Dagens Dagsrevyen var en sterk opplevelse, i det hovedoppslaget var at LO mener at Likestillings- og diskrimineringsombudet driver for mye arbeid med saker som gjelder tilgjengelighet for funksjonshemmede, og at dette går på bekostning av arbeid for likestilling mellom kjønnene... http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/227039/.
Som "case" bruker NRK en kjøpesenterleder i Trondheim som, arme mann, ble pålagt av Ombudet til å bygge en rampe i senteret - enda ingen hadde klaget over at det ikke var noen rampe tidligere! (Kanskje det knapt hadde vært noen rullestolbruker i senteret tidligere, fordi det ikke var noen rampe der?). Han kunne ikke forstå hvorfor Ombudet driver med universell utformingssaker.
Verre ble det når LO mener at hele området personer med nedsatt funksjonsevne burde tas fra Ombudets arbeidsområde fordi disse sakenes antall overstiger saker som gjelder god, gammeldags kjønnsdiskriminering. Til slutt blir det sagt at det er bedre at man hadde et eget ombud for funksjonshemmede "slik det var før". Dette er direkte feil - Norge har i motsetning til Sverige aldri hatt et eget ombud for funksjonshemmedesaker. Det burde NRK ha visst.
Det som forskrekker er uvitenheten såvel fra NRKs side som de som uttaler seg. Poenget at mangel på tilgjengelighet i samfunnet er diskriminering, er helt fraværende i reportasjen. Omfanget av saker (som hittil stort sett har dreid seg om tilgjengelighet til bygninger) viser hvilken tilstand dette landet er i når det gjelder mengden av samfunnskapte barrierer. I dag kan ikke funksjonshemmede velge hvilken butikk man vil gå i, hvilken kontorbygning man vil besøke eller jobbe i, eller hvilken kino man vil gå på. Alt slikt, som personer uten nedsatt funksjonsevne tar som en selvfølge. - Hvorfor fokuserte ikke NRK på det?!
At LO hevder at all denne fokusen på den faktiske grove diskriminering som har skjedd og stadig skjer overfor funksjonshemmede, skulle gå på bekostning av kjønnskampen er i beste fall bygget på uvitenhet - i verste fall et bevisst ønske om å dempe fokuset på kampen for likestilling av funksjonshemmede. Hvilket motiv de skulle ha for dette utspillet kan man jo gruble over?
Når det gjelder det mer interessante spørsmålet om man heller burde hatt et eget ombud for personer med nedsatt funksjonsevne er det argumenter på begge sider. Men i denne sammenheng vinkler NRK det slik at diskrimineringssaker om funksjonshemmede er "noe helt annet" fordi det stort sett dreier seg om tilgjengelighet og universell utforming. Det er fullstendig feil: mangel på tilgjengelighet er mangel på respekt for alles rett til å bevege seg i samfunnet, enten det gjelder arbeid, utdanning eller normalt sosialt liv. Det er diskriminering, om enn indirekte.
Men det er nok av saker om direkte diskriminering av funksjonshemmede. Hvis LO er bekymret for kvinner, kunne de jo ta opp de grove overgrep som kvinner med nedsatt funksjonsevne ofte blir utsatt for, både på grunnlag av sitt kjønn og sin funksjonsnedsettelse? Hvis LO er opptatt av arbeidstakeres rettigheter, hva med å gjøre noe med det faktum at bare 1 av 10 arbeidsgivere vil så mye som innkalle en blind til jobbintervju, og bare 1 av 3 en rullestolbruker?
Det er mer enn nok saker som gjelder direkte og indirekte diskriminering av funksjonshemmede i det norske samfunn til å fylle denne delen av Ombudets agenda i mange år fremover. NRK Dagsrevyen og LO har ikke gitt noe positivt bidrag til kampen for likestilling med dagens innslag!
mandag 30. august 2010
Høyre, FrP og Likestillings- og diskrimineringsombudet
Våkne nyhetslyttere har sikkert fått med seg at sentrale politikere i Høyre og Fremskrittspartiet – spesielt Oslopartienes representanter – stiller seg sterkt kritisk til virksomheten til Likestillings- og diskrimineringsombudet, LDO. Det er flere år siden Høyre begynte disse angrepene pga. det tidligere ombudets oppfordring i forbindelse med valget til å stemme på innvandrere og funksjonshemmede. Nå har man trappet opp kampen i fellesskap med Fremskrittspartiet og de omtaler bl.a. Ombudet som et ”venstreorientert synseorgan” som misbruker skattebetalernes (særlig de med god råd som stemmer på ytre høyrepartiene må vi tro) penger på en strøm av venstreorienterte uttalelser.
Litt paradoksalt er det selvsagt, med tanke på hvor lenge særlig Høyre har bedrevet disse angrepene, at de to partiene bruker som argument at Ombudet nylig har ”tapt” en del saker, hvorav det mest kjente kanskje er hijabforbudet i Politiet, der justisministeren overprøvde LDOs vedtak om at forbud er diskriminerende. Man skulle jo tro at det liberalistiske Høyre og det liberalrasistiske Fremskrittspartiet nettopp burde glede seg over et slikt resultat! Men nei, de tror de nå har enda et argument for å ta rotta på denne torn i øyet som kritiserer offentlig og privat rasisme, støtter klager mot butikkeiere som ikke gjør lokalene sine tilgjengelige – i det hele tatt, som gjør jobben sin.
Ombudets jobb er å overvåke og avgi uttalelser på basis av norsk diskrimineringslovgivning. Denne har tradisjonelt omfattet forbud mot diskriminering på grunnlag av kjønn, seksuell legning og etnisk opprinnelse, siden januar 2009 også diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne. I det siste har de for eksempel hatt en hel del saker basert på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven når det gjelder tilgjengelighet til byggverk. I mange av disse sakene har Ombudet gitt klare uttalelser om at næringsdrivende må legge til rette inngangen og andre deler av sine lokaler, for at alle skal kunne benytte seg av dem. Når man også tar med Ombudets forsvar av individers rett til å vise sin identitet gjennom bruk av turban for sikher eller hijab for muslimske kvinner i offentlige etater og andre uttalelser som strider med norske fordommer, er det ikke rart de blå ser rødt.
Saken viser to ting. For det første at veien mot likestilling og frihet fra diskriminering er meget lang i dette landet. For det andre at det nye liberalistiske Høyre og det gamle liberalrasistiske Fremskrittspartiet ikke vil bidra til å korte den inn.
Når det gjelder kamp mot diskriminering og for integrasjon i samfunnet blir veien ikke kortere av at man så lenge hadde vanskelig for å erkjenne at Norge er et diskriminerende samfunn. Vi har presentert oss selv så lenge som den gode viljes hjemland at man trodde på det selv til slutt. Det tok for eksempel svært lang tid før det politiske establishment erkjente at det faktisk trenges lovgivning som verner personer med nedsatt funksjonsevne. I halvannet år har vi hatt en lov som både forbyr direkte diskriminering av funksjonshemmede (som for eksempel at bare 1/10 av norske arbeidsgivere vil innkalle en blind til jobbintervju) og indirekte diskriminering (næringsdrivende som nekter å tilrettelegge for alle). Det var store håp til Ombudet som iverksettende organ da denne loven trådte i kraft. Mange mener de kunne vært mer hardtslående i kampen for likestilling. Men det er tydeligvis for mye for Høyre og FrP. FN konvensjonen pålegger Norge å ha et ombud til å overvåke at landet oppfyller forpliktelsene i forhold til antidiskrimineringslovgivningen. Høyre og FrP ønsker altså at landet skal begå et internasjonalt lovbrudd når de vil nedlegge LDO.
Hva så med LDOs ”venstreorienterte synsing”? Vel, dette med hijab og turban, og rosenkranser også for den saks skyld, er jo omdiskutert i mange land. I Storbritannia tillater man etniske eller religiøse hodeplagg i politiet og sikher har som politifolk opprettholdt ro og orden over hele det britiske imperium siden 1800 tallet. I et praktisk innstilt og kosmopolitisk samfunn som det britiske har man innsett at det siste man skal bråke med er individenes uttrykk for identitet så lenge de ikke utgjør en sikkerhetstrussel. Man kunne lære av dette i Norge. I stedet bruker man vikarierende argumenter om symbolsk kvinneundertrykking (uttalt av de samme politiske krefter som i alle år har bekjempet likestilling for norske kvinner), eller at ingen skal påtrykkes andres religiøse oppfatning – ved at de må se en turban på politimannen.
Alt dette sneversynet er det Ombudet prøver å bekjempe – og skape et samfunn som er ikke bare fysisk, men også mentalt tilgjengelig for alle.
At Høyre og Fremskrittspartiet gjør det til en politisk sak å bringe Ombudet til taushet betyr at de to partiene nå er dominert av ideologiske krefter som det er svært viktig at resten av oss bekjemper. Dette er nødvendig dersom Norge skal ha grunnlag for å fortsette sitt selvbilde som en tolerant nasjon med tradisjonelle verdier som frihet og likeverd for alle borgere, uansett hudfarge, religion eller funksjonsevne.
Litt paradoksalt er det selvsagt, med tanke på hvor lenge særlig Høyre har bedrevet disse angrepene, at de to partiene bruker som argument at Ombudet nylig har ”tapt” en del saker, hvorav det mest kjente kanskje er hijabforbudet i Politiet, der justisministeren overprøvde LDOs vedtak om at forbud er diskriminerende. Man skulle jo tro at det liberalistiske Høyre og det liberalrasistiske Fremskrittspartiet nettopp burde glede seg over et slikt resultat! Men nei, de tror de nå har enda et argument for å ta rotta på denne torn i øyet som kritiserer offentlig og privat rasisme, støtter klager mot butikkeiere som ikke gjør lokalene sine tilgjengelige – i det hele tatt, som gjør jobben sin.
Ombudets jobb er å overvåke og avgi uttalelser på basis av norsk diskrimineringslovgivning. Denne har tradisjonelt omfattet forbud mot diskriminering på grunnlag av kjønn, seksuell legning og etnisk opprinnelse, siden januar 2009 også diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne. I det siste har de for eksempel hatt en hel del saker basert på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven når det gjelder tilgjengelighet til byggverk. I mange av disse sakene har Ombudet gitt klare uttalelser om at næringsdrivende må legge til rette inngangen og andre deler av sine lokaler, for at alle skal kunne benytte seg av dem. Når man også tar med Ombudets forsvar av individers rett til å vise sin identitet gjennom bruk av turban for sikher eller hijab for muslimske kvinner i offentlige etater og andre uttalelser som strider med norske fordommer, er det ikke rart de blå ser rødt.
Saken viser to ting. For det første at veien mot likestilling og frihet fra diskriminering er meget lang i dette landet. For det andre at det nye liberalistiske Høyre og det gamle liberalrasistiske Fremskrittspartiet ikke vil bidra til å korte den inn.
Når det gjelder kamp mot diskriminering og for integrasjon i samfunnet blir veien ikke kortere av at man så lenge hadde vanskelig for å erkjenne at Norge er et diskriminerende samfunn. Vi har presentert oss selv så lenge som den gode viljes hjemland at man trodde på det selv til slutt. Det tok for eksempel svært lang tid før det politiske establishment erkjente at det faktisk trenges lovgivning som verner personer med nedsatt funksjonsevne. I halvannet år har vi hatt en lov som både forbyr direkte diskriminering av funksjonshemmede (som for eksempel at bare 1/10 av norske arbeidsgivere vil innkalle en blind til jobbintervju) og indirekte diskriminering (næringsdrivende som nekter å tilrettelegge for alle). Det var store håp til Ombudet som iverksettende organ da denne loven trådte i kraft. Mange mener de kunne vært mer hardtslående i kampen for likestilling. Men det er tydeligvis for mye for Høyre og FrP. FN konvensjonen pålegger Norge å ha et ombud til å overvåke at landet oppfyller forpliktelsene i forhold til antidiskrimineringslovgivningen. Høyre og FrP ønsker altså at landet skal begå et internasjonalt lovbrudd når de vil nedlegge LDO.
Hva så med LDOs ”venstreorienterte synsing”? Vel, dette med hijab og turban, og rosenkranser også for den saks skyld, er jo omdiskutert i mange land. I Storbritannia tillater man etniske eller religiøse hodeplagg i politiet og sikher har som politifolk opprettholdt ro og orden over hele det britiske imperium siden 1800 tallet. I et praktisk innstilt og kosmopolitisk samfunn som det britiske har man innsett at det siste man skal bråke med er individenes uttrykk for identitet så lenge de ikke utgjør en sikkerhetstrussel. Man kunne lære av dette i Norge. I stedet bruker man vikarierende argumenter om symbolsk kvinneundertrykking (uttalt av de samme politiske krefter som i alle år har bekjempet likestilling for norske kvinner), eller at ingen skal påtrykkes andres religiøse oppfatning – ved at de må se en turban på politimannen.
Alt dette sneversynet er det Ombudet prøver å bekjempe – og skape et samfunn som er ikke bare fysisk, men også mentalt tilgjengelig for alle.
At Høyre og Fremskrittspartiet gjør det til en politisk sak å bringe Ombudet til taushet betyr at de to partiene nå er dominert av ideologiske krefter som det er svært viktig at resten av oss bekjemper. Dette er nødvendig dersom Norge skal ha grunnlag for å fortsette sitt selvbilde som en tolerant nasjon med tradisjonelle verdier som frihet og likeverd for alle borgere, uansett hudfarge, religion eller funksjonsevne.
fredag 27. august 2010
Tybring-Gjedde, FrP og kulturen – eller hvordan kebaben fortrenger vassgrauten
De fleste har vel fått med seg Aftenpostenkronikken ”Drøm fra Disneyland” laget av herrene Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde, begge sentrale i Oslo FrP. De tar et oppgjør med Arbeiderpartiet som etter deres oppfatning har ført en bevisst politikk for å gjøre Norge multikulturelt. Dermed skal Ap ha gjort seg skyldig i å svekke den norske kulturen.
Et viktig argument i deres verk er: ”Ja, de kulturelle bevegelsene over landegrensene er sogar en berikelse roper de (hylekoret som forsvarer det multikulturelle samfunn, m.a.) ut fra sine babelske tårn. Ja vel. Men det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg hodet. Det er forskjell på en gradvis og naturlig utvikling, og en rask politisk styrt kulturell revolusjon. Det er åpenbart ikke det samme at grupper av etniske nordmenn adopterer køntrimusikk-kultur som at 20000 cowboyer får adgang til Norge for å dyrke sin egen kultur. Eller?”
Det er deres frykt at norsk kultur vil bli trengt til side og marginalisert av den planmessige kulturelle (les muslimske) invasjonen av Norge, den gode kulturen vil bli ”omskapt til symboler for en intolerant og ekskluderende fortid”. Derfor sverger de to på at de aldri vil bidra til ”kultursviket” til Arbeiderpartiet, ikke en gang om det blir ”satt opp plakaten ”skutt blir den som…”!” Det siste er ment å skulle vekke assosiasjoner mellom den sosialdemokratiske-muslimske allianse og nazi-okkupasjonens overgrep i Norge. - Aldri i verden om de vil føle seg flerkulturelle noen gang!
Det mangler ikke reaksjoner og flere vil komme; Høyres kommentarer spenner fra at man ikke forstår hva FrP vil oppnå med dette, til erkjennelse av at dette er et dårlig grunnlag for et regjeringssamarbeid. Siv Jensen tar ikke avstand fra kronikken – tross alt er det vel ikke tvil om at Tybring-Gjedde treffer sitt partis grunnfjell ganske godt? De to herrer har allerede fått velfortjente klapp på skulderen fra Vigrid og Stopp Innvandringen også.
Det vil nok komme diverse artikler i nær fremtid, og de fleste vil ta opp rasismetråden – så jeg lar det aspektet ligge her, selv om kronikken gjør hva den kan for å piske opp fremmedfrykt og ”oss mot dem” tankegang. Tross alt har FrP mistet mange stemmer i det siste og det er tid for ”å finne seg selv”. Fremmedfrykt, Rasisme og Populisme (=FRP) er dessverre fremdeles grunnpilarer i fremskrittsideologien, ved siden av liberalismen. Høyre har i sin allianseiver bare ønsket å se det siste aspektet og lukket øynene for det første.
I stedet vil jeg mer fokusere på kulturdebatten som de to herrer på en noe klønete måte tar opp. Forfatterne harselerer over hylekoret som påstår at kulturelle bevegelser over landegrensene er en berikelse. Problemet er at det er svært vanskelig for noen nasjon ikke å bli påvirket – og utviklet av fremmed kulturpåvirkning. Noe annet hindrer fremskritt og utvikling. Det har vært gjort bevisste forsøk på total isolasjon av et land (Kambodsja under Pol Pot) fra fremmed kultur. Andre nasjoner eller folk har ligget så avsides til at de aldri har vært utsatt for noen annen kultur enn sin egen, for eksempel nyfunne stammesamfunn på Ny Guinea. Det ene førte til folkemord, det andre er et samfunn på steinalderstadiet.
Norge har aldri vært et kulturelt isolert land, og det var først på nasjonsbyggingsprosessens tid at man begynte den bevisste jakten på det ”nasjonale” – som en protest mot unionen med Sverige. Vi fikk Ivar Aasen, Asbjørnsen og Moe og andre kulturarkeologer som limte sammen det de likte best fra folkedypet til en norsk kulturarv. Journalisten og historikeren Herman Lindquist fra Sverige har i sitt verk ”Historien om Sverige” bevisst i hvert eneste bind påpekt hvordan fremmedkulturelle alltid har vært med å utforme svensk arkitektur, politikk og embetsvesen. Det samme var selvsagt tilfelle i Norge, bortsett fra at administrasjon, språk og politikk var import fra Danmark, med unntak av den såkalte bondekulturen. De fremmedkulturelle var franskmenn, tyskere og italienere. Altså europeere. Men kulturpåvirkningen av oss i det fjerne nord stanser ikke der. Lenger tilbake i tid spilte romersk kultur en stor og utviklende rolle også i vårt fjerne nord. Og denne tok som kjent opp i seg så vel afrikanske som asiatiske elementer. I nyere tid spiller vi jazz (afrikanske røtter), sjakk (indiske), bruker moderne legemidler (arabiske), betaler med pengesedler (med arabiske tall på) og spiser spagetti (kinesiske) og mye annet.
- Men det er ikke slik kulturpåvirkning som plager Tybring-Gjedde og Andersen, så lenge det er etniske nordmenn som utøver ”fremmedkulturen”. Problemet er når kulturbærerne selv ankommer fedrelandet og slår seg ned, dvs. når de er synlig ”fremmedkulturelle” generelt og muslimer spesielt. Det blir som når man irriterer seg over burkakvinnfolk hjemme men ser på dem som artige og eksotiske når på ferie i muslimske land. De to utvikler sin egen dolkestøtslegende á la nasjonalsosialistene i 1920-årene: det er Arbeiderpartiet som bevisst har sluppet inn disse hordene av muslimer som driver gode nordmenn ut av hjemmene sine og pulveriserer norsk kultur. Kebaben fordriver vassgrauten! Det er også kjente toner fra mellomkrigstiden når Tybring-Gjedde i et intervju i dag hevder han har flertallet bak seg. Det mangler bare at ”Norge trenger en sterk hånd som kan rydde opp i den avskyelige tingenes tilstand” for at følelsen av deja vu skal være komplett. Men det er en forskjell: selv for Fremskrittspartiets leder i Oslo blir det for sterkt å si at rasen (den norske, kaukasiske) er i fare, slik man kunne lire av seg den gang. I stedet er det kulturen som er truet av ”muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse”.
Det er lett å avfeie FrPernes kulturutspill som en stråmann for ”god gammeldags” rasisme. Men vel så viktig er det å diskutere om tilstedeværelsen av såkalt fremmedkulturelle egentlig er så kulturskadelig i et lite land som Norge.
* For det første: hvor viktig er størrelsen? Er landet virkelig for lite til å absorbere ulike kulturer og smelte dem sammen slik USA alltid har gjort? Svaret er nei, med mindre trangsynthet og nasjonalisme får politisk styrende makt i Norge og skaper en virkelighetsoppfatning at vi må være oss selv nok og starte en etnisk rensning.
* For det andre, blir ”norsk” kultur trengt ut av muslimsk – er en Grieg-konsert blitt avlyst på ordre av Arbeiderpartiet for at Konserthuset skulle brukes til Bollywood filmaften? Svaret er igjen nei – man har faktisk fått en større valgfrihet her i landet hva kulturelle inntrykk angår, og kan oppdage at det finnes en større verden enn fjernsynsteateret fra tidlig 60-tall.
* For det tredje – er ”muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse” kulturelt betinget i Fremskrittspartiets øyne? Eller snakker vi om FrPernes egen enfoldighet, deres egen rasistisk fundamenterte dogmatisme og deres egen intoleranse? Ut fra et kulturelt perspektiv er påstanden om muslimsk enfold fullstendig latterlig og farlig uvitende. Muslimene har gitt Europa en stor litteratur, moderne medisin, musikk, billedkunst og andre impulser som gjør tilværelsen betydelig rikere. Dette inngår ikke i FrPernes argumentasjon – det handler selvsagt om terrorisme, at ”de tar jobbene fra oss” og at de ikke respekterer det norske”.
Det er jo greit at Fremskrittspartiet så klart står frem med sin prinsippolitikk, til glede for oss velgere som får bekreftet at fremmedfiendtlighet og intoleranse har et hjem i et norsk etablert politisk parti. Det er trist at partiet gir etter for kulturell påvirkning fra en tid og et politisk grunnsyn som i sin ytterste form førte verden ut i ragnarok for 71 år siden. Men det er betimelig at noen stiller et stort spørsmålstegn ved den norske evne til toleranse og til å se at verden er større enn dalføret man bor i dersom FrPs utspill gir dem flere stemmer i kommende valg..
Et viktig argument i deres verk er: ”Ja, de kulturelle bevegelsene over landegrensene er sogar en berikelse roper de (hylekoret som forsvarer det multikulturelle samfunn, m.a.) ut fra sine babelske tårn. Ja vel. Men det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg hodet. Det er forskjell på en gradvis og naturlig utvikling, og en rask politisk styrt kulturell revolusjon. Det er åpenbart ikke det samme at grupper av etniske nordmenn adopterer køntrimusikk-kultur som at 20000 cowboyer får adgang til Norge for å dyrke sin egen kultur. Eller?”
Det er deres frykt at norsk kultur vil bli trengt til side og marginalisert av den planmessige kulturelle (les muslimske) invasjonen av Norge, den gode kulturen vil bli ”omskapt til symboler for en intolerant og ekskluderende fortid”. Derfor sverger de to på at de aldri vil bidra til ”kultursviket” til Arbeiderpartiet, ikke en gang om det blir ”satt opp plakaten ”skutt blir den som…”!” Det siste er ment å skulle vekke assosiasjoner mellom den sosialdemokratiske-muslimske allianse og nazi-okkupasjonens overgrep i Norge. - Aldri i verden om de vil føle seg flerkulturelle noen gang!
Det mangler ikke reaksjoner og flere vil komme; Høyres kommentarer spenner fra at man ikke forstår hva FrP vil oppnå med dette, til erkjennelse av at dette er et dårlig grunnlag for et regjeringssamarbeid. Siv Jensen tar ikke avstand fra kronikken – tross alt er det vel ikke tvil om at Tybring-Gjedde treffer sitt partis grunnfjell ganske godt? De to herrer har allerede fått velfortjente klapp på skulderen fra Vigrid og Stopp Innvandringen også.
Det vil nok komme diverse artikler i nær fremtid, og de fleste vil ta opp rasismetråden – så jeg lar det aspektet ligge her, selv om kronikken gjør hva den kan for å piske opp fremmedfrykt og ”oss mot dem” tankegang. Tross alt har FrP mistet mange stemmer i det siste og det er tid for ”å finne seg selv”. Fremmedfrykt, Rasisme og Populisme (=FRP) er dessverre fremdeles grunnpilarer i fremskrittsideologien, ved siden av liberalismen. Høyre har i sin allianseiver bare ønsket å se det siste aspektet og lukket øynene for det første.
I stedet vil jeg mer fokusere på kulturdebatten som de to herrer på en noe klønete måte tar opp. Forfatterne harselerer over hylekoret som påstår at kulturelle bevegelser over landegrensene er en berikelse. Problemet er at det er svært vanskelig for noen nasjon ikke å bli påvirket – og utviklet av fremmed kulturpåvirkning. Noe annet hindrer fremskritt og utvikling. Det har vært gjort bevisste forsøk på total isolasjon av et land (Kambodsja under Pol Pot) fra fremmed kultur. Andre nasjoner eller folk har ligget så avsides til at de aldri har vært utsatt for noen annen kultur enn sin egen, for eksempel nyfunne stammesamfunn på Ny Guinea. Det ene førte til folkemord, det andre er et samfunn på steinalderstadiet.
Norge har aldri vært et kulturelt isolert land, og det var først på nasjonsbyggingsprosessens tid at man begynte den bevisste jakten på det ”nasjonale” – som en protest mot unionen med Sverige. Vi fikk Ivar Aasen, Asbjørnsen og Moe og andre kulturarkeologer som limte sammen det de likte best fra folkedypet til en norsk kulturarv. Journalisten og historikeren Herman Lindquist fra Sverige har i sitt verk ”Historien om Sverige” bevisst i hvert eneste bind påpekt hvordan fremmedkulturelle alltid har vært med å utforme svensk arkitektur, politikk og embetsvesen. Det samme var selvsagt tilfelle i Norge, bortsett fra at administrasjon, språk og politikk var import fra Danmark, med unntak av den såkalte bondekulturen. De fremmedkulturelle var franskmenn, tyskere og italienere. Altså europeere. Men kulturpåvirkningen av oss i det fjerne nord stanser ikke der. Lenger tilbake i tid spilte romersk kultur en stor og utviklende rolle også i vårt fjerne nord. Og denne tok som kjent opp i seg så vel afrikanske som asiatiske elementer. I nyere tid spiller vi jazz (afrikanske røtter), sjakk (indiske), bruker moderne legemidler (arabiske), betaler med pengesedler (med arabiske tall på) og spiser spagetti (kinesiske) og mye annet.
- Men det er ikke slik kulturpåvirkning som plager Tybring-Gjedde og Andersen, så lenge det er etniske nordmenn som utøver ”fremmedkulturen”. Problemet er når kulturbærerne selv ankommer fedrelandet og slår seg ned, dvs. når de er synlig ”fremmedkulturelle” generelt og muslimer spesielt. Det blir som når man irriterer seg over burkakvinnfolk hjemme men ser på dem som artige og eksotiske når på ferie i muslimske land. De to utvikler sin egen dolkestøtslegende á la nasjonalsosialistene i 1920-årene: det er Arbeiderpartiet som bevisst har sluppet inn disse hordene av muslimer som driver gode nordmenn ut av hjemmene sine og pulveriserer norsk kultur. Kebaben fordriver vassgrauten! Det er også kjente toner fra mellomkrigstiden når Tybring-Gjedde i et intervju i dag hevder han har flertallet bak seg. Det mangler bare at ”Norge trenger en sterk hånd som kan rydde opp i den avskyelige tingenes tilstand” for at følelsen av deja vu skal være komplett. Men det er en forskjell: selv for Fremskrittspartiets leder i Oslo blir det for sterkt å si at rasen (den norske, kaukasiske) er i fare, slik man kunne lire av seg den gang. I stedet er det kulturen som er truet av ”muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse”.
Det er lett å avfeie FrPernes kulturutspill som en stråmann for ”god gammeldags” rasisme. Men vel så viktig er det å diskutere om tilstedeværelsen av såkalt fremmedkulturelle egentlig er så kulturskadelig i et lite land som Norge.
* For det første: hvor viktig er størrelsen? Er landet virkelig for lite til å absorbere ulike kulturer og smelte dem sammen slik USA alltid har gjort? Svaret er nei, med mindre trangsynthet og nasjonalisme får politisk styrende makt i Norge og skaper en virkelighetsoppfatning at vi må være oss selv nok og starte en etnisk rensning.
* For det andre, blir ”norsk” kultur trengt ut av muslimsk – er en Grieg-konsert blitt avlyst på ordre av Arbeiderpartiet for at Konserthuset skulle brukes til Bollywood filmaften? Svaret er igjen nei – man har faktisk fått en større valgfrihet her i landet hva kulturelle inntrykk angår, og kan oppdage at det finnes en større verden enn fjernsynsteateret fra tidlig 60-tall.
* For det tredje – er ”muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse” kulturelt betinget i Fremskrittspartiets øyne? Eller snakker vi om FrPernes egen enfoldighet, deres egen rasistisk fundamenterte dogmatisme og deres egen intoleranse? Ut fra et kulturelt perspektiv er påstanden om muslimsk enfold fullstendig latterlig og farlig uvitende. Muslimene har gitt Europa en stor litteratur, moderne medisin, musikk, billedkunst og andre impulser som gjør tilværelsen betydelig rikere. Dette inngår ikke i FrPernes argumentasjon – det handler selvsagt om terrorisme, at ”de tar jobbene fra oss” og at de ikke respekterer det norske”.
Det er jo greit at Fremskrittspartiet så klart står frem med sin prinsippolitikk, til glede for oss velgere som får bekreftet at fremmedfiendtlighet og intoleranse har et hjem i et norsk etablert politisk parti. Det er trist at partiet gir etter for kulturell påvirkning fra en tid og et politisk grunnsyn som i sin ytterste form førte verden ut i ragnarok for 71 år siden. Men det er betimelig at noen stiller et stort spørsmålstegn ved den norske evne til toleranse og til å se at verden er større enn dalføret man bor i dersom FrPs utspill gir dem flere stemmer i kommende valg..
søndag 22. august 2010
Arbeid til glede og besvær
Interessant oppslag i Aftenposten i dag, om at økningen i uføretrygd kamuflerer en sterk økning som ellers ville ha vært, i antall sykmeldinger. Dette fremgår av en rapport fra Frisch-senteret som kan lastes ned fra . Det er interessant fordi det punkterer mytene om at økt bruk av uføretrygd reflekterer at flere er i arbeidslivet (jfr. "det blir større branner jo fler brannbiler som rykker ut" - tankegangen) og at det er særlig slappe ungdommer som "sniker seg unna" arbeidslivet: det er folk i alle aldersklasser som må gi tapt når veien blir for bratt.
Forskerne fra Frischsenteret som står bak rapporten mener at andre forklaringsmodeller må brukes, som at arbeidslivet er blitt mer brutalt og at folk er mer oppmerksom på ordningene som finnes. Det har nok mye for seg. IA avtalen har ikke fungert og som bl.a. forskningsinstituttet NOVA har påpekt skyldes dette at man ikke har gjennomført alle deler av avtalen. Som kjent skulle IA avtalen både føre til redusert sykefravær gjennom forskjellige ordninger (som ikke har fungert) og til at færre falt ut av arbeidslivet/flere kom inn i det som i dag er eksludert. Det er den siste delen som ikke er blitt gjort mye med, selv om det er økt oppmerksomhet rundt problematikken. De siste ti år har til kjedsommelighet vist den samme statistikken: Mens ca 78 % av mennesker i arbeidsfør alder 16-66 år er i jobb i Norge er det bare 44 % av personer med nedsatt funksjonsevne i samme aldersklasse. Og av disse 44 % er det bare 1/2 som er i fulltidsarbeid. Betyr det at funksjonshemmede er like "late" som ungdomen nåtildags?
Det betyr heller at det er mangel på tilrettelagte arbeidsplasser, fleksibilitet i arbeidstid og -oppgaver, og sist men ikke minst holdningene til arbeidsgiverne. Man ser kun på utgiftssiden og aldri på gevinsten ved å ha ansatte som ser på arbeid som selvrealisering og som gjør like bra jobb som andre såfremt forholdene ligger til rette. Bare en av ti arbeidsgivere ville så mye som innkalle en blind arbeidssøker med førerhund til jobbintervju. Tidligere straffedømte er mye mer attraktive enn funksjonshemmede...
Når det gjelder et mer brutalt arbeidsliv vil nok oppfatningen av dette variere fra generasjon til generasjon. Konkurransen var like hard tidligere og arbeidstakerne hadde betydelig mindre rettigheter. Leser man memoarer fra f.eks. 1920-tallet vil man lese utsagn som "vi jobbet til vi var ferdige, det var ikke så slapt som nå" og lignende. Men det er ikke tvil om at det tøft og at man skal være heldig for å ha en jobb som interesserer og engasjerer den enkelte i den grad at hver dag er en glede. Konkurransen er hard og mange steder forekommer lite hyggelig språkbruk, mobbing, intriger som virker som en belastning i tillegg til selve kravene fra jobben selv. På mange arbeidsplasser mangler innsikten i hvordan man takler alt dette og resultatet er ødelagt helse. Heldigvis har vi sykefraværsordninger og uføretrygd. Alternativet ville vært fattigdom og svært mye lavere livskvalitet for de som ikke klarer løpet. Det leser vi også fra historiebøkene med beretningene fra en tid vi har lagt bak oss.
Men holdningene fra fortiden er der dessverre fremdeles. Tidligere var det helt alminnelig å anta at kvinner ikke er i stand til å utføre de samme jobbene som menn, i beste fall kunne de ta diktat. Å forfekte dette i dag ville være latterlig (selv om det stadig er kjønnsrelaterte lønnsforskjeller som avspeiler fortiden). Men stadig er det greit å anta at en person med nedsatt funksjonsevne ikke kan utføre en like god jobb som "funksjonsfriske" og at de stort sett vil komme arbeidsgiver til byrde. Man vil ha aktive og engasjerte mennesker! Bortsett fra i politiske taler skjer det lite. Statistisk sentralbyrå melder om 70 000 funksjonshemmede som ønsker fulltids arbeid. I dag er de på uføretrygd. Jeg tviler på om - hvis de fikk sjansen til å komme inn på arbeidsmarkedet - vil figurere spesielt høyt på sykefraværsstatistikken.
Forskerne fra Frischsenteret som står bak rapporten mener at andre forklaringsmodeller må brukes, som at arbeidslivet er blitt mer brutalt og at folk er mer oppmerksom på ordningene som finnes. Det har nok mye for seg. IA avtalen har ikke fungert og som bl.a. forskningsinstituttet NOVA har påpekt skyldes dette at man ikke har gjennomført alle deler av avtalen. Som kjent skulle IA avtalen både føre til redusert sykefravær gjennom forskjellige ordninger (som ikke har fungert) og til at færre falt ut av arbeidslivet/flere kom inn i det som i dag er eksludert. Det er den siste delen som ikke er blitt gjort mye med, selv om det er økt oppmerksomhet rundt problematikken. De siste ti år har til kjedsommelighet vist den samme statistikken: Mens ca 78 % av mennesker i arbeidsfør alder 16-66 år er i jobb i Norge er det bare 44 % av personer med nedsatt funksjonsevne i samme aldersklasse. Og av disse 44 % er det bare 1/2 som er i fulltidsarbeid. Betyr det at funksjonshemmede er like "late" som ungdomen nåtildags?
Det betyr heller at det er mangel på tilrettelagte arbeidsplasser, fleksibilitet i arbeidstid og -oppgaver, og sist men ikke minst holdningene til arbeidsgiverne. Man ser kun på utgiftssiden og aldri på gevinsten ved å ha ansatte som ser på arbeid som selvrealisering og som gjør like bra jobb som andre såfremt forholdene ligger til rette. Bare en av ti arbeidsgivere ville så mye som innkalle en blind arbeidssøker med førerhund til jobbintervju. Tidligere straffedømte er mye mer attraktive enn funksjonshemmede...
Når det gjelder et mer brutalt arbeidsliv vil nok oppfatningen av dette variere fra generasjon til generasjon. Konkurransen var like hard tidligere og arbeidstakerne hadde betydelig mindre rettigheter. Leser man memoarer fra f.eks. 1920-tallet vil man lese utsagn som "vi jobbet til vi var ferdige, det var ikke så slapt som nå" og lignende. Men det er ikke tvil om at det tøft og at man skal være heldig for å ha en jobb som interesserer og engasjerer den enkelte i den grad at hver dag er en glede. Konkurransen er hard og mange steder forekommer lite hyggelig språkbruk, mobbing, intriger som virker som en belastning i tillegg til selve kravene fra jobben selv. På mange arbeidsplasser mangler innsikten i hvordan man takler alt dette og resultatet er ødelagt helse. Heldigvis har vi sykefraværsordninger og uføretrygd. Alternativet ville vært fattigdom og svært mye lavere livskvalitet for de som ikke klarer løpet. Det leser vi også fra historiebøkene med beretningene fra en tid vi har lagt bak oss.
Men holdningene fra fortiden er der dessverre fremdeles. Tidligere var det helt alminnelig å anta at kvinner ikke er i stand til å utføre de samme jobbene som menn, i beste fall kunne de ta diktat. Å forfekte dette i dag ville være latterlig (selv om det stadig er kjønnsrelaterte lønnsforskjeller som avspeiler fortiden). Men stadig er det greit å anta at en person med nedsatt funksjonsevne ikke kan utføre en like god jobb som "funksjonsfriske" og at de stort sett vil komme arbeidsgiver til byrde. Man vil ha aktive og engasjerte mennesker! Bortsett fra i politiske taler skjer det lite. Statistisk sentralbyrå melder om 70 000 funksjonshemmede som ønsker fulltids arbeid. I dag er de på uføretrygd. Jeg tviler på om - hvis de fikk sjansen til å komme inn på arbeidsmarkedet - vil figurere spesielt høyt på sykefraværsstatistikken.
tirsdag 17. august 2010
EU-saken – liv laga?
Vi leser i dagens avis at noen atter har laget en meningsmåling blant folket der motstanderne mot norsk EU medlemskap fortsatt er i flertall. I en kommentar blir det påpekt at det nok skyldes problemene i EU landene og at man ikke vil ta del i dem. Det er nok en analyse som har mye for seg – men så er det å gå videre i analysen.
For det første: Hvorfor har folk flest et inntrykk av at EU stort sett er i trøbbel? Fordi det er den nyhetsdekningen vi får, og som fester seg.
Det er selvsagt helt korrekt at EU-landene er i vanskeligheter pga den økonomiske krisen – men det er også andre land i verden. Men viktigere er at det er så mye ellers som skjer i EU på godt og vondt, men det får man aldri høre om, med mindre man aktivt går ut og leter etter informasjon. Og de fleste gjør ikke det (jeg selv er skyldig i å ikke ta meg tid til å gå i dybden på mange interessante internasjonale spørsmål!) – og da blir den daglige nyhetsdekning desto viktigere. Som jeg tidligere har skrevet om på bloggen: en dame fra Estland flyttet en gang etter murens fall til Norge og ble meget forundret over nyhetsbildet man fikk her i landet: Det meste handlet om norske forhold (greit nok), Midt-Østen, rariteter og sport. Hørte man noe om Europa var det som regel negativt, ungdomsopptøyer, arbeidsløshet og liknende.
Resultatet er at informasjon om svært viktige prosjekter og nyvinninger i EU-samarbeidet, og som Norge med vår kompetanse og erfaring kunne bidratt sterkt til, fullstendig forsvinner fra nyhetsbildet.
NRKs europadekning minner i stedet sterkt om nyhetsbildet man fikk servert i det gamle Sovjetunionen av vesten – det gikk stort sett ut på streiker, uro, misnøye og fattigdom og man skulle tro de vestlige samfunn sto på randen av sammenbrudd og revolusjon i 40 år. Bakgrunnen var selvsagt at man skulle forstå at kommunismen var et så meget bedre samfunnssystem. Det er neppe tilsvarende ideologisk motivasjon bak NRKs europadekning, men snarere mangel på persipert interesse. Berlinkontoret – vitalt for dekning av europeiske nyheter – er for eksempel nedlagt! Vi får primært høre om det som skjer i USA og Storbritannia når det gjelder "vestlig nyhetsdekning". Hvis det skyldes at det er lettere å forstå engelsk enn for eksempel tysk og fransk for NRKs reportere er det en patetisk unnskyldning. Hvis det skyldes at importen av fjernsynsprogrammer og filmer så til de grader har innlemmet oss i den anglo-amerikanske kultursfære er det på tide med en utvidelse av perspektivet. Storbritannia er for eksempel et tradisjonelt euroskeptisk land og dette kan svært lett bidra til den negative nyhetsdekningen vi får av saker som gjelder det kontinentale Europa. Det skjer mer i Tyskland enn arbeidsløshet, det skjer mer i Frankrike enn skandaler og korrupsjon, det skjer mer i Nederland enn anti-islamisme - og det skjer mer i EU enn byråkrati!
For det andre: Hvordan kan det ha seg at ideen om europeisk solidaritet er helt fraværende når vårt land er så flinke til å se seg selv som verdens beste bistandsyter? Hvis det er så ”ille” i EU-landenes økonomi, burde da ikke vår styrtrike oljenasjon trå til og bistå? Fordi man paradoksalt nok fortsatt anser EU som en rikmannsklubb. I vårt stereotype verdensbilde er det de tradisjonelle u-landene (tydeligvis med unntak av Pakistan, de er jo terrorister) som skal ha solidaritet, ikke andre europeiske land. Det blir helt feil at vi skulle stille opp for andre europeiske land, det får tyskerne drive med. At vi derfor bli ansett som svært egoistiske av resten av Europa betyr visst ingenting – det er ikke en del av nyhetsbildet, som snarere dyrker vårt selvbilde heller enn å pirke på grunnleggende ”verdier”.
For det tredje: Hvorfor bekymrer det demokratiske underskuddet oss ikke mer? ”Alle vet” – dersom man spør – at Norge mottar en masse lover fra EU som vi idiotisk nok må følge, pga EØS avtalen. Der stopper som regel debatten, de mest aktive mener at da burde vi si opp EØS avtalen, hvis den er så dum. Det at man tar imot lover uten at man har hatt anledning til å stemme over dem, og at det eneste som vil gi stemmerett er medlemskap i EU, det er en ubehagelig ting man nødig diskuterer i det offentlige rom. Enda verre blir det dersom man tar opp at disse EU lovene faktisk fører til noe bra – at bybussene i Oslo og Bergen er tilgjengelige pga EU-direktiver for eksempel. Skal man snakke om direktiver skal det være negativt, de er dumme og byråkratiske og passer ikke norske forhold! At dette skyldes at ingen nordmenn var med i beslutningsprosessen og fortalte om ”norske forhold” diskuteres ikke.
Nei det er ikke lett dette med EU. Det enkleste er å fortsette å være imot det, i alle fall norsk medlemskap. Vi har det jo så bra.
For det første: Hvorfor har folk flest et inntrykk av at EU stort sett er i trøbbel? Fordi det er den nyhetsdekningen vi får, og som fester seg.
Det er selvsagt helt korrekt at EU-landene er i vanskeligheter pga den økonomiske krisen – men det er også andre land i verden. Men viktigere er at det er så mye ellers som skjer i EU på godt og vondt, men det får man aldri høre om, med mindre man aktivt går ut og leter etter informasjon. Og de fleste gjør ikke det (jeg selv er skyldig i å ikke ta meg tid til å gå i dybden på mange interessante internasjonale spørsmål!) – og da blir den daglige nyhetsdekning desto viktigere. Som jeg tidligere har skrevet om på bloggen: en dame fra Estland flyttet en gang etter murens fall til Norge og ble meget forundret over nyhetsbildet man fikk her i landet: Det meste handlet om norske forhold (greit nok), Midt-Østen, rariteter og sport. Hørte man noe om Europa var det som regel negativt, ungdomsopptøyer, arbeidsløshet og liknende.
Resultatet er at informasjon om svært viktige prosjekter og nyvinninger i EU-samarbeidet, og som Norge med vår kompetanse og erfaring kunne bidratt sterkt til, fullstendig forsvinner fra nyhetsbildet.
NRKs europadekning minner i stedet sterkt om nyhetsbildet man fikk servert i det gamle Sovjetunionen av vesten – det gikk stort sett ut på streiker, uro, misnøye og fattigdom og man skulle tro de vestlige samfunn sto på randen av sammenbrudd og revolusjon i 40 år. Bakgrunnen var selvsagt at man skulle forstå at kommunismen var et så meget bedre samfunnssystem. Det er neppe tilsvarende ideologisk motivasjon bak NRKs europadekning, men snarere mangel på persipert interesse. Berlinkontoret – vitalt for dekning av europeiske nyheter – er for eksempel nedlagt! Vi får primært høre om det som skjer i USA og Storbritannia når det gjelder "vestlig nyhetsdekning". Hvis det skyldes at det er lettere å forstå engelsk enn for eksempel tysk og fransk for NRKs reportere er det en patetisk unnskyldning. Hvis det skyldes at importen av fjernsynsprogrammer og filmer så til de grader har innlemmet oss i den anglo-amerikanske kultursfære er det på tide med en utvidelse av perspektivet. Storbritannia er for eksempel et tradisjonelt euroskeptisk land og dette kan svært lett bidra til den negative nyhetsdekningen vi får av saker som gjelder det kontinentale Europa. Det skjer mer i Tyskland enn arbeidsløshet, det skjer mer i Frankrike enn skandaler og korrupsjon, det skjer mer i Nederland enn anti-islamisme - og det skjer mer i EU enn byråkrati!
For det andre: Hvordan kan det ha seg at ideen om europeisk solidaritet er helt fraværende når vårt land er så flinke til å se seg selv som verdens beste bistandsyter? Hvis det er så ”ille” i EU-landenes økonomi, burde da ikke vår styrtrike oljenasjon trå til og bistå? Fordi man paradoksalt nok fortsatt anser EU som en rikmannsklubb. I vårt stereotype verdensbilde er det de tradisjonelle u-landene (tydeligvis med unntak av Pakistan, de er jo terrorister) som skal ha solidaritet, ikke andre europeiske land. Det blir helt feil at vi skulle stille opp for andre europeiske land, det får tyskerne drive med. At vi derfor bli ansett som svært egoistiske av resten av Europa betyr visst ingenting – det er ikke en del av nyhetsbildet, som snarere dyrker vårt selvbilde heller enn å pirke på grunnleggende ”verdier”.
For det tredje: Hvorfor bekymrer det demokratiske underskuddet oss ikke mer? ”Alle vet” – dersom man spør – at Norge mottar en masse lover fra EU som vi idiotisk nok må følge, pga EØS avtalen. Der stopper som regel debatten, de mest aktive mener at da burde vi si opp EØS avtalen, hvis den er så dum. Det at man tar imot lover uten at man har hatt anledning til å stemme over dem, og at det eneste som vil gi stemmerett er medlemskap i EU, det er en ubehagelig ting man nødig diskuterer i det offentlige rom. Enda verre blir det dersom man tar opp at disse EU lovene faktisk fører til noe bra – at bybussene i Oslo og Bergen er tilgjengelige pga EU-direktiver for eksempel. Skal man snakke om direktiver skal det være negativt, de er dumme og byråkratiske og passer ikke norske forhold! At dette skyldes at ingen nordmenn var med i beslutningsprosessen og fortalte om ”norske forhold” diskuteres ikke.
Nei det er ikke lett dette med EU. Det enkleste er å fortsette å være imot det, i alle fall norsk medlemskap. Vi har det jo så bra.
onsdag 11. august 2010
Kong Jens han stod ved højen mast
Dagens aviser bringer melding om at Jens har snudd i den formastelige Hardangersaken og vil sette i gang utredning om sjøkabel i stedet, lik at vestlendingene slipper å se på de samme master som vi på Østlandet så lenge har levd med. Mens Russland tørker bort og folk dør av luftforurensning i Moskva, og mens flommen i Pakistan drever tusenvis av mennesker har vi da en kampsak her i landet også: å slippe å se på mastene som skal bringe den strømmen som folk på vestlandet så sårt trenger. At regjeringen fulgte opp dette behovet for elektrisitet var jo bra, men at det så trenges master for å få strømmen frem til kundene – det ble for mye for de som plutselig så for seg en forandring i landskapet. At mastene knapt vil forstyrre de inntektsbringende turistskipenes utsikt er det ingen som har brydd seg om. I stedet har man vekket opp minnet om Altademonstrasjonene og andre heltedåder utført mot det onde fremskrittet, og vestlendingen Erna har endog fått anledning til å uttale seg om dårlig politisk håndverk.
Alle er med - og truet av lenkeaksjoner og sure ordførere har Jens altså havnet i en real Mastemyr. Nå er det ikke lenger bygging av landet og glede over industriell vekst som gjelder, nå er vi blitt så velnærte at spørsmålet om synlige strømmaster i fjellet er det eneste som får folk engasjert. Ikkje forstyrr utsikten min! Kan man kombinere dette med godt gammelt norsk hat mot ”hovedstaden” og dens vesen – ja så har man klart å vekke til live en sympati hos ”folk flest” som ulykkene i Russland og Pakistan tydeligvis ikke vekker. Den gang man fikk elektrisitet her i landet var det nok dem som klaget over de fæle stolpene som sto langs veien i det fagre norske landskap – men det var adskillig flere som gledet seg over å få strøm, elektrisk lys og alt det andre vi tar som en selvfølge. I dag hengir man seg til ”me veit at synden eksisterer men me vil ikkje sjå han i fargar”-syndromet.
Det er trist i en slik situasjon at Jens ikke følger sin beslutning men viker og lover utredning av usynlige alternativer. Det vil for det første åpne for press fra andre områder for å få samme løsning, som kanskje vil bli dyrere enn de berømte mastene. Utredning av alternativer skulle selvsagt allerede vært gjort og resultatene spilt inn i debatten. Men verre er det at han her viker for populistisk press uten å presisere klart at for å oppnå målet (strøm til Vestlandet) må man finne et rimelig middel (strømkabler og master) – og at verken elektrisiteten eller lyspæren lar seg avoppfinne.
Alle er med - og truet av lenkeaksjoner og sure ordførere har Jens altså havnet i en real Mastemyr. Nå er det ikke lenger bygging av landet og glede over industriell vekst som gjelder, nå er vi blitt så velnærte at spørsmålet om synlige strømmaster i fjellet er det eneste som får folk engasjert. Ikkje forstyrr utsikten min! Kan man kombinere dette med godt gammelt norsk hat mot ”hovedstaden” og dens vesen – ja så har man klart å vekke til live en sympati hos ”folk flest” som ulykkene i Russland og Pakistan tydeligvis ikke vekker. Den gang man fikk elektrisitet her i landet var det nok dem som klaget over de fæle stolpene som sto langs veien i det fagre norske landskap – men det var adskillig flere som gledet seg over å få strøm, elektrisk lys og alt det andre vi tar som en selvfølge. I dag hengir man seg til ”me veit at synden eksisterer men me vil ikkje sjå han i fargar”-syndromet.
Det er trist i en slik situasjon at Jens ikke følger sin beslutning men viker og lover utredning av usynlige alternativer. Det vil for det første åpne for press fra andre områder for å få samme løsning, som kanskje vil bli dyrere enn de berømte mastene. Utredning av alternativer skulle selvsagt allerede vært gjort og resultatene spilt inn i debatten. Men verre er det at han her viker for populistisk press uten å presisere klart at for å oppnå målet (strøm til Vestlandet) må man finne et rimelig middel (strømkabler og master) – og at verken elektrisiteten eller lyspæren lar seg avoppfinne.
mandag 9. august 2010
Den dagen Bjarne Håkon ble lobbyist
En av sommerens relativt interessante agurksaker var oppstandelsen rundt Bjarne Håkon Hanssens første jobb for First House der han altså ga råd om hvordan private barnehager skulle kunne drive effektiv lobbying mot den rødgrønne regjeringens politikk nettopp på området private barnehager. Det pikante ved affæren var at Bjarne Håkon hadde vært del av det samme regjeringskollegiet som utformet denne politikken. Han har forsvart seg med at han ikke lenger er politiker og derfor må kunne få drive den jobben han faktisk har nå.
Det har vært skrevet nok om dette og saken ble lagt på hylla med kloke kommentarer om at regelverket må bli tydeligere for hva eks-ministre kan tillate seg når det gjelder å gå i mot sin egen politikk. At man kan fortsette å sitte som minister og snu helt rundt på sin egen politikk er det ingen som har kommentert.
Det som ville være interessant i tillegg til debatten om politisk umoral (finnes det politisk moral?!) er å se på saken i lys av norske tradisjoner innen lobbyvirksomhet, eller mangel på dette.
Hvorfor så sterke reaksjoner på Bjarne Håkons umoralske opptreden? La oss se bort fra mannen og ministeren og se på lobbyismen som politisk faktor. I USA har man i lang tid hatt mektige lobbyer som rev til seg eks-politikere i den grad at president Obama har presentert lovgivning som skal begrense anledningen til at politikere kan fremme private saker gjennom sitt etablerte kontaktnett. At politikerne selv er lobbyister for egne lokale interesser er en annen sak. Videre er EU kjent for å ha systematisert et lobbysystem der tusener av interesser er etablert med store og små kontorer ledet av profesjonelle påvirkere som tidligere særlig beleiret Kommisjonens kontorer men nå i like stor grad arbeider mot Europaparlamentet etter at dette har fått større politisk innflytelse. Kommisjonen gjorde grep på 1990 tallet for å rydde opp i dette – på den ene siden opplevde Kommisjonen at de trengte lobbyistene fordi de selv var for få (tross euroskeptikernes påstander om et ”enormt” byråkrati) til å kunne ha oversikt over alle aspekter, på den annen side talte interessene med så mange tunger at det var vanskelig å opprettholde et konstruktivt system. Resultatet var at man oppfordret interessegrupperingene til å kombinere seg og i størst mulig grad tale på vegne av så mange beslektede interesser som mulig. Et typisk resultat var lobbyen av sosialt vanskeligstilte grupper i samfunnet (kvinner, innvandrere, folk med ulik seksuell legning og personer med nedsatt funksjonsevne) som samlet grupper som ofte taler hver sin separate sak men sjelden sammen. Resultatet var de nye antidiskrimineringslovene som stadig lages av EU.
I Norge har man ikke hatt tradisjon for dette. Typisk er det at før folkeavstemningene om EU medlemskap i 1994 hadde Sverige ca 500 lobbyister på plass i Brussel, mens Norge knapt hadde ti. Dette ble kommentert med at dersom vi kom inn i EU ville vi nok få oppfylt våre interesser ”slik vi hadde rett til”. Men dette betyr ikke at Norge er så gjennomregulert at enhver får det hun har rett til og at ingen interessepolitikk derfor er nødvendig. Det betyr at man har gjort seg vant med det som den første maktutredningen kalte ”den segmenterte stat” – organiseringen av det norske samfunn i ”segmenter” av faste samtale- og forhandlingspartnere innen de ulike sektorer av samfunnet, for eksempel Landbruksdepartementet og landbruksorganisasjonene, Kommunaldepartementet og KS og så videre. Disse segmentene fungerte trygt og godt – for de som var medlem av dem, mens andre som falt utenfor hadde veldig vanskelig for å komme særlig meget til orde. Dette er et mer demokratisk system enn det fascistiske korporative samfunn der staten kontrollerte korporasjonene av næringslivet, men det kan kalles mindre demokratisk enn et ”fritt for alle” lobbysystem selv om ressursene selvsagt vil ha mye å si for hvor stor innflytelse lobbyen vil få. Men innflytelse i politikk beror på mange faktorer jeg ikke går inn på her.
Det er dette lobbysystemet som nå har gjort sitt inntog i vårt fedreland og det kan synes like vanskelig og uvant å erkjenne det, som det er å forstå at man må delta i EU systemet for å få innflytelse på beslutningsprosessen der! Kontorer som First House kalles rådgivningskontorer men deres rolle er å bistå interesser av ulik art i å påvirke politikerne og beslutningsprosessen i lobbyisme. Dette må vi venne oss til selv om det nok særlig blir et problem for de ”gamle etablerte” medlemmene i de etablerte ”segmentene”. At de som er best kjent med de politiske irrganger i det norske politiske system, som Bjarne Håkon, blir særlig ettertraktet i dette systemet er ikke mer overraskende enn at for eksempel en journalist blir ansatt som medieansvarlig i en bedrift eller organisasjon. At det er et spørsmål om hans politiske (personlige?) moral å gå imot en politikk han selv var med å utforme for å tjene lønna hos sin nye arbeidsgiver blir etter min oppfatning å sette seg på en veldig høy hest, selv om episoden neppe øker respekten for politikerne som helhet.
Det har vært skrevet nok om dette og saken ble lagt på hylla med kloke kommentarer om at regelverket må bli tydeligere for hva eks-ministre kan tillate seg når det gjelder å gå i mot sin egen politikk. At man kan fortsette å sitte som minister og snu helt rundt på sin egen politikk er det ingen som har kommentert.
Det som ville være interessant i tillegg til debatten om politisk umoral (finnes det politisk moral?!) er å se på saken i lys av norske tradisjoner innen lobbyvirksomhet, eller mangel på dette.
Hvorfor så sterke reaksjoner på Bjarne Håkons umoralske opptreden? La oss se bort fra mannen og ministeren og se på lobbyismen som politisk faktor. I USA har man i lang tid hatt mektige lobbyer som rev til seg eks-politikere i den grad at president Obama har presentert lovgivning som skal begrense anledningen til at politikere kan fremme private saker gjennom sitt etablerte kontaktnett. At politikerne selv er lobbyister for egne lokale interesser er en annen sak. Videre er EU kjent for å ha systematisert et lobbysystem der tusener av interesser er etablert med store og små kontorer ledet av profesjonelle påvirkere som tidligere særlig beleiret Kommisjonens kontorer men nå i like stor grad arbeider mot Europaparlamentet etter at dette har fått større politisk innflytelse. Kommisjonen gjorde grep på 1990 tallet for å rydde opp i dette – på den ene siden opplevde Kommisjonen at de trengte lobbyistene fordi de selv var for få (tross euroskeptikernes påstander om et ”enormt” byråkrati) til å kunne ha oversikt over alle aspekter, på den annen side talte interessene med så mange tunger at det var vanskelig å opprettholde et konstruktivt system. Resultatet var at man oppfordret interessegrupperingene til å kombinere seg og i størst mulig grad tale på vegne av så mange beslektede interesser som mulig. Et typisk resultat var lobbyen av sosialt vanskeligstilte grupper i samfunnet (kvinner, innvandrere, folk med ulik seksuell legning og personer med nedsatt funksjonsevne) som samlet grupper som ofte taler hver sin separate sak men sjelden sammen. Resultatet var de nye antidiskrimineringslovene som stadig lages av EU.
I Norge har man ikke hatt tradisjon for dette. Typisk er det at før folkeavstemningene om EU medlemskap i 1994 hadde Sverige ca 500 lobbyister på plass i Brussel, mens Norge knapt hadde ti. Dette ble kommentert med at dersom vi kom inn i EU ville vi nok få oppfylt våre interesser ”slik vi hadde rett til”. Men dette betyr ikke at Norge er så gjennomregulert at enhver får det hun har rett til og at ingen interessepolitikk derfor er nødvendig. Det betyr at man har gjort seg vant med det som den første maktutredningen kalte ”den segmenterte stat” – organiseringen av det norske samfunn i ”segmenter” av faste samtale- og forhandlingspartnere innen de ulike sektorer av samfunnet, for eksempel Landbruksdepartementet og landbruksorganisasjonene, Kommunaldepartementet og KS og så videre. Disse segmentene fungerte trygt og godt – for de som var medlem av dem, mens andre som falt utenfor hadde veldig vanskelig for å komme særlig meget til orde. Dette er et mer demokratisk system enn det fascistiske korporative samfunn der staten kontrollerte korporasjonene av næringslivet, men det kan kalles mindre demokratisk enn et ”fritt for alle” lobbysystem selv om ressursene selvsagt vil ha mye å si for hvor stor innflytelse lobbyen vil få. Men innflytelse i politikk beror på mange faktorer jeg ikke går inn på her.
Det er dette lobbysystemet som nå har gjort sitt inntog i vårt fedreland og det kan synes like vanskelig og uvant å erkjenne det, som det er å forstå at man må delta i EU systemet for å få innflytelse på beslutningsprosessen der! Kontorer som First House kalles rådgivningskontorer men deres rolle er å bistå interesser av ulik art i å påvirke politikerne og beslutningsprosessen i lobbyisme. Dette må vi venne oss til selv om det nok særlig blir et problem for de ”gamle etablerte” medlemmene i de etablerte ”segmentene”. At de som er best kjent med de politiske irrganger i det norske politiske system, som Bjarne Håkon, blir særlig ettertraktet i dette systemet er ikke mer overraskende enn at for eksempel en journalist blir ansatt som medieansvarlig i en bedrift eller organisasjon. At det er et spørsmål om hans politiske (personlige?) moral å gå imot en politikk han selv var med å utforme for å tjene lønna hos sin nye arbeidsgiver blir etter min oppfatning å sette seg på en veldig høy hest, selv om episoden neppe øker respekten for politikerne som helhet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
