Mens VM-entusiasmen blomstrer, i alle fall i Oslo, finner det sted en interessant utvikling i samme hovedstad, for den som har tanke for den videre politiske utviklingen på lokalplan. Det er jo faktisk valgår i år og etter meningsmålingene å dømme lever vårt fedreland i en salig høyrerus, noe som tilsynelatende ikke lover godt for et maktskifte for eksempel i Oslo. Det er i seg selv ikke forbausende at en regjering som sitter i sin andre periode på rad, sliter med meningsmålingene i en tid der man shopper politikk like impulsivt som i en klesbutikk. På den ene side får ministre som er passe varme på taburettene sine et visst anstrøk av maktarroganse når de skal forklare populasen enkle politiske sammenhenger. På den annen side er det like lett for ”menigmann” (hvem nå det er) å la seg påvirke av enkeltsaker der regjeringen har opptrådt dumt og teit, i allefall i følge tabloidmediene.
Intet nytt i dette.
Det som gir grunn til bekymring er at dag-til-dag politikkens dominans bidrar til å tåkelegge mer langsiktige ideologiske valg, og avgrenser det å sette enkeltsakene i større perspektiv til de som har tid og anledning til slike øvelser. Enkeltsaker er viktige i seg selv, men enda viktigere er det å sette dem inn i et større puslespill for å se hele bildet.
La oss ta tre saker som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre: Adecco skandalene og TT-ordningen, samt utenlandske gjestearbeidere.
Adecco affæren er vel kjent – umenneskelige arbeidsforhold for ansatte, 20-timers økter, direkte løgner på nyhetene etc. – så eklatante brudd på norsk lov at det mørkeblå byrådet var nødt til å si opp kontrakten med en privat leverandør. En kjedelig enkeltsak? Ja, for så vidt, men den avslørte en rystende mangel på kontroll fra bestillersiden, en utrolig kynisk personalpolitikk fra leverandørsiden – og hadde ikke NRK avslørt skandalen ville forholdene antagelig kunnet vare i god tid fremover. Men den viser også hvilken kultur som blir oppmuntret ved byrådets privatiseringspolitikk, der det åpenbart gis signaler om at det er pris og ikke kvalitet som er avgjørende. Dette styrker grådighetskulturen blant leverandører av varer og tjenester som det offentlige trenger, der man skjærer ned på de ansattes basale rettigheter og behov for å kunne levere et billigst mulig anbud. Dette aspektet kan det ikke fokuseres nok på – det mørkeblå byrådet har nok av apologeter som går ut i media og forherliger ”konkurranseutsetningens” velsignelser for å gi et glansbilde av privatiseringsprosessen.
Den andre saken er etter hvert blitt velkjent nok, skandalene rundt Byrådets innføring av en ny TT-ordning. Jeg har tidligere skrevet om dette, men i denne sammenheng er det verdt å trekke en parallell til førstnevnte sak i det vi igjen ser hvor negative konsekvenser en prisfokusert anbudsprosess får – denne gang for brukerne av den tjenesten som kjøpes inn. Man innhentet igjen det billigste tilbudet uten å sjekke hvilke bakgrunn leverandøren hadde – bl.a. at de var kastet ut som leverandør i Sverige. Resultatet er at de som trenger TT i økende grad må bruke penger på alminnelig taxi for å nå jobben, utdanningsplassene etc. Her veltes altså de kortsiktige kostnadene (dyr transport) over på brukerne, ved siden av de langsiktige (store problemer med å fullføre utdanningsløp eller beholde jobben pga. transportbarrierene).
Det tredje snapshotet er fra arbeidslivet generelt, der det meldes om et økende B-lag av arbeidstakere som kan tjene ned til 60 Kr timen. Det handler om polakker for det meste, baltere og andre østeuropeere, samt andre innvandrere. Det har de siste dager kommet fram at selv svenske gjestearbeidere får utrolig dårlige kontrakter. Prøver de å organisere seg blir det sparken. I følge Høyres leder står mange av polakkene for høyreverdiene og partiet vil derfor satse på dem framover. ”Polske rørleggere” er ingen nyhet og pengesterke nordmenn har vent seg til å bruke denne billige arbeidskraften. Eventuell samvittighet prates bort med følgende argumenter:
• De er jo kommet hit frivillig og de får så mye ut av småpengene de tjener når de reiser hjem til eget land.
• Hvis man ikke ga dem jobb til 60 kroner timen ville de jo ikke ha noen penger og leve i nød og fattigdom.
• Er de ikke fornøyd, og prøver å oppnå menneskelige arbeidsvilkår, er det bare å hente folk fra andre østeuropeiske land.
Dette er ikke argumenter hørt på gaten, men fra talerstolen i norske borgerlige partier!
Den norske velstanden viser en skinnende medalje utad med en blanding av velferdsstat og kapitalisme, finansiert av et velfylt oljefond. Medaljens bakside er tusenvis av underbetalte arbeidstakere, som i beste ”Das Kapital”-stil tjener nok til å leve og reprodusere seg, men som ikke nyter godt av de tilbudene den famøse velferdsstaten gir norske borgere. Dette er de høyreverdiene som skal tilbys polakker og andre stumme heloter. Det er stor grunn til å advare dem.
Når høstens valg kommer er det verdt å tenke på om det er et slikt liberalistisk samfunn vi ønsker? Der pris erstatter kvalitet, der velferdsretorikken kamuflerer økende klasseforskjeller, og der et menneskes verdi kun måles i kroner slik at det settes likhetstegn mellom å være trygdet og være snylter? Se på helhetsbildet og ikke på glansbildet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar