Siden Europabrevet for mars er skrevet av meg selv, gir jeg hermed meg selv tillatelse til å gjengi det fullt ut her:
Er EU et sosialdemokratisk eller et nyliberalt prosjekt?
Rudolph Brynn, leder, Oslo Høyres EU-utvalg
I den grad EU-debatten pågår i Norge er den fremdeles preget av argumentasjon omkring fordeler og ulemper ved norsk medlemskap i EU – mens diskusjon om hva slags Europa man ønsker å delta i er fraværende. Følger ja-tilhengere på venstre- og høyresiden i Norge helt forskjellige visjoner for Europa? Er det venstresidens visjon om et markedsregulerende EU som ligger nærmest virkeligheten, eller er det høyresidens ønske om et godt fungerende felles marked?
Allerede her vil jeg understreke at EU ikke er én, men mange forskjellige prosesser som foregår samtidig. På samme måte er ikke EU en organisasjon som følger én bestemt, ideologisk linje. Tvert imot blir EU oppfattet på helt forskjellige måter alt etter ideologisk ståsted, noe som kan illustreres med et par sitater:
“It is our sincerest belief that the European Union has been built on socialist or social democratic principles, which can only mean that united we can do better, and therefore we should continue developing in harmony and assist one another.” (Bulgarias statsminister Sergei Stanishev i et radiointervju)Eller kort og fyndig, som Torbjørn Jagland i “Ti teser om EU og Norge”:”Dannelse av sterke regionale organisasjoner som EU er helt nødvendig i kampen for å gjenvinne demokratisk kontroll over kapitalen og bekjempe mafiatilstander i verden”.
Som kontrast har vi uttalelsen fra kommunisten Christian Pierrel som i et intervju om det franske nei til EUs grunnlovstraktat sa at: ” The campaign put a great emphasis on explaining the economical aspect of the neo liberal policy which the (EU) constitution «engraves in marble», as it was said, around the concept of «free competition in all sectors» and the transformation of all activities into «merchandise» (health, education, social protection, etc.), submitted to the overall competition.” - Det synes ikke enkelt for tilhengerne av et konservativt parti å orientere seg overfor et EU som vekker så vidt tilsynelatende motsatte håp, forventninger og sterke følelser…
EUs historie rommer begge elementer For å få en bedre forståelse av hva EU som “prosjekt” innebærer, er det viktig å ha et overblikk over de sentrale trekkene i EUs historie. Helt fra begynnelsen hadde EU kimen i seg til å underbygge begge de to motstridende standpunktene. EEC var og er et felles marked, som ble opprettet bl.a. med henblikk på å danne en tollunion, rydde unna konkurransehindringer medlemslandene imellom og skape økt vekst.
Men samtidig ble EU også i utgangspunktet et sosialt prosjekt for å skape mer velferd for Fellesskapets innbyggere. Sosialpolitikk har vært en del av det Europeiske Fellesskapets politikk siden EEC ble opprettet i 1957 - definert som det som berørte forholdet mellom arbeidslivets parter. Først og fremst var dette tiltak for å sikre like vilkår for arbeidstakere i det Europeiske Fellesskapet og unngå sosial dumping ved at arbeidsplasser ble overført til lavkostnadsland. Dette ble ikke sett på som en motsetning til et mest mulig åpent og fungerende marked - det ble tidlig anerkjent at man trengte felles regler, eller i det minste gjensidig anerkjennelse av nasjonale regler og systemer, for at alle medlemsland skulle konkurrere på like vilkår. Ved felles regelverk for arbeidsvilkår etc. ville man også hindre sosial dumping. EECs forgjengere - Kull- og stålfellesskapet av 1951 og Atomenergi Fellesskapet fra 1957 – var i utgangspunktet mer ”sosialpolitisk innrettet” enn EEC. EEC hadde som utgangspunkt markedsøkonomisk tenkning som basis for Romatraktaten i 1957. Det ble ansett som tilstrekkelig at bedriftene i EEC kunne konkurrere på like vilkår, så ville distribusjonen av ressurser optimaliseres og økonomisk vekst følge av dette.
Europas utfordringer krever fri markedsøkonomi, men også en fungerende velferdsstat
I dag er den utvidete Europeiske Union verdens viktigste institusjonelle symbol og manifestasjon av Europa etter avslutningen av den kalde krigen. EU utgjør en samling av institusjonelle, politiske og økonomiske instrumenter for besvare de felles utfordringer med en felles, internasjonal politikk. Men EU er også et rammeverk for å takle de sammensatte og gjensidig avhengige forholdene mellom medlemsstatene i Europa.
EU – og Norge - står internasjonalt overfor globaliseringens utfordringer. To av de viktigste elementer i denne utfordringen utgjør etter min oppfatning det økonomiske og det sosialpolitiske, velferdsstatsrelaterte element. Man kan si at oppfatningen i Europa beveget seg en oppfatning av markedets primære posisjon, med sosial- og velferdspolitikk som en spillover-effekt, til en forståelse av at en fungerende velferdsstat og sosialpolitikk er en forutsetning for konkurransedyktighet og et fungerende marked.
De økonomiske utfordringer som globaliseringen stiller kan sammenfattes i fire hovedpunkter: handel med varer og tjenester over grensene, direkte investeringer og kjøp av bedrifter og utstyr i andre land; kapitalstrøm og migrasjon av mennesker på tvers av landegrensene. EUs respons på disse utfordringene har i første hånd vært markedsøkonomisk relaterte. Ikke minst fremveksten av sterke konkurrenter i Asia førte til en opphetet debatt om årsaken til 70- og 80-årenes ”Eurosklerose”, som igjen avfødte den Europeiske Enhetsakten av 1986 og revitaliseringen av EF, ikke minst takket være (sosialdemokraten) Jacques Delors som leder av Europakommisjonen – og opprettelsen av det Indre Marked (støttet av Margaret Thatcher). Viktigst her var liberaliseringen av kapitalmarkedet og kampen for en Økonomisk og Monetær Union (ØMU). Maastrichttraktaten markerte overgangen fra et Europeisk Fellesskap (EF) til en Europeisk Union (EU) og iverksatte det største regionale økonomiske institusjonsbyggende prosjektet i verden. I tillegg kom den europeiske Stabilitets- og vekstpakten (SGP) som et rammeverk for medlemslandenes fiskale politikk for å hindre at statene skapte store underskudd på sine budsjetter. I mars 2000 kom Lisboastrategien som en overordnet strukturell reform av EU for å nå målet om å gjøre EU til den mest konkurransedyktige økonomien i verden. Man ønsket å styrke båndene mellom økonomisk koordinering innenfor EU og en politisk koordinering mellom EU og de landene som var omfattet av utvidelsen – som er den siste delen av ”pakken” som utgjør EUs svar på globaliseringsutfordringen.
Samtidig som man kunne observere at markedsliberaliseringen vitaliserte handel med varer og tjenester innenfor EU, og forenklet migrasjon av arbeidstakere over grensene, kunne man også observere lav arbeidsproduktivitet, arbeidsløshet og utilstrekkelig vekst i brutto nasjonalproduktene. Maastrichttraktaten hadde krevet at man ikke benyttet underskudd på statsbudsjettene for å bedre medlemslandenes økonomiske ytelser, men også at statene skulle ha lave inflasjonsrater. Skaperne av ØMU var bekymret over den vedvarende høye arbeidsløsheten. Sosialpolitikk ble ”utvidet” til å omfatte bekjempelse av arbeidsløshet, og etter hvert, fra midten av 1990-tallet til alle de områder vi regner som en naturlig del av nasjonal sosialpolitikk i f.eks. de nordiske velferdsstatene. Det er en utfordring å knytte sammen de ulike nasjonale idealtypiske sosialpolitiske ”modellene” som finnes i dagens Europa – den ”skandinaviske”, den anglo-saksiske liberale, den kontinentale ”Bismarckmodellen” og den sydeuropeiske – og endelig de nye medlemslandenes, som inneholder elementer av flere av de ulike vesteuropeiske ”modellene”.
Men forsøkene på å utvikle en ”europeisk modell for sysselsetting og sosialpolitikk” møter problemer: er utvikling av felles politikk til fordel for de nasjonale velferdsstatene, når de ulike modellene er så forskjellige og forsøk på samordning bare fører til politisk fragmentering og overflatiske løsninger? Siden midten av 1990 tallet har alle de europeiske landene, uansett sosialpolitisk modell, tatt initiativ til å forandre sine velferdsstatssystemer fra reaktive, korrigerende og kompenserende løsninger til proaktive sosialpolitiske strategier – vesentlig for å skape flere arbeidsplasser og med derav følgende tiltak for å virke preventive mot en økning i antall uføretrygdede, samt aktivisering av de som alt er uføretrygdede. Men til tross for at det er slike felles trekk blant de europeiske landenes strategiske mål, er metodene fremdeles forskjellige og gjenspeiler de ulike nasjonale tradisjoner og velferdspolitiske systemer. Disse forskjellene er blitt større med utvidelsen av EU. En annen sak er at man kan oppnå samme mål – vekst og sysselsetting – uansett om man følger ulike nasjonale modeller; både de skandinaviske land og Storbritannia har oppnådd vekst og lav arbeidsløshet selv om de utgjør velferdspolitiske kontraster.
Uansett har EU de siste femti år utviklet seg fra å konsentrere kreftene om å bli et fungerende indre marked, til å strebe mot et helhetlig styringssystem som omfatter tilsynelatende ikke-markedsrelaterte policyfelter som sosial- og velferdspolitikk, bekjempelse av arbeidsløshet, rasisme, diskriminering m.v. Betyr dette at EU har beveget seg fra et markedsliberalistisk til et sosialdemokratisk prosjekt?
Så hva er EU – og hvilken visjon har vi i Høyre?
Jeg tror EU helt siden 1957 – og egentlig lenger dersom vi regner med EECs forgjengere – har inneholdt begge elementer, på samme måte som nasjonalstaten selv. Det mangfoldige i utfordringene som møter prosjektet Europeisk Fellesskap gjør at man må ta i bruk de samme virkemidlene som de tradisjonelle nasjonalstatene for å møte utfordringene. Forskjellen er at EU omfatter så mange divergerende og forskjellige tradisjoner og kulturer, og at globaliseringen påtvinger fellesskapet å tre inn på politiske områder som før var nasjonalstatens prerogativ. Nasjonalstatens grenser er mer og mer irrelevant som ramme rundt statenes instrumenter for å løse globaliseringens utfordring. Dette er en tanke som bare langsomt synes å bli forstått i vårt land, noe motviljen mot deltagelse i den europeiske integrasjonsprosessen tyder på.
Som medlemmer av et konservativt parti vet vi at et samfunn som det norske trenger en godt fungerende markedsøkonomi, med et statlig sektor som modererende element og som sikkerhet for at alle landets innbyggere er sikret nødvendig velferd. Et konservativt parti setter grenser både for staten (som sosialistene vil gjøre så sterk som mulig) og for markedet (som liberalistene setter som det primære). Vi har respekt for den naturlige utvikling av et samfunn og følger verken sosialistenes eller liberalistenes utopi for en styrt samfunnsutvikling. På samme måte må vår visjon være norsk deltakelse og medlemskap i et EU som både sikrer et godt fungerende indre marked – det mest konkurransedyktige i verden – OG som, der det er naturlig, sørger for felles tiltak for å sikre velferden for innbyggerne.
På samme måte som vi som konservative respekterer en nasjons rett til å utvikle seg på en naturlig måte uten ideologisk funderte inngrep for å tilpasse det til en eller annen utopi, må vi erkjenne oss som del av det europeiske kulturelle fellesskap. Tanken om å være en del av fremtidens EU og delta i en visjon om Borgernes Europa, må være Høyres svar på utfordringene, i pakt med våre beste tradisjoner.
Rudolph Brynn, leder, Oslo Høyres EU-utvalg
I den grad EU-debatten pågår i Norge er den fremdeles preget av argumentasjon omkring fordeler og ulemper ved norsk medlemskap i EU – mens diskusjon om hva slags Europa man ønsker å delta i er fraværende. Følger ja-tilhengere på venstre- og høyresiden i Norge helt forskjellige visjoner for Europa? Er det venstresidens visjon om et markedsregulerende EU som ligger nærmest virkeligheten, eller er det høyresidens ønske om et godt fungerende felles marked?
Allerede her vil jeg understreke at EU ikke er én, men mange forskjellige prosesser som foregår samtidig. På samme måte er ikke EU en organisasjon som følger én bestemt, ideologisk linje. Tvert imot blir EU oppfattet på helt forskjellige måter alt etter ideologisk ståsted, noe som kan illustreres med et par sitater:
“It is our sincerest belief that the European Union has been built on socialist or social democratic principles, which can only mean that united we can do better, and therefore we should continue developing in harmony and assist one another.” (Bulgarias statsminister Sergei Stanishev i et radiointervju)Eller kort og fyndig, som Torbjørn Jagland i “Ti teser om EU og Norge”:”Dannelse av sterke regionale organisasjoner som EU er helt nødvendig i kampen for å gjenvinne demokratisk kontroll over kapitalen og bekjempe mafiatilstander i verden”.
Som kontrast har vi uttalelsen fra kommunisten Christian Pierrel som i et intervju om det franske nei til EUs grunnlovstraktat sa at: ” The campaign put a great emphasis on explaining the economical aspect of the neo liberal policy which the (EU) constitution «engraves in marble», as it was said, around the concept of «free competition in all sectors» and the transformation of all activities into «merchandise» (health, education, social protection, etc.), submitted to the overall competition.” - Det synes ikke enkelt for tilhengerne av et konservativt parti å orientere seg overfor et EU som vekker så vidt tilsynelatende motsatte håp, forventninger og sterke følelser…
EUs historie rommer begge elementer For å få en bedre forståelse av hva EU som “prosjekt” innebærer, er det viktig å ha et overblikk over de sentrale trekkene i EUs historie. Helt fra begynnelsen hadde EU kimen i seg til å underbygge begge de to motstridende standpunktene. EEC var og er et felles marked, som ble opprettet bl.a. med henblikk på å danne en tollunion, rydde unna konkurransehindringer medlemslandene imellom og skape økt vekst.
Men samtidig ble EU også i utgangspunktet et sosialt prosjekt for å skape mer velferd for Fellesskapets innbyggere. Sosialpolitikk har vært en del av det Europeiske Fellesskapets politikk siden EEC ble opprettet i 1957 - definert som det som berørte forholdet mellom arbeidslivets parter. Først og fremst var dette tiltak for å sikre like vilkår for arbeidstakere i det Europeiske Fellesskapet og unngå sosial dumping ved at arbeidsplasser ble overført til lavkostnadsland. Dette ble ikke sett på som en motsetning til et mest mulig åpent og fungerende marked - det ble tidlig anerkjent at man trengte felles regler, eller i det minste gjensidig anerkjennelse av nasjonale regler og systemer, for at alle medlemsland skulle konkurrere på like vilkår. Ved felles regelverk for arbeidsvilkår etc. ville man også hindre sosial dumping. EECs forgjengere - Kull- og stålfellesskapet av 1951 og Atomenergi Fellesskapet fra 1957 – var i utgangspunktet mer ”sosialpolitisk innrettet” enn EEC. EEC hadde som utgangspunkt markedsøkonomisk tenkning som basis for Romatraktaten i 1957. Det ble ansett som tilstrekkelig at bedriftene i EEC kunne konkurrere på like vilkår, så ville distribusjonen av ressurser optimaliseres og økonomisk vekst følge av dette.
Europas utfordringer krever fri markedsøkonomi, men også en fungerende velferdsstat
I dag er den utvidete Europeiske Union verdens viktigste institusjonelle symbol og manifestasjon av Europa etter avslutningen av den kalde krigen. EU utgjør en samling av institusjonelle, politiske og økonomiske instrumenter for besvare de felles utfordringer med en felles, internasjonal politikk. Men EU er også et rammeverk for å takle de sammensatte og gjensidig avhengige forholdene mellom medlemsstatene i Europa.
EU – og Norge - står internasjonalt overfor globaliseringens utfordringer. To av de viktigste elementer i denne utfordringen utgjør etter min oppfatning det økonomiske og det sosialpolitiske, velferdsstatsrelaterte element. Man kan si at oppfatningen i Europa beveget seg en oppfatning av markedets primære posisjon, med sosial- og velferdspolitikk som en spillover-effekt, til en forståelse av at en fungerende velferdsstat og sosialpolitikk er en forutsetning for konkurransedyktighet og et fungerende marked.
De økonomiske utfordringer som globaliseringen stiller kan sammenfattes i fire hovedpunkter: handel med varer og tjenester over grensene, direkte investeringer og kjøp av bedrifter og utstyr i andre land; kapitalstrøm og migrasjon av mennesker på tvers av landegrensene. EUs respons på disse utfordringene har i første hånd vært markedsøkonomisk relaterte. Ikke minst fremveksten av sterke konkurrenter i Asia førte til en opphetet debatt om årsaken til 70- og 80-årenes ”Eurosklerose”, som igjen avfødte den Europeiske Enhetsakten av 1986 og revitaliseringen av EF, ikke minst takket være (sosialdemokraten) Jacques Delors som leder av Europakommisjonen – og opprettelsen av det Indre Marked (støttet av Margaret Thatcher). Viktigst her var liberaliseringen av kapitalmarkedet og kampen for en Økonomisk og Monetær Union (ØMU). Maastrichttraktaten markerte overgangen fra et Europeisk Fellesskap (EF) til en Europeisk Union (EU) og iverksatte det største regionale økonomiske institusjonsbyggende prosjektet i verden. I tillegg kom den europeiske Stabilitets- og vekstpakten (SGP) som et rammeverk for medlemslandenes fiskale politikk for å hindre at statene skapte store underskudd på sine budsjetter. I mars 2000 kom Lisboastrategien som en overordnet strukturell reform av EU for å nå målet om å gjøre EU til den mest konkurransedyktige økonomien i verden. Man ønsket å styrke båndene mellom økonomisk koordinering innenfor EU og en politisk koordinering mellom EU og de landene som var omfattet av utvidelsen – som er den siste delen av ”pakken” som utgjør EUs svar på globaliseringsutfordringen.
Samtidig som man kunne observere at markedsliberaliseringen vitaliserte handel med varer og tjenester innenfor EU, og forenklet migrasjon av arbeidstakere over grensene, kunne man også observere lav arbeidsproduktivitet, arbeidsløshet og utilstrekkelig vekst i brutto nasjonalproduktene. Maastrichttraktaten hadde krevet at man ikke benyttet underskudd på statsbudsjettene for å bedre medlemslandenes økonomiske ytelser, men også at statene skulle ha lave inflasjonsrater. Skaperne av ØMU var bekymret over den vedvarende høye arbeidsløsheten. Sosialpolitikk ble ”utvidet” til å omfatte bekjempelse av arbeidsløshet, og etter hvert, fra midten av 1990-tallet til alle de områder vi regner som en naturlig del av nasjonal sosialpolitikk i f.eks. de nordiske velferdsstatene. Det er en utfordring å knytte sammen de ulike nasjonale idealtypiske sosialpolitiske ”modellene” som finnes i dagens Europa – den ”skandinaviske”, den anglo-saksiske liberale, den kontinentale ”Bismarckmodellen” og den sydeuropeiske – og endelig de nye medlemslandenes, som inneholder elementer av flere av de ulike vesteuropeiske ”modellene”.
Men forsøkene på å utvikle en ”europeisk modell for sysselsetting og sosialpolitikk” møter problemer: er utvikling av felles politikk til fordel for de nasjonale velferdsstatene, når de ulike modellene er så forskjellige og forsøk på samordning bare fører til politisk fragmentering og overflatiske løsninger? Siden midten av 1990 tallet har alle de europeiske landene, uansett sosialpolitisk modell, tatt initiativ til å forandre sine velferdsstatssystemer fra reaktive, korrigerende og kompenserende løsninger til proaktive sosialpolitiske strategier – vesentlig for å skape flere arbeidsplasser og med derav følgende tiltak for å virke preventive mot en økning i antall uføretrygdede, samt aktivisering av de som alt er uføretrygdede. Men til tross for at det er slike felles trekk blant de europeiske landenes strategiske mål, er metodene fremdeles forskjellige og gjenspeiler de ulike nasjonale tradisjoner og velferdspolitiske systemer. Disse forskjellene er blitt større med utvidelsen av EU. En annen sak er at man kan oppnå samme mål – vekst og sysselsetting – uansett om man følger ulike nasjonale modeller; både de skandinaviske land og Storbritannia har oppnådd vekst og lav arbeidsløshet selv om de utgjør velferdspolitiske kontraster.
Uansett har EU de siste femti år utviklet seg fra å konsentrere kreftene om å bli et fungerende indre marked, til å strebe mot et helhetlig styringssystem som omfatter tilsynelatende ikke-markedsrelaterte policyfelter som sosial- og velferdspolitikk, bekjempelse av arbeidsløshet, rasisme, diskriminering m.v. Betyr dette at EU har beveget seg fra et markedsliberalistisk til et sosialdemokratisk prosjekt?
Så hva er EU – og hvilken visjon har vi i Høyre?
Jeg tror EU helt siden 1957 – og egentlig lenger dersom vi regner med EECs forgjengere – har inneholdt begge elementer, på samme måte som nasjonalstaten selv. Det mangfoldige i utfordringene som møter prosjektet Europeisk Fellesskap gjør at man må ta i bruk de samme virkemidlene som de tradisjonelle nasjonalstatene for å møte utfordringene. Forskjellen er at EU omfatter så mange divergerende og forskjellige tradisjoner og kulturer, og at globaliseringen påtvinger fellesskapet å tre inn på politiske områder som før var nasjonalstatens prerogativ. Nasjonalstatens grenser er mer og mer irrelevant som ramme rundt statenes instrumenter for å løse globaliseringens utfordring. Dette er en tanke som bare langsomt synes å bli forstått i vårt land, noe motviljen mot deltagelse i den europeiske integrasjonsprosessen tyder på.
Som medlemmer av et konservativt parti vet vi at et samfunn som det norske trenger en godt fungerende markedsøkonomi, med et statlig sektor som modererende element og som sikkerhet for at alle landets innbyggere er sikret nødvendig velferd. Et konservativt parti setter grenser både for staten (som sosialistene vil gjøre så sterk som mulig) og for markedet (som liberalistene setter som det primære). Vi har respekt for den naturlige utvikling av et samfunn og følger verken sosialistenes eller liberalistenes utopi for en styrt samfunnsutvikling. På samme måte må vår visjon være norsk deltakelse og medlemskap i et EU som både sikrer et godt fungerende indre marked – det mest konkurransedyktige i verden – OG som, der det er naturlig, sørger for felles tiltak for å sikre velferden for innbyggerne.
På samme måte som vi som konservative respekterer en nasjons rett til å utvikle seg på en naturlig måte uten ideologisk funderte inngrep for å tilpasse det til en eller annen utopi, må vi erkjenne oss som del av det europeiske kulturelle fellesskap. Tanken om å være en del av fremtidens EU og delta i en visjon om Borgernes Europa, må være Høyres svar på utfordringene, i pakt med våre beste tradisjoner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar