Høyre, FrP og Likestillings- og diskrimineringsombudet

Våkne nyhetslyttere har sikkert fått med seg at sentrale politikere i Høyre og Fremskrittspartiet – spesielt Oslopartienes representanter – stiller seg sterkt kritisk til virksomheten til Likestillings- og diskrimineringsombudet, LDO. Det er flere år siden Høyre begynte disse angrepene pga. det tidligere ombudets oppfordring i forbindelse med valget til å stemme på innvandrere og funksjonshemmede. Nå har man trappet opp kampen i fellesskap med Fremskrittspartiet og de omtaler bl.a. Ombudet som et ”venstreorientert synseorgan” som misbruker skattebetalernes (særlig de med god råd som stemmer på ytre høyrepartiene må vi tro) penger på en strøm av venstreorienterte uttalelser.

Litt paradoksalt er det selvsagt, med tanke på hvor lenge særlig Høyre har bedrevet disse angrepene, at de to partiene bruker som argument at Ombudet nylig har ”tapt” en del saker, hvorav det mest kjente kanskje er hijabforbudet i Politiet, der justisministeren overprøvde LDOs vedtak om at forbud er diskriminerende. Man skulle jo tro at det liberalistiske Høyre og det liberalrasistiske Fremskrittspartiet nettopp burde glede seg over et slikt resultat! Men nei, de tror de nå har enda et argument for å ta rotta på denne torn i øyet som kritiserer offentlig og privat rasisme, støtter klager mot butikkeiere som ikke gjør lokalene sine tilgjengelige – i det hele tatt, som gjør jobben sin.

Ombudets jobb er å overvåke og avgi uttalelser på basis av norsk diskrimineringslovgivning. Denne har tradisjonelt omfattet forbud mot diskriminering på grunnlag av kjønn, seksuell legning og etnisk opprinnelse, siden januar 2009 også diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne. I det siste har de for eksempel hatt en hel del saker basert på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven når det gjelder tilgjengelighet til byggverk. I mange av disse sakene har Ombudet gitt klare uttalelser om at næringsdrivende må legge til rette inngangen og andre deler av sine lokaler, for at alle skal kunne benytte seg av dem. Når man også tar med Ombudets forsvar av individers rett til å vise sin identitet gjennom bruk av turban for sikher eller hijab for muslimske kvinner i offentlige etater og andre uttalelser som strider med norske fordommer, er det ikke rart de blå ser rødt.

Saken viser to ting. For det første at veien mot likestilling og frihet fra diskriminering er meget lang i dette landet. For det andre at det nye liberalistiske Høyre og det gamle liberalrasistiske Fremskrittspartiet ikke vil bidra til å korte den inn.

Når det gjelder kamp mot diskriminering og for integrasjon i samfunnet blir veien ikke kortere av at man så lenge hadde vanskelig for å erkjenne at Norge er et diskriminerende samfunn. Vi har presentert oss selv så lenge som den gode viljes hjemland at man trodde på det selv til slutt. Det tok for eksempel svært lang tid før det politiske establishment erkjente at det faktisk trenges lovgivning som verner personer med nedsatt funksjonsevne. I halvannet år har vi hatt en lov som både forbyr direkte diskriminering av funksjonshemmede (som for eksempel at bare 1/10 av norske arbeidsgivere vil innkalle en blind til jobbintervju) og indirekte diskriminering (næringsdrivende som nekter å tilrettelegge for alle). Det var store håp til Ombudet som iverksettende organ da denne loven trådte i kraft. Mange mener de kunne vært mer hardtslående i kampen for likestilling. Men det er tydeligvis for mye for Høyre og FrP. FN konvensjonen pålegger Norge å ha et ombud til å overvåke at landet oppfyller forpliktelsene i forhold til antidiskrimineringslovgivningen. Høyre og FrP ønsker altså at landet skal begå et internasjonalt lovbrudd når de vil nedlegge LDO.

Hva så med LDOs ”venstreorienterte synsing”? Vel, dette med hijab og turban, og rosenkranser også for den saks skyld, er jo omdiskutert i mange land. I Storbritannia tillater man etniske eller religiøse hodeplagg i politiet og sikher har som politifolk opprettholdt ro og orden over hele det britiske imperium siden 1800 tallet. I et praktisk innstilt og kosmopolitisk samfunn som det britiske har man innsett at det siste man skal bråke med er individenes uttrykk for identitet så lenge de ikke utgjør en sikkerhetstrussel. Man kunne lære av dette i Norge. I stedet bruker man vikarierende argumenter om symbolsk kvinneundertrykking (uttalt av de samme politiske krefter som i alle år har bekjempet likestilling for norske kvinner), eller at ingen skal påtrykkes andres religiøse oppfatning – ved at de må se en turban på politimannen.
Alt dette sneversynet er det Ombudet prøver å bekjempe – og skape et samfunn som er ikke bare fysisk, men også mentalt tilgjengelig for alle.

At Høyre og Fremskrittspartiet gjør det til en politisk sak å bringe Ombudet til taushet betyr at de to partiene nå er dominert av ideologiske krefter som det er svært viktig at resten av oss bekjemper. Dette er nødvendig dersom Norge skal ha grunnlag for å fortsette sitt selvbilde som en tolerant nasjon med tradisjonelle verdier som frihet og likeverd for alle borgere, uansett hudfarge, religion eller funksjonsevne.