fredag 21. desember 2012

Mer utvanning av krav til tilgjengelige studentboliger fra Navarsete


Det er med bekymring vi ser Kommunaldepartementets og Navarsetes nye utspill for utvanning av kravet til likeverdig tilgang til studentboliger for alle, jfr. I korthet går forslaget ut på at man vil følge opp at tilgjengelighetskrav til nye studentboliger ble redusert med 80 % av boligene fra 1. april 2012, med at dette skal omfatte alle aktører som bygger utleieboliger for studenter. Dagens bestemmelse er begrenset til boliger som er oppført av studentsamskipnadene og studentboligstiftelser som har mottatt tilsagn om tilskudd til studentboliger.

Det åpner i beste fall opp for at flere utilgjengelige boliger bygges med henvisning til at de er “studentboliger” – og for et omfattende byråkrati for å kontrollere at beboerne har gyldig studiekort. I verste fall kan Navarsetes nye utspill starte en bølge av unntak fra bestemmelsene som skulle gi lik adgang for alle til boligmarkedet, uansett funksjonsevne.

I dag er kun 2 % av studentboligene i Norge tilgjengelige (ikke universelt utformet). Det betyr at det ikke bare er vanskelig for studenter med nedsatt funksjonsevne på dagens boligmarked å skaffe seg en tilgjengelig bolig, men at denne trenden skal fortsette. Nybygging utgjør bare 1 % av boligmassen, og skal 80 % av disse fortsatt være utilgjengelige styrker Navarsete problemene og potensiell utestenging av funksjonshemmede studenter fra høyere utdanning. I tillegg kommer den sosiale belastningen det er for unge studenter med nedsatt funksjonsevne ikke å kunne besøke andre studenter, kollokvere og fungere sosialt fordi deres boliger fortsatt blir utilgjengelige.

Dette er en dårlig ide fra Kommunaldepartementet, og vil styrke utvanningen av et lovverk som i utgangspunktet var lovende.

fredag 12. oktober 2012

Fredspris til EU - omsider


Selv om det kan se ut som pussig timing at fredsprisen deles ut til EU midt i en av fellesskapets svarteste kriser, er det historiske dimensjoner over dagens utdeling. Det er de siste 60 års europeisk historie som får prisen – en pris for et fellesskap som har sikret og garantert fred på et kontinent som i to runder har vært revet opp av kriger av ufattelige dimensjoner.

Det er derfor mest opplysende å rette blikket bakover for å forstå bakgrunnen for at det som i dag er EU fortjener en fredspris. Etter annen verdenskrig lå vårt kontinent i ruiner og millioner på millioner av europeere var drept, invalidisert eller hadde mistet alt de eide. Det er ikke mulig å forstå bakgrunnen for opprettelsen av det europeiske fellesskap uten å huske dette. De åndelige fedrene bak tanken om et europeisk fellesskap tok utgangspunkt i at for å føre krig trenges kull og stål. Navn som Schumann, Adenauer, Spaak og Spinelli var sentrale i denne tiden. Derfor var ideen at en felles økonomisk styring av disse ressursene mellom de gamle fiendene Tyskland og Frankrike, fulgt av BeNeLux landene, var et viktig instrument for å sikre fred. I tillegg prøvde man seg på et fellesskap for atomenergi og et forsvarssamarbeid. Det siste forsøket slo feil, samtidig som man forsto at flere områder måtte fokuseres på for at et europeisk fellesskap skulle bidra til vekst og velstand i et ødelagt Europa. Også USA støttet denne tanken, bl.a. for å få samarbeidet amerikansk økonomisk assistanse. Romatraktaten av 1957 tok utgangspunkt i Kull- og Stålfellesskapet av 1952 men utvidet det økonomiske fellesskapet til de områder som i dag er en del av det Indre Marked.

Men i tillegg til gjennom integrasjon å umuliggjøre en krig mellom de opprinnelige medlemslandene (Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland, Luxembourg og Italia), har EU gjennom krav til nye medlemsland om åpen økonomi og demokratisk styreform spilt en enormt viktig rolle for utviklingen av Europa som et kontinent preget av individuell frihet fra forfølgelse, garantert rettstat og demokrati i medlemslandene. Disse fundamentale rettighetene ble grunnfestet i land som Hellas, Spania og Portugal da de etter å ha avskaffet diktaturer og oberstjuntaer ble medlem i EU. Senere har det hatt samme effekt i Øst-Europa etter 1989, da Sovjetunionen ikke lenger kontrollerte disse landene. Ingen land kan bli medlem av EU uten å oppfylle klare krav til demokrati, rettsstat og markedsøkonomi, de såkalte Københavnkriteriene. Det er da også i sum de grunnleggende forutsetninger for at borgere skal kunne leve i frihet i eget land.
EU er også arena for en solidaritet i det daglige mellom mennesker som andre former for internasjonalt samarbeid ikke har maken til. Allerede fra Romatraktatens dager har sosialpolitikk vært et grunnleggende element i det europeiske fellesskap. I begynnelsen innbefattet dette tiltak mot sosial dumping og forholdet mellom arbeidslivets parter – men siden også alle de elementer vi i dag regner som del av et lands sosialpolitiske agenda.

Mitt kanskje viktigste interesseområde er politikk overfor personer med nedsatt funksjonsevne og likeverdig tilgang til arbeid, utdanning og samfunnsliv for øvrig. Fra 1995 har EU fungert som en arena som har utviklet mellomnasjonalt samarbeid mellom de som kjemper for like rettigheter for funksjonshemmede, som ingen annen internasjonal organisasjon kan tilby. Årsaken er at EU gir en plattform for direkte debatt mellom politikere og borgere i medlemslandene som ikke bare legger føringer for overnasjonal politikk, men også lovgivning. Det er EU som har gitt den lovgivningen som i dag sikrer tilgjengelige busser i norske byer, som sikrer flypassasjerer med nedsatt funksjonsevne rettigheter de ikke hadde før, og som har skapt antidiskrimineringslovgivning som Norge ikke har noen problemer med å kopiere. EU er forutsetningen for internasjonal solidaritet i Europa.

Et eksempel på den innflytelsen man får gjennom europeisk samarbeid var at medlemskap for Bulgaria og Romania ble utsatt etter krav fra organisasjoner av funksjonshemmede som ønsket at man ved siden av de nevnte Københavnkriteriene også skulle se på sosialpolitiske forhold i søkerland. Forholdene i de to landene for personer med nedsatt funksjonsevne var på den tid så kritikkverdige at det ble tatt med i EUs beslutningsgrunnlag for å utsette medlemskap inntil tiltak var gjort i Bulgaria og Romania. Selv om forholdene i dag er langt fra tilfredsstillende etter norsk målestokk, har de bedret seg og det er fungerende interesseorganisasjoner som er aktive i de to landene.

Disse, og mange andre eksempler viser alminnelige borgere at samarbeid er bedre enn konflikt for å finne gode løsninger for alle. EU møter i dag nye og svære utfordringer pga. økonomisk krise, men bare en solid organisasjon som det europeiske fellesskap er, kan takle utfordringene og overleve. Det er dette som aldri kommer klart frem i norsk presse.

Etter min mening er årets fredspris noe av det mest treffsikre og riktige Nobelkomiteen har kommet med på lenge. Gratulerer, EU!

mandag 10. september 2012

Boligproblemet kan løses - hvis vi slakker på tilgjengelighetskravene?

Direktør Schumann i Selvaag har en lengre kronikk i dagens Aftenposten (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Boligproblemet-kan-loses-6986420.html

10. september) der han atter en gang mener at boligproblemet kan løses, først og fremst ved å slakke på "myndighetenes krav" - dvs. miljø, energi og først og fremst tilgjengelighet. Denne gang brukes ikke uttrykket "rullestolkrav" direkte - det hele uttrykkes mer forsiktig:
Den største prisøkningen på nye boliger de siste årene skyldes nye offentlige krav og forskrifter. Folk må betale for alt myndighetene ønsker seg. Det er positivt at det tas grep for å heve standarden på boliger, men det er problematisk at alt kommer samtidig, og at en del av kravene synes unødvendige. Kravene gjør en leilighet som før kostet to millioner kroner hele 600 000 kroner dyrere. Det er mange som ikke har råd til å betale for dette. Noen av kravene bør fjernes for å holde prisene nede.

Siden Selvaag & Co hittil har operert med 200 000 kroner pr. leilighet må det enten ha vært en kraftig prisøkning siste uke for tilgjengelighetskravene i teknisk forskrift, eller man har rekalkulert miljø- og energikravene? At "noen av kravene bør fjernes" gjelder tilgjengelighetskrav er ikke vanskelig å gjette for den som har lest Schumanns uttalelser siden teknisk forskrift ble vedtatt.

Det er trist at de næringsinteressene som har nytte av priseksplosjonen i boligmarkedet er de første til å peke på funksjonshemmede - primært landets rullestolbrukere - som syndebukk. Igjen og igjen settes grupper opp mot hverandre, for eksempel ungdom som ikke kommer inn på boligmarkedet opp mot ungdom med funksjonsnedsettelser. Det hele minner om de mørkeste 1930-årene.

Man trikser med tall som "bevis" - og tall som sier noe annet avfeies som "bestillingsverk" fra den "sosialistiske staten". Såvel EU som f.eks. SINTEF har for lengst vist at kostnadene ved tilgjengelighet utgjør fra 1-2% av byggekostnadene - m.a.o. 20 000 kroner av kostnadene til en 2 millioner kroners leiligehet. Schumann påstår jevnlig at SINTEFs tall er et bestillingsverk fra Kommunal- og regionaldepartementet, antagelig har regjeringen bestilt tallene fra EU også?

Det verste er at når disse løgnene fra Selvaag & Co gjentas ofte nok, blir de kjøpt av politikerne på høyresiden som støtter de samme næringsinteressene. I verste fall kan dette slå ut i borgerlig politikk dersom vi får et regjeringsskifte, og mange års arbeid for et tilgjengelig og inkluderende samfunn der alle borgere har likeverdig tilgang på samfunnsgodene blir satt i revers. Det er på tide med en motreaksjon!

tirsdag 21. august 2012

Mer utvanning av krav om universell utforming av boliger?

Som fryktet fører Kommunal- og regionaldepartementets utvanning av krav om universell utforming av studentboliger (fra 100 % til 20%) til liknende krav for andre boliger. Denne gang er det adm. dir, Thor Eek i NBBL som i en artikkel i Bygg.no http://www.bygg.no/2012/07/91679.0 viser forståelse for at tilgjengelige boliger skal være for hånden for de som trenger det, men som han sier det:
Kravet betyr at ALLE rom i disse boligene skal være tilrettelagt for rullestolbrukere

Argumentene om at man ikke kan trenge fullt så mange tilgjengelige boliger, og at det i det minste må gis unntak for de minste leilighetene er tilforlatelig presentert, men premissene er uriktige. Universell utforming er ikke for rullestolbrukere, men for at boliger skal være tilgjengelige for alle; eldre, gravide, folk som har brukket benet.

Å utvanne kravene til universell utforming er å se bort fra at universell utforming faktisk er en markedstilpasning og ikke en byrde pålagt byggenæringen. For å ta ett eksempel, innen 2040 vil 1/4 av befolkningen, i følge SSB, være over 67 år gamle. Svært mange vil da ha glede av tilgjengelige boliger. Universell utforming vil gjøre det lettere for flere å bo hjemme, alternativet er sykehjem og de samfunnskostnadene som følger med dem.

Et annet feil premiss er selvsagt grunntanken om at det er krav om universell utforming som presser prisene i boligmarkedet i været. Kostnadene ved å inkludere universell utforming i designfasen for bygninger utgjør som så ofte nevnt 1-2 % av de totale byggekostnadene, noe såvel norsk som europeisk forskning og utredninger viser. Dessverre er likevel universell utforming plukket ut av visse markedsaktører samt talsmenn for FrP og Høyre som syndebukken for de eksploderende prisene i markedet. Dessverre er det ofte nettopp de markedsaktørene som har størst interesse av høye priser som propaganderer for at det er "rullestolskravene" - universell utforming som har skylden.

Status i dagens eksisterende boligmasse (som jo er 98 % av boligene) er at det kun er 5-7 % av boligene som er tilgjengelige. Det betyr at bevegelseshemmede ikke kan føre et normalt sosialt liv - for eksempel gjennom å besøke andre - fordi det store flertall av boliger ikke er tilgjengelige. Dette er også et av de mest negative konsekvensene av utvanningen av krav til studentboliger.

Situasjonen i Norge er i dag er svært dårlig når det gjelder universell utforming av boliger. Det er ikke mer utvanning av kravene, men innovasjon som trenges for å forberede landet på eldrebølgen og oppnå målsettinger om likeverdig tilgjengelighet for alle i vårt samfunn.

Mitt lille land – i systemkrise?


I debatten etter 22. juli-kommisjonens rapport har ordene systemsvikt og legitimitetskrise dukket opp samtidig som rapporten avdekker dårlig kultur i politiet og andre svakheter. Det gjentas også at Norge ikke har vært i en mer alvorlig krise siden 2. verdenskrig. Hvor åpenbare er parallellene? Står vi overfor en systemkrise av slike dimensjoner?

Hvordan man reddet den europeiske nasjonalstaten
I 1992 skrev Alan Milward en klassisk bok om bakgrunnen for opprettelsen av det Europeiske Økonomiske Fellesskap, i dag bedre kjent som EU. Hans hovedtese er at de vestlige nasjonalstatene på kontinentet som hadde vært på den tapende side under tyskernes blitzkrieg i 1940, etter krigen befant seg i en dyptgående legitimitetskrise. Befolkningen oppfattet at staten ikke hadde oppfylt sin grunnleggende oppgave: å beskytte borgernes liv og helse, når nazistene så lett kunne renne land som Nederland, Belgia og Frankrike over ende. Selve den nasjonale myten var rystet i sine grunnvoller. Faren var at partier fra det ytre venstre kunne true demokratiet i denne betente situasjonen.

Svaret man fant var å bedre levestandarden for befolkningen gjennom overnasjonalt økonomisk samarbeid, og sikre fred gjennom overnasjonalt politisk samarbeid. Dette førte etterhånden til opprettelsen av EU. Gjennom europeisk solidaritet og samarbeid håpet man å erstatte de negative aspektene ved troen på “den nasjonale myten” - nasjonalisme og proteksjonisme. En ny felles europeisk identitet skulle i stedet sikre fred og velstand.

Milward, som har bodd i Norge, finner utviklingen i vårt land som en kontrast til utviklingen på kontinentet. Selv om Norge også var på den tapende siden i 1940 var det ikke noen tilsvarende nasjonal legitimitetskrise etter frigjøringen i 1945. Selv om Nygaardsvold diskret ble parkert politisk etter hjemkomsten og erstattet med Gerhardsen, var det ikke på samme måte en storm av forbitrelse mot “systemet” som ikke hadde sikret befolkningen grunnleggende trygghet for eget liv og sikkerhet. I forordet skriver Milward sogar (idet han nevner at boken hans er skrevet i Norge):
“Nowhere else could there have been so cogent a reminder of the continuing power of national myth (…)”.
Landet overlevde i 1945 sin til da største krise og fortsatte som før, med samme partistruktur, politisk system og samfunn, og kunne konsentrere seg om oppbygging av velferdsstaten.

Hva er parallellene til Norge post-2011?
Etter at 22. juli-kommisjonen la frem sin rapport, blir det kommentert at Norge har vært igjennom en ny krise, den største siden 2. verdenskrig. Det snakkes om behov for kulturendringer, systemkrise og hvem som bør trekke seg. Hvor slående er likhetene når det gjelder dybden i systemkrisen?

Rapporten viser meget klart at staten ikke har klart å oppfylle sin rolle som beskytter av borgernes grunnleggende behov for trygghet og sikkerhet. Naiviteten over at intet alvorlig skjer i annerledeslandet bedøvet åpenbart handlingskraften når det gjaldt noe så forholdsvis enkelt som å sikre Regjeringskvartalet. Mens Downing Street i London ble sperret allerede i 1920 kunne alle og enhver i Norges regjeringskvartal gå stort sett overalt i fellesområdene slik man ville, gjerne ta snarveien gjennom bygget som huset statsministerens kontor, eller – grotesk nok – parkere en lastebil full av sprengstoff utenfor og stikke av.

Enda mer grotesk var selvsagt mordene på ungdommene på Utøya. Selve handlingen kunne man i seg selv ikke forutse mer enn skolemassakrene som finner sted i flere land, men politiets trehendte håndtering når alarmen først var gått og man visste klart hvor noe fryktelig var i ferd med å skje, er like skandaløs som statsadministrasjonens handlingslammelse når det gjaldt gatesperringer.

Alt dette minner om den patetiske situasjonen når det gjaldt Norges evne til å forsvare seg i 1940. Man hadde lullet seg inn i tanken om at alle ville respektere vår nøytralitet, på samme måte som man før 2011 trodde at terror var noe som skjedde i andre land. Hvorfor skal noen gjøre Norge noe, vi som har gitt verden Nansen, Oslo-avtalen, u-hjelp og Sri Lanka? - Men det ble ingen legitimitetskrise i Norge etter 1945, Nygaardsvold & Co ble ikke stilt for riksrett for at de var ansvarlige for at norske soldater måtte slåss med rifler mot tyske tanks og stupbombere. (Man hadde dog lært at det trengtes en mer aktiv alliansepolitikk enn å stole på at Storbritannia kommer og hjelper oss, slik ble vi medlem av NATO, og deltar i Libya, Afghanistan og andre USA-styrte felttog i dag).

Hva blir så resultatet i dag, etter at filmbildene av politifolk i en synkende gummibåt 22. juli 2011 igjen flimrer over lerretet og minner mest om en festlig KLM-sketsj, hadde det ikke handlet om død og fordervelse? (Igjen en parallell til 1940 – det mangler ikke på mot, men hverken utstyr eller opplæring var åpenbart til stede når det gjaldt). I mange land det er naturlig å sammenligne oss med, hadde regjeringen falt umiddelbart etter de avsløringene som 22. juli-rapporten kommer med. Men her går det like stille og traust for seg som i 1945. Justisminister Storberget hadde trukket seg lenge før rapporten ble lagt frem, han mer enn noen må ha kjent til elendigheten i politiets beredskapsnivå. Statsministeren har ikke tenkt å trekke seg, men tar ansvar for å rette opp de mange miserene. Det eneste hodet som har rullet er Mælands, politidirektøren som knapt hadde gjort kontorstolen varm før Breivik utførte sine udåder.

Den borgerlige opposisjonen veier frem og tilbake hva som er opportunt. På den ene siden hadde det vært fristende å diskreditere regjeringen nå som 22. juli-kommisjonen har gitt dem mer ammunisjon i hendene enn noen kunne drømt om. På den annen side er ikke dette veldig opportunt, ikke minst fordi Breivik først og fremst angrep Arbeiderpartiet. Hvis Høyre og deres allierte er for slemme med Arbeiderpartiet på et så følsomt punkt som 22. juli kan de miste den valgseieren de tror de får i 2013. Mindre emosjonelt, men mer objektivt, er den politiske matematikken: et mistillitsforslag i dag får ikke flertall. Og skulle regjeringen usannsynlig nok trekke seg frivillig, vil en borgerlig mindretallsregjering måtte styre frem til valget. Det ville by seg nok av anledninger til å diskreditere og kanskje felle en slik regjering. Dermed risikerer man å miste den valgseieren i 2013 som de borgerlige tror de har i boks i dag.

Så summa summarum blir antagelig resultatet i 2012 det samme som i 1945 – politikerne (med et par individuelle unntak) og systemet som ikke klarte å sikre borgernes trygghet for liv og helse fortsetter, den nasjonale myten er like sterk som før i annerledeslandet.

Men er det tilfredsstillende?

I dag rettes et meget kritisk søkelys på politiet, for det første fordi de ikke gjorde jobben sin og for det andre fordi de i sterk kontrast til 22. juli-rapporten tilsynelatende frikjente seg selv i ettertid. (En parallell fra 2. verdenskrig var om man hadde kritisert det norske forsvaret på det strengeste for ikke å ha kjempet godt nok i aprildagene 1940 – men hadde snakket mindre om at man ikke hadde sørget for at de hverken hadde utstyr eller opplæring til å takle et overraskende angrep der fienden hadde alle fordeler. Som Bomann-Larsen kommenterer i dagens Aftenposten – Nygaardsvolds regjering hadde informasjon om trusselen mot Norge men fulgte ikke opp). Det er politiet som trenger en kulturendring sies det, det er politiet som tenker for mye på lønninger og overtidsbestemmelser, det er politiet som ikke var modige nok 22. juli 2011. Er det hele problemet?

Hva er systemet, og er systemet i krise?
Systemet i denne sammenheng består av politiske aktører som regjering og storting, forvaltningen på ulike nivåer, partiene og samspillet mellom disse aktørene - i norsk sammenheng i et parlamentarisk demokrati. Det var alt dette Breivik ville knuse gjennom å angripe to av aktørene; forvaltningen og regjeringskontorene og det største regjeringspartiet.

“Systemet” er altså en organisasjonsmodell - men det er også hvilke prioriteringer som gjøres, altså praktisk politikk. I denne saken handler det om sikkerhetsmessige prioriteringer. Ytre sikkerhet handler om Forsvaret og det er prioritert adskillig bedre enn for 72 år siden. Mens Norge den gang ikke kunne forsvare egne grenser, kan vi i dag bombe effektivt i Libya, på Balkan og i Afghanistan. Indre sikkerhet handler om borgernes trygghet for eget liv og helse; før som regel overfor ytre fiender, i dag vel så meget overfor indre trusler som terrorister. Dette viser seg ikke å være tilfelle.

Prioriteringer og konsekvenser
Hvilke prioriteringer ble gjort, hvilke” valg” kan ha blitt tatt, som førte til elendigheten 22. juli 2011? Jeg påstår selvsagt ikke at dette er reelle beslutninger som er blitt fattet, heller ledd i en kausalkjede som i ettertid fremstår som valg:

• "Valg" nr.1: Ikke å ha et generende effektivt overvåkingssystem. Terroristen kunne forberede seg og utøve sine udåder i ro og mak for PST, og lykkes.
• "Valg" nr. 2: Ikke å beskytte sentralforvaltningen skikkelig, det var mulig å parkere en bil full av sprengstoff foran Stoltenbergs hovedinngang uten en gang å bli stilt spørsmål fra vaktene. Terroristen kunne for den saks skyld sprengt Slottet, Stortinget og andre offentlige bygg. Indre sikkerhet ble ikke ansett som høyt prioritert.
• "Valg" nr. 3: Ha et forsvar og indre sikkerhetspoliti som fungerer godt som et verktøy mot internasjonal (islamittisk) terrorisme og uakseptable diktatorer – sammenlign den farselignende innsatsen ved Utøya med den feberaktige aktiviteten utenfor USAs ambassade da amerikanerne hadde glemt igjen en lekebombe etter en øvelse. Eller overvåkingen av suspekte muslimer i Norge, Pakistan og andre steder sammenlignet med den manglende årvåkenheten før 22. juli overfor høyreekstremister.
• "Valg" nr. 4: Ikke å gi øremerkede midler til å bedre politiets effektivitet, i form av helikoptre, moderne og effektivt sambandsutstyr, trening i antiterrorarbeid, fordi man ikke forholdt seg til at verden er annerledes enn før og at man må betale for å møte nye utfordringer like effektivt som gamle.
• "Valg" nr. 5: La hver etat leve sitt eget liv og unngå ubehagelig effektiv styring for å oppnå definerte mål, i dette tilfelle bekjempelse av terrortrusselen. At Norge kunne bli offer for terror ble like lite tatt alvorlig før 22. juli 2011 som man tok det alvorlig at Norge kunne bli trukket inn i 2. verdenskrig før 9. april. Regjeringen og politikerne hadde ikke satt seg selv slike mål og styrte derfor ikke effektivt embetsverket for å oppfylle dem. (Likevel er det embetsverket som får en straffende hånd over seg i dag, ikke beslutningstakerne).

Et system viser hvor godt det fungerer når det blir stilt overfor en krise, enten det gjelder invasjon eller terrorangrep. At systemet ikke har fungert, er 22. juli-kommisjonens klare konklusjon. Men er en NOU rapport nok til å lage en systemkrise og en politisk oppvask som man ville hatt i andre land? Neppe.
Kanskje blir det bedre opplæring i politiet, kanskje kjøpes det inn minst ett helikopter til. Men de politiske øynene vil snart fokusere på de nære ting, partikjekling, handlingsregelen og hvor fortreffelige vi er i forhold til resten av Europa.

Hvor gode forbedringene blir etter systemkrisen beror på om man stilte riktige spørsmål, og om de blir ærlig besvart. Hvis ikke, vil systemet ikke fungere bedre når neste krise inntreffer. Dagens system- og legitimitetskrise vil bli snakket bort. La oss håpe at det er lenge til en lignende krise finner sted.

fredag 17. august 2012

Moro med rullestolbrukere i Dagens Næringsliv


Den ellers seriøse næringslivsavisen Dagens Næringsliv koster i dagens utgave på seg en liten “spøk”:
“Bare en håndfull rullestolbrukere bor i studentsamskipnadenes dyre rullestoltilpassede leiligheter. Det må da lønne seg å ansette et par bærere til hver av dem?”
– Det er tydelig at avisen finner det passende å vitse på funksjonshemmedes bekostning – mon tro om vi også vil finne “kvikkiser” om innvandrere, homofile og kvinner i DNs lederspalter i fremtiden?

Mer seriøst er DNs argumentering i artikkelen “Rullestolbehov” (http://www.dn.no/forsiden/kommentarer/article2451981.ece) mot at det – tross Kommunaldepartements utvanning av kravet om universelt utformede studentboliger ihht. Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven – fremdeles skal sikres at hver femte nye studentbolig skal være “tilrettelagt for rullestolbrukere”. Avisen kjøper det velkjente “Selvaag-argumentet” om at det er universell utforming som virker fordyrende på nye leiligheter, samt at de også kjøper vulgærargumentasjonen om at universell utforming er “rullestolkrav”.

Avisens “pièce de résistance er følgende argument:
“Det er viktig og riktig at folk med spesielle behov ikke hindres i sine utdanningsvalg fordi tilpasset husvære ikke er mulig å oppdrive. Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus har derfor i dag eksempelvis 136 leiligheter som er tilrettelagt for rullestolbrukere. Kun fem av disse benyttes imidlertid av studenter som bruker rullestol. Utover disse er det ifølge SiO syv rullestolbrukere som har valgt å bo i ordinære studentboliger”.
- Det er positivt at DN har forståelse for at tilgang til bolig er rimelig for at funksjonshemmede skal kunne ha like muligheter for å ta utdanning, men artikkelen er dessverre preget av mye kunnskapsmangel på området.

For det første er det i dag bare 2 % av studentboligene som er tilgjengelige. Nybyggingen vil ikke øke dette antallet nevneverdig, fordi Kommunaldepartementet svekket det opprinnelige kravet i Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven om at alle nybygde studentboliger (som andre boliger) skal være universelt utformet. Som kjent har disse kravene i lengre tid vært en velkommen syndebukk for deler av byggenæringen (Selvaag, OBOS) som igjen og igjen hetser mennesker med nedsatt funksjonsevne ved å gi krav om universell utforming skylden for at prisene i boligmarkedet eksploderer. At universell utforming er et gode for alle – ikke minst med tanke på den demografiske utviklingen i Norge - forståes ikke eller forties. Disse kretsene forstår heller ikke at krav som gir alle tilgjengelighet kan ses som en innovasjon. Det er de samme kretser som har økonomisk interesse av stigende priser i markedet, som påstår at universell utforming er et fordyrende element.

For det andre er selve overskriften og innholdet i artikkelen diskriminerende – universell utforming er ikke “rullestolbehov” men noe som gir alle – gravide, eldre, mødre med barnevogn, folk som har brukket benet etc., etc., adgang til f.eks. bygninger. Det er vulgærargumentasjon å kalle dette “rullestolkrav” – og bidrar til å rette skylden for priseksplosjonen i boligmarkedet, herunder studentboligene, på brukere av rullestol. Som jeg så mange ganger har påpekt – forskning viser klart at inkludering av universell utforming ved design av nye boliger og bygninger utgjør mellom 1 og 2 % av kostnadene.

For det tredje har ikke studenter med bevegelseshemning, for å nevne denne gruppen, kun behov for å bo et sted og ha et tilgjengelig toalett, men også for å kunne besøke andre, kollokvere og ha et normalt sosialt liv. Det krever at de faktisk er i stand til å komme inn i andre boliger enn sin egen! Jeg skulle gjerne vite om DNs lederspalteskribent ville sette pris på ikke å kunne besøke sin omgangskrets fordi boligene deres ikke er tilgjengelige? Studiedagene er viktige for resten av livet ikke minst fordi det ofte er da man skaper et sosialt nettverk som varer resten av livet. DN og de kretsene de målbærer argumentene til vil hindre en gruppe studenter slike muligheter ved siden av at de bidrar til å diskriminere dem og gjøre dem til syndebukker.

Det verste i dagens situasjon er ikke at det stadig fremkommer slik argumentasjon som Dagens Næringsliv i dag fremmer og som er bygget på uvitenhet og utpeking av syndebukker for utviklingen i et ukontrollert marked, men at argumentasjonen får økende politisk støtte. Allerede i lokalvalget brukte politikere fra Oslo Høyre “Selvaagsargumenter” som i realiteten angriper likeverdig tilgang til boliger som sosialistisk byråkratisering. Det lover dessverre ikke godt dersom det skulle bli regjeringsskifte i 2013.

mandag 13. august 2012

Skyldes priseksplosjonen i boligmarkedet funksjonshemmede?

I dagens Dagsavisen får dessverre Selvaag ved Schumann spalteplass til å fortsette å legge ut sin tese om at de eksploderende prisene i boligmarkedet skyldes kravene til bl.a. universell utforming - med andre ord "rullestolbrukerne" - som bidrar til å hindre alminnelige folk i å komme inn på boligmarkedet. Se artiklen her . Det er trist at Selvaag v/Schumann stadig får drive sin propaganda mot universell utforming.Gang på gang er påstandende gjendrevet av forskningsinstitusjoner og andre, f.eks. at så lenge man legger universell utforming inn allerede fra designfasen i et nytt hus, utgjør dette ca. 1 % av byggeutgiftene. Dessuten er det direkte diskriminerende å klistre disse kravene til rullestolbrukere - universell utforming er et gode for alle beboere. Det er nok å huske at om noen år vil 1/4 av Norges befolkning være over 67 år gamle. I løpet av livet trenger vi alle mer tilgjengelighet. Trikset med at man kan gjøre unntak for små leiligheter/studentboliger er dessverre "kjøpt" av Kommunaldepartementet. Det innebærer at det nå blir like vanskelig som før for studenter med nedsatt funksjonsevne f.eks. å kunne kollokvere med andre, ha et sosialt liv etc. Det er bare 2 % av studentboligere i dag som er tilgjengelige! Det er riktig at det blir verre og verre å komme inn på boligmarkedet, men det er villet utvikling fordi politikerne har latt markedet råde ved å avregulere. Mens Frankrike nå gjeninnfører husleiereguleringen har man i Norge tillatt en utvikling der boliger blir mindre og mindre og dyrere og dyrere. Slutt å bruke funksjonshemmede som syndebukk - rett fokus på markedsaktørene, meglerne og andre som har interesse av priseksplosjonen!

fredag 27. januar 2012

Universell utforming lønner seg


Som man vil ha lagt merke til har det vært mye fokus på universell utforming, der spesielt kostnadene i forbindelse med krav i plan- og bygningsloven og Teknisk Forskrift til nye byggverk og boliger urettmessig har fått skylden for prisstigningen i markedet. De lovmessige kravene gjelder nye bygninger og diverse studier har gått inn på reelle kostnader når krav til universell utforming legges inn i designet av slike bygninger.

Krav om oppgradering av eksisterende bygg og uteområder har det derimot hittil ikke vært gjort mange studier på, utover at man er enig i at dette er dyrere enn å legge universell utforming inn i designprosessen for nye byggverk.

Nå har Analyse & Strategi, Vista Utredning og WSP Analys&Strategi laget rapporten “Tiltak for universell utforming i bygg og uteområder – Veileder i samfunnsøkonomisk analyse”, på oppdrag av Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet.
Rapporten konkluderer med at også på dette området overstiger verdien ved universell utforming raskt kostnadene knyttet til de nødvendige tiltak. Det har vært lagt vekt på at gevinstene like klart skal komme frem som kostnadene, som det i stor grad fokuseres på i dag.

Veilederen beskriver 18 tiltak innen bygg og uteområder, der det beskrives ulike virkninger av hvert tiltak og de anbefalte nytte- og kostnadskomponentene. Innledningsvis er det beskrevet forutsetninger og prinsipper for beregningene ved siden av en omtale av hvert enkelt tiltak. Det er videre utviklet et regneark for nytte/kostnadsanalyse for hvert av tiltakene basert på de anbefalte verdiene knyttet til nytte og kostnader; disse gir også mulighet for å beregne nettonytte og nettonytte per budsjettkrone for hvert av tiltakene.

Tiltakene som slik blir gjort til gjenstand for beregningene er:
• Jevnt belegg på gangveier
• Markering av gangveier
• Ledelinjer inne
• Håndlist i trapper
• Automatisk åpning av inngangsdører
• Visuell markering av inngangsdører
• Rampe i inngangspartiet
• Rampe ned i vannet i svømmebasseng
• Rampe ned i vannet på badestrand
• Markering av glassflater på vegger, dører og sidefelt
• Lav betjeningsskranke
• Handicaptoalett
• Installering av heis
• Modernisering av eksisterende heis
• Belysning inne
• Belysning ute
• Teleslynge
• Plass for person i rullestol

Rapporten er interessant lesning, fordi man i like stor grad fokuserer på nytteverdi som på kostnader. Det er trist at dette ikke blir gjort i mye større grad på alle områder som er berørt av universell utforming - offentlige bygninger og arbeidsbygg, men også boliger, informasjons- og kommunikasjonsteknologi og transport for ikke å forglemme tjenester. Det er mye retorikk om dette og få beregninger, noe som gjør at politikerne bl.a. slår bakk i maskinen i disse dager når det gjelder krav til nye studentboliger.

Forskriften for universell utforming av IKT som skulle vært lagt frem 1. juli 2011 er ennå ikke vedtatt, enda det også på dette området er foretatt utredninger som klart viser at kostnadene ved universell utforming av nettsteder og andre IKT områder er klart mindre enn de samfunnsmessige og komersielle gevinstene. For en bedrift som lever av elektronisk salg burde det være interessant at søkemotorer gir høyere score for tilgjengelige nettsteder. For det offentlige burde det være interessant at IKT kan bidra til at flere kan gjøre seg nytte av elektronisk basert opplæring, få IKT-baserte jobber og ellers delta i samfunnet som økonomiske aktører. I stedet er man bekymret for kostnadene, som en slags bivirkning av debatten om universell utforming av boliger..

torsdag 12. januar 2012

Teltleir mot funksjonshemmede?

Det er noe som skurrer når de borgerlige ungdomspartiene slår leir når de mener det blir krevet, for å få ned boligprisene for ungdom.
Ikke fordi jeg ikke er enig i målsettingen - at et opphauset boligmarked ekskluderer såvel studenter som andre unge som ikke har godt bemidlede foreldre fra å få seg en bolig i Oslo og andre storbyer. Skurringen kommer når de samme initiativtakerne ønsker lemping på reglene om at boliger skal være universelt utformet, i henhold til bestemmelsene i plan- og bygningsloven og Teknisk Forskrift. Det er en videreføring av Unge Høyres krav om en "ungdomskampanje mot universell utforming" og man bruker samme argumentasjon som Selvaag og enkelte andre elementer av byggenæringen har stått for så lenge: at det er krav om universell utforming som bidrar til å presse prisene opp.

At man også kaller det "rullestolskrav" og dermed roper ut sin uvitenhet om at universell utforming er et prinsipp som er til gode for alle, inklusive eldre og andre som får midlertidig eller permanent funksjonsnedsettelse, er en ting. Det er verre når denne propagandaen tar i bruk funksjonshemmede som syndebukker, enten det gjelder studenter eller andre. Det er ikke krav til universell utforming som blåser opp prisene i boligmarkedet, det er markedskreftene og de næringsinteresser som har fordel av priseksplosjonen. At det offentlige har kommet med regler som skal rette opp de barrieremessige skjevhetene som ekskluderer funknsjonshemmede fra ca. 95 % av norske boliger, brukes som en beleilig avledningsmanøver. At denne taktikken fungerer vises av den oppslutningen kampanjen får fra studentmiljøet og de borgerlige ungdomspartiene, hvorav de fleste neppe har satt seg inn i sammenhengen.

Det er ikke vanskelig å få en ungdom eller en student (eller andre) til å være enig i at det er negativt at prisene stiger og at det ikke bygges nok boliger slik at det blir lettere for alle å kjøpe. Det er heller ikke vanskelig å få forståelse for at "det er da ikke så mange funksjonshemmede studenter - 20 % tilgjengelige boliger må være mer enn nok"? Ikke vanskelig, så lenge næringsinteressene fokuserer ensidig på de ovenstående punktene, kombinert med krokodilletårer over hvor vanskelig det er for ungdom å etablere seg. Det er paradoksalt at det er de samme kreftene som sto for opphevingen av husleiereguleringen og som tjener godt på prisstigningen, som nå bekjemper universell utforming for at folk flest skal ha råd til å komme inn i boligmarkedet!

Det som er utfordringen er å få folk flest til å se virkeligheten bak mytene og skinnargumentene:

- Status på boligmarkedet i dag er at det bare er 5-7 % av norske boliger som er tilgjengelige. Noe flere har såkalt besøkstilgjengelighet dvs. at man kommer inn i boligen men ikke så mye mer. For studentboliger er det 2 % av boligene som er tilgjengelige.

- Kravene til universell utforming gjelder nye boliger, som utgjør rundt 1 % av boligmarkedet. Det vil si at kravet om univerell utforming av nye boliger vil omfatte en liten del av boligmarkedet nå, men på sikt gi en mye større tilgang på boliger som kan brukes av alle.

- Vi vet at befolkningsutviklingen vil gjøre at ca. 25 % av Norges befolkning vil være over 67 år gamle om noen tiår. For at disse, og andre skal kunne fortsette å bo i egne hjem vil det da være en gigantisk samfunnsbesparelse å ha en større andel av boligmassen universelt utformet - alternativet er institusjonsplasser som vil koste samfunnet betydelig mer.

- Universell utforming er ikke en spesialordning for rullestolbrukere, men noe som kommer alle til gode.

- Selvaag &Co er ikke enerådende i sin argumentasjon mot universell utforming, andre deler av byggenæringen, forskningsinstitusjoner med mer er uenig i at disse kravene er spesielt fordyrende, og fokuserer i stedet på utfordringen som ligger i innovativ tenkning og nyskaping.

Det er ikke utvanning av kravene om universell utforming som er løsningen, men subsidierte boligprosjekter som er løsningen. Jeg støtter ungdom og andre som ønsker seg en bolig til en overkommelig pris. Alternativet er at at Oslo og andre storbyer blir et lukket reservat for de mest vellykkede. Det er dette man burde reise teltleir for, ikke i protest mot at ungdom med nedsatt funksjonsevne skal kunne leve et liv uten å bli diskriminert på boligmarkedet.

onsdag 11. januar 2012

Jobbintervju - gjennom fordommenes nåløye


En gang leste man en svensk tegneserie der en arbeidsgiver mottar forskjellige arbeidssøkere. Første mann er en innvandrer, som straks får til svar at: “beklager, vi har ingen ledig jobb” mens arbeidsgiveren tenker: “svartskalle”. En ung, kvinnelig søker får samme avvisende svar, mens han tenker: “på tjukken innen et halvår”. Og så videre. Til slutt lykkønsker han seg selv med hvor godt hans innebygde intuisjon fungerer..

Disse dagers snakkis er at det er lagt frem en forskningsrapport som viser at sjansene til å bli innkalt til et jobbintervju synker med 25 % dersom du har et utenlandsk navn som klinger f.eks. pakistansk. Lysbakken kaller dette for en “skjult kvotering” – et godt uttrykk. Jeg støtter utvilsomt hans indignasjon over skapdiskrimineringen som florerer i norsk arbeidsliv.

Men jeg tillater meg å poengtere at diskriminering ikke bare handler om rasisme og kjønnsdiskriminering, men også andre fordommer mht. hvem arbeidsgiverne vil innkalle til jobbintervju. En tilsvarende undersøkelse som Lysbakken reagerer på i dag, ble lagt frem i 2007. Den viste at bare 1 av 10 arbeidsgivere ville innkalle en blind person med førerhund til jobbintervju, og bare 1 av 3 ville innkalle en rullestolbruker. Dette forutsatt at de kjente til søkerens funksjonsnedsettelser. En annen rapport viste hvor utrolig vanskelig det er for synshemmede unge å komme over fra utdanning til arbeid, ikke bare pga. arbeidsgivernes fordommer om deres arbeidsevne, men pga. dårlig eller mangelfull kompetanse hos yrkesrådgiverne i NAV. Det var sterk lesing å lære om en jente som ville bli statsviter, men fikk beskjed av NAV rådgiveren om å bryte utdanningsløpet, fordi han kun kjente til at blinde kunne bli snekkere eller pianostemmere.

Rasistiske fordommer mot å innkalle innvandrere til jobbintervju har en enklere dimensjon enn fordommer mot personer med nedsatt funksjonsevne. I diskusjonene om rapporten fra 2007 ble det tatt opp forklaringsfaktorer som at arbeidsgiverne ikke mente de hadde råd til å tilrettelegge arbeidsplassen, eller at de ikke hadde kapasitet til å sette seg inn i hvilke støtteordninger som finnes fra det offentlige til å tilrettelegge for funksjonshemmede arbeidstakere. Noen mente at funksjonshemmede ikke kunne innpasses i den øvrige arbeidsstokken. Og sist, men ikke minst, det er en utbredt oppfatning at arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne ikke kan jobbe like godt og hardt som andre.

Alt dette skyldes ikke så mye direkte uvilje mot personer med nedsatt funksjonsevne, som frykt for ekstra utgifter til tilrettelegging, som man ikke venter seg å få noe igjen for, i form av arbeidskapasitet på linje med andre. Begge deler er ukorrekt; det er støtteordninger for å tilrettelegge arbeidsplasser, skaffe tekniske hjelpemidler etc. og erfaringen viser at ytelser fra arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne er minst like god – så lenge det vises fleksibilitet med hensyn til arbeidstid etc. Som man sier i Telenor: Du trenger ikke gå på jobb, så lenge du kommer. I dag er det mellom 70 000 og 80 000 personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker å komme inn i arbeidslivet. Til nå har man gjort den feil å fokusere på individuelle arbeidstakere og satt i gang en mengde tiltak for yrkesrettet rehabilitering etc. – mens arbeidsløshetsstatistikken blant funksjonshemmede er uendret de siste 10 årene. Ingen har satt i gang holdnings- og informasjonskampanjer blant arbeidsgiverne.

Som sagt, det er ingen tvil om at rasisme i arbeidsmarkedet er et stort problem. Men det er svært viktig for at vi skal ha et samfunn med likeverdig tilgang til arbeid, at Lysbakken og andre forstår at “diskriminering” av arbeidssøkere også handler om personer med nedsatt funksjonsevne. De har ventet lenge på litt initiativ nå..

torsdag 5. januar 2012

Funksjonshemmet student - bli på din hybel!


Det er med stor skuffelse vi leser Kommunaldepartementets høringsforslag om omfattende unntak fra krav om tilgjengelighet til studentboliger . Det virker tilforlatelig: det skal være tilgjengelig toalett i hver etasje i studentboligene og hele 20 % av nye boliger skal være tilgjengelige. Tallet gjenspeiler kanskje at 20 % av befolkningen offisielt har nedsatt funksjonsevne?

Realiteten er - og blir med dette forslaget - noe tristere. Som med andre boliger utgjør eksisterende studentboliger det store flertall og vil fortsatt gjøre det. Vi vet at bare 2 % av dagens studentboliger er tilgjengelige, med andre ord er studenter med nedsatt funksjonsevne eksludert fra å bo i, og besøke andre i 98 % av boligene. Med Navarsetes forslag vil 80 % av de nye boligene også være stengt for funksjonshemmede.

Departementet bruker argumentet at det er bare en del av livet man bor på studentbolig og at det jo blir så mange studenter at man må ta hensyn til økonomien. Begge disse argumentene er villedende. Det er ikke i fellesarealene eller på campus at alt studentliv foregår, men det sosiale livet er vel så viktig i denne delen av livet - man besøker hverandre, kollokverer sammen og har et sosialt liv sammen på hverandres hybler. Det vet enhver som noengang har vært student - samt at de vennskapsbåndene som knyttes ofte har betydning for den senere yrkeskarrieren og voksenlivet. Desto verre er det å være utestengt fra det som for ikke-funksjonshemmede er noe meget naturlig.
Argumentet med at man må ta hensyn til studentenes økonomi er plukket rett fra deler av byggenæringen. Navarsete &Co lytter åpenbart kun til de som hele tiden fremstiller tilgjengelighetskrav som fordyrende, i stedet for å se universell utforming som en markedstilpasning og som en utfordring til innovasjon. I tillegg tar hun ikke tak i at problemet ikke ligger hos funksjonshemmede og andre med behov for likeverdig tilgang til utdannelse og et sosialt liv, men i at boligmarkedet er ute av kontroll bl.a. etter at husleiereguleringen ble opphevet. Oslo og andre byer blir gradvis renset for de som ikke har høye inntekter eller rike foreldre, dette rammer ikke minst ungdommer som skal etablere seg på boligmarkedet. Det er full skivebom fra Navarsetes side implissit å støtte visse næringsinteresser som i lengre tid har arbeidet for å sette ungdom opp mot funksjonshemmede.

Det er også i direkte strid med intensjonene om universell utforming og likestilling som sto i Soria Moria erklæringen som Senterpartiet var en del av. Og i direkte konflikt med nylige uttalelser fra statsråd Lysbakken fra SV som gikk i rette med de elementer innen boligbransjen som prøver å legge skylden på prisstigningen i markedet på krav til tilgjengelighet (og miljøkrav). Dette er ikke hyggelige signaler for unge med nedsatt funksjonsevne som skal ta fatt på livet som student for å skape sin egen fremtid!


Ufyselig oppgulp av holdninger til funksjonshemmede


Stiftelsen Stopp Diskrimineringen, som i flere år har kjempet mot såvel hverdagsdiskriminering som hatkriminalitet rettet mot mennesker med nedsatt funksjonsevne, mottok nylig et anonymt brev. Det er tydeligvis skrevet av en eldre personer etter rettskrivingen å dømme, men holdningen vedkommende står for er dessverre gjenkjennelige fra mange av dagens debatter om diskriminering, rett til tilgjengelige boliger, arbeid og utdanning og mangt annet. For ikke å snakk om problemet med diskriminering mot pårørende til personer med nedsatt funksjonsevne.
Jeg gjengir "gullkornene" til skrekk og advarsel - og som en påminnelse om hvorfor det er nødvendig å kjempe for universell utforming, likeverdig tilgang til samfunnet og mot fordommer og dumhet:

"DETTE KOSTER DE FUNKSJONSHEMMEDE VÅRT SAMFUNN OG DINE OG MINE SKATTEPENGER!:
"Rett" til "spesialtilpasset" hjem.
"Rett" til sogar en MENGDE sogar KOSTBARE hjelpemidler og KOSTBART spesialutstyr, sogar også ofte SPESIALLAVET BARE for DEN ENE personen!
"Rett" til sogar GRATIS barnehaveplass.
"Rett" til "spesialutdannet" personell allerede i barnehaven.
"Rett" til skoleplass.
"Rett" til "spesialutdannnet" personell/"spesialutdannede "lærere" i ALLE,skoleårene!
"Rett" til "spesialtilpasset" arbeidsplass.
"Rett" til sogar SPESIALtransporl.
"Rett" til fast pleiepersonell24 timer i cl6gnet, 7 dager i uken, HELE ARET!,HELT FRA FØDSELEN!
"Rett" til "avlastning" for foreldrene, ENDA de altså ALLEREDE har GRATIS pleiepersonell HELE DØGNET, HELE UKEN, HELE ÅRET!, og altså IKKE gjør NOE, SELV!
"Rett" til GRATIS "ferie"turer for både den åndssvake og HELE vedkommendes familie!
"Rett" til GRATIS medisiner, i HAUGEVIS !
"Rett" til GRATIS og KOSTBART SPESIALUTSTYRT bolig!
SAMT MEGET, MEGET MER, SOM DU OG JEG BETALER GJENNOM VÅRE SKATTER, SOM VI BETALER AV VÅRT ARBEIDE!
VI arbeider, betaler skatter og avgifter, må SPARE til egen bolig, og får/har ALLIKEVEL IKKE RÅD TIL Å KJØPE EGEN BOLIG,ELLER MISTER DEN VI ALLEREDE HAR KJØPT FOR VÅRE EGNE SPAREPENGER! VI MÅ TA OPP LÅN OG BETALE AVDRAG OG RENTER MENS DE FÅR GRATIS BOLIG, UTEN LÅN,AVDRAG OG RENTER!

VI BIDRAR TIL SAMFUNNET, I ETT OG ALT, MENSDE BARE FÅR OG FÅR UTEN Å GJØRE DET DUST! Søppel skal faktisk på DYNGEN!"

- På en måte tragikomisk og skrevet av en som nok har litt problemer og gjerne vil la det gå utover noen han anser for mindreverdige. Men det er skrevet NÅ og ikke i 1938. Vi har ikke lov til å overse dette eller le det bort.