Dagens Dagsavisen har viktige oppslag om Oslo kommunes praksis når det gjelder å sette personer med nedsatt funksjonsevne ut på anbud, for å sikre dem det for kommunen mest kostnadssvarende tilbudet.
Dette skal være for å følge EØS regelverket om at offentlige anskaffelser - i dette tilfellet omsorgs- og helsetjenester - over en viss verdi skal legges ut på anbud. Eksemplet som tas opp er en mor til en datter som når hun fyller 18 skal ut på anbud. Hvilket tilbud hun skal få bestemmes av kommunen, ikke av de pårørende. Moren hevder at når det gjelder et slikt omsorgstilbud må det være kvalitetsregler, lovgivning om helsetjenester og ikke minst brukermedvirkning som må telle mer enn prismessige aspekter som er viktige når anbudsrunder skal utføres. Det er i seg selv også noe nedverdigende når en person skal annonseres overfor mulige "budgivere" som byr sine tjenester overfor "auksjonarius" - Oslo kommune - som så velger ut fra pris, ikke angjeldende persons behov. Brukermedvirkning vil ofte i denne sammenheng være foreldrenes og de pårørendes forståelse av hva som vil være best for den det gjelder, siden personen ikke alltid selv er i stand til å uttrykke dette.
Men har Oslo kommune rett i at anbudsprinsippet er det overordnete prinsippet som skal følges, og at det er prisen som gjelder for å sikre at offentlige kostnader ikke skal bli for høye? EU direktivet, som er førende for norsk lov om offentlige anskaffelser, som trådte i kraft 1. januar 2007, sier at det er tillatt å legge vekt på andre hensyn - sosiale hensyn er det mest relevante her - så lenge det er klart spesifisert. I EU systemet er det prejudikatdommer som teller, og den viktigste er Lycee de Paris saken. Denne gjaldt en entreprenør som saksøkte kommunen fordi de hadde levert inn det billigste anbudet, men tilslaget hadde gått til en annen tilbyder som hadde et lagt frem et forslag om universelt utformet løsning. Saken kom for EF-domstolen som slo fast at kommunen hadde vært klare på at de ønsket en universelt utformet løsning, og at dette var overordnet pris.
Dette er et viktig prinsipp som ofte glemmes i norsk transponering og implementering av EØS regelverket. Hvis det er politisk vilje til det, kan en offentlig myndighet vektlegge i så vel planlegging som utlysing av et anbud andre hensyn enn pris, så lenge man er klar på kriteriene overfor tilbyderne. I denne sammenhengen gjelder det kvalitet på tjenestene ut fra individets behov. Når det gjelder prinsippet om brukermedvirkning kan også dette etter min mening tas med i kravene fra offentlig myndighet. Vi mangler prinsipielle retningslinjer for hvordan en god brukermedvirkningsprosess skal gjennomføres i såvel offentlig som privat sektor. Hva betyr for eksempel brukermedvirkning når brukeren selv ikke er i stand til å artikulere sine behov og ønsker? Da er det de pårørende som må ha rett til å forsvare vedkommendes interesser.
Jeg jobber for tiden i Standard Norge med et prosjekt for en standard for forsvarlig brukermedvirkning når det gjelder IKT. Denne standarden vil også ha betydning for andre samfunnsområder når det gjelder å lage klare kriterier for hva som er en god og likeverdig brukermedvirkningsprosess og den kan være et godt bidrag.
Men til syvende og sist er det spørsmål om politisk vilje til å bestemme om det er sosialøkonomien eller individets rett til en verdig tilværelse, uansett funksjonsevne, som skal telle mest. I et demokratisk samfunn er det poltikerne som skal legge premissene i form av hvilke verdier som skal være førende for hvordan samfunnet fungerer. At mennesker blir en anbudsvare taler ikke til fordel for dagens beslutningstakere i Oslo kommune.
