Universell utforming - kan man enes om betydningen?

I en ny bok av min svenske venn Lars Lindberg (Funktionshinderpolitik) skriver han at "Design för alla (tilsv. Design for All) ska därför ses som ett sätt att tänka snarare än som ett normativt system för hur produkter och byggnader ska se ut. Förespråkare för Design för Alla brukar mena att de mer betonar själva designprocessen medan Universell Design är inriktade på slutresultatet. I praktiken är det mer som förenar än som skiljer. En skillnad mellan tillgänglighetsarbete och Design för Alla är att tillgänglighet främst drivs utifrån rättighetskrav från personer med funktionsnedsättning medan Design för Alla oftare motiveras utifrån västvärldens demografiska utveckling och marknadsekonomiska resonemang".

Design for alle er det begrepet som mest brukes i Europa, og i Norge sidestiller vi det som regel med universell utforming, som er den norske oversettelsen av den amerikanske termen "universal design". Universell utforming er i Norge definert i bl.a. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som "utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig". En hovedløsning kan være alt fra et nettsted til en buss, og det står klart at vi snakker om fysiske forhold (ikke for eksempel ikke-fysiske som kundebetjening) og at målet er at flest mulig skal kunne benytte hovedløsningen. På sett og vis har man rett i Sverige i det at universell utforming retter seg mot sluttresultatet - f.eks. "universell utforming av offentlige bygg" - men i tillegg er vår forståelse at universell utforming også skal være en del av designprosessen. I Norge understrekes det at universell utforming er betydelig mindre kostnadskrevende når man tar høyde for dette prinsippet så tidlig som mulig i designprosessen, f.eks. 2 % av totalkostnadene ved nybygg. Universell utforming er altså en del av såvel prosess som mål på norsk. Jeg er forsåvidt enig med Lindberg at universell utforming avspeiler den demografiske utviklingen i vestlige land i betydningen at et økende antall eldre har økt forståelsen hos beslutningstakerne at det er nødvendig med et mer tilgjengelig samfunn.

Men skillet mellom termen tilgjengelighet som noe som gjelder rettigheter for funksjonshemmede, og universell utforming som en respons på en mer generell demografisk utvikling blir ikke så riktig i forhold til norsk forståelse. Her ses universell utforming som en integrert del av rettighetsspørsmål for personer med nedsatt funksjonsevne men også noe som er til gode for alle andre. Det er et rettsprinsipp at tilfeller av mangel på tilgjengelighet er et spørsmål om diskriminering. Termen "tilgjengelighet" defineres på norsk oftest som en form for spesielle tiltak for å gi spesielt personer med nedsatt funksjonsevne adgang til å bruke en fasilitet. For eksempel å legge metallskinner på en trapp slik at rullestolbrukere kan komme opp på neste nivå i et byggverk.
Sagt enklere: universell utforming er for alle, der dette ikke lykkes/er mulig er tilgjengelighet en måte å skape en avgrenset tilfredsstillende løsning. I tillegg opererer man med termen "tilrettelegging" som er tiltak for de personer som f.eks. har en så omfattende funksjonsnedsettelse at universell utformings- eller tilgjengelighetsløsninger ikke er mulige. Et eksempel her er personlig betjening og assistanse overfor vedkommende.

For å øke forvirringen opererer man såvel på norsk som på engelsk med termen "inkluderende design". Som regel blir dette begrepet i vårt land likestilt med "universell utforming. Men er disse termene helt like?

Jeg mener at mens universell utforming er for alle og skal gjøre ting generelt tilgjengelige for alle, så er "inkluderende design" noe som skal inkludere noen - med andre ord noen som i dag er ekskludert. Det ligger med andre ord en eksplisitt politisk valør i denne termen; det anerkjennes at noen - dvs. særlig personer med nedsatt funksjonsevne - er ekskludert ved design og må bli inkludert ved design. Inkluderende design er med andre ord et begrep som fokuserer mer på en bestemt målgruppe, enn universell utforming som er for alle.

Nå viser jo både norsk og internasjonal debatt om universell utforming/design for alle at "alle" dessverre fortolkes vidt og bredt som personer med nedsatt funksjonsevne (og eldre). Selvaag &Co er kroneksempel på vulgarisering av dette ved å kalle PBL og TEK 10 for "rullestolsbestemmelser".

(Men en australsk fagartikkel tok opp kampen for en stund siden for å få "alle" tilbake i Design for alle nettopp fordi begrepet overalt assosieres med personer med nedsatt funksjonsevne og derfor etter hennes mening var "utvannet". Det var forsåvidt betimelig men ble ikke fulgt opp siden).

Jeg heller vel til at man primært på norsk bruker universell utforming for å unngå forvirring, og heller følger hierarkisk inndeling
1 Universell utforming (for alle eller flest mulig)
2 Tilgjengelighet (spesialtiltak for noen, f.eks. løs rampe)
3 Tilrettelegging (der 1) og 2) ikke er tilstrekkelig eller mulig

... der inkluderende design ligger et sted mellom 1) og 2)?

Det stunder mot jul

Mens været er mørkt og grått og krisemeldingene fra Eurosonen strømmer på, kombinert med nervøse forsikringer om at norsk økonomi ikke vil bli rammet, iallfall ikke så mye og at den eneste krisen her er smørkrisen - ja så stunder det mot jul og litt fred.
Rikets tilstand er som den var forrige jul, minus snø mange steder. Vi er kommet noe lenger når det gjelder politisk vilje til å tilrettelegge samfunnet for alle, selv om Selvaag og OBOS og elementer av Høyre stadig driver kampanje mot at alle skal kunne velge bolig selv og kunne besøke venner og bekjente.
Vinteren er like glatt som før, for at gårdeierne i Oslo skal slippe unødvendige utgifter. Bøtenivået er tydeligvis stadig for lavt - selv om det var oppmuntrende å se eierne av gården i Frognerveien bli dømt for ikke å fjerne isen på taket slik at en ung mann fikk livet sitt fullstendig ødelagt.

Husleiereguleringen er for lengst opphevet men ikke konsekvensene, som blir mer og mer tydelige, kanskje spesielt i Oslo. I stillhet blir folk som har bodd i leiligheter i opp til 50 år fremdeles kastet ut når de ikke lenger har penger til å betale de ublu husleiene. I boligmeldingen NOU 2011:15 Rom for alle påpekte man at det er vanskelig å få regulert boligmarkedet og at prisene presser stadig flere ut av markedet. NOUen viser at alt som vi som kjempet mot husleiereguleringen sa ville skje, har skjedd. Også husleieprisene blir presset opp slik at unge uten bemidlede foreldre har store vanskeligheter med å leie, enn si eie. Større boliger blir delt opp i små kott som selges/leies ut til blodpris. Man blir igjen avhengig av kommunal boligbygging for at andre enn de rikeste skal kunne etablere seg. Slik ender selveieridealet..

Fattigdommen er på ingen måte blitt redusert, men ingen ser ut til å se støtte sammenhenger mellom de elementer som gjør det slik. Det føres en politikk som helt domineres av de økonomisk sterkeste interessene i samfunnet, med nedprioritering av mye annet. Dette er et tverrpolitisk problem. Situasjonen blir neppe bedre med den omseggripende krisen i Eurolandene.
Denne krisen har mange og kompliserte røtter som det er skrevet mye om, bl.a.bankvesenets uansvarlighet og enkelte regjeringers mangel på redelighet. Det kan dessverre også virke på folk flest som det gjøres mest for å berge investorer og banker og minst for å bekjempe arbeidsløshet og utkastelser av folks boliger. Krisen har skremmende effekter i form av en hel generasjon som føler seg berøvet for sin fremtid, tusenvis som kastes på gata når de ikke lenger kan betale ned på lånet til banken og andre tusener av nylig arbeidsløse. Raseriet rettes mot EU og ikke mot bankene og investorene og skal man tro norsk presse er dette det eneste som foregår i det Europeiske Fellesskap.

Dette er misvisende for å si det mildt, men takket være den ensidige nyhetsdekningen i god gammel stil her i landet, prøver Senterpartiet og nei-siden nå å piske opp en stemning for å oppheve EØS avtalen - husmannskontrakten som er vår eneste måte å han noen innflytelse på beslutninger vi må følge i alle fall. Det er nok å nevne alle EU direktiver som har gjort dette landet mye mer tilgjengelig (særlig innen transport) og miljøvennlig enn hva man ville ha oppnådd uten EØS avtalen. Det er vanskelig å få EU debatten inn på et saklig spor i disse tider.

Men nå faller snøen og nisseluene tas på, enten man får lov av lektor eller ikke. Vi fortjener en paue, og kanskje også å minnes det budskap om fred og håp - tross alt - som en gang ble assosiert med denne høytiden.

Fint innlegg fra Lysbakken om uredeligheten i kampanjen mot universell utforming

Meget bra uttalt av statsråd Lysbakken: "

Universell utforming. Debatten om små boliger

Kostnader ved universell utforming er et tema som har vært mye oppe i media. Spesielt har noen boligutbyggerne over lengre tid vært aktive med argumenter mot universell utforming. Det er viktig at vi har åpne og gode diskusjoner om samfunnsspørsmål, men jeg er meget kritisk til hvordan denne debatten føres. Jeg opplever at deler av bransjen ikke er redelige med sine kostnadstall, og kaller forskningsrapporter som imøtegår deres tall for bestillingsverk fra Regjeringen.

Jeg blir opprørt når det påstås at det ikke er mulige å bygge små boliger lenger på grunn av kostnadsøkninger ved kravene og det stadig henvises til rullestolbrukere som årsak til dette. Dette er en svært dårlig debattform og stigmatisering av personer med nedsatt funksjonsevne.

Det er viktig å peke på her at store deler av bransjen ikke deler disse synspunktene, men jeg vil utfordre de utbyggerne som fører denne uverdige debatten til å legge fram ordentlige og dokumenterte argumenter for sine påstander, og opptre seriøst. Dette er viktige og alvorlige spørsmål."

Les hele talen her: http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/aktuelt/taler_artikler/ministeren/taler-og-artikler-av-barne--likestilling/2011/apningstale-pa-universell-utforming.html?id=665743

Det er oppmuntrende at en talsmann for regjeringen nå tar opp kampen mot hetsingen av funksjonshemmede som Selvaag, OBOS og andre, godt politisk støttet av enkelte representanter for Høyre og Unge Høyre, har fått bedrive over lengre tid. Universell utforming er et gode for alle og ikke en "rullestolsbestemmelse" som hetserne kaller det. Stjerne i boken til Lysbakken!

All god sparing starter med de små..

Det er en sørgelig nyhet at Fri Rettshjelp og Juss Buss nå trues med nedleggelse etter at Høyre-byrådet vil fjerne den offentlige støtten til disse svært viktige hjelperne for de svakeste i samfunnet. Tilgang på gratis rettshjelp har i mange år vært et svært viktig bidrag til å sikre grunnleggende rettigheter og rettferdighet for de som ikke har ressurser til å betale skyhøye advokatsalærer. Ikke bare rusmisbrukere og andre ressurssvake grupper, men også folk som er utsatt for gårdeieres og utleieres ofte ulovlige og urettmessige krav vil få det svært mye vanskeligere dersom høyrebudsjettet nå fratar dem muligheten for et rimelig rettsvern.

Dette er en logisk videreføring av høyresidens politikk med å få husleiereguleringen opphevet, noe som har drevet mange eldre og personer med nedsatt funksjonsevne ut av sine hjem fordi de ikke hadde råd til "markedsregulerte" husleier på 23 000 kroner i måneden eller mer. Samtidig strever mange unge, som overhode ikke har råd til å kjøpe bolig, med å klare seg i et leiemarked som etter reguleringens opphevelse, nå har tatt helt av. I slike situasjoner oppstår mange rettslige tvister, og de som knapt har råd til å bo, har rimeligvis heller ikke råd til å betale for dyr advokathjelp. Dermed blir det full pott til eiersiden og de rikeste, fullt i tråd med Høyres ideologi men også et bidrag til forskjells-Oslo og en delt hovedstad.

