EU på tampen av sin fremtid

Mens "alles" øyne er rettet mot Praha som de ikke har vært siden 1968, og Vaclav Klaus minste bevegelse følges av den europeiske pressen (unntatt den norske, så klart) så er det på sin plass å tenke over hva som faktisk er i ferd med å skje. EU står ved terskelen av en ny og spennende fremtid der fellesskapet vil få en ny grad av effektivitet og slagkraft, både innad og som global aktør. Man har vært veldig opptatt av ytre symboler som felles president og felles "utenriksminister", men dette er ikke essensen i reformene i Lisboatraktaten.

Det er gått såvidt lang tid siden denne grunnlovstraktaten opprinnelig ble laget at mange har glemt både bakgrunn og innhold. Bakgrunnen var integrasjonen i bredden - at EU nå består av 27 nye medlemsland og at en konstitusjon som gjenspeilte EU12 eller EU15 raskt ville bli handlingslammet dersom man beholdt svunne tiders vetorett og spilleregler. Det er gjort flere grep - flere saker (84 %) vil bli underlagt flertallavstemning og dette vil virke effektiviserende. Men i tillegg sørger den åpne samordningsmetoden OMC for at man får debattert grunnleggende verdier før man går inn i den ordinære lovgivningsprosessen. Dette skjer ved at representanter for medlemslandene kommer sammen i forkant, og ikke som nå først etter at formelle lovforslag er lagt frem av Kommisjonen for Rådet og Parlamentet. Det vil kunne fjerne vesentlige hindringer og uenigheter på forhånd. For Norges del er det ikke positivt at OMC benyttes i økende grad fordi vårt land ingen innflytelse har på Rådet, som nå vil beslutte i "begge ender" av beslutningsprosessen.

Et annet element er den økte makt til de nasjonale parlamenter. På mange måter kan man si at nasjonalstatene øker sin makt over EU med Lisboatraktaten, fordi de nasjonale parlamentet skal uttale seg til om et EU initiativ skal behandles best på nasjonalt nivå eller EU nivå, ved siden av OMC metodens vektlegging på de nasjonale regjeringer.
I tillegg vil man ha et økt fokus på områder som er av meget stor betydning for medlemslandenes befolkninger, nemlig sosial- og helsepolitikk. Toryene i Storbritannia har gått fra å kreve folkeavstemning om Lisboatraktaten til å protestere nettopp mot at EU skal ha kompetanse på dette området. Det bringer dem i konflikt med nettopp de gruppene som er mest opptatt av en felles sosialpolitikk i EU, som funksjonshemmede, fattige, innvandrere etc. som er de grupper som ønsker "mer EU".

I fremtiden vil det altså være en diskusjon om hvem EU egentlig er til for - de som er opptatt av et velfungerende marked eller innbyggerne i medlemslandene - de som utgjør EU.