Kong Jens han stod ved højen mast

Dagens aviser bringer melding om at Jens har snudd i den formastelige Hardangersaken og vil sette i gang utredning om sjøkabel i stedet, lik at vestlendingene slipper å se på de samme master som vi på Østlandet så lenge har levd med. Mens Russland tørker bort og folk dør av luftforurensning i Moskva, og mens flommen i Pakistan drever tusenvis av mennesker har vi da en kampsak her i landet også: å slippe å se på mastene som skal bringe den strømmen som folk på vestlandet så sårt trenger. At regjeringen fulgte opp dette behovet for elektrisitet var jo bra, men at det så trenges master for å få strømmen frem til kundene – det ble for mye for de som plutselig så for seg en forandring i landskapet. At mastene knapt vil forstyrre de inntektsbringende turistskipenes utsikt er det ingen som har brydd seg om. I stedet har man vekket opp minnet om Altademonstrasjonene og andre heltedåder utført mot det onde fremskrittet, og vestlendingen Erna har endog fått anledning til å uttale seg om dårlig politisk håndverk.

Alle er med - og truet av lenkeaksjoner og sure ordførere har Jens altså havnet i en real Mastemyr. Nå er det ikke lenger bygging av landet og glede over industriell vekst som gjelder, nå er vi blitt så velnærte at spørsmålet om synlige strømmaster i fjellet er det eneste som får folk engasjert. Ikkje forstyrr utsikten min! Kan man kombinere dette med godt gammelt norsk hat mot ”hovedstaden” og dens vesen – ja så har man klart å vekke til live en sympati hos ”folk flest” som ulykkene i Russland og Pakistan tydeligvis ikke vekker. Den gang man fikk elektrisitet her i landet var det nok dem som klaget over de fæle stolpene som sto langs veien i det fagre norske landskap – men det var adskillig flere som gledet seg over å få strøm, elektrisk lys og alt det andre vi tar som en selvfølge. I dag hengir man seg til ”me veit at synden eksisterer men me vil ikkje sjå han i fargar”-syndromet.

Det er trist i en slik situasjon at Jens ikke følger sin beslutning men viker og lover utredning av usynlige alternativer. Det vil for det første åpne for press fra andre områder for å få samme løsning, som kanskje vil bli dyrere enn de berømte mastene. Utredning av alternativer skulle selvsagt allerede vært gjort og resultatene spilt inn i debatten. Men verre er det at han her viker for populistisk press uten å presisere klart at for å oppnå målet (strøm til Vestlandet) må man finne et rimelig middel (strømkabler og master) – og at verken elektrisiteten eller lyspæren lar seg avoppfinne.