Hvordan man reddet den europeiske nasjonalstaten
I 1992 skrev Alan Milward en klassisk bok om bakgrunnen for opprettelsen av det Europeiske Økonomiske Fellesskap, i dag bedre kjent som EU. Hans hovedtese er at de vestlige nasjonalstatene på kontinentet som hadde vært på den tapende side under tyskernes blitzkrieg i 1940, etter krigen befant seg i en dyptgående legitimitetskrise. Befolkningen oppfattet at staten ikke hadde oppfylt sin grunnleggende oppgave: å beskytte borgernes liv og helse, når nazistene så lett kunne renne land som Nederland, Belgia og Frankrike over ende. Selve den nasjonale myten var rystet i sine grunnvoller. Faren var at partier fra det ytre venstre kunne true demokratiet i denne betente situasjonen.
Svaret man fant var å bedre levestandarden for befolkningen gjennom overnasjonalt økonomisk samarbeid, og sikre fred gjennom overnasjonalt politisk samarbeid. Dette førte etterhånden til opprettelsen av EU. Gjennom europeisk solidaritet og samarbeid håpet man å erstatte de negative aspektene ved troen på “den nasjonale myten” - nasjonalisme og proteksjonisme. En ny felles europeisk identitet skulle i stedet sikre fred og velstand.
Milward, som har bodd i Norge, finner utviklingen i vårt land som en kontrast til utviklingen på kontinentet. Selv om Norge også var på den tapende siden i 1940 var det ikke noen tilsvarende nasjonal legitimitetskrise etter frigjøringen i 1945. Selv om Nygaardsvold diskret ble parkert politisk etter hjemkomsten og erstattet med Gerhardsen, var det ikke på samme måte en storm av forbitrelse mot “systemet” som ikke hadde sikret befolkningen grunnleggende trygghet for eget liv og sikkerhet. I forordet skriver Milward sogar (idet han nevner at boken hans er skrevet i Norge):
“Nowhere else could there have been so cogent a reminder of the continuing power of national myth (…)”.Landet overlevde i 1945 sin til da største krise og fortsatte som før, med samme partistruktur, politisk system og samfunn, og kunne konsentrere seg om oppbygging av velferdsstaten.
Hva er parallellene til Norge post-2011?
Etter at 22. juli-kommisjonen la frem sin rapport, blir det kommentert at Norge har vært igjennom en ny krise, den største siden 2. verdenskrig. Det snakkes om behov for kulturendringer, systemkrise og hvem som bør trekke seg. Hvor slående er likhetene når det gjelder dybden i systemkrisen?
Rapporten viser meget klart at staten ikke har klart å oppfylle sin rolle som beskytter av borgernes grunnleggende behov for trygghet og sikkerhet. Naiviteten over at intet alvorlig skjer i annerledeslandet bedøvet åpenbart handlingskraften når det gjaldt noe så forholdsvis enkelt som å sikre Regjeringskvartalet. Mens Downing Street i London ble sperret allerede i 1920 kunne alle og enhver i Norges regjeringskvartal gå stort sett overalt i fellesområdene slik man ville, gjerne ta snarveien gjennom bygget som huset statsministerens kontor, eller – grotesk nok – parkere en lastebil full av sprengstoff utenfor og stikke av.
Enda mer grotesk var selvsagt mordene på ungdommene på Utøya. Selve handlingen kunne man i seg selv ikke forutse mer enn skolemassakrene som finner sted i flere land, men politiets trehendte håndtering når alarmen først var gått og man visste klart hvor noe fryktelig var i ferd med å skje, er like skandaløs som statsadministrasjonens handlingslammelse når det gjaldt gatesperringer.
Alt dette minner om den patetiske situasjonen når det gjaldt Norges evne til å forsvare seg i 1940. Man hadde lullet seg inn i tanken om at alle ville respektere vår nøytralitet, på samme måte som man før 2011 trodde at terror var noe som skjedde i andre land. Hvorfor skal noen gjøre Norge noe, vi som har gitt verden Nansen, Oslo-avtalen, u-hjelp og Sri Lanka? - Men det ble ingen legitimitetskrise i Norge etter 1945, Nygaardsvold & Co ble ikke stilt for riksrett for at de var ansvarlige for at norske soldater måtte slåss med rifler mot tyske tanks og stupbombere. (Man hadde dog lært at det trengtes en mer aktiv alliansepolitikk enn å stole på at Storbritannia kommer og hjelper oss, slik ble vi medlem av NATO, og deltar i Libya, Afghanistan og andre USA-styrte felttog i dag).
Hva blir så resultatet i dag, etter at filmbildene av politifolk i en synkende gummibåt 22. juli 2011 igjen flimrer over lerretet og minner mest om en festlig KLM-sketsj, hadde det ikke handlet om død og fordervelse? (Igjen en parallell til 1940 – det mangler ikke på mot, men hverken utstyr eller opplæring var åpenbart til stede når det gjaldt). I mange land det er naturlig å sammenligne oss med, hadde regjeringen falt umiddelbart etter de avsløringene som 22. juli-rapporten kommer med. Men her går det like stille og traust for seg som i 1945. Justisminister Storberget hadde trukket seg lenge før rapporten ble lagt frem, han mer enn noen må ha kjent til elendigheten i politiets beredskapsnivå. Statsministeren har ikke tenkt å trekke seg, men tar ansvar for å rette opp de mange miserene. Det eneste hodet som har rullet er Mælands, politidirektøren som knapt hadde gjort kontorstolen varm før Breivik utførte sine udåder.
Den borgerlige opposisjonen veier frem og tilbake hva som er opportunt. På den ene siden hadde det vært fristende å diskreditere regjeringen nå som 22. juli-kommisjonen har gitt dem mer ammunisjon i hendene enn noen kunne drømt om. På den annen side er ikke dette veldig opportunt, ikke minst fordi Breivik først og fremst angrep Arbeiderpartiet. Hvis Høyre og deres allierte er for slemme med Arbeiderpartiet på et så følsomt punkt som 22. juli kan de miste den valgseieren de tror de får i 2013. Mindre emosjonelt, men mer objektivt, er den politiske matematikken: et mistillitsforslag i dag får ikke flertall. Og skulle regjeringen usannsynlig nok trekke seg frivillig, vil en borgerlig mindretallsregjering måtte styre frem til valget. Det ville by seg nok av anledninger til å diskreditere og kanskje felle en slik regjering. Dermed risikerer man å miste den valgseieren i 2013 som de borgerlige tror de har i boks i dag.
Så summa summarum blir antagelig resultatet i 2012 det samme som i 1945 – politikerne (med et par individuelle unntak) og systemet som ikke klarte å sikre borgernes trygghet for liv og helse fortsetter, den nasjonale myten er like sterk som før i annerledeslandet.
Men er det tilfredsstillende?
I dag rettes et meget kritisk søkelys på politiet, for det første fordi de ikke gjorde jobben sin og for det andre fordi de i sterk kontrast til 22. juli-rapporten tilsynelatende frikjente seg selv i ettertid. (En parallell fra 2. verdenskrig var om man hadde kritisert det norske forsvaret på det strengeste for ikke å ha kjempet godt nok i aprildagene 1940 – men hadde snakket mindre om at man ikke hadde sørget for at de hverken hadde utstyr eller opplæring til å takle et overraskende angrep der fienden hadde alle fordeler. Som Bomann-Larsen kommenterer i dagens Aftenposten – Nygaardsvolds regjering hadde informasjon om trusselen mot Norge men fulgte ikke opp). Det er politiet som trenger en kulturendring sies det, det er politiet som tenker for mye på lønninger og overtidsbestemmelser, det er politiet som ikke var modige nok 22. juli 2011. Er det hele problemet?
Hva er systemet, og er systemet i krise?
Systemet i denne sammenheng består av politiske aktører som regjering og storting, forvaltningen på ulike nivåer, partiene og samspillet mellom disse aktørene - i norsk sammenheng i et parlamentarisk demokrati. Det var alt dette Breivik ville knuse gjennom å angripe to av aktørene; forvaltningen og regjeringskontorene og det største regjeringspartiet.
“Systemet” er altså en organisasjonsmodell - men det er også hvilke prioriteringer som gjøres, altså praktisk politikk. I denne saken handler det om sikkerhetsmessige prioriteringer. Ytre sikkerhet handler om Forsvaret og det er prioritert adskillig bedre enn for 72 år siden. Mens Norge den gang ikke kunne forsvare egne grenser, kan vi i dag bombe effektivt i Libya, på Balkan og i Afghanistan. Indre sikkerhet handler om borgernes trygghet for eget liv og helse; før som regel overfor ytre fiender, i dag vel så meget overfor indre trusler som terrorister. Dette viser seg ikke å være tilfelle.
Prioriteringer og konsekvenser
Hvilke prioriteringer ble gjort, hvilke” valg” kan ha blitt tatt, som førte til elendigheten 22. juli 2011? Jeg påstår selvsagt ikke at dette er reelle beslutninger som er blitt fattet, heller ledd i en kausalkjede som i ettertid fremstår som valg:
• "Valg" nr.1: Ikke å ha et generende effektivt overvåkingssystem. Terroristen kunne forberede seg og utøve sine udåder i ro og mak for PST, og lykkes.
• "Valg" nr. 2: Ikke å beskytte sentralforvaltningen skikkelig, det var mulig å parkere en bil full av sprengstoff foran Stoltenbergs hovedinngang uten en gang å bli stilt spørsmål fra vaktene. Terroristen kunne for den saks skyld sprengt Slottet, Stortinget og andre offentlige bygg. Indre sikkerhet ble ikke ansett som høyt prioritert.
• "Valg" nr. 3: Ha et forsvar og indre sikkerhetspoliti som fungerer godt som et verktøy mot internasjonal (islamittisk) terrorisme og uakseptable diktatorer – sammenlign den farselignende innsatsen ved Utøya med den feberaktige aktiviteten utenfor USAs ambassade da amerikanerne hadde glemt igjen en lekebombe etter en øvelse. Eller overvåkingen av suspekte muslimer i Norge, Pakistan og andre steder sammenlignet med den manglende årvåkenheten før 22. juli overfor høyreekstremister.
• "Valg" nr. 4: Ikke å gi øremerkede midler til å bedre politiets effektivitet, i form av helikoptre, moderne og effektivt sambandsutstyr, trening i antiterrorarbeid, fordi man ikke forholdt seg til at verden er annerledes enn før og at man må betale for å møte nye utfordringer like effektivt som gamle.
• "Valg" nr. 5: La hver etat leve sitt eget liv og unngå ubehagelig effektiv styring for å oppnå definerte mål, i dette tilfelle bekjempelse av terrortrusselen. At Norge kunne bli offer for terror ble like lite tatt alvorlig før 22. juli 2011 som man tok det alvorlig at Norge kunne bli trukket inn i 2. verdenskrig før 9. april. Regjeringen og politikerne hadde ikke satt seg selv slike mål og styrte derfor ikke effektivt embetsverket for å oppfylle dem. (Likevel er det embetsverket som får en straffende hånd over seg i dag, ikke beslutningstakerne).
Et system viser hvor godt det fungerer når det blir stilt overfor en krise, enten det gjelder invasjon eller terrorangrep. At systemet ikke har fungert, er 22. juli-kommisjonens klare konklusjon. Men er en NOU rapport nok til å lage en systemkrise og en politisk oppvask som man ville hatt i andre land? Neppe.
Kanskje blir det bedre opplæring i politiet, kanskje kjøpes det inn minst ett helikopter til. Men de politiske øynene vil snart fokusere på de nære ting, partikjekling, handlingsregelen og hvor fortreffelige vi er i forhold til resten av Europa.
Hvor gode forbedringene blir etter systemkrisen beror på om man stilte riktige spørsmål, og om de blir ærlig besvart. Hvis ikke, vil systemet ikke fungere bedre når neste krise inntreffer. Dagens system- og legitimitetskrise vil bli snakket bort. La oss håpe at det er lenge til en lignende krise finner sted.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar