Mens partiet Høyre har sitt landsmøte og viser at de er mer opptatt av at sykepleierne har gode nok karakterer enn at det også er tilstrekkelig mange av dem, vekker det også oppsikt at man har snudd fra å snakke om skattelettelser til å fremstille seg selv som et velferds- og omsorgsparti. Sosial-Erna er den populære lederen for et ”godt” parti som har skjøvet skattelettelsene i bakgrunnen og valgfriheten – alle fall for de ressurssterke – i front.
Det er alltid interessant å se på hvordan politiske partier prøver å fremstille seg selv utad, spesielt når valgårets kolleksjon presenteres. For Høyres del blir det å se på en kolleksjon av skreddersydde fåreklær. Kolleksjonen finner vi, som vanlig, i varekatalogen, kalt partiprogrammet der omsorg omtales under kapitlet ”Valgfrihet gir verdighet”.
Det er mange godbiter: ”De som jobber med eldre skal ha solid medisinsk og faglig kompetanse (…) god legedekning og kvalifisert personell er viktig for at sykehjemstilbudet har høy faglig kvalitet”. Ingen kan være uenig i dette. Arbeidsvilkårene, slik Adeccoskandalen og andre eklatante brudd på arbeidsmiljøloven – som Høyre for øvrig menes må ”mykes opp” er derimot ikke nevnt. Ei heller fokuseres det på sammenhengen mellom gode arbeidsforhold og de ansattes evne til å gi ”beboerne den hjelp og behandling de trenger”. Strategien er å sette pasientrettigheter opp mot ansattes rettigheter og alle holder jo med sin syke mor!
Interessant er også formuleringen ” For Oslo Høyre er kvalitet, fleksibilitet og valgfrihet viktigere enn hvilke leverandører som tilbyr tjenestene” (Les: ..og hva slags arbeidsvilkår de tilbyr sine ansatte). Dette er god kamuflasje for liberalistpartienes privatiseringslinje, ”valgfrihet” er et godord som alle er for. At valgfriheten er avgrenset til de som har mest ressurser er en biting, informasjonen skal være god og tilpasset, ikke betalingsevnen.
Innføring av ny teknologi i hjemmebasert omsorg slik at eldre kan bo hjemme så lenge det er trygt og forsvarlig er en annen interessant formulering. Dette er også på overflaten positivt – smarthusteknologi registrerer når du går på do, om du blir der unormalt lenge og om du husket å låse døren før du la deg. Men det beste ved den er at det reduserer behovet for ansatte i omsorgssektoren og dermed skattebyrden for ressurssterke velgere. Ny teknologi koster imidlertid også penger og det vil være interessant å se hvordan dette regnskapet skal gjøres opp – mon private løsninger vil tilby den beste teknologien og best omsorg – til de som kan betale for det? Hvor mye moderne teknologi vil det offentlige tilbudet kunne tilby med lavere offentlige budsjetter for å finansiere de skattelettelsene Sosial-Erna ikke lenger nevner?
Personer med nedsatt funksjonsevne har fått en bra omtale i programmet: ”Oslo Høyre mener samfunnet må legge til rette for (at funksjonshemmede skal ha de samme muligheter til å delta i samfunnet) gjennom å stille krav til universell utforming”. Med andre ord er Oslo Høyre for at man ikke skal begå lovbrudd ettersom diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, plan- og bygningsloven og lov om offentlige anskaffelser pålegger at man stiller krav til universell utforming. Det koster like lite som å skrive ”Oslo Høyre vil at biler skal stanse på rødt lys”.
At Unge Høyre vil ha et ”ungdomsopprør mot universell utforming” eller at Høyre ikke akkurat er høyt på banen når deler av næringslivet skriker over seg over de angivelige kostnader ved universell utforming er en annen sak, åpenbart.
Øverst på tiltakslisten kommer så at ”Oslo H vil konkurranseutsette driften av ungdomshelse, skolehelsetjeneste, habilitering og rehabilitering”. Etter en del år med liberalistpartienes styre i hovedstaden burde man ha blitt klar over at konkurranseutsetting er et annet ord for privatisering. Vi er dermed tilbake til utgangspunktet – veien mot et samfunn der betalingsevnen avgjør kvaliteten på omsorgstjenestene. Dette plagget i fåreklærskolleksjonen går under navnet ”valgfrihet”. Det er ikke akkurat Dressmanntilbud – høyreomsorgen er for de som er ressurssterke eller i det minste har ressurssterke pårørende. Den beste kvaliteten går til de som betaler mest. For at det tilsynelatende skal være et likeverdig privat tilbud til resten av borgerne, stiller man ikke krav til at private tilbydere skal overholde bagateller som arbeidsmiljøloven for de som utøver tjenestene, eller man lar være å kontrollere om den blir fulgt. Bare pressens avsløringer fikk liberalistpartiene til å si opp avtaler på løpende bånd med Adecco og tilsvarende virksomheter – de som ytet tjenester ved sykehjem som Høyre fremstilte som mønsterbruk. I slike krisetilfeller retter Høyre en anklagende pekefinger mot de som (er så dumme at de) blir tatt – ikke mot den ideologien som legger til rette for at arbeidstakere må jobbe i økter langt ut over det som arbeidsmiljøloven krever (- den skal jo ”mykes opp”, forresten).
Etter dette glimt inn i fremtidens omsorgssamfunn á la Sosial-Erna må man stille seg spørsmålet: er det dette vi vil? Er samfunnet der enhver er sin egen lykkes smed et ideal – enten man går rett på som ”ulven” FrP eller skrittvis som ”fåret” Høyre – er det dette som er målet for fremtidens norske samfunn? Og kan man kalle det et velferdssamfunn? Det må være et viktig argument når stemmeseddelen skal brukes.
