede er et spørsmål om veldedighet – samfunnet skal ikke være for alle, men for de ”spreke, aktive og vellykkede”.

Men selv om dette er trist og nedstemmende lesning er Lundesgaards utspill meget godt timet – det er lokalvalg og Oslo Høyre viser da klart hva de står for av menneskesyn og de faktiske følger av politikken deres i posisjon. La oss alle bruke stemmeseddelen for å sikre at de ikke får gjennomført dette! Ha et godt valg!

Voldsbølgen i Storbritiannia - kunne det skje her?

To uvante bilder av det tradisjonelt flegmatiske Storbritannia dominerer nyhetsbildet om dagen – ett av ungdommer som sloss mot politiet og herjer og plyndrer forretninger i en voldsorgie som startet i London, og et annet av statsminister Cameron som raser og truer med all slags gjengjeldelse. Det er overraskende, ikke bare fordi frustrasjonen og volden er så omfattende og raskt sprer seg fra by til by, men også fordi landets politiske ledelse bruker samme språk som makthavere i langt mindre demokratiske land benytter, når folket gjør opprør.

Cameron vil helst operere uten å bekymre seg over noen diagnose – bortsett fra “ren ondskap” - og det er tydelig at det heller ikke har vært gjort mye for å forebygge anfallet. Man har foretrukket å importere hardhendte politieksperter fra USA fremfor å gå ut med noe som kunne smake av selvransakelse over hva som er feil med et samfunn som åpenbart er så splittet som Storbritannia nå er. Vi leser ikke bare at man vurderer å sensurere/sperre sosiale medier som Facebook etc. på samme måte som Syria og Kina, men også at de som blir pågrepet, OG deres slektninger, kastes ut av kommunale leiligheter som en hevn.

Dette viser på en måte hvor forskjellige det britiske og det norske samfunnet er, i form av mangel på basale velferdsgoder. Ting som i Norge er organisert gjennom det offentlige er ofte underlagt privat veldedighet (charities) eller private forsikringsordninger. Dette har holdt ved like klasseforskjeller som i stor grad ikke eksisterer i vårt land. Dette er en paradoksal utvikling når man tenker på at ideen om velferdsstaten oppsto i Storbritannia som en del av planleggingen for etterkrigstiden, og National Health Service var for eksempel et forbilde for andre. Men problemene er forsterket av privatiseringsbølgen under Margaret Thatcher som skapte sosial uro på 1980 tallet, og de nye kuttene i velferdsordninger som er kommet under Toryenes og de liberales regjering. Det farlige i situasjonen er at nedskjæringene har fungert som en fenghette på et sosialt sprengstoff som har bygget seg opp lenge, også under Blair-regjeringen. Som det er skrevet om mange steder er det mange som ikke lenger føler verken tilhørighet til sitt bosted eller til noen av de politiske partiene. Da er veien ikke lang til å utøve tilsynelatende blind gatevold og plyndring.

Men likevel er det interessant å spørre seg om noe slikt kunne skje i Norge, f.eks. i Oslo? Ved første øyekast er det lite sannsynlig fordi man har sikret seg et sosialt minstemål når det gjelder sikkerhet for livsopphold som ligger over gjennomsnittet i mange andre land det er naturlig å sammenligne oss med. På overflaten har terroren 22. juli også fått frem en nasjonal enighet heller enn gatevold og uro som for eksempel en del av utenlandsk presse nærmest forventet som etterspill.

Men mulighetene for en slik utvikling over tid er ikke helt utenkelig også i byer som Oslo. Det har lenge vært diskusjon om hvorfor hovedstaden er en delt by hva levestandard, forventet levealder og andre forhold. Mange års borgerlig styre i Oslo har ikke dempet disse forskjellene. Som i mange andre storbyer har det skjedd en konsentrasjon av innvandrere i de østlige bydelene. Skoleklasser i disse bydelene består ofte utelukkende av innvandrere, ikke minst fordi norske foreldre tar sine barn til andre skoler. Før 22. juli var det diskusjoner om hvordan dette kan løses, for eksempel ved ”bussing” (som i de amerikanske sørstatene på 1960-tallet) – men integrasjon er en utfordring som politikerne må ta mye mer alvorlig fremover.
Men opptøyene i Storbritannia er ikke av typisk etnisk karakter, fordi så vel etnisk britisk som innvandrerungdom tar like stor del i volden og plyndringen. Er det fordi de er ”ondsinnet” som Cameron diagnostiserer?

Det at de ”skyldige” ungdommene nå kastes ut av sine kommunale boliger – som ikke er spesielt luksuriøse i Storbritannia – gir et indirekte bilde av de forholdene disse menneskene lever under. Vi har i dagens olje-Norge ikke en så stor arbeidsløshet som for eksempel i nabolandet i vest. Men boligpolitikken i Oslo gjør det ikke spesielt enkelt for ungdom som ikke står høyt på den sosiale rangstigen her, heller. Etter at husleiereguleringen ble fjernet på et tidspunkt da prisene føk i været har det gått hardt utover så vel eldre leietakere som ble kastet ut av sine boliger i all stillhet, som ungdom som ikke har penger til å kjøpe. Løsningen ville være å igangsette mer kommunal boligbygging, men det borgerlige byrådet ønsker ikke dette. I stedet for å rette fokus mot det oppblåste boligmarkedet skylder byrådet på de mange kravene til boliger som staten kommer med, les krav til universell utforming og miljømessig bygging. Krav som skal gi fortsatt mulighet for Norges aldrende befolkning og bl.a. ungdom med nedsatt funksjonsevne brukes som en syndebukk for det en markedsstyrt liberalistisk ideologi har ført til – et boligmarked som ekskluderer alle som ikke har svært høy inntekt eller svært velstående foreldre. Høyresidens holdninger er symbolisert ved Unge Høyres ønske om et ”ungdomsopprør mot universell utforming”.

Det er ikke vanskelig å se for seg hva et ekskluderende boligmarked og mangel på rimelige alternativer vil føre med seg av sosial uro blant norsk ungdom dersom borgerlig politikk i Oslo får anledning til å fortsette.
De borgerlige er glad i å poengtere ”valgfrihet” og unngår å drøfte hvorfor denne i økende grad er reservert for de mest ressurssterke. Vi ønsker alle at eldre og pasienter på sykehjem skal ha det best mulig, men Adecco skandalen viste at vi er i ferd med å bygge opp et samfunn der noen har elendige og til dels lovstridige arbeidsforhold, for at andre skal få oppfylt sine materielle krav. Vi bygger opp en underklasse av utenlandske arbeidere med ulovlige kontraktsforhold og arbeidstider, ofte i private institusjoner. I stedet for å se på de langsiktige konsekvenser av en slik politikk har høyresiden overbevist seg selv om at selv en luselønn rekker langt i de landene disse menneskene kommer fra. Arbeidsgiverne deres har kjempet hardt mot at disse arbeiderne organiserer seg – prøver de på det blir de ofte sendt hjem igjen. Igjen bidrar borgerlig politikk til å bygge opp sosiale motsetningsforhold som det ikke er utenkelig at kan føre til ”britiske tilstander” dersom politikken ikke endres.

Vi som politikere har et ansvar for å peke på trekk i samfunnet som ikke er fullt så vakre som den solidariteten Norge fremviste etter 22. juli. Tiden leger alle sår, men selvtilfreds politisk blindhet skaper raskt nye. Noe kan gjøres med stemmeseddelen!

Ny politisk profilside på Facebook

I dag har jeg opprettet en egen profilside på Facebook i forbindelse med valget. Der vil jeg legge ut tanker (fra denne bloggen for eksempel) og annet stoff knyttet til valgkampen, samt fokusere på egne sentrale politiske saker. Siden finner du på

http://www.facebook.com/profile.php?id=674450442#!/pages/Rudolph-Brynn/261547080539815

. God lesing - både her og der!

Veien videre langs gjengrodde stier

Som de fleste interesserte vil ha merket har leder for Oslo Fremskrittsparti, Tybring-Gjedde, uttalt seg gjennom kronikk og intervju om effektene av den berømmelige antimuslimske artikkelen han produserte i 2010 og som tidligere er omtalt i denne blogg. Hans kommentarer, som er sett i lys av at enkelte mener han bidro til den generelle anti-muslimske stemningen som Breivik kunne vokse og trives i her i vårt land, er en innrømmelse av han vel brukte kraftige vendinger. Som han sier, “vi har alle opp gjennom tidene ordlagt oss feil, sagt ting vi burde formulert annerledes og ja, noe burde helt sikkert vært usagt”. Men selv om hans kronikk var “i overkant krass og kategorisk” står samtidig kronikken “fjellstøtt politisk”. Med andre ord, han mener akkurat det samme som før, bare at det kunne vært sagt penere.

Det har vært mange kommentarer om dette, mest interessant er vel kommentarene fra FrPs sentrale ledelse om at det er fint at Tybring-Gjedde nå har ryddet opp i sine uttalelser (samt en diskret kritikk om at han var litt krass i sin tid). Det er interessant, ettersom Oslo FrPs leder utvilsomt fortsatt står for det han tidligere uttalte; en kritikk av det flerkulturelle samfunn i Norge og at ansvaret for tingenes tilstand primært ligger hos Arbeiderpartiet. Med andre ord er dette en linje FrP fortsatt vil stå for bl.a. i hovedstaden, med Oslo Høyre ved sin side.
Selv om jeg selvsagt ikke vil på noen måte støtte det han står for, synes jeg at Tybring-Gjedde skal ha honnør for ikke å ha prøvd å bortforklare sine uttalelser eller si at han i dag står for noe annet etter massakrene i Oslo og Utøya. Hverken Tybring-Gjedde eller Fremskrittspartiet står for eller støtter mord og terror. Jeg er – med de samme forbehold – også enig i det han skriver om at “vi må aldri komme dit at det å “ha sine meningers mot” møtes av moralsk indignasjon og samfunnets kollektive fordømmelse. En av de største farene når Norge skal gjenreise det politiske ordskiftet fremover, er selvsensuren. Frykt for spisse debatter må ikke føre til konformitet eller at vi ikke våger å diskutere ømfintlige temaer”.

- Hvem er ikke enig i dette? Men så er det viktig å dypdykke i hva Oslo FrPs leder faktisk skriver. Essensen er at samfunnet må ha felles verdier i bunn, og at helt ulike kulturer ikke kan leve sammen uten at de har et felles verdigrunnlag. Men for ham blir det et likhetstegn mellom kultur og verdier, slik at de som følger en for Norge fremmed kultur, pr. definisjon “tramper” på de norske verdiene. Disse overtrampene - kjønnslemlestelse og brudd på religiøs frihet og ytringsfrihet - som i realiteten hører under kriminallovgivningen, mener Tybring-Gjedde og hans meningsfeller er kulturelt betinget. Eksemplene som tas frem forekommer “særlig i Oslos drabantbyer”, m.a.o. i innvandrerstrøkene. Slike overgrep forekommer uten tvil, men de utføres heller av personer med fanatiske religiøse oppfatninger, heller enn at de representerer noe som er felles for enhver som tilhører den kultursfæren de tilhører.

Oslo FrPs leder poengterer at “vi kan ikke akseptere at brudd på menneskerettighetene begrunnes og forsvares ut ifra prinsippet om religionsfrihet. Det gjelder selvfølgelig uansett hvilken religion man skjuler seg bak.”
Men: Tilsvarende religiøst betingede over grep forekommer vel så meget i kulturelt norske, kristne miljøer. Man skal ikke langt inn i kristent sektmiljø for å oppdage mishandling av barn, knebling av ytringsfrihet, direkte vold og tvang mot annerledestenkende, som er like ille som noe fanatiske muslimer bedriver. Men de som utfører slike kriminelle handlinger i norske kristne miljøer, er etniske nordmenn og de tilhører ikke minst den norske kultursfære. Hvorfor går ikke Tybring-Gjedde og hans meningsfeller inn i en debatt om at overgrep i religionens navn strider mot sanne norske verdier?

Fordi det for ham ikke dreier seg om en religionskap, men en kamp om vi skal godta at mennesker med en ikke-norsk (les: ikke-europeisk/nord-amerikansk) kulturtilhørighet, som gir dem visse felles trekk, skal kunne bo i vårt samfunn uten at de gir opp den han mener er tradisjoner og praksis som bryter med vårt norske verdigrunnlag. Med andre ord, i 40 år har norsk innvandringspolitikk, spesielt Arbeiderpartiets, medført at man har sluppet inn folk som driver med kjønnslemlestelse, krenker likestilling og ytringsfrihet, religiøs frihet etc. og som til slutt er blitt et truende fremmedelement? Og latt dem bryte norsk lov uforstyrret?

Dette er en kjent, men primitiv argumentasjon. Å sette likhetstegn mellom fremmed kulturtilhørighet og at man begår overgrep, en taktikk som også bl.a. følges av Human Rights Service og Hege Storhaug, er å bevege seg på en hårfin grense mot å sette likhetstegn mellom f.eks. etnisk tilhørighet og bestemte karaktertrekk. Vi har skremmende historisk presedens for dette.

Tybring-Gjedde tar høyrepolitikerne Sarkozy, Merkel og Cameron som sannhetsvitner på at multikulturalismen har feilet. De representerer alle samfunn der innvandrere utgjør en gruppe som svært ofte er blitt et B-lag i samfunnet, noe som periodevis eksploderer i gatevold og sammenstøt med politiet. Men det er en grov feil å stemple dette som kulturbetinget – det er for det første tegn på feilslått integrasjon fra vertsnasjonenes side når det gjelder muligheter i arbeidsmarkedet, kamp mot rasistiske fordommer hos arbeidsgivere og andre, og for det andre omfatter denne frustrasjonen i minst like stor grad de etnisk tyske, franske og britiske ungdommene selv. Brannene i London og Manchester er ikke feilslått multikulturalisme, men feilslått høyrepolitikk.

Det er et tegn på Oslo FrPs leders overforenklede retorikk at han ikke problematiserer hvilke verdier som er så typisk norske at mennesker med annen kulturbakgrunn ikke kan leve opp til dem. Er det bare det norske kulturfellesskap som står for ytringsfrihet, likeverd, personlig frihet etc.? Er en person fra det pakistanske, tyrkiske, irakiske og andre utenomeuropeiske kultursamfunn pr. definisjon i mot? Er Fremskrittspartiet et parti som står for likestilling?

Det er også et tegn på Høyres vei fra konservatisme, som tradisjonelt har hatt som grunnverdi at man skal respektere andre kulturer, til en langt mer høyrevridd politikk, at partiet velger å samarbeide stadig tettere med Fremskrittspartiet, selv når de står for en slik type retorikk.

Å hevde at multikulturalismen har feilet er bevisst å se bort fra alle andre samfunnsfaktorer og politikk som fører til at noen mennesker ikke føler seg integrert eller endog velkomne i et samfunn. Tybring-Gjedde og hans meningsfeller peker ut en gruppe som er annerledes etter god, gammeldags oppskrift som problemet, i stedet for det samfunnet som omgir disse personene. Og som feiler i å integrere. Dette er ikke et spørsmål om enkeltes kulturbakgrunn men om bevisste politiske valg i det norske samfunnet. Det er alles ansvar å velge en politikk for integrasjon og likestilling i samfunnet som gjør at alle føler seg som en del av dette samfunnet.

For Fremskrittspartiet går veien videre langs gjengrodde stier.

Uføretrygd - et valg?

Civita-stipendiat og medredaktør i Minerva, Anne Siri Koksrud forsterker mange fordommer om uføretrygdede i sin kronikk i Aftenposten 8. august. Hovedpoenget hennes synes å være at de 300 000 uføretrygdede i Norge ikke bare er en belastning for andre som må “betale for deres livsopphold”, men at deres situasjon er et resultat av deres egne valg. Koksrud hevder videre at uføretrygdede hovedsakelig er folk som ikke har funksjonsnedsettelser (!); det er et fåtall av de uføretrygdede som ikke “kan og bør ikke jobbe, for ikke å gamble med deres helse”, et annet mindretall er de som direkte misbruker systemet. Konklusjonen må bli at flertallet av de 300 000 velger å leve på en “raus” uføretrygd og belaster oss andre med utgiftene til deres livsopphold – “samtidig som vi går glipp av den arbeidsinnsatsen de kunne bidratt med”.

Jeg er enig med Koksrud at det er mye disse menneskene kan bidra med i samfunnet når det gjelder potensiell arbeidsinnsats, selv om jeg ikke støtter grunnpremisset om at et menneskes verdi for samfunnet kun er å måle i vedkommendes arbeidsevne. Det som er det største problemet med Koksruds fremstilling er at den fortsetter trenden med å fokusere på individene som mottar uføretrygd og ikke på de samfunnsforholdene som hindrer at folk faktisk får arbeid som ønsker det. Koksrud er inne på en god forklaringsfaktor når hun bemerker at “man kan gjerne få seg en deltidsstilling, men man kan ikke få en stilling hvor man jobber 100 prosent av tiden mot lavere betaling, i bytte mot forståelse for at man ikke kan løfte like tungt eller jobbe like raskt som de andre. Det er ikke plass til dem som ikke kan yte fullt ut”.
Det siste er korrekt, men utfordringen ligger da visselig i arbeidsmarkedet og hos arbeidsgiverne, og ikke hos uføretrygdede? En Synovate undersøkelse fra 2007 viste at bare én av 10 arbeidsgivere ville innkalle en blind person til jobbintervju, bare én av tre ville innkalle en rullestolbruker, etc. Ved siden av disse holdningene er det et like stort problem med behovet for tilrettelegging av arbeidsplasser, selv om det gis støtte til dette fra det offentlige. Mange arbeidsgivere oppgir at de ikke har “ressurser til å sette seg inn i ordningene” eller de vil ikke ta utgifter og bryderi med tilrettelegging. Statistikken er uforandret siden 2000: sysselsettingsraten blant registrerte med nedsatt funksjonsevne i arbeidsdyktig alder er ca. 48 % (for andre ca. 78 %) og av disse har rundt halvparten deltidsstillinger. I henhold til Statistisk Sentralbyrå er det rundt 78 000 personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker å komme i arbeid men møter for store barrierer. Har de “valgt” å gå på uføretrygd?

Et annet problem som Koksrud ikke tar opp er det faktum at uføretrygd ikke velges av den enkelte men må godtas av NAV på grunnlag av helsevurdering. Med mindre hun og hennes meningsfeller mener at det norske trygdesystemet ikke arbeider etter objektive kriterier men at det avgjørende er individets eget ønske og valg, er dette en noe underlig virkelighetsoppfatning. Dette handler ikke om et valg men om en rekke faktorer som 1) systemets, dvs. NAV saksbehandlernes forståelse av individets faktiske evner og muligheter og 2) arbeidsmarkedets vilje til å ta inn personer med nedsatt funksjonsevne. Når det gjelder 1) har vi nok av forskningsrapporter om ungdom med nedsatt funksjonsevne som ikke har fått støtte f.eks. til studier i fag de ønsket og mestret fordi NAV veilederne manglet kompetanse på hva man kan utføre i arbeidslivet med nødvendig tilrettelegging. Noen har måttet avbryte eller skifte utdanningsløp fordi de fikk ny saksbehandler som eksempelvis mente at blinde bare kan arbeide som håndverker eller pianostemmer, og ikke ville støtte utdannelse i statsvitenskap. Når det gjelder forklaringsfaktor 2) er også dette forsket grundig i, men ikke fulgt opp av politikerne f.eks. ved gjennomgang av IA-avtalesystemet.

Koksrud peker på løsninger som har som premiss å bidra til mistenkeliggjøring av de fleste uføretrygdede, samtidig som de ordningene hun foreslår for å sysselsette uføre vil gjøre disse menneskene til et definert B-lag i arbeidsmarkedet. Hun mener åpenbart at uføretrygden til nå er så rikelig at det er et reelt valg å leve på den i stedet for å jobbe. At noen gjerne ville tjent litt på arbeid ved siden av trygden men ikke kan, fordi de da risikerer å miste uføretrygd, er ikke problematisert. At det kan være “mer lønnsomt å være trygdet enn å arbeide” er en utrolig myte i de høyreorientertes verden som dessverre er blitt en etablert sannhet.

Koksruds løsning er ikke tilrettelegging, fleksibilitet i arbeidstid og holdningsskapende arbeid, men fleksible lønnsordninger. Den ene løsningen er faktisk å frata funksjonshemmede arbeidstakere rettigheter ved unntak fra tariffordninger, begrunnet med at de er mindre produktive enn “friske”. For å unngå misnøye i fagbevegelsen kan man sikre at ordningen blir begrenset i tid og i antall. At dette vil styrke heller enn å svekke utbredte fordommer mot funksjonshemmedes arbeidsevne, og virke sterkt stigmatiserende og direkte diskriminerende er tydeligvis ikke et tema.

Personer med nedsatt funksjonsevne har like stor lyst og kompetanse til arbeid som andre så fremt forholdene ligger til rette i form av fysiske betingelser og forståelse av individuelle behov. At de skal gis lavere lønninger, være en del av begrensede kvoter og kun ha midlertidige kontrakter vil virke diskriminerende og forsterke stemplet som et B-lag innen arbeidslivet. I stedet for å mistenkeliggjøre og styrke fordommene mot uføretrygdede vil det være betydelig bedre om man i stedet fokuserte på de trekk ved norsk arbeidsmarked som utestenger mennesker som vil arbeide – hvis de fikk velge.

Om jødehat og muslimhets

Høyres leder Erna Solberg uttalte i dag at muslimhetsingen i dagens samfunn, som har gitt seg et så grotesk utslag som Breiviks massakre den 22. juli, minner om forfølgelsen av jøder i mellomkrigstiden. Jeg er langt på vei enig i dette, og har antydet noe lignende i en tidligere bloggartikkel, selv om det blir innvendt fra så vel muslimsk som mosaisk hold at tidspunktet var feil.

Det er selvsagt viktige forskjeller mellom jødehat og hets mot muslimer, ikke minst at det ene dreide seg vesentlig om rase og forskjellige trekk som ”folk flest” mente var typisk for den, mens det andre handler om religion og trekk ”folk flest” mener er typisk for denne.

For 80 år siden var det ikke anstøtelig å omtale en kjøpmann som ”dyr som en jøde” eller kommentere sleipe folk som ”jødeaktige” og så videre. Dette foregikk i vårt land, og i andre, noe som ga seg mer eller mindre ekstreme utslag som pogromene i Russland der mange var overbevist om at jødene mesket seg med blod fra uskyldige russiske barn.

Alt dette hadde røtter tilbake til middelalderens kristenhet der jødene som en fremmedartet minoritet var gode syndebukker, ikke minst fordi de drev utlån av penger (åger) – fordi kristne ikke kunne bedrive den slags geskjeft. Den mildeste formen for jødehat var at man altså hadde et indre bilde av jødene som griske og grådige, den groveste var periodiske utrenskninger og pogromer. På 1800 tallet kom mer eller mindre ”vitenskapelige” utredninger om jødetrusselen mot samfunnet og man fikk en politisk antisemittisme som ble plukket opp av nazistene og for alltid forbundet med dem. Det var det industrielle massemordet på 6 millioner jøder fra hele det tyskokkuperte Europa, bl.a. Norge, som ga verden et så brutalt sjokk at den ”folkelige antisemittismen” - som skapte en tankeverden som til syvende og sist var grunnlaget og forutsetningen for at nazistene kunne gjøre det de gjorde – forsvant. (Vi hører riktignok i dagens Norge om skolebarn som bruker ”jøde” som skjellsord, men dette er knyttet til staten Israel og ikke til rasehat).

Vi er dessverre i dag i ferd med å etablere et tilsvarende ”bilde” av muslimer i det vestlige samfunn som gir et tilsvarende fremmedgjørende resultat og som har skapt grobunn for hat og fanatisme som Breiviks forbrytelser er et ekstremt utslag av. Vi har utviklet assosiasjoner når det gjelder muslimene som vold, terrorisme, kjønnslemlestelse og – mest ekstremt, planmessig overtakelse av den vestlige kultur. 22. juli var dette i ferd med å tenne en gnist i det norske samfunn som kunne ha hatt alvorlige følger dersom massemorderens identitet som norsk nordmann ikke raskt var kringkastet. Norske muslimers tilbakeholdenhet og solidaritet i den situasjonen som er oppstått er eksemplarisk og gjør til skamme alle dem som straks tenkte ”islamittiske terrorister” da Regjeringskvartalet ble sprengt.

Det som er skjedd er at alle tilhengere av Islam skjæres over en kam – på grunn av noen fanatikeres gjerninger. Osama bin Laden og hans folk drev og driver terror i Allahs navn, Taliban er en muslimsk gruppe som står for den strengeste fortolkning av Islam og foretar stadig terrorangrep og så videre. Altså – muslimer er fanatikere og terrorister! Og dessuten skiller de seg ut ved klesdrakten sin og er et skummelt fremmedelement. Akkurat som jødene i sin tid? Det var folk som man kunne se var muslimer som ble dyttet av bussen den 22. juni. Det finnes en Facebookgruppe som oppfordrer til ikke å kjøre i taxier som er ført av muslimer – og det kan gjøres for de synes jo? De er mørkhudete og noen har rare plagg. Mange hater hijab – offisielt fordi det er et kvinneundertrykkende symbol, uoffisielt fordi det plager dem at noen er annerledes, en del av ”terrorbanden i blant oss”. Når det gjaldt jødene bar de en ”kollektiv skyld” for korsfestelsen av Jesus. Muslimene har i dag en ”kollektiv skyld” for 11. september og alt det der.

Alt dette er avhengig av mangel på kunnskap om våre medmennesker, for å kunne vokse frem. Det er sjelden man i disse tider hører om at mye av den medisinske kunnskapen vi har bygger på muslimsk vitenskap, at vi bruker arabiske tall, at vi kjenner vår egen klassiske antikke kultur fordi muslimene oversatte den, at noe av verdens vakreste arkitektur og kunst er inspirert av Islam. Jeg må tenke på en barnebok jeg leste som liten der en engelsk gutt (på 1600-tallet)blir undervist av en katolsk munk som beretter om ”maurernes” storhetstid og vitenskapelige landevinninger i Spania. ”Det er mulig at de en gang var så flinke” tenker gutten, ”men nå er de bare fryktelige pirater”.

Det er lettvint å tenke om andre gruppevis, og i klisjeer. Enhver av oss er ikke fri for å gjøre dette. Men negative klisjeer som slår rot en gang for alle i ”folkesjelen” kan bli farlige når de kombineres med frykt og man får dem daglig ”bekreftet” i form av uttalelser og kommentarer som styrker det mer og mer grumsete bilde man har av ”de andre”.

Vi kan ikke la de drepte fra 22. juli 2011 gå i sin grav uten å våge å ta et oppgjør med de vrangforestillinger og den hatske ideologiske idéverden som skapte et monster som Breivik. Noen mener at det er for tidlig å snakke om dette – vel, det er betydelig bedre enn å la debatten komme for sent. Ellers gjør vi skam på oss selv og vår evne til å lære av historien.

De som ikke blir invitert til te-selskap

USA har besluttet å heve gjeldstaket gjennom et kompromiss, resultatet av en tautrekking som i manges øyne har skandalisert landets ansvarlige politikere. Ingen er glad for kompromisset, hverken Demokratene som har måttet gi slipp på kjernesaker som at landets rikeste skal betale skatt, Republikanerne som er splittet mellom de som arbeidet for et kompromiss eller den ytterliggående Tea Party bevegelsen som bare vil redusere det offentliges utgifter slik at de rike kan bli enda rikere og slippe å betale skatt. Likevel er det tydelig at det er Tea Party gjengen som vant denne tautrekkingen.

Taperne er de ressurssvake i den ressurssterke staten USA. Når det offentlige skal spare inn der i landet er det ikke for eksempel forsvaret som vil tape på det (selv om det skal komme nedskjæringer også der) men de sårbare gruppene som eldre og personer med nedsatt funksjonsevne. Atter en gang. USA er på randen av å måtte skifte nasjonalsang til den gamle, triste slageren fra depresjonsårene "Brother can you spare me a dime?". Denne tiden var - som kompromissets USA blir - preget av at staten ikke vil hjelpe de hjelpetrengende men vil stole på at "markedet ordner dette", slik president Hoover mumlet til en journalist den gangen.. Men markedet ordnet ingenting - også den gang var det spekulanter som startet hele ulykken, men det hele ble løst gjennom Roosevelts New Deal som ga staten en aktiv rolle i å skape arbeidsplasser og fikk landet på rett kjøl.

I dag har USA ingen Franklin D. Roosevelt ved roret, selv om mange hadde store håp til Obama da han overtok. Han har hatt en tung jobb etter å ha arvet president Bushs og Republikanernes enorme gjeld som resultat av kostbare kriger og skattelettelser til de rikeste, som hadde støttet Republikanerne. Men Bush-regimet hadde også svekket situasjonen for svake grupper som bl.a. funksjonshemmede ved å utnevne republikanske dommere som i en økende rekke saker dømte i disfavør av personer med nedsatt funksjonsevne som påberopte seg den amerikanske antidiskrimineringsloven, Americans with Disabilities Act eller ADA. Dette er i seg selv en god lov, som bl.a. lovfester standarder for universell utforming på føderalt nivå, den såkalte Section 508 lovgivningen. Men den er ikke fulgt opp av det vi i Norden ser på som en selvfølge, grunnleggende velferdsgoder som sikrer en god levestandard for personer med nedsatt funksjonsevne.

Det er sagt at ADA lovgivningen sikrer tilgjengelighet til det amerikanske samfunnet, men at den aldri har skapt en arbeidsplass. Dette har mye for seg selv om USA i gode tider har gjort mye for at funksjonshemmede kommer i arbeid. Men også arbeidsløsheten er høy, og dette er et problem som nå kan bli forverret. Erfaringsmessig er personer med nedsatt funksjonsevne de første som blir utestengt når arbeidsmarkedet blir hardere. Med nye innstramminger er det ikke vanskelig å tenke følgene for de som på forhånd stiller svakt. Obama burde som det er sagt spilt kortene sine bedre ved ikke å gi etter for de mest ressurssterkes talsmenn, Tea Party bevegelsen. Kanskje blir han ikke gjenvalgt - selv om det blir en mager trøst for det amerikanske samfunnets mange tapere.

Det blir svært mange som ikke blir invitert i det teselskapet, men må stemme i den gamle melodien "Brother, can you spare me a dime" i stedet...