Ikke sjelden hører man innvendinger mot at eldre bygninger og andre kulturminner skal bli gjort til gjenstand for tilrettelegging for alle brukere, inklusive personer med nedsatt funksjonsevne. Så vel Byantikvaren som Riksantikvaren fremstår som en hindring når organisasjonene av for eksempel personer med nedsatt funksjonsevne krever bedre tilgjengelighet til publikumsfasiliteter som er plassert i eldre bygninger. Men samtidig pågår det mye arbeid sentralt og lokalt, noe man kunne få et overblikk over bl.a. på et seminar arrangert i 2010 av Miljøverndepartementet i samarbeid med Riksantikvaren. Det er hos Riksantikvaren som hos andre offentlige etater økende oppmerksomhet rundt krav om universell utforming og man har laget en egen handlingsplan/strategi på området, der det heter at ”Direktoratet (dvs. Riksantikvaren) ligger i forkant når det gjelder kompetanse på møtet mellom kulturminner og universell utforming. Dette gjelder både kjennskap til produkter og løsninger, men også ideologi, metodikk og kommunikasjon”. Et av de mest fornuftige tiltakene under handlingsplanen er å lage eksempelsamlinger for å vise hvilke tekniske og designmessige problemstillinger det er behov for å løse og samtidig ”definere kulturminnenes tålegrenser”. I tillegg har Riksantikvaren egen hjemmeside om temaet, der diskriminerings- og tilgjengelighetsloven gjennomgås og analyseres med henblikk på kulturminner. Her heter det at ”hensynet til tilgjengelighet for alle må derfor avveies med hensynet til vern av umistelige kulturminneverdier”.
Det er problemstillingen i et nøtteskall og det er selvfølgelig forståelse for dette i de kretser som er mest opptatt av universell utformingsaspektet, selv om man har inntrykk av at de umistelige kulturverdiene oftest teller mest. Spørsmålet er hvor vanskelig det egentlig er å løse dilemmaet. Riskantikvaren regner for eksempel opp at det er ca. 182 000 arkeologiske kulturminner i Norge, og fordi ”en overveldende majoritet av de arkeologiske minnene ligger i skog og utmark, uten vei eller skilting, vil kun en liten del av disse kunne bli tilrettelagt for besøkende overhodet”. Med andre ord, det store flertall av norske arkeologiske minner er så bortgjemt og avsondret at besøk fra publikum generelt ikke er mulig?
Det vil være nyttig å ta frem eksempler fra flere land for å se hvordan man har forholdt seg til disse utfordringene. To ganger har jeg for eksempel hatt fornøyelsen av å møte arkitekt Lisa Foster fra Storbritannia som er ekspert på å finne smarte løsninger på tilgjengelighetsutfordringene i Storbritannias svært mange historiske bygninger og ruiner av klostre, katedraler og annet. Storbritannia har som Norge lovgivning som krever tilgjengelighet for alle til nybygg, men utfordringene ligger der som i vårt land i å foreta tiltak på eksisterende, historisk viktige bygninger og kulturminner på en slik måte at man bevarer bygningenes karakter og materialer, og ikke ødelegger eller tildekker viktige deler av dem. Foster er partner i Access Audit Consultants og skrev en lærebok i temaet i 1997 som stadig er en klassiker hva eksempler på god praksis angår. Eksempler på prosjekter som er utført inkluderer
• Fjerning av trappetrinn og erstatning av tunge dører på United Church i Winchester fra 1853 som både full tilgjengelighet til inngangspartiet og bevarte inntrykket av den gamle fasaden fullstendig.
• King’s College Library i Cambridge er et annet eksempel, der man ønsket å sikre tilgang til biblioteket og spisestedet i øvre etasjer på biblioteksbygget. Den gamle trappen ble erstattet av en heis og man laget en ny trapp ”i gammel stil” som erstattet den gamle. Resultatet var at eldre undervisningspersonale og studenter med nedsatt funksjonsevne alle fikk full tilgjengelighet til det gamle bygget samtidig som de elegante historiske trekkene ble fullt bevart.
• Trerice i Cornwall er et sjeldent, bevart gods fra Elizabeth 1s tid der hovedinngangen har trapper. Imidlertid har man trinnfri atkomst fra gårdsplassen bak huset, i rimelig nærhet til parkeringshus, WC og kafeteria. De viktigste severdighetene er i 1. og 2. etasje og det er trapper mellom etasjene - men man kan ved en omvei komme inn direkte i 2. etasje utenfra, noe som er avmerket på turistinformasjonen.
• Etter reformasjonen ble en hel del klostre og katedraler i England ødelagt og ligger i dag som maleriske ruiner. Arkeologiske minnesmerker erkjennes som meget sårbare og minimale forstyrrelser når man anlegger stier rundt dem for besøkende. Et annet prinsipp som brukes er at fortolkning/informasjon kan supplere fysisk tilgang til slike anlegg. Et eksempel er Hailes Abbey i Gloucestershire fra 1200-tallet der man gjennom informasjonspaneler plassert langs en sti rundt ruinen får audiobasert informasjon om hvordan munkene levde for 500 år siden, og lengden på informasjonen er tilpasset behovene til turister med ulike kategorier av funksjonsnedsettelser. Alt utstyr er kompatibelt med høreapparater, ved siden av at informasjonspanelene er plassert i høyde tilgjengelig for rullestolbrukere.
Alt dette er resultatet av at eksperter bruker tilgjengelighetslovgivningen til å skape nye og innovative løsninger, heller enn å poengtere det nytteløse i å skulle gi ”alle” tilgang til Storbritannias mange historiske skatter. Britisk lovgivning har siden 2004 pålagt eiere av visse historiske bygninger å foreta endringer som gjør dem tilgjengelige for personer med nedsatt funksjonsevne (universell utforming er vanskeligere/ikke mulig for mange meget gamle bygninger og anlegg og dette aksepteres også av interesseorganisasjonene). Eller som det står i en fagartikkel av Robin Kent, som også er arkitekt og spesialist på området tilgjengelighet til historiske bygg:
”Access for everyone to historic buildings open to the public may be desirable but this was not always appreciated by the original builders. Castles, for example, usually discourage access for all”.
På den annen side er det beregnet at økt tilgjengelighet til landets historiske bygninger kan gi en betydelig økning i antall besøkende og billettinntekter, og at slike tiltak kan gjøre kulturminner populære hos så meget som 40 % av befolkningen. Slike tiltak krever ikke bare rullestolstilgjengelighet til hovedinngangen og at det installeres tilgjengelige toaletter, men også at det er mulig å bevege seg inne i bygningen/anlegget, at det er tilgjengelige rømningsveier ved brann, god skilting, belysning og lydsystemer og tilgjengelige formater på dokumentasjon etc. Det er ca. en million blinde i Storbritannia men bare fem prosent av dem er uten synsrest. God bruk av kontrastfarger og –belysning som ikke er i konflikt med det historiske interiøret vil gi også denne gruppen en tilfredsstillende opplevelse av bygningsinteriøret.
Standardisering brukes aktivt i Storbritannia og i arbeidet med tilrettelegging av historiske bygninger vises det til britisk standard BS 8300:2001 Design of buildings and their approaches to meet the needs of disabled people, ved siden av informasjon fra for eksempel det britiske blindeforbundet RNIB etc. Prinsippene for tilretteleggingen av britiske historiske byggverk og anlegg er vel kjent også fra Norge. Tilgjengelighetsløsningene skal verken marginalisere eller overfokusere på behovene til personer med nedsatt funksjonsevne. Er det ikke mulig å tilrettelegge hovedinngangen må en alternativ inngang anlegges så nær den som mulig for ikke å stigmatisere unødige besøkende med nedsatt funksjonsevne. Det er alltid å foretrekke at hovedinngangen blir tilpasset. Det er også viktig å understreke at en eventuell alternativ inngang kan brukes av alle, ikke bare besøkende med nedsatt funksjonsevne. Hvis det ikke er mulig pga. bygningens beskaffenhet å anlegge en rampe eller rekkverk/håndlister på fasaden kan man anlegge rampe innenfor hovedinngangen eller bruke alternativ inngang/bakdør etc. Skilting skal være tydelig og lett forståelig.
Storbritannia har som Norge klausul i loven om ”uforholdsmessig byrde” og bruk av skjønn når det gjelder krav om tilrettelegging av eksisterende bygninger. Den britiske regjeringen ønsket at dette skulle utdypes ved prejudikatsdommer (case law) men rettighetskommisjonen har utarbeidet en kodeks for god praksis som fastsetter kriterier for hva som kan kalles rimelig av fysiske utbedringer av bygninger. Først og fremst arbeider man for å fremheve nytten av at flere kan ha glede av landets rike historiske arv og kulturminner.
Også i Norge vil kravene i Norsk Standard NS11001 Universell utforming av byggverk måtte brukes for å sikre tilgjengelighet til historiske byggverk, og en standard om universell utforming av uteområder er på trappene. Men også her i Norge vil det trenges gode veiledere og eksempelsamlinger fra de stedene vellykkede tiltak er foretatt. Når det gjelder forholdet mellom tilrettelegging og behov for vern av historiske byggverk i Norge er det ikke helt klart hvordan diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal anvendes. I forarbeidene til loven, Ot.prp.44 (2007-2008) heter det at ”hensynet til fordelene ved tilrettelegging må også i noen sammenhenger antas å måtte veies mot vernehensyn, jf. for eksempel kulturminneloven”. Videre at ”det må for eksempel i noen sammenhenger aksepteres særløsninger når universell utforming ikke kan skje uten å komme i konflikt med tungtveiende vernehensyn. En tilpasset men midlertidig rullestolsrampe vil lettere kunne aksepteres enn en permanent ombygging”. Imidlertid kan det ikke aksepteres at en offentlig virksomhet ikke skal være tilgjengelig for allmennheten selv om den er lokalisert i en verneverdig bygning – ”det offentlige vil ha et særskilt ansvar for å sikre at slike hensyn ikke kommer i konflikt med hverandre”.
Som kjent har Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) mottatt en rekke klager over mangel på universell utforming av byggverk (65 % av klagene som bygget på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller 102 klager i 2009), bl.a. forretninger som er lokalisert i verneverdige bygninger, for eksempel Universitetet i Oslo og Frognerseteren restaurant. Også LDO etterspør regelverk som avklarer forholdet mellom vernehensyn og krav om universell utforming ved siden av dialog mellom angjeldende etater og gode veiledere for eierne. Her vil de britiske erfaringene komme til nytte, i arbeidet for å gi alle tilgang til vår felles kulturelle og historiske arv i Norge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar