Helhetsbildet - ikke glansbildet

Mens VM-entusiasmen blomstrer, i alle fall i Oslo, finner det sted en interessant utvikling i samme hovedstad, for den som har tanke for den videre politiske utviklingen på lokalplan. Det er jo faktisk valgår i år og etter meningsmålingene å dømme lever vårt fedreland i en salig høyrerus, noe som tilsynelatende ikke lover godt for et maktskifte for eksempel i Oslo. Det er i seg selv ikke forbausende at en regjering som sitter i sin andre periode på rad, sliter med meningsmålingene i en tid der man shopper politikk like impulsivt som i en klesbutikk. På den ene side får ministre som er passe varme på taburettene sine et visst anstrøk av maktarroganse når de skal forklare populasen enkle politiske sammenhenger. På den annen side er det like lett for ”menigmann” (hvem nå det er) å la seg påvirke av enkeltsaker der regjeringen har opptrådt dumt og teit, i allefall i følge tabloidmediene.
Intet nytt i dette.

Det som gir grunn til bekymring er at dag-til-dag politikkens dominans bidrar til å tåkelegge mer langsiktige ideologiske valg, og avgrenser det å sette enkeltsakene i større perspektiv til de som har tid og anledning til slike øvelser. Enkeltsaker er viktige i seg selv, men enda viktigere er det å sette dem inn i et større puslespill for å se hele bildet.

La oss ta tre saker som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre: Adecco skandalene og TT-ordningen, samt utenlandske gjestearbeidere.
Adecco affæren er vel kjent – umenneskelige arbeidsforhold for ansatte, 20-timers økter, direkte løgner på nyhetene etc. – så eklatante brudd på norsk lov at det mørkeblå byrådet var nødt til å si opp kontrakten med en privat leverandør. En kjedelig enkeltsak? Ja, for så vidt, men den avslørte en rystende mangel på kontroll fra bestillersiden, en utrolig kynisk personalpolitikk fra leverandørsiden – og hadde ikke NRK avslørt skandalen ville forholdene antagelig kunnet vare i god tid fremover. Men den viser også hvilken kultur som blir oppmuntret ved byrådets privatiseringspolitikk, der det åpenbart gis signaler om at det er pris og ikke kvalitet som er avgjørende. Dette styrker grådighetskulturen blant leverandører av varer og tjenester som det offentlige trenger, der man skjærer ned på de ansattes basale rettigheter og behov for å kunne levere et billigst mulig anbud. Dette aspektet kan det ikke fokuseres nok på – det mørkeblå byrådet har nok av apologeter som går ut i media og forherliger ”konkurranseutsetningens” velsignelser for å gi et glansbilde av privatiseringsprosessen.

Den andre saken er etter hvert blitt velkjent nok, skandalene rundt Byrådets innføring av en ny TT-ordning. Jeg har tidligere skrevet om dette, men i denne sammenheng er det verdt å trekke en parallell til førstnevnte sak i det vi igjen ser hvor negative konsekvenser en prisfokusert anbudsprosess får – denne gang for brukerne av den tjenesten som kjøpes inn. Man innhentet igjen det billigste tilbudet uten å sjekke hvilke bakgrunn leverandøren hadde – bl.a. at de var kastet ut som leverandør i Sverige. Resultatet er at de som trenger TT i økende grad må bruke penger på alminnelig taxi for å nå jobben, utdanningsplassene etc. Her veltes altså de kortsiktige kostnadene (dyr transport) over på brukerne, ved siden av de langsiktige (store problemer med å fullføre utdanningsløp eller beholde jobben pga. transportbarrierene).

