Tilbake fra Berlin – og en fantastisk opplevelse blant tusenvis av EU-borgere som markerte 50-årsdagen for Romatraktaten! Det fyller deg med en sterk følelse av å oppleve et europeisk fellesskap uten like i verdenshistorien – men samtidig en uendelig frustrasjon over at ditt eget land ikke er en del av dette fellesskapet.
Det at man kan ha felles interesser og solidaritet med andre europeere er en fremmed tanke i Norge. Rent bortsett fra politisk korrekt u-hjelp til den tredje verden er det å arbeide sammen på tvers av landegrensene, med andre europeere, uten hele tiden å være opptatt av det unike ved å være norsk og å forsvare egne, nasjonal interesser, noe ukjent. EU fremstilles i norske medier – når man i det hele tatt nevner det – som noe stort, fremmed og byråkratisk, nesten komisk i sine stadige kriser. Folkene i EU landene er stort sett i opposisjon til EU og stakkarene må fø på et kjempebyråkrati som bare steller med uviktige ting som krumningen på bananer etc.
At EU er noe som fungerer og har en direkte, positiv effekt på folks hverdag – også i Norge – skal man ikke snakke for høyt om. Heller ikke at EU består av en serie viktige prosesser som foregår parallelt med hverandre og som stadig gir viktige resultater i å bygge opp Europas fred og velstand. Vi må bare brette opp ermene og fortsette å opplyse og informere – om igjen og om igjen. Uansett frustrasjoner!
Men en stakket stund – foran Brandenburger Tor – glemte jeg og de andre fra Norge alt dette og feiret blant de tusenvis av EU borgere som var kommet for å være med på markeringen. Alt var åpent, museene, utestedene og ikke minst Bundestag, der jeg fikk gå omkring i den historiske bygningen som har sett så mye av Europas mest dramatiske og tragiske fortid. Enhver som ikke forstår hva EU har betydd for europeernes liv og mulighet til å fortsette å leve i fred, bør besøke dette stedet. Jeg fikk også materiell fra en CDU-stand der man kunne lese hvor omfattende Høyres søsterparti satser på Europa som en arena for sin politikk, i tillegg til vanlig nasjonalt politisk arbeid. Her kunne man virkelig få forståelse for at politikk kan ha en overnasjonal dimensjon av like stor betydning som den nasjonale. Ikke minst må Angela Merkel og hennes formannskap i EU få full honnør for sine bestrebelser for å få EUs Grunnlovstraktat på bena igjen etter den lange pausen siden Nederlands og Frankrikes nei. I mellomtiden har 18 EU-land sagt ja, og det kan ikke i lengden være slik at mindretallet skal binde flertallet i en så viktig sak! Jeg håper virkelig det tyske formannskapet kommer i mål før de gir klubben videre til Portugal.
Takk til Europabevegelsen som fikk den geniale ide å legge landsmøtet til Berlin på denne historiske dagen, og for glimrende sightseeing, middag, flott ramme rundt møtet og anledningen til å være virkelig europeer en stakket stund!
Det at man kan ha felles interesser og solidaritet med andre europeere er en fremmed tanke i Norge. Rent bortsett fra politisk korrekt u-hjelp til den tredje verden er det å arbeide sammen på tvers av landegrensene, med andre europeere, uten hele tiden å være opptatt av det unike ved å være norsk og å forsvare egne, nasjonal interesser, noe ukjent. EU fremstilles i norske medier – når man i det hele tatt nevner det – som noe stort, fremmed og byråkratisk, nesten komisk i sine stadige kriser. Folkene i EU landene er stort sett i opposisjon til EU og stakkarene må fø på et kjempebyråkrati som bare steller med uviktige ting som krumningen på bananer etc.
At EU er noe som fungerer og har en direkte, positiv effekt på folks hverdag – også i Norge – skal man ikke snakke for høyt om. Heller ikke at EU består av en serie viktige prosesser som foregår parallelt med hverandre og som stadig gir viktige resultater i å bygge opp Europas fred og velstand. Vi må bare brette opp ermene og fortsette å opplyse og informere – om igjen og om igjen. Uansett frustrasjoner!
Men en stakket stund – foran Brandenburger Tor – glemte jeg og de andre fra Norge alt dette og feiret blant de tusenvis av EU borgere som var kommet for å være med på markeringen. Alt var åpent, museene, utestedene og ikke minst Bundestag, der jeg fikk gå omkring i den historiske bygningen som har sett så mye av Europas mest dramatiske og tragiske fortid. Enhver som ikke forstår hva EU har betydd for europeernes liv og mulighet til å fortsette å leve i fred, bør besøke dette stedet. Jeg fikk også materiell fra en CDU-stand der man kunne lese hvor omfattende Høyres søsterparti satser på Europa som en arena for sin politikk, i tillegg til vanlig nasjonalt politisk arbeid. Her kunne man virkelig få forståelse for at politikk kan ha en overnasjonal dimensjon av like stor betydning som den nasjonale. Ikke minst må Angela Merkel og hennes formannskap i EU få full honnør for sine bestrebelser for å få EUs Grunnlovstraktat på bena igjen etter den lange pausen siden Nederlands og Frankrikes nei. I mellomtiden har 18 EU-land sagt ja, og det kan ikke i lengden være slik at mindretallet skal binde flertallet i en så viktig sak! Jeg håper virkelig det tyske formannskapet kommer i mål før de gir klubben videre til Portugal.
Takk til Europabevegelsen som fikk den geniale ide å legge landsmøtet til Berlin på denne historiske dagen, og for glimrende sightseeing, middag, flott ramme rundt møtet og anledningen til å være virkelig europeer en stakket stund!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar