Uføretrygd - et valg?

Civita-stipendiat og medredaktør i Minerva, Anne Siri Koksrud forsterker mange fordommer om uføretrygdede i sin kronikk i Aftenposten 8. august. Hovedpoenget hennes synes å være at de 300 000 uføretrygdede i Norge ikke bare er en belastning for andre som må “betale for deres livsopphold”, men at deres situasjon er et resultat av deres egne valg. Koksrud hevder videre at uføretrygdede hovedsakelig er folk som ikke har funksjonsnedsettelser (!); det er et fåtall av de uføretrygdede som ikke “kan og bør ikke jobbe, for ikke å gamble med deres helse”, et annet mindretall er de som direkte misbruker systemet. Konklusjonen må bli at flertallet av de 300 000 velger å leve på en “raus” uføretrygd og belaster oss andre med utgiftene til deres livsopphold – “samtidig som vi går glipp av den arbeidsinnsatsen de kunne bidratt med”.

Jeg er enig med Koksrud at det er mye disse menneskene kan bidra med i samfunnet når det gjelder potensiell arbeidsinnsats, selv om jeg ikke støtter grunnpremisset om at et menneskes verdi for samfunnet kun er å måle i vedkommendes arbeidsevne. Det som er det største problemet med Koksruds fremstilling er at den fortsetter trenden med å fokusere på individene som mottar uføretrygd og ikke på de samfunnsforholdene som hindrer at folk faktisk får arbeid som ønsker det. Koksrud er inne på en god forklaringsfaktor når hun bemerker at “man kan gjerne få seg en deltidsstilling, men man kan ikke få en stilling hvor man jobber 100 prosent av tiden mot lavere betaling, i bytte mot forståelse for at man ikke kan løfte like tungt eller jobbe like raskt som de andre. Det er ikke plass til dem som ikke kan yte fullt ut”.
Det siste er korrekt, men utfordringen ligger da visselig i arbeidsmarkedet og hos arbeidsgiverne, og ikke hos uføretrygdede? En Synovate undersøkelse fra 2007 viste at bare én av 10 arbeidsgivere ville innkalle en blind person til jobbintervju, bare én av tre ville innkalle en rullestolbruker, etc. Ved siden av disse holdningene er det et like stort problem med behovet for tilrettelegging av arbeidsplasser, selv om det gis støtte til dette fra det offentlige. Mange arbeidsgivere oppgir at de ikke har “ressurser til å sette seg inn i ordningene” eller de vil ikke ta utgifter og bryderi med tilrettelegging. Statistikken er uforandret siden 2000: sysselsettingsraten blant registrerte med nedsatt funksjonsevne i arbeidsdyktig alder er ca. 48 % (for andre ca. 78 %) og av disse har rundt halvparten deltidsstillinger. I henhold til Statistisk Sentralbyrå er det rundt 78 000 personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker å komme i arbeid men møter for store barrierer. Har de “valgt” å gå på uføretrygd?

Et annet problem som Koksrud ikke tar opp er det faktum at uføretrygd ikke velges av den enkelte men må godtas av NAV på grunnlag av helsevurdering. Med mindre hun og hennes meningsfeller mener at det norske trygdesystemet ikke arbeider etter objektive kriterier men at det avgjørende er individets eget ønske og valg, er dette en noe underlig virkelighetsoppfatning. Dette handler ikke om et valg men om en rekke faktorer som 1) systemets, dvs. NAV saksbehandlernes forståelse av individets faktiske evner og muligheter og 2) arbeidsmarkedets vilje til å ta inn personer med nedsatt funksjonsevne. Når det gjelder 1) har vi nok av forskningsrapporter om ungdom med nedsatt funksjonsevne som ikke har fått støtte f.eks. til studier i fag de ønsket og mestret fordi NAV veilederne manglet kompetanse på hva man kan utføre i arbeidslivet med nødvendig tilrettelegging. Noen har måttet avbryte eller skifte utdanningsløp fordi de fikk ny saksbehandler som eksempelvis mente at blinde bare kan arbeide som håndverker eller pianostemmer, og ikke ville støtte utdannelse i statsvitenskap. Når det gjelder forklaringsfaktor 2) er også dette forsket grundig i, men ikke fulgt opp av politikerne f.eks. ved gjennomgang av IA-avtalesystemet.

Koksrud peker på løsninger som har som premiss å bidra til mistenkeliggjøring av de fleste uføretrygdede, samtidig som de ordningene hun foreslår for å sysselsette uføre vil gjøre disse menneskene til et definert B-lag i arbeidsmarkedet. Hun mener åpenbart at uføretrygden til nå er så rikelig at det er et reelt valg å leve på den i stedet for å jobbe. At noen gjerne ville tjent litt på arbeid ved siden av trygden men ikke kan, fordi de da risikerer å miste uføretrygd, er ikke problematisert. At det kan være “mer lønnsomt å være trygdet enn å arbeide” er en utrolig myte i de høyreorientertes verden som dessverre er blitt en etablert sannhet.

Koksruds løsning er ikke tilrettelegging, fleksibilitet i arbeidstid og holdningsskapende arbeid, men fleksible lønnsordninger. Den ene løsningen er faktisk å frata funksjonshemmede arbeidstakere rettigheter ved unntak fra tariffordninger, begrunnet med at de er mindre produktive enn “friske”. For å unngå misnøye i fagbevegelsen kan man sikre at ordningen blir begrenset i tid og i antall. At dette vil styrke heller enn å svekke utbredte fordommer mot funksjonshemmedes arbeidsevne, og virke sterkt stigmatiserende og direkte diskriminerende er tydeligvis ikke et tema.

Personer med nedsatt funksjonsevne har like stor lyst og kompetanse til arbeid som andre så fremt forholdene ligger til rette i form av fysiske betingelser og forståelse av individuelle behov. At de skal gis lavere lønninger, være en del av begrensede kvoter og kun ha midlertidige kontrakter vil virke diskriminerende og forsterke stemplet som et B-lag innen arbeidslivet. I stedet for å mistenkeliggjøre og styrke fordommene mot uføretrygdede vil det være betydelig bedre om man i stedet fokuserte på de trekk ved norsk arbeidsmarked som utestenger mennesker som vil arbeide – hvis de fikk velge.