Universell utforming og vern av historiske bygninger og kulturminner – en uunngåelig konflikt?

Ikke sjelden hører man innvendinger mot at eldre bygninger og andre kulturminner skal bli gjort til gjenstand for tilrettelegging for alle brukere, inklusive personer med nedsatt funksjonsevne. Så vel Byantikvaren som Riksantikvaren fremstår som en hindring når organisasjonene av for eksempel personer med nedsatt funksjonsevne krever bedre tilgjengelighet til publikumsfasiliteter som er plassert i eldre bygninger. Men samtidig pågår det mye arbeid sentralt og lokalt, noe man kunne få et overblikk over bl.a. på et seminar arrangert i 2010 av Miljøverndepartementet i samarbeid med Riksantikvaren. Det er hos Riksantikvaren som hos andre offentlige etater økende oppmerksomhet rundt krav om universell utforming og man har laget en egen handlingsplan/strategi på området, der det heter at ”Direktoratet (dvs. Riksantikvaren) ligger i forkant når det gjelder kompetanse på møtet mellom kulturminner og universell utforming. Dette gjelder både kjennskap til produkter og løsninger, men også ideologi, metodikk og kommunikasjon”. Et av de mest fornuftige tiltakene under handlingsplanen er å lage eksempelsamlinger for å vise hvilke tekniske og designmessige problemstillinger det er behov for å løse og samtidig ”definere kulturminnenes tålegrenser”. I tillegg har Riksantikvaren egen hjemmeside om temaet, der diskriminerings- og tilgjengelighetsloven gjennomgås og analyseres med henblikk på kulturminner. Her heter det at ”hensynet til tilgjengelighet for alle må derfor avveies med hensynet til vern av umistelige kulturminneverdier”.

Det er problemstillingen i et nøtteskall og det er selvfølgelig forståelse for dette i de kretser som er mest opptatt av universell utformingsaspektet, selv om man har inntrykk av at de umistelige kulturverdiene oftest teller mest. Spørsmålet er hvor vanskelig det egentlig er å løse dilemmaet. Riskantikvaren regner for eksempel opp at det er ca. 182 000 arkeologiske kulturminner i Norge, og fordi ”en overveldende majoritet av de arkeologiske minnene ligger i skog og utmark, uten vei eller skilting, vil kun en liten del av disse kunne bli tilrettelagt for besøkende overhodet”. Med andre ord, det store flertall av norske arkeologiske minner er så bortgjemt og avsondret at besøk fra publikum generelt ikke er mulig?

Det vil være nyttig å ta frem eksempler fra flere land for å se hvordan man har forholdt seg til disse utfordringene. To ganger har jeg for eksempel hatt fornøyelsen av å møte arkitekt Lisa Foster fra Storbritannia som er ekspert på å finne smarte løsninger på tilgjengelighetsutfordringene i Storbritannias svært mange historiske bygninger og ruiner av klostre, katedraler og annet. Storbritannia har som Norge lovgivning som krever tilgjengelighet for alle til nybygg, men utfordringene ligger der som i vårt land i å foreta tiltak på eksisterende, historisk viktige bygninger og kulturminner på en slik måte at man bevarer bygningenes karakter og materialer, og ikke ødelegger eller tildekker viktige deler av dem. Foster er partner i Access Audit Consultants og skrev en lærebok i temaet i 1997 som stadig er en klassiker hva eksempler på god praksis angår. Eksempler på prosjekter som er utført inkluderer

• Fjerning av trappetrinn og erstatning av tunge dører på United Church i Winchester fra 1853 som både full tilgjengelighet til inngangspartiet og bevarte inntrykket av den gamle fasaden fullstendig.
• King’s College Library i Cambridge er et annet eksempel, der man ønsket å sikre tilgang til biblioteket og spisestedet i øvre etasjer på biblioteksbygget. Den gamle trappen ble erstattet av en heis og man laget en ny trapp ”i gammel stil” som erstattet den gamle. Resultatet var at eldre undervisningspersonale og studenter med nedsatt funksjonsevne alle fikk full tilgjengelighet til det gamle bygget samtidig som de elegante historiske trekkene ble fullt bevart.
• Trerice i Cornwall er et sjeldent, bevart gods fra Elizabeth 1s tid der hovedinngangen har trapper. Imidlertid har man trinnfri atkomst fra gårdsplassen bak huset, i rimelig nærhet til parkeringshus, WC og kafeteria. De viktigste severdighetene er i 1. og 2. etasje og det er trapper mellom etasjene - men man kan ved en omvei komme inn direkte i 2. etasje utenfra, noe som er avmerket på turistinformasjonen.
• Etter reformasjonen ble en hel del klostre og katedraler i England ødelagt og ligger i dag som maleriske ruiner. Arkeologiske minnesmerker erkjennes som meget sårbare og minimale forstyrrelser når man anlegger stier rundt dem for besøkende. Et annet prinsipp som brukes er at fortolkning/informasjon kan supplere fysisk tilgang til slike anlegg. Et eksempel er Hailes Abbey i Gloucestershire fra 1200-tallet der man gjennom informasjonspaneler plassert langs en sti rundt ruinen får audiobasert informasjon om hvordan munkene levde for 500 år siden, og lengden på informasjonen er tilpasset behovene til turister med ulike kategorier av funksjonsnedsettelser. Alt utstyr er kompatibelt med høreapparater, ved siden av at informasjonspanelene er plassert i høyde tilgjengelig for rullestolbrukere.

Alt dette er resultatet av at eksperter bruker tilgjengelighetslovgivningen til å skape nye og innovative løsninger, heller enn å poengtere det nytteløse i å skulle gi ”alle” tilgang til Storbritannias mange historiske skatter. Britisk lovgivning har siden 2004 pålagt eiere av visse historiske bygninger å foreta endringer som gjør dem tilgjengelige for personer med nedsatt funksjonsevne (universell utforming er vanskeligere/ikke mulig for mange meget gamle bygninger og anlegg og dette aksepteres også av interesseorganisasjonene). Eller som det står i en fagartikkel av Robin Kent, som også er arkitekt og spesialist på området tilgjengelighet til historiske bygg:
”Access for everyone to historic buildings open to the public may be desirable but this was not always appreciated by the original builders. Castles, for example, usually discourage access for all”.

På den annen side er det beregnet at økt tilgjengelighet til landets historiske bygninger kan gi en betydelig økning i antall besøkende og billettinntekter, og at slike tiltak kan gjøre kulturminner populære hos så meget som 40 % av befolkningen. Slike tiltak krever ikke bare rullestolstilgjengelighet til hovedinngangen og at det installeres tilgjengelige toaletter, men også at det er mulig å bevege seg inne i bygningen/anlegget, at det er tilgjengelige rømningsveier ved brann, god skilting, belysning og lydsystemer og tilgjengelige formater på dokumentasjon etc. Det er ca. en million blinde i Storbritannia men bare fem prosent av dem er uten synsrest. God bruk av kontrastfarger og –belysning som ikke er i konflikt med det historiske interiøret vil gi også denne gruppen en tilfredsstillende opplevelse av bygningsinteriøret.

Standardisering brukes aktivt i Storbritannia og i arbeidet med tilrettelegging av historiske bygninger vises det til britisk standard BS 8300:2001 Design of buildings and their approaches to meet the needs of disabled people, ved siden av informasjon fra for eksempel det britiske blindeforbundet RNIB etc. Prinsippene for tilretteleggingen av britiske historiske byggverk og anlegg er vel kjent også fra Norge. Tilgjengelighetsløsningene skal verken marginalisere eller overfokusere på behovene til personer med nedsatt funksjonsevne. Er det ikke mulig å tilrettelegge hovedinngangen må en alternativ inngang anlegges så nær den som mulig for ikke å stigmatisere unødige besøkende med nedsatt funksjonsevne. Det er alltid å foretrekke at hovedinngangen blir tilpasset. Det er også viktig å understreke at en eventuell alternativ inngang kan brukes av alle, ikke bare besøkende med nedsatt funksjonsevne. Hvis det ikke er mulig pga. bygningens beskaffenhet å anlegge en rampe eller rekkverk/håndlister på fasaden kan man anlegge rampe innenfor hovedinngangen eller bruke alternativ inngang/bakdør etc. Skilting skal være tydelig og lett forståelig.

Storbritannia har som Norge klausul i loven om ”uforholdsmessig byrde” og bruk av skjønn når det gjelder krav om tilrettelegging av eksisterende bygninger. Den britiske regjeringen ønsket at dette skulle utdypes ved prejudikatsdommer (case law) men rettighetskommisjonen har utarbeidet en kodeks for god praksis som fastsetter kriterier for hva som kan kalles rimelig av fysiske utbedringer av bygninger. Først og fremst arbeider man for å fremheve nytten av at flere kan ha glede av landets rike historiske arv og kulturminner.

Også i Norge vil kravene i Norsk Standard NS11001 Universell utforming av byggverk måtte brukes for å sikre tilgjengelighet til historiske byggverk, og en standard om universell utforming av uteområder er på trappene. Men også her i Norge vil det trenges gode veiledere og eksempelsamlinger fra de stedene vellykkede tiltak er foretatt. Når det gjelder forholdet mellom tilrettelegging og behov for vern av historiske byggverk i Norge er det ikke helt klart hvordan diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal anvendes. I forarbeidene til loven, Ot.prp.44 (2007-2008) heter det at ”hensynet til fordelene ved tilrettelegging må også i noen sammenhenger antas å måtte veies mot vernehensyn, jf. for eksempel kulturminneloven”. Videre at ”det må for eksempel i noen sammenhenger aksepteres særløsninger når universell utforming ikke kan skje uten å komme i konflikt med tungtveiende vernehensyn. En tilpasset men midlertidig rullestolsrampe vil lettere kunne aksepteres enn en permanent ombygging”. Imidlertid kan det ikke aksepteres at en offentlig virksomhet ikke skal være tilgjengelig for allmennheten selv om den er lokalisert i en verneverdig bygning – ”det offentlige vil ha et særskilt ansvar for å sikre at slike hensyn ikke kommer i konflikt med hverandre”.

Som kjent har Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) mottatt en rekke klager over mangel på universell utforming av byggverk (65 % av klagene som bygget på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller 102 klager i 2009), bl.a. forretninger som er lokalisert i verneverdige bygninger, for eksempel Universitetet i Oslo og Frognerseteren restaurant. Også LDO etterspør regelverk som avklarer forholdet mellom vernehensyn og krav om universell utforming ved siden av dialog mellom angjeldende etater og gode veiledere for eierne. Her vil de britiske erfaringene komme til nytte, i arbeidet for å gi alle tilgang til vår felles kulturelle og historiske arv i Norge.

Bruk av tynnklienter – et problem for noen

Bruk av tynnklientteknologi er økende på dagens større arbeidsplasser, fordi det gir økonomiske og drifts- og sikkerhetsmessige fordeler for de som driver virksomhetene. Men det har også ført til voksende problemer for funksjonshemmede på grunn av manglende kompatibilitet mellom tynnklientteknologien og datatekniske hjelpemidler. Det er risiko for at dette kan føre til økt eksklusjon fra arbeidsmarkedet for de som er avhengige av hjelpemidler for å kunne utføre arbeidsoppgaver i et IT-dominert arbeidsmiljø. Standardisering av krav til kompatibilitet mellom tynnklientteknologi og datatekniske hjelpemidler vil være et nødvendig virkemiddel for å bedre situasjonen.

Den 20. januar 2011 avholdt MediaLT, som er en av de fremste virksomheter i Norge på universell utforming av IKT spesielt hva angår løsninger for ulike grupper av personer med nedsatt funksjonsevne, et seminar der resultatene av TYNN-prosjektet ble lagt frem. TYNN-prosjektet (se MediaLTs side http://www.medialt.no/tynne-klienter-og-hjelpemiddelteknologi/930.aspx) går i dybden på hvilke problemer ulike grupper av personer med nedsatt funksjonsevne møter i brukergrensesnittet mellom tynne klienter og egen hjelpemiddelteknologi, for eksempel skjermlesere. I prosjektet undersøkte MediaLT hjelpemidler for dyslektikere, synshemmede og bevegelseshemmede.

En tynnklient/terminal er en datamaskin (eventuelt et program) som er en del av et nettverk, for eksempel innen en bedrift, med klient-server arkitektur, der klienten har lite eller ingen applikasjonslogikk slik at den er avhengig av en terminalserver som behandler aktivitetene. Presentasjon av data foregår på tynnklientene mens prosesseringen av dataene foregår på en eller flere servere i nettverket (terminalservere). En tynnklient i betydningen datamaskin inneholder normalt minimalt med maskin- og programvare, ofte et operativsystem og nødvendig programvare til å kople til server; ofte mangler CD-spiller etc. selv om de samme komponentene er til stede som i en PC (tykke klienter der program og prosessering ligger lokalt og dataene lagres på en server).

Tynnklienter benyttes ofte i store virksomheter pga. økonomiske fordeler og drifts- og sikkerhetsmessige fordeler både for offentlig og privat sektor. Tynnklienter gir høyere driftssikkerhet og lavere kostnader ved siden av at man kan forenkle administrasjonen av systemet. Man kan også bruke den samme applikasjonen for eksempel på iPader etc. Problemet som ofte er blitt tatt opp i forbindelse med universell utforming er at tynnklientteknologien er vanskelig for brukere som er avhengige av datatekniske hjelpemidler. For eksempel ble disse utfordringene nevnt i forbindelse med funksjonshemmedes problemer på arbeidsplasser fordi koplingen til tynnklientene var og er problematisk, og at det oppstår enda større problemer når ansatte ikke sitter fast ved en terminalplass men flytter på seg, og fordi det kreves at bare brukeren av NAVs datatekniske hjelpemidler skal benytte datamaskiner der disse er installert (Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevnes statusrapport fra 2007). TYNN-prosjektet ville identifisere omfanget av problemene som disse brukerne møter og foreslå tiltak for å avhjelpe problemene. Prosjektet gikk ut på å gjennomføre intervjuer og opprette et testmiljø der brukertester kunne gjennomføres og, etter at prosjektet er avsluttet, gjøre det mulig for IKT-ansvarlige å teste ut og lære om tynnklientoppsett i forhold til hjelpemidler. Det skal også utarbeides en veileder. Målet er å gjøre det lettere for personer med nedsatt funksjonsevne å få alminnelig arbeid i en tid der datakompetanse er mer og mer essensielt.

Men prosjektet viser også at barrierene vokser heller enn å forsvinne med økt bruk av tynnklientteknologi. Leverandører av for eksempel skjermlesere hevder at de støtter tynnklientteknologi, men dette viser seg ofte ikke å være tilfelle. Problemet oppstår når programvaren kjøres på en server og skjermleserne ikke kommuniserer med serveren. Det lokale skjermkortet viser ikke riktig skjermbilde. Det finnes spesialprogrammer som JAWS som kan hjelpe på problemet. Men spesialløsninger oppfyller for det første ikke kravet om universell utforming og for det andre er det et stort problem for mange brukere som er vant med PC/tykke klienter og hjelpemidler knyttet til disse, å skulle forholde seg til nye skjermlesere og spesialløsninger. MediaLT brukte Datakortet som en testmal for å prøve ut ulike datatekniske hjelpemidler. Ut fra undersøkelsen kan man trekke noen klare konklusjoner:

Det mest sentrale er spørsmålet om ansvar og kompetanse – det finnes kompetanse på tynnklientteknologi og på datatekniske hjelpemidler men svært lite helhetlig kompetanse på begge områder. Dette gjør at ingen har totaloversikt, samtidig som den teknologiske utviklingen leder til store tekniske utfordringer for at personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne fungere effektivt på arbeidsmarkedet. Kunnskapen hos leverandørene beskrives som ”ad hoc” og den kompetansen som er kan raskt forsvinne ved utskiftninger etc. Det er manglende kunnskap om tynnklient teknologi hos hjelpemiddelleverandørene og vice versa, ved siden av at markedet i seg selv er lite. Verktøy for dyslektikere viste seg å fungere bra, likeledes alternativt pekeutstyr og tastatur for bevegelseshemmede, som hodemus, øyestyring, skjermtastaturer etc. Talegjenkjenning er fortsatt et stort problem med mange versjoner av tynnklientteknologi. Noe programvare er vanskelig eller umulig for blinde og svaksynte å benytte, mens andre krever spesielle tekniske hjelpemidler for å kunne brukes. Da blir det et tilleggsproblem at datatekniske hjelpemidler ofte ligger minst én generasjon bak den samtidige tynnklientteknologien. Dokumentasjon er vanskelig og det er ofte motstridende meldinger fra 1. og 2. linje support når man skal forsøke å få teknologien til å fungere sammen. Et spørsmål som ikke er avklart, selv om hjelpemidler for dyslektikere og bevegelseshemmede også ble undersøkt, er hvilke problemer andre grupper brukere enn synshemmede møter i forbindelse med tynnklienter.

Prosjektet er viktig av flere grunner. Arbeid for personer med nedsatt funksjonsevne er en av hovedutfordringene i dagens samfunn – ikke minst for synshemmede. Det finnes nok av undersøkelser som viser de barrierer denne gruppen møter i form av manglende tilrettelegging, problemer med transport til og fra arbeidsplassen og negative holdninger hos arbeidsgivere (jfr. Synovates undersøkelse fra 2007 for Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne, som viste at bare 1 av 10 arbeidsgivere ville innkalle en blind med førerhund til jobbintervju). Med en teknologisk utvikling der flere virksomheter tar i bruk tynnklientteknologi og dette medfører en teknisk overstyring av klientene som gjør det vanskelig å få oppfylt preferansene (for eksempel skriftstørrelse) til den enkelte bruker med spesielle behov, risikerer man en økende utstøting av personer med nedsatt funksjonsevne fra arbeidsmarkedet. Funnene fra TYNN-prosjektet er alvorlige: For samtlige av brukerne som ble intervjuet ble overgangen til tynnklientteknologi opplevd som negativ: det ga dårligere tilpassede datatekniske hjelpemidler; det ble vanskeligere å mestre arbeidsoppgaver enn tidligere; man ble mer avhengig av hjelp fra kolleger; man ble mer avhengig av individuelle tilpasninger, som samtidig ble vanskelig å opprettholde. I tillegg hadde så vel ledelsen som IT support en positiv tilnærming til problemene men det var begrenset forståelse for hva problemene gikk ut på. Det er også en svakhet at IT kompetanse på dette området er personavhengig og veldig sårbart for utskifting av personell.

Standardisering peker seg ut som en løsning. Det behøves at krav om funksjonalitet legges inn i en eventuell standard for tynnklientteknologi uten at det er knyttet til bestemte eksisterende programmer – jfr. prinsippet om teknologiuavhengighet. En standard må kreve at tynnklientteknologi skal være kompatibelt med datatekniske hjelpemidler. Det er også viktig at det rettes oppmerksomhet på problemet i forbindelse med kravene til universell utforming som kommer med forskriften til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, og i veiledere til lov om offentlige anskaffelser. På europeisk nivå kan problematikken rundt dette spilles inn til CENs arbeidsgruppe som skal utarbeide europeiske standarder og veiledere innen universell utforming av IKT i forbindelse med offentlige anskaffelser. Disse standardene er bygget på Mandat M376 fra Europakommisjonen og det er en god anledning til å få økt oppmerksomhet rundt tynnklientproblematikken på europeisk nivå og få lagt inn de nødvendige kravene i standarder som vil gjelde i hele EØS området.

Det er viktig at erfaringene fra MediaLTs viktige prosjekt videreføres, bl.a. ved at testmiljøet opprettholdes og at man får oppmerksomhet rundt det faktum at tynnklientteknologi er et problem for noen arbeidstakere - i den grad at hvis ikke tiltak blir gjort raskt vil flere personer med nedsatt funksjonsevne kunne bli utstøtt fra arbeidsmarkedet, med de følger dette får for det norske samfunnet som fra før av har stor arbeidsløshet blant funksjonshemmede. Kun 44 % av personer med nedsatt funksjonsevne er i arbeid i dag, 50 % av dem i deltidsarbeid. Over 70 000 mennesker ønsker å komme i jobb.

Da må ikke tekniske problemer bidra til å forverre situasjonen.

EU ratifiserer FN Konvensjonen om rettigheter for funksjonshemmede

Det var en historisk begivenhet da EU lille julaften 2010 ratifiserte FN Konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne, fordi dette er første gang i historien at EU som fellesskap har så vel signert som ratifisert en FN Konvensjon. . Konvensjonen skal sikre at alle personer med nedsatt funksjonsevne skal ha like rettigheter som andre borgere, bl.a. gjennom krav til tilgjengelighet. Alle EUs 27 medlemsland har signert Konvensjonen og 16 av dem har ratifisert den.

Konvensjonen setter minimumsstandarder for å beskytte politiske, sosiale og økonomiske borgerrettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne og EUs ratifikasjon er, som de uttaler i pressemelding av 5. januar 2011, et symbol på fellesskapets ønske om å bygge et barrierefritt Europa for innbyggere med nedsatt funksjonsevne, som er beregnet til å være rundt 80 millioner mennesker innen 2020, eller 1 av 6 personer. I tillegg kommer at ca. en tredjedel av eldre innbyggere over 75 år har nedsatt funksjonsevne som er aldersrelatert – dette antallet vil øke ettersom Europas befolkning blir eldre. Dette fører til at flere og flere vil oppleve samfunnsskapte barrierer på grunn av manglende tilgjengelighet, samt diskriminering.

Når EU har ratifisert Konvensjonen fører dette til at all lovgivning, politikk og programmer innen EUs kompetanseområde skal overrensstemme med Konvensjonens krav, og for de 27 medlemslandene at de skal sikre tilgjengelighet til utdanning, arbeid, transport, infrastruktur og offentlige bygg, sikre mulighet til deltakelse i valgkamp, stemmerett og politisk deltakelse for øvrig. I tillegg skal de etablere organ som skal overvåke gjennomføringen av Konvensjonen, også på EU nivå.

Dette er vidtgående krav og vil, dersom de blir grundig gjennomført, bedre forholdene for innbyggere med nedsatt funksjonsevne over hele Europa, som i dag ofte er de store samfunnspolitiske og -økonomiske taperne i store deler av Europa. Ratifiserende parter, så vel EU som medlemslandene, må informere FNs komité for rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne om hvilke tiltak som blir gjennomført for å implementere Konvensjonen. Denne komiteen er sammensatt av uavhengige eksperter og vil sette søkelyset på mangler i gjennomføringen i de enkelte land og gi anbefalinger om videre tiltak.

I første omgang vil nok EUs egen lovgivning ha størst betydning for å bedre hverdagen for de mange menneskene med nedsatt funksjonsevne i EØS-området. Vi har i dag transportlovgivning som fastsetter passasjerer med funksjonsnedsettelsers rett til fri assistanse fra transportører innen luft-, sjø-, vei- og togtransport, rett til tilgjengelige tjenester og fordeling av ansvar når det gjelder tilgjengelighet til henholdsvis infrastruktur og transportmidler. I tillegg kommer en økende grad av antidiskrimineringsbestemmelser som omfatter personer med nedsatt funksjonsevne, bl.a. i arbeidslivet. I tillegg arbeides det med en generell antidiskrimineringslovgivning for EU. Europakommisjonen ønsker å bidra til universell utforming av bygninger og IKT gjennom mandater til de europeiske standardiseringsorganisasjonene osv. Norge er berørt av det meste av disse bestemmelsene gjennom EØS avtalen, og EUs ratifikasjon av FN Konvensjonen er derfor også viktig for vårt land. Norge har ikke ratifisert Konvensjonen ennå i skrivende stund. Dette vil skje når det norske lovverket er gjennomgått slik at det ikke er motsetninger mellom dette og bestemmelser som må følges av partene som har ratifisert Konvensjonen.

Men det er en viktig historisk begivenhet at EU har gjort det, og dermed tatt et viktig skritt på veien mot et Europa uten barrierer for innbyggere med nedsatt funksjonsevne. Vi gratulerer!

Viktig diskusjon i Brussel om universell utforming av bygninger

På den andre dag i europahovedstaden har vi en viktig diskusjon om hvordan man best oppfyller EUs mandat M420 om universell utforming av bygninger. Det er samlet inn mye informasjon om eksisterende standarder og lovgivning som stiller krav om tilgjengelighet eller universell utforming fra de fleste europeiske land (ikke minst Norge), samt USA og Canada, selv om noen mangler. Dette gir et veldig godt bilde av situasjonen i EØS området, men det er viktig å notere seg at lover i seg selv ikke skaper tilgjengelighet for alle til bygninger når de ikke gjennomføres. Dette skaper mangel på forutsigbarhet når offentlige innkjøpere skal stille krav, og når bygningsindustrien, entreprenører etc. skal levere inn anbud i det Indre Marked. Men det skaper også mangel på forutsigbarhet når en eldre person eller en person med nedsatt funksjonsevne skal reise til et annet land og har behov for å besøke offentlige bygninger. Felles bestemmelser vil skape et mer tilgjengelig Europa for de store brukergruppene som blir berørt av dette.

Men hva slags krav? Mandat M320 ser for seg utvikling av felles europeiske standarder, veiledere og en elektronisk verktøykasse for offentlige innkjøpere. Et alternativ til dette vil være å bli enige om omforente administrative krav som er lovfestet og som må være oppfylt for eksempel for å få EU støtte til et byggeprosjekt. Standarder kan så komme til som en spesifikasjon av hvordan man skal utføre kravene. Et argument for dette er at standarder ikke er lovfestet i Europa. I USA har man antidiskrimineringslovgivning kombinert med lovfestede standarder som til sammen har skapt meget vellykkede resultater i samfunnet, ikke minst fordi man har kombinert tilgjengelighet så sterkt med rettigheter.

Kommisjonen ser med interesse på de norske standardene og vil at innholdet av disse skal spilles inn i arbeidet med hva som skal bli sluttresultatet av M420 arbeidet. Spørsmålet er som sagt hva som kommer ut – en regulering, veileder eller en europeisk standard?
En europeisk standard vil være overordnet norske, nasjonale standarder. Men fremdeles kan man stille mer vidtgående krav i Norge, i henhold til norsk lovgivning. Foreløpig er det viktigst for Kommisjonen å få et klart bilde av de tekniske kravene som gjelder i hvert land for å danne et helhetlig bilde av hva som gjelder i internasjonale krav, hvilke krav som ikke stilles internasjonalt (ISO), men nasjonalt og ut fra disse opplysningene få et bilde av hva som må kreves på europeisk nivå. På bakgrunn av denne informasjonen vil det bli klart hva slags referansedokument som skal lages.

Samtidig er det viktig å legge vekt på at M420 skal skape et hjelpemiddel for de som driver med offentlige anskaffelser. Disse er svært ofte ikke selv eksperter på universell utforming. Det er nok av lovgivning i Europa som krever tilgjengelighet men svært lite av samsvarsvurderingssystemer – dvs. systemer for kontroll av hvorvidt for eksempel krav om universell utforming faktisk er oppfylt. Dokumentet som kommer ut av denne prosessen må løse dette problemet.

I Norge er dette ikke en ukjent problemstilling. Siden 1. januar 2007 har vi hatt en lov som krever at myndighetene skal legge universell utforming inn som et premiss i planleggingen av offentlige anskaffelser men det har vært uklart for resten av prosessen. Mangel på samsvarskontrollsystemer har bidratt til dette og vi har eksempler på offentlige anskaffelser av produkter og tjenester som ikke har vært verken tilgjengelige eller universelt utformet – jfr. for eksempel TT-tjenesten i Oslo, men også anskaffelser av bygninger og infrastruktur som ikke har vært tilgjengelige. Det er derfor viktig at Norge tar full del i det arbeidet som foregår i EU under Mandat M420 for å sikre et bedre system for kontroll, men også for å skape forutsigbarhet for brukerne.

Mandag i Brussel

Da er det tid for årets første jobbreise til "min andre hjemby" Brussel! Det skal jobbes med standardisering innen universell utforming av bygg med henblikk på offentlige innkjøp - med andre ord offentlige bygg og arbeidsbygninger. EU arbeider for universell utforming gjennom mandater til standardiseringsorganene i Europa, CEN, CENELEC og ETSI. Mandatene gis spennende navn som M376 (universell utforming av IKT) eller M420 (universell utforming av bygninger) og dette gir ressurser til å sette ned arbeidsgrupper som vedtar standarder, veiledere og elektroniske "verktøykasser" som alle offentlige anskaffere i EØS området kan bruke.

Jeg er så heldig å være norsk representant i samordningsgruppene for begge disse mandatene. Arbeidet følger samme mønster: I fase 1 utarbeides oversikter over lover og regler for universell utforming i alle EØS-landene, samt over samsvarsvurderingssystemene i de land som krever tilgjengelighet eller universell utforming. Med andre ord - hvilke krav gjelder og hvordan sjekker man at de blir oppfylt? Disse rapportene er forøvring interessant lesning for enhver som er interessert i andre lands arbeid for at personer med nedsatt funksjonsevne skal ha tilgang til samfunnet. Fase 2 er utarbeidelsen av selve standardene, veilederne etc.

Dette er viktig arbeid ikke bare for å sikre felles krav for entreprenører og arkitekter som skal levere til det offentlige enten det er til kommuner i Norge eller fylker i Frankrike eller den spanske stat - men også for å skape forutsigbarhet for Europas ca 50 millioner innbyggere med nedsatt funksjonsevne samt den voksende eldre befolkningen - og alle andre som har nytte av et tilgjengelig samfunn. EU har også et mandat som gir standardiseringsorganene beskjed om å sørge for universell utforming generelt i alt relevant standardiseringsarbeid, men det mangler fortsatt et mandat for transportområdet. Innen jernbane er det forøvrig på gang et arbeid med universell utformingsstandarder for tog, som dreier seg henholdsvis om toaletter og kontrastfarger.

Det er veldig interessant å ha møte med eksperter fra alle kanter av Europa, f.eks. den kjente Francesc Atagall fra Barcelona som har bidratt så mye til å gjøre Barcelona og andre deler av Spania til et valfartssted for oss som er opptatt av universell utforming og helhetlig tilnærming til samfunnsutvikling. Det er også viktig å treffe f.eks. irske representanter og se hvor lik tankegangen er mellom deres land og Norge på dette området. Europeisk samarbeid handler om å utveksle informasjon og erfaringer og lære av hverandre for å nå et felles mål - ikke å legge ut om hvor flink man er i eget land! Det er synd at dette sjelden kommer frem i den norske europadebatten generelt.

Det er også fint å være tilbake i det gråværspregete Brussel og oppleve stemningen i de kjente og kjære gatene der du hører mange tungemål, ser på travelheten (når man ikke er aktivt med i den selv) og får anledning til å møte alle vennene som bor her nede. Snakk om å forene det nyttige med det behagelige!

Tilgjengelighet til universell utforming

Universell utforming er over oss – i form av handlingsplaner, lovreguleringer og som et trylleord for politikere eller et banneord hos enkelte innen byggenæringen og høyresiden. For mange er det verktøyet for å skape et samfunn uten barrierer, for andre er det bare enda en tyngende bestemmelse fra de sosialistiske, byråkratiske myndighetene som landets overarbeidete meglere og entreprenører må forholde seg til.

Men forståelsen av begrepet universell utforming er ikke alltid like sterk. Ofte blandes begrepet sammen med ”tilgjengelighet”. Tilgjengelighet er noe som skal gjøre for eksempel et byggverk brukbart for en person med nedsatt funksjonsevne, ofte som et midlertidig tiltak, ved at det for eksempel legges skinner på en trapp. Universell utforming handler om at alle skal kunne benytte bygningen uten at det skal være nødvendig med slike løsninger. Det sentrale her er ordet ”alle”. Men også begrepet universell utforming assosieres som regel med personer med nedsatt funksjonsevne, hvilket strider mot den tankegangen som opprinnelig lå bak visjonen til Ron Mace som dannet Center for Universal Design i North Carolina.

Universell utforming kan best forstås gjennom å repetere de syv grunnleggende prinsippene som Center for Universal Design utformet i 1997, det året begrepet dukket opp i Norge:
1. Like muligheter for bruk – dvs. at utformingen skal være brukbar og tilgjengelig for personer med ulike ferdigheter
2. Fleksibilitet i bruk – utformingen skal tjene et vidt spekter av individuelle preferanser og ferdigheter
3. Enkel og intuitiv i bruk – utformingen skal være lett å forstå uten hensyn til brukerens erfaring, kunnskap, språkferdigheter eller konsentrasjonsnivå
4. Forståelig informasjon – utformingen skal kommunisere nødvendig informasjon til brukeren på en effektiv måte, uavhengig av forhold knyttet til omgivelsene eller brukerens sensoriske ferdigheter
5. Toleranse for feil – utformingen skal minimalisere fare og skade som kan gi ugunstige konsekvenser, eller minimalisere utilsiktede handlinger
6. Lite fysisk anstrengelse – utformingen skal kunne brukes effektivt og bekvemt og med et minimum av bry og krefter
7. Størrelse og plass for tilgang og bruk – passende størrelse og plass skal gjøre tilgang, rekkevidde, betjening (service) og bruk mulig, uavhengig av brukerens kroppsstilling eller mobilitet

Disse prinsippene skulle være et hjelpemiddel for designere av byggverk, transportmidler, maskinvare og alt som er relevant, men de har ikke i tilstrekkelig grad ført til større forståelse av hva som må gjøres i forhold til bredden av brukere som skal kunne benytte det som fokuseres på. I en fagartikkel fra 2008 diskuterte Jane Bringolf fra University Western Sydney hva mangel på forståelse av ”alle”-aspektet ved universell utforming kan føre til av utvanning og misforståelser. Som hun skriver: ”This has resulted in a lack of understanding of the concept, which in turn, has allowed the terms ”accessibility” and ”disability” to inhabit the language of universal design”. – Eller, sagt med andre ord – når funksjonshemming knyttes for sterkt til begrepet universell utforming forsvinner noe av hensikten med det og man får en assosiasjon med spesialtiltak overfor en avgrenset brukergruppe (funksjonshemmede), i stedet for en forståelse av at det er et gode for alle.

Dette har vi nok av eksempler på i Norge. Både på engelsk og på norsk bruker man heller uttrykket ”handikaptoalett” enn ”tilgjengelig toalett”. (På engelsk brukes endog ”disabled toilet” (selv om det fungerer ordentlig) – poenget er hvem som skal bruke det, ikke toalettet selv). Vi fokuserer på at det er handikappede som skal bruke toalettet, ikke på toalettet som skal kunne bruke av alle ”uavhengig av brukerens kroppsstilling eller mobilitet” (jfr. pkt 7 over).
Konsekvensen av dette har vi sett i Selvaags og OBOS’ kampanjer mot kravet om universell utforming – ved å rette fokuset mot ”funksjonshemmede” blir det lett å argumentere mot å gjøre leiligheter tilgjengelige for de som ikke er ”funksjonshemmede”. Bringolf pekte på det verdiladete i feil termbruk: ”Choosing the grammatically incorrect term shows the value-laden thinking that designers apply to the design features by choosing to identify the attribute of the user (disabled) and not the product or building feature (accessible)”. Da blir det også lett for Selvaag og deres meningsfeller å få ”folk flest” med seg – “jeg er ikke handikappet, så hvorfor skal jeg betale ekstra for at boligen min skal ha handikapptoalett?!”

Valg av begreper er altså ikke en tilfeldighet, men noe som kan gjøres bevisst. Ved å røre sammen funksjonshemning, tilgjengelighet og universell utforming oppnår man en treenighet som Bringolf kaller ”ting for folk med en funksjonsnedsettelse”. I en kultur som den norske, der alle tenker på seg og sitt, er det lett å piske opp empati mot en avgrenset gruppe der termen universell utforming skulle vært forstått som et gode for alle.

Hun påpeker også at lovgivning kan ha de samme negative effekter som feil bruk av termer. Fordi krav om universell utforming nesten alltid kommer i lover som berører personer med nedsatt funksjonsevne spesielt, forsvinner poenget med at det også er til fordel for andre. Universell utforming kreves i FN-konvensjonen for rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne og i den norske diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dette gjør at designere, arkitekter og andre oppmuntres til å tenke i retning av spesialisert utforming – ikke utforming som kan bruke av alle. Da blir universell utforming enda et juridisk problem for byggenæringen i stedet for en mulighet for kreativ tankegang. Jeg har litt problemer med å være enig i hennes videre argumentasjon om lovgivningens negative effekt på innovasjon som følge av at lovgivningen ”fryser” standarder for utforming på ett bestemt stadium og således hindrer videre utvikling. Som når det gjelder utvikling av standarder kan dette løses ved å sikte mot krav som er teknologiuavhengige.

Men hun peker også på et viktig dilemma i valget mellom særlovgivning og inkludering av krav om universell utforming i generelle lover som ikke retter seg inn mot bestemte grupper. Skal alt som gjelder universell utforming inn i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller skal det ligge krav inkludert i for eksempel sektorlovgivning? Dette utredes her og der i Norge og hittil har man hatt ”ja takk, begge deler”-løsninger. Noe av den første lovgivningen som krevde universell utforming i Norge var EU direktiver på transportområdet. Bussdirektivet, direktiv om maritim transport, forordning om fly-, båt og busspassasjerers rettigheter bidro alle til å gjøre norsk transport betydelig mer tilgjengelig i dag enn det var for 10 år siden. Loven om offentlige anskaffelser (som også bygger på EU-direktiv) kom to år før diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og har stor betydning for å sikre at det offentlige stiller krav om universell utforming av varer og tjenester ved innkjøp på alle administrative nivåer. Men samtidig nevnes begrepet universell utforming i samme åndedrag som ”personer med redusert mobilitet”, ”funksjonshemmede” og tilsvarende. Særlig tydelig blir sammenbindingen av ”funksjonshemmede” og ”universell utforming” da begrepet i Norge for første gang ble grundig juridisk utredet og definert i forarbeidene til, og i selve bestemmelsene i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dette er en lov om diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne og hvordan mangel på tilgjengelighet utgjør en type av slik diskriminering. Det er ikke en lov om universell utforming som sådan.

Det er positivt for målsettingen om et barrierefritt samfunn å ha lover og regler for universell utforming. Men det kan ha en negativ dominoeffekt å bruke ett begrep for å gi det en annen betydning og dermed utvanne det, enten det ligger en bevisst intensjon bak eller ikke. Det er poengtert at sammenbindingen mellom universell utforming og funksjonshemmede river det førstnevnte begrepet ut av betydningen ”for alle” og over til å bety noe som er spesielt for personer med nedsatt funksjonsevne.

I Norge har dette gitt argumenter til de som vil motarbeide og fjerne de lovfestede kravene om universell utforming. Det er spesialtiltak for noen få (hvor mange rullestolbrukere er det egentlig her i landet?) og blir en økonomisk belastning for de fleste. Støttet av Unge Høyre og liberalistene har deler av byggenæringen kunnet skape og piske opp en konflikt mellom unge nyetablerte og andre med begrenset økonomi, og funksjonshemmede som krever ”handikapptoaletter” overalt.

I denne situasjonen blir det viktig å fortsette å arbeide for at det brer seg en forståelse av at universell utforming er utforming for hele befolkningen, gjennom å tydeliggjøre begrepet og gi opplæring om det faktiske innholdet i det. Debatt om universell utforming er positivt og viktig, ikke minst i disse dager da vi ser økende motstand, bygget på bevisste eller ubevisste feilslutninger om hva dette begrepet faktisk betyr – et bedre og mer tilgjengelig samfunn for alle.

Rett til høyere utdanning for alle?

Studentopptøyene i Storbritannia fortjener større oppmerksomhet i Norge enn som en episode i utlandet krydret med anslag mot Charles og Camilla. Det dreier seg nemlig om en omfattende universitetsreform iverksatt av den liberal-konservative regjeringen og som medfører store forandringer for britisk ungdom som ønsker å ta høyere utdanning. Reformen innebærer offentlige nedskjæringer på 40 % i bevilgninger til universitetene, ifølge en artikkel av Rachel Sweetman i bladet Forskningspolitikk. Det som derimot ikke berøres er studier i naturvitenskap, medisin og teknologi – økonomisk ”nyttige” fag, i motsetning til for eksempel samfunnsvitenskap og humaniora. I tillegg vil altså studieavgiftene stige til værs, offisielt begrunnet med at det å studere er en investering i høyere fremtidige lønninger i forhold til de som ikke tar høyere utdanning. Studier og høy utdanning er ikke lenger et offentlig gode som tilkommer enhver som ønsker å studere men et privilegium for de som kan betale for det/har foreldre som kan det. Det vil bety at ”høyere utdanning (er) bare verdifull i den grad den gir et direkte økonomisk utbytte (via de mest anvendte fagene) og høyere utdanning først og fremst bør finansieres som et privat gode, som en investering”, konkluderer Sweetman.

Når rett skal være rett er dette ikke bare toryenes og de liberales verk, også Labour under Blair og Brown la vekt på at utdanning skal ha økonomisk betydning, (og ikke var til for å tilfredsstille intellektuell nysgjerrighet). De var heller ikke rundhåndet med bevilgningene til høyere utdanningssektoren.

Det essensielle spørsmålet er hvordan dette skiller seg fra for eksempel norsk politikk der man har offentlig finansierte studieplasser og oppretter stadig nye. For den som satser på en høyere utdanning og ikke har velbemidlete foreldre eller personlig god råd, er utvilsom dagens norske modell best. Man kan selvfølgelig ta en debatt om den lette tilgangen til høy utdanning i Norge bidrar til mindre motiverte studenter – jfr. debatten for en tid tilbake om ”alle” som skiftet utdanningsløp under studiene. Kanskje vil en strikt egenfinansiering av studiene skjerpe fokus for unge studenter, eller kanskje tvert imot vil det kunne føre til at færre begynte på høyere utdanning enn før. Men er det sjanse for at ideen om at studenter skal betale mer studieavgift fordi det er sannsynlig at de vil få desto høyere lønn siden i livet slår rot i Norge? Og at dette vil føre i kraftige kutt i norsk offentlig finansiering av studieplasser? Vi har jo allerede tilløp til at det legges fokus på ”økonomisk fordelaktige” studier fremfor at man velger etter interesse og anlegg. Høyresiden vektlegger i dag en slik tankegang allerede fra skoletrinnet ved prioritering av matematikk, språk etc. heller enn historie og samfunnsfag. Det skal gjøre barna til gode økonomiske aktører i markedet, i stedet for lite matnyttige intellektuelle.

Vil vi en verden der markedet skal styre utdanningsvalget, i stedet for evnene til den enkelte? At myndighetene skal styre studievalget ved å sponse noen fag på bekostning av andre og at mangel på studiefinansiering avgrenser akademia til de mest økonomisk privilegerte? I dag snakker vi om betydningen av at dyktige mennesker med dårlig startgrunnlag pga. sosiale forhold, økonomi, sykdom eller funksjonsnedsettelser skal, gjennom ulike tiltak, få samme mulighet til å studere som andre. Vil ikke en markedstankegang og en offentlig filosofi om at utdanning er en personlig investering i fremtidig høye lønninger (slik at markedet kan opprettholde sine økende priser etc.) stride direkte mot vårt demokratiske grunnsyn?

Dette er ikke noe som skjer borte i Storbritannia, det er et tankegods som allerede ”skyller” innover våre kyster. Det setter grunnleggende verdier i fare dersom man ikke er klar til å ta debatten og slå alarm i de like muligheters navn.

NHOs uføreshow

”Nothing about us without us!” var slagordet som ble brukt i 2003, det Europeiske Året for Funksjonshemmede. Bakgrunnen var at Europas over 40 millioner mennesker med funksjonsnedsettelser var lei av å være objekter, ikke subjekter når nasjonal og internasjonal politikk og lovgivning som gikk direkte på deres interesser og livssituasjon ble utformet.

Næringslivets Hovedorganisasjon hadde tydeligvis ikke hørt om representasjonsprinsippet da de den 5. januar 2011 arrangerte en stor konferanse om ”uførefellen” som de mener Norge er i ferd med å gå i. På konferansen deltok et utvalg av Norges millionærer og toppolitikere som med alvorlige miner erkjente at det antagelig ikke er så lett å gå på trygd, men at vi for den nasjonale økonomiens skyld må gjøre det betydelig vanskeligere og mindre ”fristende” å leve på uførepensjon, i stedet for å gjøre ærlig arbeid. De som glimret med sitt fravær var representantene for ”de uføre” selv. Her var det i sannhet en diskusjon om, og ikke med, dem det gjaldt.

De som kunne sagt noe om hva slags politikk som faktisk trenges for at de 70 000 personer med nedsatt funksjonsevne som ikke får jobb skal kunne slippe det uuttalte stemplet som latsabber og få gjort den innsatsen de ønsker å gjøre. De som kunne sagt noe om de holdninger som arbeidsgiverne møter dem med – for eksempel at bare 1 av 10 arbeidsgivere ville så mye som innkalle en blind person med førerhund til jobbintervju. De som kunne fortalt om uttallige barrierer som hindrer dem i å ta fullt del i arbeidsmarkedet fordi næringslivet ikke vil redusere fortjenesten ved å tilrettelegge arbeidsplassene. De som kunne gitt et sant bilde av hvor ”lettvint” det er å leve på uføretrygd.

I stedet fikk vi det vanlige showet der man riktignok forsøker å være politisk korrekte ved å erkjenne at det nok er noen som faktisk ikke kan jobbe, men at de som kan værsågod får komme seg opp av godstolen og ut i arbeid som skikkelige folk. De vanlige fordommer hos samfunnstoppene, som neppe noensinne har fått føle utestengelse pga. vanskelig økonomi, fikk i stedet luftet alle sine gode ideer klekket ut på parnasset, som kan sammenfattes i at det ”skal lønne seg å jobbe”. Underforstått lønner det seg altså i dag i følge dem å ta det med ro, cashe inn uføretrygden og la andre (NHO-folket) arbeide for dem. Ingen tok opp hva som faktisk hindrer folk som i dag lever på uføretrygd i å få arbeid, eller hvordan man må sloss fra dag til dag for å overleve på en uføretrygd. Ingen snakket om mistenkeliggjøringen og uviljen fra NAV byråkratene, om følelsen av å være så meget mer ”mislykket” som man er omgitt av de som tilsynelatende er ”vellykkede” fordi det å være i arbeid er opplest og vedtatt som selve definisjonen av å være et nyttig samfunnsmedlem.

Det blir som å ha en konferanse om innvandrere med kun etnisk norskfødte nordmenn til stede, eller om den norske urbefolkningen uten en eneste same til å presentere sine synspunkter. Men det er verre fordi det er "godtatt" å ha en slik diskusjon uten representasjon av dem det snakkes om eller rom for alternative synspunkter. Uførefella som var temaet handler om at man tilsynelatende er for generøs med å la folk som ikke er i stand til å arbeide - eller for manges vedkommende ikke får arbeide - få en pensjon så de ikke går til grunne. Dette har i hele etterkrigstiden vært en sentral del av ideen om velferdsstaten. Utad er selv de rikeste investorene enig i dette prinsippet. Problemet med velferdsstaten er at den finansieres av skatter. Og mange av de samme som er talsmenn for at ”det skal lønne seg å arbeide” er for skattelettelser – til seg og sine. En sammenheng det ikke snakkes for høyt om.

Det ble heller ikke snakket mye om hva som hindrer personer med nedsatt funksjonsevne i å få fullverdig arbeid – holdninger, mangel på fleksibilitet i arbeidstid og arbeidsoppgaver, fordommer så vel mot dem som eldre. Bare om hvordan antallet uføre vokser og ligger landet til byrde. Ikke rart milliardærene til slutt rømmer landet, slik skattebyrde som hviler og vil hvile på dem!

Det andre problemet er det enighet om – med økt levealder vil det bli flere på trygd og færre til å betale skattene som skal finansiere dem. Stoltenberg lånte øre til økonomene da man først gikk inn for aldersregulering også av uføretrygden - slik at de som ikke kan velge om de vil fortsette å arbeide vil få det betydelig verre med reduksjon i den lille uførepensjonen de skal leve av. Det ser ut som LO har fått ham og regjeringen på bedre tanker og at det skal bli unntak for uføretrygdede. Dette er dårlig nytt for næringslivets talerør NHO og høyrekreftene. Lager man unntak for de uføretrygdede ”unnalurerne” faller pisken bort, den som skulle tvinge dem til å arbeide. Løsningen kan ikke være trusler og høyt profilerte uføreshow med tilhørende middag i Operaen. Den kan ikke finnes av økonomenes modeller alene. Den ligger i holdningsarbeid nettopp overfor NHOs medlemmer, planmessig tilrettelegging, regulering av arbeidstid og tilrettelagt ordinært arbeidstilbud og fokus på dem det gjelder, de som i dag ønsker å arbeide men som utestenges på grunn av mangel på tilrettelegging som tar hensyn til alder, funksjonsevne og de andre faktorene som i dag tvinger mange over på heltids uføretrygd.

Det skulle være nok av temaer for fremtidige NHO konferanser, om bare kunnskapen og de konstruktive holdningene var til stede.

TT transport - kaos fra første dag

Som Ivar Johansen har blogget om i dag http://www.ivarjohansen.no/temaer/funksjonshemmede/2823-transport-funksjonshemmede.html , er det ingen stor overraskelse at den første dag med reformert TT ordning ble en blåmandag i mer enn en forstand for brukerne. Til tross for at byrådet har hatt god og lang tid på seg har man gjennom innføring av samkjøringsprinsippet sørget for en ordning som muligens er økonomisk fordelaktig, men en forutsigbar ulykke for de som skal benytte den. Samkjøring er altså en variant av gamle dagers "kameratkjøring" der folk som skulle til samme arbeidsplass delte bil og slik reduserte bilbruken i byene. Samkjøring for funksjonshemmede betyr imidlertid at man skal plukke opp flere passasjerer med behov for spesialtransport på samme tur, men uten at de skal til samme destinasjon. Systemet styres fra et call centre i Sverige, senere såvidt jeg forstår i Moldavia (!) - Det trenges ikke stor fantasi for å forstå at dette vil gi store problemer i form av irriterende forsinkelser for passasjerer som skal komme tidsnok til møter, arbeidsplasser, forelesninger og annet som krever at man stiller på et bestemt klokkeslett.

De økonomiske fordelen ligger i at det blir færre kjøringer og mindre utgifter til spesialtransport - sett fra økonomenes og politikernes ståsted. Den økonomiske bakdelen har man tydeligvis ikke konsekvensutredet - tapt arbeidstid, forsinkelser som igjen har ringvirkninger på andre. Alle kjenner til og skriker opp om konsekvensene av stadige togforsinkelser, som rammer alle passasjerer som er avhengige av togtransport. Få har bekymret seg over de like store forsinkelsene som den gruppen som er avhengig av TT vil møte dag etter dag med samkjøringen.

Men i tillegg til rene samfunnsøkonomiske konsekvenser er det verdt å se på hvilke holdninger som ligger bak den politikken som har ført til innføringen av samkjøring i TT. Det er tydelig at man ikke har tatt alvorlig at også brukere av TT - det vil for det meste si personer med nedsatt funksjonsevne - har like store behov for å komme presis som andre. Enten det er studenten eller professoren som bruker TT, er det ikke populært at man kommer for sent til forelesningen. I dagens arbeidsliv er det heller ikke befordrende for arbeidsgivernes holdning til arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne dersom forsentkomming blir en vanlig del av hverdagen. Det kan føre til at de problemene personer med nedsatt funksjonsevne i dag har såvel innen utdanningssektoren som på arbeidsmarkedet vil øke betraktelig. Det vil, ved siden av de økonomiske tapene for samfunnet ved at så mange mennesker ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, føre til økte personlige belastninger for dem som rammes av et dårligere transporttilbud.

Det sittende borgerlig byrådet har i sannhet spart på skillingen og latt kronen fare ved denne politikken. I tillegg kommer at man kunne ha sett på erfaringene fra f.eks. Finland der man prøvde seg med samkjøring for flere år siden men innså at dette ikke fungerte. Interessant var det f.eks. at mange følte det som belastende at en liten gruppe medpassasjerer skulle få innsikt i hvor man beveget seg i løpet av dagen. Brukerne hadde hverken privatlivets fred i en vanlig taxi eller anonymiteten i en buss eller trikk. Det ble fort litt for "sosialt" i en maxitaxi. Interessant er det også at mens Oslo i dag har best TT ordning i landet med 150 reiser i året og betydelig mindre i andre fylker, har man over 180 reiser overalt i Finland i dag.

Vi er bare inne i den andre dag av livet med reformert TT ordning og det skal ta tid før det hele er innkjørt. Men at systemet ruller bedre vil ikke endre det faktum at det blir mer usikkerhet i hverdagen, mer irritasjon, mer forsentkomming for de som er avhengig av TT. Hvorfor skal ikke det telle?

Nytt år med gufs av det gamle

Allerede på den tredje dag av det nye år 2011 fikk vi i Dagsrevyen et gufs av fortidens tankegods når det gjelder spørsmålet om alle mennesker skal ha rett til å bo der de vil i vårt samfunn. Norsk Eiendomsmeklerforbund sluttet seg til de som mener at denne retten ikke skal gjelde for personer med nedsatt funksjonsevne, eldre og andre som ikke er i riktig god fysisk form og som derfor vil ha glede av tilgjengelighet til boliger flest.

Bakgrunnen var Dagsrevyens innslag i forbindelse med at vi får en ny sentralbanksjef, som spådde ikke bare renteoppgang men også høyere boligpriser, noe som burde få både den ene og den andre gjeldstyngede husholdningen til å tenke seg om og vise økonomisk forsiktighet. Dette fikk han støtte for fra Norsk Eiendomsmeklerforbund som beregnet en stigning i boligprisene på ca. 8 % i året som kommer. Det som må gjøres, mente de, var å legge til rette for økt boligbygging, slik at man unngår en markedsboble ved at prisene eksploderer fordi det er mangel på boliger.

Så langt, intet å bemerke, bortsett fra at d'Hrr økonomer ikke diskuterte hvordan man skal kunne få bedre kontroll over et marked og en prisøkning som gjør at stadig flere får problemer med å kjøpe, at flere stifter gjeld de må slite med i mange år, og at det samtidig er mangel på utleieboliger. I dag har man i Oslo en gjennomsnittspris på Kr 8.000,- pr. rom (!) skal vi tro avisene. Eiendomsmeklerne og økonomene mente derimot altså at det gjelder å bygge mer for å holde prisene fra å klatre enda mer.

Interessant nok, men så føyde man til at "da må man slippe krav om miljømerking og universell utforming" som - og det vet jo alle som har fulgt Selvaags korstog mot funksjonshemmede de siste år - er det som virkelig skaper høye boligpriser! Vi har dermed en situasjon der ikke bare enkeltbedrifter som Selvaag og OBOS driver propaganda mot at alle skal ha den samme rett til å bosette seg der man ønsker, og besøke sine venner der de bor, men også en større interesseorganisasjon. Det er interessant at organisasjonen slår sammen miljøkrav og universell utforming som noe som er prisverdig, men kostnadsdrivende - altså noe negativt. Det er synd at NRK atter en gang lar slike påstander og utsagn få stå uimotsagt, men det er en annen diskusjon. Vi har ferske beregninger som taler imot påstandene når det gjelder hvor "fordyrende" universell utforming faktisk er når man inkluderer det i designfasen av et bygg. Men dette forties når næringsinteressene skal tale.

Det er trist når det mer og mer systematisk skapes et bilde av at universell utforming - og miljøhensyn - er for spesielt interesserte og egentlig ikke angår "flertallet". Næringslivet bruker sine ressurser på propaganda som skal skape et skille mellom de med "spesielle behov" og forbrukerinteressene forøvrig. Det er ikke fellesskapets interesser i form av integrasjon og like muligheter for deltakelse - men næringsinteressene som skal telle. For at næringsinteressene skal selge har kapitalismen alltid fokusert på billige produkter som et (tilsynelatende) flertall skal kunne kjøpe mer og mer av, enten de trenger dem eller ikke. Bolig er noe man virkelig trenger. Meklerne spiller et interessant spill når de samtidig driver prisene til værs og fremstår som de bekymrer seg over folks lommebok. Det er en nedrig propaganda å rette søkelyset bort fra kontroll over markedskreftene og i stedet atter en gang legge skylden på funksjonshemmede og byråkratiet som stiller "unødvendige" krav om universell utforming.