Det tredje snapshotet er fra arbeidslivet generelt, der det meldes om et økende B-lag av arbeidstakere som kan tjene ned til 60 Kr timen. Det handler om polakker for det meste, baltere og andre østeuropeere, samt andre innvandrere. Det har de siste dager kommet fram at selv svenske gjestearbeidere får utrolig dårlige kontrakter. Prøver de å organisere seg blir det sparken. I følge Høyres leder står mange av polakkene for høyreverdiene og partiet vil derfor satse på dem framover. ”Polske rørleggere” er ingen nyhet og pengesterke nordmenn har vent seg til å bruke denne billige arbeidskraften. Eventuell samvittighet prates bort med følgende argumenter:

• De er jo kommet hit frivillig og de får så mye ut av småpengene de tjener når de reiser hjem til eget land.
• Hvis man ikke ga dem jobb til 60 kroner timen ville de jo ikke ha noen penger og leve i nød og fattigdom.
• Er de ikke fornøyd, og prøver å oppnå menneskelige arbeidsvilkår, er det bare å hente folk fra andre østeuropeiske land.

Dette er ikke argumenter hørt på gaten, men fra talerstolen i norske borgerlige partier!
Den norske velstanden viser en skinnende medalje utad med en blanding av velferdsstat og kapitalisme, finansiert av et velfylt oljefond. Medaljens bakside er tusenvis av underbetalte arbeidstakere, som i beste ”Das Kapital”-stil tjener nok til å leve og reprodusere seg, men som ikke nyter godt av de tilbudene den famøse velferdsstaten gir norske borgere. Dette er de høyreverdiene som skal tilbys polakker og andre stumme heloter. Det er stor grunn til å advare dem.

Når høstens valg kommer er det verdt å tenke på om det er et slikt liberalistisk samfunn vi ønsker? Der pris erstatter kvalitet, der velferdsretorikken kamuflerer økende klasseforskjeller, og der et menneskes verdi kun måles i kroner slik at det settes likhetstegn mellom å være trygdet og være snylter? Se på helhetsbildet og ikke på glansbildet.

Transport til besvær

Vi skriver februar, uten at TT-ordningen i hovedstaden har bedret seg - tross alle hyggelige forsikringer om at alt skulle ordne seg etter et "par dagers" innkjøringsvansker. Rådet for funksjonshemmede i Oslo kommune har i sakens anledning sendt et brev til Byrådet som nå er lagt ut på Rådets hjemmeside. Her blir det pekt på de mange problemene som er oppstått og pekt på de særlige problemene som utviklingshemmede brukere møter når transportordningen er blitt så dårlig som den er etter nyttår. Byrådet blir bedt om en tett oppfølging av hele transporttjenesten for funksjonshemmede i Oslo og gjennomføre en evaluering.

Vi har gjennom mediene blitt godt kjent med hvordan TT ordningen har falt veldig uheldig ut for mange brukere, inklusive personer med kognitive funksjonsnedsettelser. Det er bra at det er fokus på at det er et problem, men det trenges også en mer dyptgående analyse av hva som ligger bak den dårlige ordningen som Høyre/FrP byrådet står ansvarlige for og ikke minst hva som ikke er gjort i forberedelsen av reformen innen spesialtransport.

Man har åpenbart ikke sett på erfaringene fra andre land, som Finland.I vårt nordiske naboland ligger også spesialtransporten under kommunene og det er ca. 88 000 brukere av denne ordningen. Minimumsantall reiser er lovfestet 18 enveisreiser i måneden, eller 216 i året. (Oslo som har best ordning i Norge har 150 reiser). I praksis har kommunene satt dette som maksimum og man prøver å innskrenke antall brukere så meget som mulig. Det er mulig å søke om tilleggsreiser men det er svært vanskelig å få tilsagn til dette. Også i Finland har man forsøkt med samkjøring av brukerne, det ble introdusert i Helsinki i 2004. Erfaringene er meget negative: det var vanskelig å få kontakt med sentralen, kundetjenesten og sjåførene kjente ikke til adressene man bestilte reiser til og det var alvorlige forsinkelser som satte brukerne i fare for å miste jobben, studieplassen etc. Kort sagt nøyaktig de samme problemer brukerne i Oslo har i dag. I tillegg kom økende sosial isolasjon, for eksempel sluttet funksjonshemmede i Helsinki å gå på kino fordi man risikerte å komme 1 time for sent til filmen og måtte gå 1/2 time før den var slutt.

Til slutt måtte man gå med på at folk fikk unntak fra den ikke fungerende samkjøringen og bestille turer individuelt som før. I tillegg er det en utfordring i Finland at anbud skal sendes ut hvert annet år og at det er separate anbudsrunder for call kundesentra og taxiselskap. Fordi man, som i Oslo, har vært opptatt av pris og ikke kvalitet, legger selskapene inn så lave anbud at det ikke er regningssvarende og man må som bruker forholde seg til stadig nye og inkompetente kundesentra og sjåfører, slik at man er i en slags "permanent innkjøringsfase". I tillegg har brukerne svært høye telefonutgifter på grunn av ventetiden.

Man har åpenbart kun vært interessert i pris ikke kvalitet. Igjen er erfaringene fra Finland interessante: Så snart en ny operatør har klart å få orden på systemet er det andre elementer i transportkjeden som blir endret og det er konstante endringer på leverandørsiden. I neste anbudsrunde gir ingen av leverandørene samme tilbud som i forrige runde slik at det er konstante endringer i personell, konstante "startvansker" og innsparingene går tapt i endrede konkurransegrunnlag, anskaffelse av ny programvare for kundesentrene for hver gang leverandør endres og et synkende antall reiser fordi brukerne ikke lenger klarer å forholde seg til kaoset. Som i Norge var det en uutalt forutsetning at brukere av TT transport ikke er avhengige av å komme tidsnok til bestemmelsesstedet men har all verdens tid.

- Hadde Byrådet interessert seg for å studere konsekvensene av samkjøring ut fra andres erfaringer kunne mye av dagens problemer vært unngått...

Man har ikke sett TT transporten i forhold til tiltak for å gjøre ordinær transport tilgjengelig. De som er avhengig av TT transport kan ikke bruke offentlig transport fordi den ikke er tilgjengelig. Selv om man gjennomførte full universell utforming i offentlig transport i Norge ville det fremdeles være noen som var avhengig av spesialtransport, men færre. I dag er imidlertid situasjonen at ca. 20 % av befolkningen har problemer med å bruke offentlig transport i Norge, noe Reisevaneundersøkelsene viser. Mye blir gjort av Ruter på området men mye gjenstår. Det er fremdeles utilgjengelige trikker i Oslo, ikke alle steder dekkes av bussruter, og der hvor det rullende materiellet er tilgjengelig er holdeplassene utilgjenglige. Man kan føye til touch screen billettautomater som er umulige å bruke for blinde og svaksynte og svært vanskelige for passasjerer med kognitive funksjonsnedsettelser, og andre praktiske problemer i et transportsystem som mer eller mindre er helt basert på selvbetjening. Inntil dette er betydelig bedret er folk avhengig av TT - men Byrådet har åpenbart ikke sett denne sammenhengen.

Man har åpenbart heller ikke utredet konsekvensen av en dårlig transportordning for mulighetene for personer med nedsatt funksjonsevne til å beholde jobb og studieplasser. Dagens arbeidsliv er tøft og krevende for mange, og det er mangel på fleksibilitet. Daglig forsentkomming og stress pga. krav om samkjøring og udugelige kundetjenester styrker ikke funksjonshemmedes posisjon i arbeidslivet. Som jeg har nevnt så ofte tidligere på denne blogg: Mens 78 % av innbyggerne i Norge i yrkesaktiv alder (16-67 år) er i arbeid er de tilsvarende tall for registrerte funksjonshemmede 44 % hvorav 50 % er i deltidsstillinger. Arbeidsgiverne i vårt land har meget negative holdninger til arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne - bare 1 av 10 vil så mye som invitere en blind person med førerhund til jobbintervju! Når transportordningen bidrar til usikkerhet om når arbeidstakeren faktisk kommer og går på og fra jobben bidrar dette neppe til å styrke forståelse og toleranse på arbeidsgiversiden.

En "byregjering" har ansvar for en helhetlig politikk som bygger på kjennskap til befolkningens behov og interesser. Denne dimensjonen har dessverre ikke vært til stede da Høyre/FrP planla sin reform av transportordningen, noe innbyggerne som er avhengig av TT blir hardt rammet av. Det skal grunnleggende tiltak til fra Byrådets side, før noen igjen gir disse politikerne sin tillit ved neste valg.