Regjeringens handlingsplan for universell utforming 2015-2019

Regjeringens handlingsplan for 2015-2019 ble lagt frem av barne- likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne på en innspillskonferanse i regi av Norsk Design- og Arkitektursenter (DOGA) den 29. januar 2016. Velferdsteknologi har en sentral plass i handlingsplanen. Undertegnede holdt innlegg om standarder som redskap for å oppnå universell utforming av velferdsteknologi, og om rapportene som vi i Standard Norge har utviklet om dette temaet. Lenke til innlegget mitt finner du nederst i artikkelen.

Standardisering
Handlingsplanen for universell utforming inkluderer blant tiltakene standardisering som et sektorovergripende tiltak (SO2). Planen legger vekt på at «standarder som gir faglige råd og retningslinjer for hvordan universell utforming skal gjennomføres på ulike områder representerer viktig veiledningsmateriale». Standard Norges arbeid med standarder for universell utforming og hvordan disse prosjektene bringer sammen ulike interesser omtales også, ved siden av omtale av SAGA arbeidet. Handlingsplanen bekrefter at arbeidet skal videreføres og at det i tillegg vil bli vurdert nærmere standarder på området hverdagsteknologi, velferdsteknologi og forbrukerprodukter. Videre vurderes det å «iverksette FoU-prosjekter som kan bidra til å avklare funksjonskrav om universell utforming og tilgjengelighet. Arbeidet koordineres med aktuelle departementer og direktorater». Dette tiltaket har Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet som ansvarlig fagdepartement.

Innholdet i handlingsplanen
Handlingsplanen er inndelt i fagkapitler, med en generell innledning om universell utforming og betydningen av dette for bl.a. å få flere i arbeid og utdanning med den samfunnsøkonomiske gevinsten dette innebærer. Bl.a. heter det at «beregninger viser at det vil gi en samfunnsøkonomisk gevinst på 13 mrd. kroner over en ti-års periode dersom arbeidsdeltakelsen blant funksjonshemmede øker med 5 %. Det vil gi en besparelse på de offentlige budsjetter på 10 mrd. kroner.» Som eksempel på samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak nevnes installasjon av heis i eksisterende leilighetsbygg; universell utforming av busser og holdeplasser og tilgjengelighetstiltak i bygninger og uteområder. Videre pekes det på behovet for å samordne innsatsen systematisk gjennom en handlingsplan, som virkemiddel for å følge opp nye områder som IKT og velferdsteknologi.

Nasjonale mål og strategier for universell utforming er også gjengitt innledningsvis i planen; en visjon om et samfunn der alle kan delta – i tråd med FN-konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne, som Norge har ratifisert.

IKT og velferdsteknologi
Første fag- og satsingsområde for tiltak er IKT og velferdsteknologi. Innledningsvis nevnes det at det arbeides med en ny stortingsmelding for nasjonal IKT politikk, med fokus på å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. Universell utforming er en sentral del av IKT-prioriteringene i offentlig sektor. Et konkret mål er at i løpet av fem år skal antallet som ikke er på nett være halvert, fra 270 000 til 135 000. Videre foreslår regjeringen av plikten til universell utforming av IKT også skal dekke opplærings- og utdanningssektoren. – Dette er positivt ettersom det området i dag bare krever individuell tilrettelegging, og dersom krav til universell utforming svekkes i lov om offentlige anskaffelser ville ellers sektoren være svekket i forhold til universell utforming.
Informasjons- og kommunikasjonsteknologi

Tiltak i handlingsplanen som berører IKT omfatter 14 ulike tiltak:
• Utvide virkeområdet til forskrift om universell utforming av IKT til også å omfatte utdanningssektoren. Dette vil være en viktig utvikling for å hindre at mange elever og studenter ekskluderes fra å ta del i IKT-basert utdannelse på like vilkår.
• Utvikle regelverk innen universell utforming og IKT – det nevnes at Difi er i gang med å evaluere standardene i dagens forskrift for automater og at det er aktuelt å vurdere eventuelle andre standarder for nettløsninger. Siden nåværende forskrift ble utarbeidet er det kommet så vel nasjonal som europeisk standard for universell utforming av automater og nettløsninger.
• Program for økt digital deltakelse og kompetanse (Digitel 2017) skal styrke samarbeidet mellom offentlige virksomheter, IKT-næringen og frivillige organisasjoner.
• Tilsyn med virksomheter som har nye IKT-løsninger rettet mot allmenheten skal kontrollere at disse etterlever lov- og forskriftskravene om universell utforming.
• Områdeovervåking, indikatorer og statistikk skal skaffe oversikt over status for universell utforming i offentlig og privat sektor, som grunnlag for utforming av fremtidig politikk og regelverk.
• Informasjon og veiledning for å oppnå digitale løsninger for alle skal formidles av Difi, for virksomheter og interesseorganisasjoner.
• eLæring på området universell utforming av IKT gjennom en nettside (universell utformings-skolen) laget av Difi i 2013.
• Videreutvikling av UnIKT, som er et nettverks- og tilskuddsprogram (tidligere IT-Funk under Norges Forskningsråd) som administreres av Bufdir/Deltasenteret. Standard Norge har tidligere fått finansiert en utredning om universell utforming og velferdsteknologi over dette programmet.
• Talegjenkjenningsverktøy på norsk er et tiltak for utvikling av teknologi som gjør det mulig å styre datamaskiner og diktere tekst ved hjelp av tale. Dette er et område der standardisering vil være et viktig verktøy.
• Prøveordning med ikke-verbal kommunikasjon mellom nødmeldesentralene, rettet i første omgang mot døve og hørselshemmede.
• Universell utforming av statlige nettsteder og automater vil omfatte en rekke tiltak i regi av bl.a. Tolldirektoratet, Brønnøysundregistrene, Kulturdepartementet og andre.
• Universell utforming av NRKs samlede allmenkringkastingstilbud vil omfatte kvantitative krav til tegnspråk, lydtekst og synstolking.
• Bedre tilgjengelighet for publikum til audiovisuelle produksjoner omfatter krav til teksting av all norsk film uavhengig av format og plattform, og krav om synstolking av filmer som mottar statstilskudd.
• Bedre tilgjengelighet til Bokhylla og annet innhold i Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek, for synshemmede, dyslektikere og andre brukere av Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek.

Standard Norges standarder blir relevante for dette arbeidet, bl.a. NS 11021 Universell utforming - Tilgjengelige elektroniske tekstdokumenter - Krav til utforming, oppmerking og filformater, NS 11022 Universell utforming - Automater for allmenn bruk - Krav til fysisk utforming og brukerdialog og NS-EN 301549 Tilgjengelighetskrav som er relevante for offentlig anskaffelse av IKT-produkter og -tjenester i Europa.

Velferdsteknologi
Når det gjelder velferdsteknologi defineres dette som «teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet.» Involvering og bedre behandling av pasienter gjennom bruk av velferdsteknologi vektlegges, f.eks. nettbrett og mobile sensorer for kronikere. Imidlertid er omtalen av velferdsteknologi også preget av helseaspektene, og målgruppene eldre og pasientgrupper, heller enn bruk av teknologien for å skape bedre inkludering av personer med funksjonsnedsettelser.

Området velferdsteknologi omfatter fire tiltak:
• Innarbeide anbefalinger for universell utforming inn i «Samveis veikart for tjenesteinnovasjon – velferdsteknologi» som er Helsedirektoratets veiledning for tjenestene i å ta velferdsteknologiske løsninger aktivt i bruk, og en sentral del av direktoratets strategi. Universell utforming er relevant for både de tekniske løsningene og for utforming av tjenester. Standard Norge har bidratt med flere rapporter om denne tematikken i 2015.
• Selvdeklareringsordning M-Helse gjelder det økende antall apper som brukes til helserelaterte formål. Det er viktig at verktøyene er sikre i bruk og ordningen skal bidra til dette, det skal vurderes om universell utforming bør være en del av ordningen.
• Forbrukerinformasjon om hverdagsteknologi og praktiske løsninger skal gi oversikt over produkter og bruksområder, herunder pilotprosjekter og utredninger.
• Anbefalinger og standardisering av brukergrensesnitt gjelder produkter og systemer for velferds- og hverdagsteknologi og kommunikasjon mellom dem slik at de kan brukes sammen. Det er avgjørende at retningslinjer utarbeides for å sikre universell utforming, slike retningslinjer skal utarbeides av Helsedirektoratet i samarbeid med Bufdir/Deltasenteret.

Bygg og anlegg, transport, uteområder og digital kommunikasjon
Dette er det andre satsingsområdet i handlingsplanen. Områdene er grunnleggende for likeverdig tilgang for alle til arbeid, utdanning og sosialt liv. Som eksempel på ting som er oppnådd nevnes at volumet av offentlige bygninger med tilgjengelig atkomst (ikke universell utforming) for bevegelseshemmede er økt fra 4 % til 7% fra 2013-2014 - en positiv utvikling, men det viser også hvor mye arbeid som gjenstår for å oppnå målsettingen om et Norge som er universelt utformet innen 2025.

Av andre pågående arbeider nevnes Miljødirektoratets Nærmiljøsatsing og Nasjonal transportplan. Tiltak på de forskjellige områdene under dette satsingsområdet omfatter:
Bygg og anlegg
• Ny handlingsplan for universell utforming i Statsbygg skal gjelde for perioden 2015-2020 for å sikre universell utforming av arbeids- og publikumsbygg innen 2025.
• Forskrift om tekniske krav til byggverk stiller krav om universell utforming av publikumsbygg, arbeidsplasser, anlegg og uteområder, mens det stilles tilgjengelighetskrav til boliger, ifølge handlingsplanen.
• Husbankens grunnlån er et annet løpende tiltak som skal fremme boligkvaliteter som tilgjengelighet og universell utforming.
• Husbankens tilskudd til tilpasning av bolig skal også bidra til at personer med funksjonsnedsettelser kan få tilpasset boligen, basert på økonomisk behovsprøving.
• Husbankens tilskudd til heis og tilstandsvurdering er et annet løpende tiltak.
• Husbankens Kompetansetilskudd til bærekraftig bolig- og byggekvalitet skal bidra til flere miljø- og energivennlige og universelt utformede boliger, bygninger og uteområder.
• Husbankens investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser skal bidra til økt tilbud av sykehjemsplasser og omsorgsboliger, og tilskudd krever at plassene er universelt utformet.
• Informasjon om universell utforming foreligger på Husbankens og DiBK nettsider
• Statens byggeskikkpris går til tiltak som bl.a. oppfyller krav til universell utforming.

Standarder for universell utforming av bygninger, NS 11001-1 og NS 11001-2 vil være sentralt i sammenheng med disse tiltakene.

Planlegging og uteområder
• Tilskudd til lokal planlegging og universell utforming er rettet inn mot forskning, kompetanseutvikling og god praksis i planlegging.
• Bærekraftig byutvikling og områdesatsing i byer omfatter universell utforming, bl.a. for å få bedre fysiske omgivelser og deltakelse i nærmiljøet.
• Universell utforming i planbehandling skal vurdere fylkesmennenes og fylkeskommunenes oppfølging av universell utforming i planveiledningen og –behandlingen.
• Universell utforming i geografiske informasjonssystemer er et tiltak under Statens kartverk og omfatter bl.a. Tilgjengelighetsportalen, matrikkelen og inkludering i Felles kartdatabase. Et indikatorsett for universell utforming i stedfestet informasjon utvikles, med registrerte data om universell utforming.
• Sikring av viktige friluftsområder omfatter bl.a. tiltak for å bedre tilgjengeligheten for personer med funksjonsnedsettelser.
• Universell utforming av viktige friluftsområder omhandler tilskuddsordningen «Tiltak i statlig sikrede friluftslivsområder» der fysiske hindringer skal reduseres.
• Tilskudd til friluftsaktiviteter er en tilskuddsordning for aktiviteter som er lite ressurskrevende og lett tilgjengelig for ulike brukergrupper.
• Formidling av resultater fra nærmiljøsatsing er et tiltak i regi av Miljødirektoratet som omfatter tilrettelegging for alle.

Standard Norges standard og veiledere for universell utforming av opparbeidete uteområder, NS 11005, blir sentral for mange av disse tiltakene.

Transport
Tiltak på området transport og universell utforming omfatter flere tiltak:
• Sammenhengende reisekjeder er et samarbeid mellom Avinor, Jernbaneverket og Statens vegvesen der tiltak gjennomføres innenfor den enkelte transportsektor og på tvers av sektorer og forvaltningsnivå, i forbindelse med bl.a. knutepunkter.
• Kompetanse og forskning er også et tverrsektorielt samarbeid for kompetanseheving og forskning om universell utforming.
• Drift av infrastruktur og utbedring av mindre hinder er et tverrsektorielt tiltak for å prioritere kostnadseffektive tiltak for utbedring av mindre hindringer som gir bedre tilgjengelighet i perioden.
• Planlegging og gjennomføring av prosjekter er løpende tiltak der man skal ha rutiner for gjennomgang av universell utforming i prosjekter, bl.a. for å sikre at leverandører har tilstrekkelig kompetanse.
• Kjøp av transporttjenester gjelder oppfølging av universell utforming i forbindelse med anskaffelser.
• Ikt, informasjon og kundetjenester er tiltak for universell utforming på områdene, spesielt informasjonsformidling.
• Nettverk universell utforming for regional og kommunal transport administreres av Bufdir ved Deltasenteret og BLD for å bidra til universelt utformet kollektivtrafikk.

Sektorovergripende tiltak
Disse tiltakene omfatter flere samfunnsområder. Tiltakene er i regi av BLD og omfatter:
• Nyskapingsprogram for universell utforming skal bidra til bedre brukerbehovsbasert design og foregår i regi av Norsk design- og arkitektursenter.
• Utvikling av universell utforming i standarder gjelder videreføring av tiltak i regi av Standard Norge, bl.a. SAGA sekretariatet og utvikling av nye standarder bl.a. på området velferdsteknologi, hverdagsteknologi og forbrukerprodukter. Det vurderes å iverksette FoU prosjekter for å avklare funksjonskrav om universell utforming og tilgjengelighet.
• Kompetansehevingsprogram i utdanninger ved universiteter og høyskoler er en videreføring av program for utvikling av universell utformingsundervisning.
• Handlingsrom for å utvikle et universelt utformet samfunn er en strategi for bevisstgjøring i samfunnssektorene om konsekvenser av aldringen av befolkningen, og hvordan man skaper løsninger gjennom universell utforming. Bl.a. skal det gjennomføres en utredning bygget på scenarioteknikker i regi av Bufdir v/Deltasenteret.
• Nettverkssamarbeid i kommuner og fylker skal opprettes for å øke kompetansen på universell utforming, ledet av KS.

Blant Standard Norges produkter som er relevant på dette området er informasjonsportalen www.reisekjeden.no, og standardene NS 11022 Universell utforming -
Automater for allmenn bruk - Krav til fysisk utforming og brukerdialog, som bl.a. omhandler billettautomater.

Hovedinntrykk
Det står mye interessant i handlingsplanen, og det er spennende at velferdsteknologi og hverdagsteknologi nå er blitt en del av den. Det er imidlertid ikke klart hvordan man skal sikre at det tas hensyn til universell utforming i den offentlige politikken på områdene. Det er derfor viktig at det blir laget klare retningslinjer for hvordan man inkluderer dette aspektet for eksempel ved offentlige anskaffelser av tekniske løsninger.
Mange av tiltakene er egentlig en oppramsing av ordninger som allerede er i gang, men det er ikke noe nytt i offentlige handlingsplaner. Det er bra at den nåværende regjeringen publiserer dette dokumentet, i en tid der mange tiltak går ut på å "forenkle" det eksisterende regelverket. Eksempler er som kjent de svekkede kravene til universell utforming av nye boliger, og forslaget om å ta krav om universell utforming ut av lov om offentlige anskaffelser. Handlingsplanen viser også at det gjenstår mye arbeid for å nå det tidligere målet om et Norge universelt utformet i 2025.

Les Regjeringens handlingsplan for universell utforming 2015-2019 her: https://www.regjeringen.no/contentassets/b335313065f440f6bd7cc203a8e0ce2d/regjeringens-handlingsplan-for-universell-utforming-2015-2019-1.pdf. Se innlegg fra meg på Norsk Designsenters innspillskonferanse om universell utforming og velferdsteknologi:https://vimeo.com/154021865.

EUs tilgjengelighetsdirektiv er presentert

Disability should not be a barrier to full participation in society, nor should the lack of EU common rules be a barrier to cross-border trade in accessible products and services. With this Act, we want to deepen the internal market and use its potential for the benefit of both companies and citizens with disabilities. In fact, we may all benefit from it

Marianne Thyssen, European Commissioner for Employment, Social Affairs, Skills and Labour Mobility

Innledning
Det regnes i dag med at det er rundt 80 millioner innbyggere i EU som har ulike former for nedsatt funksjonsevne. Det er forventet at i 2020 kan rundt 120 millioner ha ulike former for utfordringer. EU vil svare på de utfordringer som dette gir med lovfestede krav til universell utforming av bestemte produkter og tjenester, for å skape bedre bevegelighet av produkter og tjenester i det indre marked. Dette vil være til fordel for så vel produsenter og leverandører som forbrukere.

Standard Norge har gjennom arbeidet i SAGA (CEN/BT/WG 213 Strategic Advisory Group Accessibility) vært en viktig premissleverandør for forarbeidet til Europakommisjonen i utarbeidelsen av direktivet. I 2012 utarbeidet Standard Norge som sekretariat for SAGA høringskommentarene på vegne av CEN og CENELEC til Kommisjonens høringsrunde der det ble foreslått å igangsette arbeid med et tilgjengelighetsdirektiv. Således har Standard Norge vært en aktiv pådriver i det europeiske arbeidet med å styrke tilgjengelighet og universell utforming gjennom lovgivning, bl.a. gjennom arbeidet med CEN og CENELECs høringssvar til Europakommisjonens høring om forslag til tilgjengelighetsdirektivet i 2012. Her ble det bl.a. meldt at det er behov for økt politisk støtte til universell utforming på nasjonalt og europeisk nivå; at det er behov for et brukervennlig rammeverk (politisk og administrativt) for å oppmuntre offentlig sektor til å gjennomføre nye tiltak; at det er behov for europeiske standarder som et viktig redskap; behov for proaktiv planlegging og bygningskontroll som igjen krever standarder for universell utforming, og at man bør støtte utdanning i universell utforming og tilgjengelighet i design. (CEN/BT/WG 213 N015).

Bakgrunn
Europakommisjonens direktiv skal sikre likeverdig tilgang til varer og tjenester for alle, gjennom krav til tilgjengelighet og universell utforming. De produktene og tjenestene som er dekket av direktivet omfatter banktjenester; datautstyr og operativsystemer; minibanker, billett- og innsjekkingsautomater; telefon- og mobilutstyr; TV utstyr relatert til digitale fjernsynstjenester; telefonitjenester og relatert utstyr; audiovisuelle medietjenester (AVMS) og relaterte tjenester; transporttjenester for fly-, buss-, tog- og maritim persontransporttjenester, samt e-bøker og e-handel.

Det gis funksjonelle krav til slike produkter og tjenester. Når det gjelder produktkrav gjelder disse brukergrensesnittet – for eksempel alternativ til tale for kommunikasjon, fleksibel forstørrelse og justering av kontrast samt brukerkontroll over lydstyrke. Når det gjelder tjenester er det for eksempel et krav at brukere skal ha valgmuligheter for å tilegne seg innholdet på et nettsted, bruke funksjonene og forstå innholdet og strukturen for å kunne navigere mellom sidene.

Organisasjoner av personer med funksjonsnedsettelser, for eksempel European Disability Forum, er positive til den nye lovgivningen som er felles for Europa og skal gi likeverdig tilgang til varer og tjenester. Dagens situasjon, der hvert EØS land har egen tilgjengelighetslovgivning uten samordning, er det ofte et problem for produsenter som spesialiserer seg på produksjon og salg av tilgjengelige produkter i andre land, og for kundegrupper som ønsker og har behov for slike produkter. Organisasjonene håper at tilbudet vil bli bedre og bredere med den nye lovgivningen.

Innholdet i direktivet
Direktivet er inndelt på alminnelig måte, med et forklarende memorandum, en preambel eller fortale og så selve direktivteksten med lovbestemmelser.

Memorandumet er en beskrivelse av rammene rundt direktivet, formålet, teknisk bakgrunn, politisk bakgrunn, sammenhengen med annen EU politikk, beskrivelse av konsultasjonsprosessene som gikk forut for direktivforslaget og juridiske og økonomiske betraktninger.
I preambelen eller fortalen til direktivet tar man opp bakgrunn og formål med forslaget. Dette omfatter den juridiske forankringen til direktivet, som omfatter:
• Artikkel 114 Harmonisering av medlemsstatenes
lovgivninger vedr. det indre markeds funksjon
• EUs Charter for grunnleggende rettigheter
• FN Konvensjonen for rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne

Dette utgjør i seg selv en viktig historisk utvikling for EU. Når det gjelder Artikkel 114 i Traktaten om den Europeiske Unions Funksjonsmåte, tar denne opp harmonisering av nasjonal lovgivning på saker som gjelder det indre marked. Dette betyr at man som del av den alminnelige lovgivningsprosedyren i EU i størst mulig grad skal tilnærme de ulike nasjonale lovgivningene for å fjerne barrierer mot at det indre marked skal fungere best mulig. Dette er en viktig endring i forhold til tidligere rettighetslovgivning i EU som var underlagt regelen om enstemmige beslutninger – dvs. at det var nok at ett medlemsland nedla veto mot et lovforslag til at dette forslaget stoppet helt opp. Den nye tilnærmingen betyr at tilgjengelighetslovgivningen skal vedtas ved flertallsavgjørelser og at Europaparlamentet og Rådet er likestilt og må bli enige før direktivet blir vedtatt.

Når det gjelder EUs Charter for grunnleggende rettigheter er dette også et viktig grunnlag for bl.a. antidiskrimineringslovgivning overfor personer med nedsatt funksjonsevne, og referansen til charteret viser at man legger vekt på rettighets- og antidiskrimineringsaspektet når man nå foreslår en ny tilgjengelighetslovgivning i EU.

Når det gjelder FN Konvensjonen er denne også sentral, ettersom det er den første FN Konvensjonen som EU har ratifisert, og derfor må tilpasse EU-lovgivningen til de bestemmelser som står i konvensjonen, herunder krav til universell utforming.

Preambelen tar videre opp forholdet til det kommende direktivet om universell utforming av IKT. Dette gjelder bl.a. at eHandel på offentlige nettsider som ikke er dekket av det kommende IKT-direktivet, skal være dekket av dette direktivet. Dette er for å sikre at netthandel med produkter og tjenester skal være tilgjengelig for alle uansett om det gjelder offentlige eller private nettsider.
Videre er det kopling til direktivene for offentlige anskaffelser for å sikre at krav om universell utforming ivaretas ved tekniske spesifikasjoner og tekniske og funksjonelle krav ved konsesjoner, arbeid og tjenester relevant for den offentlige anskaffelsessektoren.

Alle økonomiske aktører som opererer i leverandør- og distributørsektoren skal sikre at de bare leverer produkter som samsvarer med kravene i det nye direktivet.
Kravene begrenses ved bestemmelser om uforholdsmessig byrde på økonomiske aktører, eller ved at produkter og tjenester må endres i omfattende grad som følge av kravene i direktivet. Man skal med andre ord vurdere hvor stor byrde etterfølgelse av krav om universell utforming av produkter og tjenester utgjør en for stor økonomisk byrde for produsenter, f.eks. små og mellomstore bedrifter ut fra særlige vurderinger.
Man skal også ta i betraktning administrative byrde for små og mellomstore bedrifter. Det skal etableres sikkerhetsklausuler for disse bedriftene heller enn å gi generelle unntak for dem.
Videre tar direktivet opp CE-merking for universell utforming, som en indikator på at et produkt oppfyller kravene i direktivet.

Direktivteksten er inndelt i kapitler og artikler.
Kapittel I Generelle bestemmelser angir omfanget av direktivet når det gjelder typer produkter og tjenester i Artikkel 1, herunder:
• selvbetjeningsterminaler (billettautomater, innsjekkingsautomater og uttaksautomater)
• teknisk computerutstyr knyttet til telefonitjenester som forbrukere har tilgang til
• teknisk computerutstyr knyttet til audiovisuelle medietjenester som forbrukere har tilgang til
• telefonitjenester
• audiovisuelle tjenester
• transporttjenester for fly-, buss,- tog- og sjøgående transport
• banktjenester
• eBøker
• eHandel
• Offentlige kontrakter og konsesjoner
• forberedelse og implementering av programmer innen rammen av EUs Regionale Utviklingsfond; Sosialfond; Samhørighetsfond, Landbruksfondet for jordbruksutvikling og det Europeiske Maritime og Fiskerifondet
• anbudsprosedyrer for kollektivtransport på vei og jernbane
• transportinfrastruktur

Artikkel 2 omfatter definisjoner, herunder av tilgjengelighet og universell utforming (se neste avsnitt). Det er verdt å merke seg at direktivet inneholder en definisjon av universell utforming, ikke bare av tilgjengelighet som har dominert til nå.

Kapittel II Tilgjengelighetskrav og fri bevegelighet omfatter:

Artikkel 3 Krav til tilgjengelighet som gjentar de temaene som er anført i Artikkel 1, og kravene til universell utforming.

Artikkel 4 Fri bevegelighet krever at medlemslandene ikke skal hindre tilgang til produkter og tjenester som følger kravene i dette direktivet på grunn av tilgjengelighetshensyn.

Kapittel III Økonomiske operatørers forpliktelser tar opp følgende:
Artikkel 5 Produsentenes forpliktelser omtaler produsentenes ulike forpliktelser mht. å sikre at produktene deres er utformet og produsert i henhold til de kriteriene som er anført i Artikkel 3. Produsenter skal avgi en egenerklæring for EU om konformitet med kravene, og CE-merke produktene. Endringer i produktdesign eller egenskaper og endringer i harmoniserte standarder eller andre tekniske spesifikasjoner som er relevant for egenerklæringene skal følges opp. Produsenter skal sørge for at produktene er merket for identifikasjon og sørge for at produktene deres har brukerveiledning og sikkerhetsinformasjon i et lettforståelig språk, i henhold til medlemsstatenes bestemmelser. Interessant er også pkt. 8 i artikkelen som krever at produsenter som mener at et produkt de markedsfører ikke samsvarer med kravene i direktivet umiddelbart skal sørge for at produktet oppfyller kravene, eller trekke det tilbake. Dersom produktet utgjør en risiko hva tilgjengelighet angår, skal produsenten umiddelbart informere rette myndighet i medlemslandet der produktet produseres og informere om dette.

Artikkel 6 Autoriserte representanter omhandler at produsentene kan utnevne en bemyndiget representant som kan utføre de oppgavene som er gitt representanten, f.eks. å fremskaffe dokumentasjon om et produkt oppfyller kravene og samarbeide med de nasjonale myndighetene.

Artikkel 7 Importørenes forpliktelser tar opp importørenes ansvar for bare å ta inn produkter som tilfredsstiller kravene i direktivet. De skal kontrollere at dokumentasjonen er i orden når det gjelder overensstemmelse med kravene om universell utforming, at produktene har CE-merking og korrekt dokumentasjon av dette. Importører skal ikke sende produkter som ikke oppfyller kravene i Artikkel 3 på markedet. De har også plikt til å ha et register over innkomne klager og over produkter som er trukket tilbake.

Artikkel 8 Distributørenes forpliktelser omfatter å kontrollere at produktene er CE merket, og ikke markedsføre produkter som ikke samsvarer med kravene i direktivet. Dersom distributørene har grunn til å tro at et produkt ikke samsvarer med kravene i direktivet skal de ikke markedsføre det før produktet samsvarer med kravene.

Artikkel 9 Saker der produsentenes forpliktelser er relevant for importører og distributører gjelder de tilfeller der importører og distributører markedsfører et produkt under eget navn eller besørger at produktet samsvarer med kravene i direktivet – de skal da i juridisk forstand også regnes som produsenter.

Artikkel 10 Identifikasjon av økonomiske operatører omhandler økonomiske operatørers plikt til å identifisere overfor myndighetene enhver økonomisk operatør som har levert dem et produkt, og enhver økonomisk operatør de selv har levert et produkt til.

Artikkel 11 Tjenesteyteres forpliktelser er knyttet til deres utforming av, og formidling av tjenester slik at disse tilfredsstiller kravene i direktivet. De skal dokumentere hvordan kravene til tjenester i direktivet er oppfylt, og sørge for at tjenestene de leverer endres for eventuelle tjenesteytelser som ikke er i samsvar med kravene i direktivet.

Artikkel 12 Grunnleggende endringer og uforholdsmessig byrde spesifiserer at tilgjengelighetskraene i Artikkel 3 gjelder i den grad de ikke medfører en betydelig endring i et produkts eller en tjenestes egenskaper. De skal heller ikke medføre en uforholdsmessig økonomisk byrde for de økonomiske operatørene. For å bedømme om det foreligger en uforholdsmessig byrde skal man ta følgende i betraktning: de økonomiske operatørenes størrelse, ressurser og særart; de estimerte kostnader og gevinster for de økonomiske operatørene i forhold til gevinst for personer med funksjonsnedsettelser, mht. hyppighet og varighet av bruken av angjeldende produkt eller tjeneste. Dersom finansieringen av produktet eller tjenesten kommer fra andre kilder – offentlige eller private – enn operatøren selv, foreligger det ikke en uforholdsmessig byrde. Det er den økonomiske operatøren som skal bedømme om overholdelse av direktivets krav medfører omfattende endring eller uforholdsmessig byrde. De skal notifisere medlemstatens relevante myndigheter om dette, små operatører er ikke forpliktet til dette, men til å kunne dokumentere på oppfordring.

Kapittel IV Harmoniserte standarder, felles tekniske spesifikasjoner og konformitet av produkter og tjenester tar opp følgende:

Artikkel 13 Forutsetning om samsvar omhandler produkter og tjenester som er i samsvar med harmoniserte standarder eller deler av slike, som er referert til i EF-Tidende, skal antas å være i overensstemmelse med tilgjengelighetskravene som er referert til i Artikkel 3, og som er angitt i disse standardene.

Artikkel 14 Felles tekniske spesifikasjoner tar opp de tilfeller der det ikke er offentliggjort referanse til harmoniserte standarder i EF-Tidende, og der det trenges mer detaljerte kriterier for tilgjengelighetskravene til produkter og tjenester av hensyn til harmonisering av markedet, I slike tilfeller kan Kommisjonen vedta implementering av lover som fastsetter felles tekniske spesifikasjoner (CTS) for de tilgjengelighetskravene som er anført i Anneks I til direktivet (se dette). Videre skal produkter og tjenester som er i samsvar med CTS som er referert til over anses som å være i samsvar med de tilgjengelighetskravene som er anført i Artikkel 3.

Artikkel 15 EU erklæring om samsvar for produkter beskriver hvordan slike erklæringer skal angi at tilgjengelighetskravene i Artikkel 3 er oppfylt. Dersom det i henhold til Artikkel 12 er unntak, skal det anføres hvilke tilgjengelighetskrav det er gjort unntak for. Anneks III spesifiserer malen som slike erklæringer skal følge, og de skal inneholde de elementer som er angitt i Anneks II til direktivet og jevnlig oppdateres. Erklæringene skal oversettes til det nasjonale språket i medlemslandet. En enkelt erklæring skal gjelde dersom produktet eller tjenesten er berørt av flere EU rettsakter. Når en slik erklæring er avgitt er produsenten ansvarlig for at produktet er i samsvar med kravene.

Artikkel 16 Generelle prinsipper for CE merking av produkter angir at CE merkingen skal følge de generelle prinsippene i Artikkel 30 i Forordning (EC) No 765/2008.

Kapittel V Markedsovervåking, samsvar og felles sikkerhetsprosedyre omhandler:

Artikkel 17 Markedsovervåking av produkter viser til gjeldende regler i Forordning (EC) No 765/2008. Medlemslandene har ansvar for at forbrukerne har tilgang til informasjon om hvordan økonomiske operatører overholder kravene i direktivet, og skal på oppfordring få denne informasjonen i et tilgjengelig format.

Artikkel 18 Oppfylling av krav til tjenester krever at medlemslandene skal innføre, gjennomføre og periodevis oppdatere gode tilfredsstillende prosedyrer for å kontrollere at tjenester overholder kravene i direktivet, vurdere eventuelle unntak, følge opp klager og rapporter om manglende overholdelse av tilgjengelighetskravene etter Artikkel 3, samt verifisere at de økonomiske operatørene har gjort nødvendige tiltak for å overholde kravene. Medlemsstatene skal opprette organ for markedsovervåking og sørge for at publikum er informert om hvilke myndigheter som er ansvarlig for å utføre oppgavene. Disse skal på oppfordring formidle informasjon i et tilgjengelig format.

Artikkel 19 Prosedyre for behandling av produkter som utgjør en tilgjengelighetsrisiko på nasjonalt nivå tar opp oppgavene til markedsovervåkende nasjonale organer når det foreligger mistanke om at et produkt utgjør en risiko relatert til de krav som går frem av dette direktivet. Dersom myndighetene finner at produktet ikke tilfredsstiller kravene i direktivet skal relevante økonomiske operatører foreta tiltak for å bringe produktet i samsvar med direktivets krav. Dersom manglende samsvar ikke er avgrenset til ett land, skal Kommisjonen informeres om evalueringen og de økonomiske operatørene er ansvarlig for å gjennomføre tiltak i alle berørte land for å bringe produktet i samsvar med kravet. Dersom operatøren ikke gjennomfører slike tiltak innen fristen skal myndighetene sørge for at produktet ikke har tilgang på det nasjonale marked.

Artikkel 20 Felles sikkerhetsprosedyre på EU nivå krever at dersom det reises spørsmål om et nasjonalt tiltak eller dersom nasjonale tiltak strider med EU lovgivningen, skal Kommisjonen inngå i dialog med medlemslandet og den eller de relevante økonomiske operatørene i saken. Dersom medlemslandets tiltak godkjennes, skal også andre berørte medlemsland foreta tilsvarende tiltak.

Kapittel VI Tilgjengelighetskrav i annen EU lovgivning omhandler:

Artikkel 21 Anvendelse av tilgjengelighets krav i annen EU lovgivning omhandler tilgjengelighetskrav oppført i Anneks I i direktivet, dette omfatter bl.a. EU direktivene om offentlige anskaffelser og om tildeling av konsesjoner. Det omfatter også forberedelse og gjennomføring av programmer under bl.a. EUs sosialfond og strukturfond, ved anbudsprosesser for passasjertransporttjenester på tog og vei samt infrastruktur knyttet til transport.

Artikkel 22 Uforholdsmessig byrde tar opp krav til tilgjengelighet som utgjør en uforholdsmessig byrde for de myndighetene som skal oppfylle målene om tilgjengelighet. I den sammenheng skal man bedømme størrelsen, ressursene og typen myndighet det gjelder; beregnede kostnader og gevinster for de angjeldende myndighetene og for personer med funksjonsnedsettelser, herunder hvor ofte og i hvilket omfang angjeldende produkt eller tjenester brukes i. Bedømmelsen av uforholdsmessig byrde skal utføres de berørte kompetente myndigheter og avgjørelse skal meddeles Kommisjonen.

Artikkel 23 Felles tekniske spesifikasjoner for annen EU lovgivning sier at samsvar med CTS vedtatt i henhold til Artikkel14 eller deler av denne skal overensstemme med Artikkel 21.
Kapittel VII Gjennomføringsmyndighet og endelige bestemmelser tar opp:
Artikkel 24 Komiteprosedyre tar opp at Kommisjonen skal ha assistanse av en komite i henhold til Forordning (EU) No 182/2011.

Artikkel 25 Gjennomføring krever at medlemslandene skal sikre at tilstrekkelige og effektive midler er tilgjengelige for å sikre at direktivet overholdes. Dette skal omfatte muligheter for at forbrukere skal kunne ta opp saker under nasjonal lovgivning for for retten eller overfor relevante nasjonale myndigheter for å sikre at nasjonal lovgivning som gjennomfører dette direktivet følges; og at det legges til rette for at offentlige eller private virksomheter og organisasjoner som har en legitim interesse skal kunne ta opp saker for retten eller kompetent myndighet for å sikre at kravene i direktivet overholdes.

Artikkel 26 Sanksjoner skal fastsettes av medlemslandene når det gjelder brudd på bestemmelsene i direktivet og sørge for at sanksjoner blir gjennomført. Reglene for sanksjoner skal meddeles Kommisjonen og skal være i henhold til omfanget av manglende overholdelse og antall personer som blir berørt.

Artikkel 27 Transponering omhandler offentliggjøring av lover og reguleringer nasjonalt som gjelder gjennomføring av direktivet. Informasjonen skal meddeles Kommisjonen.

Artikkel 28 Rapportering og gjennomgang tar opp Kommisjonens plikt til å oversende rapport om gjennomføringen av direktivet fem år etter vedtaket av det, og deretter hvert femte år, til Europaparlamentet, Rådet, det Europeiske Økonomiske og Sosiale Råd og Regionkomiteen. Rapporten skal ta opp utviklingen når det gjelder universell utforming av produkter og tjenester i lys av sosial, økonomisk og teknologisk utvikling på området, samt vurdere om det er nødvendig å revidere direktivet. Medlemslandene skal formidle tilsvarende nasjonal informasjon til Kommisjonen som underlag for dennes rapport.

Artikkel 29 Dato for innføring er den 20.dag etter at direktivet er publisert i EF-Tidende.

Artikkel 30 fastsetter at direktivet retter seg mot medlemslandene.
Som vedlegg til direktivet er maler for rapportering osv. som angitt i artiklene.

Hva betyr «accessibility»?
Det som imidlertid er uklart er hva som ligger i lovens «tilgjengelighetsbegrep» - Hvem omfatter det?
I direktivets preambel (fortale) pkt. 25 heter det at:

Accessibility should be achieved by the removal and prevention of barriers, preferably through a universal design or «design for all» approach. Accessibility should not exclude the provision of reasonable accommodation when requested by national or Union law.

Terminologisk er dette noe diffust i norsk sammenheng etter som tilgjengelighet og tilrettelegging i vårt språk regnes som tiltak som er spesielt rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, mens universell utforming er til gode for alle. Kommisjonen anbefaler videre at man bruker en “universell utformingstilnærming” for å oppnå tilgjengelighet.

En annen potensiell problemstilling er punktets annet ledd som sier at tilgjengelighet(skrav) ikke skal utelukke nasjonale eller EU-lovmessige krav om rimelig grad av tilrettelegging. Rimelig tilrettelegging gjelder spesielt der tilgjengelighet/universell utforming for noen kan utgjøre en uforholdsmessig byrde, man kan konkludere med at det her legges opp til skjønnsmessige vurderinger på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå når direktivet skal følges.

Direktivet definerer universell utforming i Artikkel 2 Definitions:

universal design» referred to also as «design for all» means the design of products, environments, programmes and services to be used by all people, to the greatest extent possible, without the need for adaptation or specialised design; «universal design» does not exclude assistive devices for particular groups of persons with functional limitations, including persons with disabilities where this is needed;

Dette er den tilsvarende definisjonen som brukes i FN konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne.

En utfordring ligger i hvilke grupper tilgjengelighet i lovens forstand skal omfatte – personer med fysiske, sensoriske, mentale og intellektuelle funksjonsnedsettelser? Det vil i såfall bety, som det er påpekt bl.a. av European Association of Service Providers For Persons with Disabilities (EASPD), at vi snakker om teknisk tilgjengelighet (fysisk adgang til bygninger, transportmidler osv.), men også personlig assistanse (hjelpere, veiledere), spesielt for de med omfattende funksjonsnedsettelser eller alvorlige intellektuelle funksjonsnedsettelser. En annen kritikk er at det legges opp til (for) stor fleksibilitet når det gjelder medlemslandenes implementering av direktivet, som er et komplekst dokument og dermed kan føre til nye ulikheter i nasjonal og regional gjennomføring.

Plikter som følger av direktivet
EØS landene skal gjennomføre bestemmelsene i direktivet, men kan gjennomføre disse på ulike måter nasjonalt, så lenge man ikke går under de minstekravene som stilles. Direktivet stiller krav til ulike aktører når det gjelder forpliktelser i forbindelse med universell utforming:
• produsenter skal sikre at produktene deres er utformet og produsert i henhold til tilgjengelighetskravene som er stilt i Artikkel 3. Dette gjelder også autoriserte representanter for produsentene (Artikkel 6). Produsenter skal avgi egenerklæring om at produktene samsvarer med tilgjengelighetskravene, og sørge for CE merking. Dette innebærer at det dermed innføres CE merking for utformede produkter.
• Importører
• Distributører/forhandlere
• Tjenesteytere

Gjennomføring i nasjonal lovgivning
Når Kommisjonen, som i dette tilfelle har utarbeidet et nytt forslag, sendes dette parallelt til Rådet og Europaparlamentet. Denne prosedyren, kalt den alminnelige lovgivningsprosedyren, er oppdelt i tre faser: første behandling, andre behandling (også kalt lesninger) og forliksfasen. Prosedyren kan avsluttes i førstebehandling dersom det oppnår enighet om det. (Denne prosedyren er også kjent som medbestemmelsesprosedyren, som gir Europaparlamentet likeverdig medbestemmelsesrett som Rådet). Når Rådet og Europaparlamentet er enige, er forslaget vedtatt. (Dersom de ikke blir enige går forslaget til forlikskomiteen, dersom det ikke oppnås forlik vil forslaget sendes tilbake til Kommisjonen). Det store flertall av rettsakter i EU er imidlertid utfyllende regelverk. Disse vedtas ikke av Europaparlamentet og Rådet, men av Kommisjonen.

Når det gjelder innlemmelse av EØS-regelverk, må EØS-komiteen først fatte en beslutning om å innlemme nye EU-rettsakter i EØS-avtalen, før de kan gjennomføres i norsk rett gjennom lov- eller forskriftsvedtak. De fleste av rettsaktene kan gjennomføres av regjering og forvaltning. Rettsakter som medfører lovendring, økonomiske forpliktelser eller anses som en sak av særlig viktighet, må legges frem for Stortinget. På grunn av prinsippet om enhetlig utvikling av regelverket i EØS, skal en EU-rettsakt i utgangspunktet være gjennomført og tre i kraft samtidig i hele EØS. Det har imidlertid tidligere skjedd forsinkelser i gjennomføringen av rettsakter – for eksempel direktiv mot diskriminering i arbeidslivet – som har ført til at EFTA landene vedtok direktivene senere enn EU landene. Det har også hendt at kun ett EFTA land vedtok et direktiv. (Kilde: Norges delegasjon til EU).