torsdag 8. januar 2015

Latter som våpen

Dette er en sorgens dag for alle som forsvarer ytringsfrihet, retten til å ironisere over fanatisme, retten til å si sin mening uten å frykte for sitt liv.

Massakren i Paris er et slag mot noe som stikker dypt i både fransk og europeisk kultur – det å uttrykke skepsis og ironi mot dobbeltmoral og fanatisme gjennom å karikere de som mener seg å ha rett til å herske over andres sinn og andres skjebne, enten det gjaldt Hitler, Mussolini eller fanatiske imamer.
Frankrike er vel det landet som har en rikest tradisjon på denne elegante formen for ironisering, enten det gjaldt Daumiers karikaturer av den franske dommerstand og franske politikere på 1800-tallet, via Le Charivari, Le Caricature, Le Canard og til Charlie Hebdo.

Karikaturtegnere er alltid forhatt av totalitære og korrupte regimer, religiøse fanatikere og andre som hater det frie ord. I går kveld mintes jeg en karikatur fra Hong Kong i forkant av at Kina skulle overta den britiske kronkolonien i 1997, samtidig som det ble kjent at det kinesiske regimet solgte organer fra henrettede opposisjonelle til vesten. Karikaturen viser noen innkjøpere fra vest som ytrer tvil overfor to uniformerte representanter for den kinesiske staten om at landet faktisk kan stå for garantert levering av organer fra døde mennesker. «Intet problem!» ler kineserne – «snart overtar vi Hong Kong, med masse opposisjonelle – og minst et dusin karikaturtegnere!»

Sammenblandingen av religiøs fanatisme og politisk aktivisme er en farlig cocktail og angrepet på Charlie Hebdo er hverken nytt eller uventet, selv om brutaliteten i anslaget sjokkerer alle normale mennesker. Angrepet er utført av mennesker som har undertrykkelse av annerledestenkende, kvinner, «vantro» og alt som strider med «profetens bud» som ideal. Det virker sannsynlig at de har fått sin militære opplæring fra den brutale krigen i Syria der IS står som mønster for hensynsløs krigføring mot alle som avviker fra den «rette linje». Det er lenge siden Charlie Hebdo ble dødsdømt, på lik linje med Salman Rushdie og andre som har våget å kritisere og stille spørsmål om en form for religiøs fanatisme som minner om den mørkeste middelalder. De har tid til å vente, det viktigste er at «dommen» fullbyrdes, ikke når. Og blir «lovens» lange arm drept under eksekveringen så venter man martyrenes evige herlighet i belønning.

Det er ikke lett å sloss mot dette, fordi tålmodigheten, treffsikkerheten og brutaliteten er så total. Det er roten av vår kultur som nå er truet – men fra flere kanter: ikke bare fanatikere som bringer skam over Islam, men også fra høyreekstreme som vil se aksjonen i Paris som en gavepakke for sin egen kamp for fremmedhat og rasisme, og sist, men ikke minst: vår egen frykt for å stikke seg fram og våge å tale ut.

Tausheten og likegyldigheten – etter at overskriftene har sluttet å sjokkere oss – er den frie kulturens verste fiende, enten det gjelder religiøse eller politiske undertrykkere. Hva er vårt våpen? Latteren er en av de beste til alle tider – å se det komiske i oppblåste fanatikere og undertrykkere av det frie ord. Å fortsette å le uten frykt, men en latter bygget på alvor, er kanskje den beste måten vi kan minnes og vise vår respekt for de som døde for det frie ord i Paris.

Ingen kommentarer: