Den dagen Bjarne Håkon ble lobbyist

En av sommerens relativt interessante agurksaker var oppstandelsen rundt Bjarne Håkon Hanssens første jobb for First House der han altså ga råd om hvordan private barnehager skulle kunne drive effektiv lobbying mot den rødgrønne regjeringens politikk nettopp på området private barnehager. Det pikante ved affæren var at Bjarne Håkon hadde vært del av det samme regjeringskollegiet som utformet denne politikken. Han har forsvart seg med at han ikke lenger er politiker og derfor må kunne få drive den jobben han faktisk har nå.

Det har vært skrevet nok om dette og saken ble lagt på hylla med kloke kommentarer om at regelverket må bli tydeligere for hva eks-ministre kan tillate seg når det gjelder å gå i mot sin egen politikk. At man kan fortsette å sitte som minister og snu helt rundt på sin egen politikk er det ingen som har kommentert.
Det som ville være interessant i tillegg til debatten om politisk umoral (finnes det politisk moral?!) er å se på saken i lys av norske tradisjoner innen lobbyvirksomhet, eller mangel på dette.

Hvorfor så sterke reaksjoner på Bjarne Håkons umoralske opptreden? La oss se bort fra mannen og ministeren og se på lobbyismen som politisk faktor. I USA har man i lang tid hatt mektige lobbyer som rev til seg eks-politikere i den grad at president Obama har presentert lovgivning som skal begrense anledningen til at politikere kan fremme private saker gjennom sitt etablerte kontaktnett. At politikerne selv er lobbyister for egne lokale interesser er en annen sak. Videre er EU kjent for å ha systematisert et lobbysystem der tusener av interesser er etablert med store og små kontorer ledet av profesjonelle påvirkere som tidligere særlig beleiret Kommisjonens kontorer men nå i like stor grad arbeider mot Europaparlamentet etter at dette har fått større politisk innflytelse. Kommisjonen gjorde grep på 1990 tallet for å rydde opp i dette – på den ene siden opplevde Kommisjonen at de trengte lobbyistene fordi de selv var for få (tross euroskeptikernes påstander om et ”enormt” byråkrati) til å kunne ha oversikt over alle aspekter, på den annen side talte interessene med så mange tunger at det var vanskelig å opprettholde et konstruktivt system. Resultatet var at man oppfordret interessegrupperingene til å kombinere seg og i størst mulig grad tale på vegne av så mange beslektede interesser som mulig. Et typisk resultat var lobbyen av sosialt vanskeligstilte grupper i samfunnet (kvinner, innvandrere, folk med ulik seksuell legning og personer med nedsatt funksjonsevne) som samlet grupper som ofte taler hver sin separate sak men sjelden sammen. Resultatet var de nye antidiskrimineringslovene som stadig lages av EU.

I Norge har man ikke hatt tradisjon for dette. Typisk er det at før folkeavstemningene om EU medlemskap i 1994 hadde Sverige ca 500 lobbyister på plass i Brussel, mens Norge knapt hadde ti. Dette ble kommentert med at dersom vi kom inn i EU ville vi nok få oppfylt våre interesser ”slik vi hadde rett til”. Men dette betyr ikke at Norge er så gjennomregulert at enhver får det hun har rett til og at ingen interessepolitikk derfor er nødvendig. Det betyr at man har gjort seg vant med det som den første maktutredningen kalte ”den segmenterte stat” – organiseringen av det norske samfunn i ”segmenter” av faste samtale- og forhandlingspartnere innen de ulike sektorer av samfunnet, for eksempel Landbruksdepartementet og landbruksorganisasjonene, Kommunaldepartementet og KS og så videre. Disse segmentene fungerte trygt og godt – for de som var medlem av dem, mens andre som falt utenfor hadde veldig vanskelig for å komme særlig meget til orde. Dette er et mer demokratisk system enn det fascistiske korporative samfunn der staten kontrollerte korporasjonene av næringslivet, men det kan kalles mindre demokratisk enn et ”fritt for alle” lobbysystem selv om ressursene selvsagt vil ha mye å si for hvor stor innflytelse lobbyen vil få. Men innflytelse i politikk beror på mange faktorer jeg ikke går inn på her.

Det er dette lobbysystemet som nå har gjort sitt inntog i vårt fedreland og det kan synes like vanskelig og uvant å erkjenne det, som det er å forstå at man må delta i EU systemet for å få innflytelse på beslutningsprosessen der! Kontorer som First House kalles rådgivningskontorer men deres rolle er å bistå interesser av ulik art i å påvirke politikerne og beslutningsprosessen i lobbyisme. Dette må vi venne oss til selv om det nok særlig blir et problem for de ”gamle etablerte” medlemmene i de etablerte ”segmentene”. At de som er best kjent med de politiske irrganger i det norske politiske system, som Bjarne Håkon, blir særlig ettertraktet i dette systemet er ikke mer overraskende enn at for eksempel en journalist blir ansatt som medieansvarlig i en bedrift eller organisasjon. At det er et spørsmål om hans politiske (personlige?) moral å gå imot en politikk han selv var med å utforme for å tjene lønna hos sin nye arbeidsgiver blir etter min oppfatning å sette seg på en veldig høy hest, selv om episoden neppe øker respekten for politikerne som helhet.