Dagens Næringsliv bringer i dag et interessant sitat fra Høyres leder Erna Solberg i forbindelse med en politisk duell hun og statsminister Stoltenberg hadde på en konferanse i Oslo. Hun uttaler at ”jeg er også opptatt av de ansattes rettigheter, men eldreomsorg dreier seg primært (min utheving) om å skape gode tilbud for dem som trenger hjelp. Jeg frykter ikke Ap i valgkampen hvis de satser mer på arbeidstagernes rettigheter enn kvaliteten for pasientene. Jeg tror folk er mest opptatt av det siste.” (DN 3. mars 2011).
Dette er et viktig sitat som forteller leseren ganske mye om høyresidens politiske grunnholdninger, om dyktige politiske rådgivere som vet å snu enhver sak bak frem og om hva slags samfunn disse politiske partiene vil fremelske dersom de kom til makten på regjeringsplan. Erna Solberg skal ha takk for klar tale.
Taktikken først: Det gjelder å isolere Adeccosaken som en kjedelig enkeltsak der det mørkeblå Byrådet – straks NRK uheldigvis hadde avslørt utbyttingen av de ansatte i Adecco – viste handlekraft og sa opp kontrakten med selskapet og fossrodde unna eget ansvar for skandalen. Dette er en klok taktikk sett med omdømmebyråenes øyne, men det spørs hvor mange som lar seg dupere av den. Derfor følger man opp med å si at det er jo synd på de ansatte men det primære er å sikre de hjelpetrengendes behov. Man satser kaldt på at egeninteressen og ikke solidariteten er det som gjelder i dagens norske samfunn. Ola og Kari oppmuntres til en holdning om at ”så lenge jeg har det bra og får alt jeg skriker opp om, så er det likegyldig hvordan betjeningen egentlig har det”. – Er dette en klok taktikk?
Her kommer vi inn på borgerlig grunnholdning. Det har alltid vært en politisk linje at forhandlinger ikke skal skje i fellesskap men på et mest mulig individuelt plan, på bedriftsnivå. Felles tarifforhandlinger er sosialistisk styggedom. Individuelle avtaler gjør det lettere å dekke over utbytting av den typen som nå er avslørt i Adecco. Og når det blir avslørt, for eksempel av pressen, kan man anklage leverandøren for at bestilleren skal få slippe unna ansvaret.
Men samtidig blottlegger Byrådet – og de andre kommunene og virksomhetene som har benyttet Adeccos vikarer – at de enten ikke er i stand til å følge opp normal prosedyre ved anskaffelser av tjenester, nemlig å sjekke om betingelsene i kontrakten faktisk blir oppfylt gjennom en normal evalueringsprosess som skal være en del av prosedyren for offentlige anskaffelser – eller at de gir blaffen i om grunnleggende arbeidsrettigheter blir brutt eller ei. Jeg tror ikke på en slik utbredt udugelighet og uvitenhet hos kommunepolitikerne. Jeg tror heller at vi har fått et for høyresiden uvelkomment søkelys på den berømte toppen av isfjellet.
Vi har også sett et godt eksempel på hva som skjer når det er pris og ikke kvalitet som teller i konkurranseutsettingen. En del av anskaffelsesprosessen er å kontrollere leverandørens egen politikk når det gjelder arbeidsforhold i egen virksomhet, spesielt ved anskaffelse av slike tjenester. Dette er åpenbart grovt forsømt.
Må den norske velferden bygge på at vi har en masse av stumme heloter som tar til takke for de tierne de tjener i timen? Har vi ingen sympati for deres rettigheter? Her må man huske at det er ”de hjelpetrengende” og ikke minst deres pårørende som har stemmerett og ressurser og som det derfor primært må tas hensyn til. Disse lavtlønnede og overarbeidete anonyme innvandrerne har ikke politisk innflytelse, får ikke organisere seg, kan når som helst sendes rett hjem igjen dersom de lager trøbbel og er derfor lette å splitte opp og ufarliggjøres. Norge er i ferd med å endre seg til et speilbilde av USA på sitt verste, samtidig som vi smykker oss med honnørord som velferdsstat, solidaritet og et forbilde for alle andre. Peker noen på medaljens stadig mørkere bakside – forskjellsfellen – er det lett å appellere til egeninteressen og selvtilfredsheten – disse innvandrerne er tross alt glade for å ha jobb og for kronestykkene de kan ta med hjem når de ikke lenger er til nytte….
Er det dette samfunnet flertallet av den norske befolkningen ønsker seg? Ønsker vi den liberalistiske høyrestaten, der enhver er sin egen lykkes smed, at din og dine nærmestes sikkerhet avhenger av hvor dyr forsikring du har råd til, der tarifforhandlinger er erstattet av individuelle avtaler slik at forskjellene øker og øker?
Vi ønsker alle en god velferd for våre pårørende og gode tjenester til våre hjelpetrengende. Men et godt offentlig tilbud koster penger som betales over skatteseddelen. Tanken på å betale for felles goder har aldri appellert i høyrestaten. Da er det bedre å ha private tilbud som de som kan betale for det, kan shoppe etter ønske. Da kan man ha råd til skattelettelser for den samme gruppen. Tilbudet til de som ikke har fullt så god råd, er uføretrygdet etc. får heller dekkes av ”det sosiale sikkerhetsnettet” som vel så bra kan opprettholdes av veldedige organisasjoner som det offentlige. Den liberalistiske sirkel er dermed sluttet – forskjellsfellen har klappet igjen.
Adeccosaken er ikke en kjedelig affære – den er en alarmklokke.