I motsetning til statsbudsjettet som ble lagt frem 6. oktober, har Høyrebyrådet virkelig lagt frem et stramt budsjett. Med Høyrevalgseieren i Oslo har de tilsynelatende anledning å holde fram som de stevner, under mottoet "All god sparing starter med de små".

- De som nå kan miste enda en mulighet til å forsvare sine rettigheter. Med Høyres politikk vil "rettferdigheten" kun være på de mest pengesterkes side.

For mye universell utforming?!

”Den universelle utformingen har gått for langt” – denne for funksjonshemmede noe overraskende påstanden står i et innlegg av Gamle Oslo Høyres bystyrekandidat, Erik Lundesgaard, på nettstedet Ditt Oslo.

Argumentasjonen hans er gammel og velkjent for oss som har prøvd å komme bort fra tilsvarende avlegs tankegang ytret av bl.a. Selvaag, Obos, andre Høyrefolk samt Unge Høyre (som ønsker et ”ungdomsopprør mot universell utforming”). Hovedtrekkene er: det er mangel på boliger pga. stor befolkningsvekst i Oslo, og dette skaper en ubalanse i boligmarkedet som øker risikoen for at prisene blir ”unaturlig høye” og at det dermed oppstår en ”risiko for at førstegangskjøpere ikke skal komme seg inn i boligmarkedet og at normale lønnsmottakere ikke kan bo sentralt” – og at det er først og fremst de unge og ubemidlede som vil lide under det. Så langt er det ikke vanskelig å følge med, selv om dagens prisnivå i Oslo allerede ligger godt over ”det normale” og at det for lengst er blitt svært hardt for unge og ”ubemidlede” å henge med på rotteracet.

Men så har Lundesgaard og Høyres representanter funnet at syndebukken ikke er markedet i seg selv eller at problemet er de knøttsmå leilighetene som nå bygges.Som han sier, problemet er at ”et av de store hindrene for en effektiv boligutbygging er kravene staten setter til universell utforming av nybygg med den nye Plan- og bygningsloven fra 2010”. Som sannhetsvitne brukes (selvsagt) Selvaags gamle påstander om prisøkning som følge av disse kravene, som allerede er motbevist av forskere på området.

Lundesgaard definerer universell utforming som at ”bygninger og offentlige rom utformes inkluderende for rullestolbrukere og funksjonshemmede”. Dette er som enhver med innsikt i feltet vet, feil. Universell utforming er ikke for rullestolbrukere men for at produkter og tjenester – som bygg – skal kunne brukes av alle uten behov for spesialtilpasning. Det er muligens mangel på kunnskap, muligens bevisst diskriminerende retorikk, å kalle norsk politikk på området for noe som skal ”inkludere rullestolbrukere”.

Men om vi enda overser denne misvisende forståelsen - som ikke er ualminnelig - av begrepet universell utforning, så er Lundesgaards og hans likesinnedes argumentasjon at selv om universell utforming er viktig, så behøver vel ikke alle boliger å tilpasses denne gruppen (les: rullestolsbrukere og funksjonshemmede)? Igjen fremstilles altså universell utforming som noe som bare er til gode for rullestolsbrukere og man ønsker ikke å forstå at det som er til gode for mennesker med nedsatt funksjonsevne er til gode for alle andre.
Universell utforming vil ikke bare spare samfunnet for store utgifter til ombygging av boliger ettersom Norges befolkning blir eldre (25 % vil være over 67 år rundt 2040) men det ville for bolignæringen være en effektiv markedstilpasning som vil lønne seg godt på sikt. For eksempel vil en universelt utformet bolig gjøre det mulig for et eldre menneske å fortsette å bo hjemme, mens en sykehjemsplass i dag koster samfunnet over 600 000 Kroner i året. Er universell utforming en dårlig investering? Vi kan alle komme ut for ulykker som kan gjøre oss midlertidig eller permanent bevegelseshemmede, personer med barnevogn, gravide og andre har alle glede av så vel boliger som uteområder som er fullt tilgjengelig. Dette er langt fra en selvfølgelighet i dagens Norge.

Nybygging utgjør i dag 1 % av boligmassen i Norge, resten av denne boligmassen utgjøres av eksisterende boligbygg. Og vi vet at bare 5 %(!) av de eksisterende byggene er fullt tilgjengelige og dermed oppfyller kravene til universell utforming. All den stund ca. 20 % av befolkningen har nedsatt funksjonsevne i dag, ved siden av alle eldre som har aldersrelatert funksjonsnedsettelse, er det på ingen måte et statlig overgrep å kreve at nybygging omfatter universell utforming. I tillegg har så vel norske som internasjonale undersøkelser vist at universell utforming utgjør maksimum 2 % av de samlede byggekostnader så lenge man inkluderer det under nybygging. Ombygging er langt dyrere.

Men Lundesgaard og hans partifeller mangler ikke bare forståelse av faktisk statistikk og hva innholdet i prinsippet om universell utforming faktisk går ut på, de har heller ikke noen innsikt i hva det betyr ikke å ha frihet til å kunne bo der man vil som følge av egen funksjonsnedsettelse, og ikke å kunne besøke venner og ha et sosialt liv fordi man ikke kommer inn i deres boliger. Særlig for unge funksjonshemmede er dette en belastning og virker stigmatiserende. Lundesgaard og hans partifeller bidrar i stedet til å øke denne stigmatiseringen med aktivt å prøve å sette opp funksjonshemmede mot ungdom som prøver å komme seg inn på boligmarkedet!

I stedet for å hvilke følger deres egen markedsliberalistiske ideologi og politikk medfører i det prisene skyves lenger og lenger opp, boligene blir mindre og mindre og markedet ekskluderer flere og flere, finner man seg altså en syndebukk i kravene om universell utforming og i en gruppe som allerede opplever grov nok diskriminering som det er. Dette er i beste fall tåpelig, i verste fall en bevisst politikk for å rakke ned på en gruppe av befolkningen og påføre dem et stigma i form av trekk ved egen person: at de bruker rullestol. Svært ille er Lundesgaards konklusjon om at ”Handikapforbundene må ta selvkritikk, for det er absurd å tilpasse alle nye boliger til landets drøye 30 000 rullestolbrukere (min understrekning). Etter dagens krav ville storparten av Oslos bebyggelse som på Frogner eller Torshov aldri vært bygget”. - Med litt overdrivelse kan man si det minner om da Nero ga de kristne skylden for Romas brann..

- En ekte Høyreløsning på "problemet" er etter hans mening å lempe på lovverket ved mer lokalt selvstyre. Ve den funksjonshemmede person som bor i bydeler som er styrt av Høyre da! Hans avslutning er også trist lesning for den som er opptatt av et samfunn med like muligheter for alle, ”Vi trenger ikke boliger med dårlige kvaliteter (universell utforming??) og unødig høy pris. Vi trenger fleksibilitet og lokal tilspasning”.
Høyre går inn for det lokale selvstyre, men det er skremmende at dette skal brukes som et verktøy for mer diskriminering av funksjonshemmede. Partiet som Lundesgaard vil representere har selv universell utforming på programmet (tross liberalistiske politikeres ønske om å fjerne det, fordi diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og plan- og bygningsloven allerede krever universell utforming – at de nå som Lundesgaard så klart viser, ønsker å svekke den eksisterende lovgivningen sier ganske meget om den politikken Oslo Høyre faktisk følger, bak fasaden). Men disse og tilsvarende utspill viser at man for det første ikke forstår hva begrepet inneholder, og for det andre vil føre en politikk som vil skru klokken tilbake og styrke en mentalitet der hensyn til funksjonshemmede er et spørsmål om veldedighet – samfunnet skal ikke være for alle, men for de ”spreke, aktive og vellykkede”.

Men selv om dette er trist og nedstemmende lesning er Lundesgaards utspill meget godt timet – det er lokalvalg og Oslo Høyre viser da klart hva de står for av menneskesyn og de faktiske følger av politikken deres i posisjon. La oss alle bruke stemmeseddelen for å sikre at de ikke får gjennomført dette! Ha et godt valg!

Voldsbølgen i Storbritiannia - kunne det skje her?

To uvante bilder av det tradisjonelt flegmatiske Storbritannia dominerer nyhetsbildet om dagen – ett av ungdommer som sloss mot politiet og herjer og plyndrer forretninger i en voldsorgie som startet i London, og et annet av statsminister Cameron som raser og truer med all slags gjengjeldelse. Det er overraskende, ikke bare fordi frustrasjonen og volden er så omfattende og raskt sprer seg fra by til by, men også fordi landets politiske ledelse bruker samme språk som makthavere i langt mindre demokratiske land benytter, når folket gjør opprør.

Cameron vil helst operere uten å bekymre seg over noen diagnose – bortsett fra “ren ondskap” - og det er tydelig at det heller ikke har vært gjort mye for å forebygge anfallet. Man har foretrukket å importere hardhendte politieksperter fra USA fremfor å gå ut med noe som kunne smake av selvransakelse over hva som er feil med et samfunn som åpenbart er så splittet som Storbritannia nå er. Vi leser ikke bare at man vurderer å sensurere/sperre sosiale medier som Facebook etc. på samme måte som Syria og Kina, men også at de som blir pågrepet, OG deres slektninger, kastes ut av kommunale leiligheter som en hevn.

Dette viser på en måte hvor forskjellige det britiske og det norske samfunnet er, i form av mangel på basale velferdsgoder. Ting som i Norge er organisert gjennom det offentlige er ofte underlagt privat veldedighet (charities) eller private forsikringsordninger. Dette har holdt ved like klasseforskjeller som i stor grad ikke eksisterer i vårt land. Dette er en paradoksal utvikling når man tenker på at ideen om velferdsstaten oppsto i Storbritannia som en del av planleggingen for etterkrigstiden, og National Health Service var for eksempel et forbilde for andre. Men problemene er forsterket av privatiseringsbølgen under Margaret Thatcher som skapte sosial uro på 1980 tallet, og de nye kuttene i velferdsordninger som er kommet under Toryenes og de liberales regjering. Det farlige i situasjonen er at nedskjæringene har fungert som en fenghette på et sosialt sprengstoff som har bygget seg opp lenge, også under Blair-regjeringen. Som det er skrevet om mange steder er det mange som ikke lenger føler verken tilhørighet til sitt bosted eller til noen av de politiske partiene. Da er veien ikke lang til å utøve tilsynelatende blind gatevold og plyndring.

Men likevel er det interessant å spørre seg om noe slikt kunne skje i Norge, f.eks. i Oslo? Ved første øyekast er det lite sannsynlig fordi man har sikret seg et sosialt minstemål når det gjelder sikkerhet for livsopphold som ligger over gjennomsnittet i mange andre land det er naturlig å sammenligne oss med. På overflaten har terroren 22. juli også fått frem en nasjonal enighet heller enn gatevold og uro som for eksempel en del av utenlandsk presse nærmest forventet som etterspill.

Men mulighetene for en slik utvikling over tid er ikke helt utenkelig også i byer som Oslo. Det har lenge vært diskusjon om hvorfor hovedstaden er en delt by hva levestandard, forventet levealder og andre forhold. Mange års borgerlig styre i Oslo har ikke dempet disse forskjellene. Som i mange andre storbyer har det skjedd en konsentrasjon av innvandrere i de østlige bydelene. Skoleklasser i disse bydelene består ofte utelukkende av innvandrere, ikke minst fordi norske foreldre tar sine barn til andre skoler. Før 22. juli var det diskusjoner om hvordan dette kan løses, for eksempel ved ”bussing” (som i de amerikanske sørstatene på 1960-tallet) – men integrasjon er en utfordring som politikerne må ta mye mer alvorlig fremover.
Men opptøyene i Storbritannia er ikke av typisk etnisk karakter, fordi så vel etnisk britisk som innvandrerungdom tar like stor del i volden og plyndringen. Er det fordi de er ”ondsinnet” som Cameron diagnostiserer?

Det at de ”skyldige” ungdommene nå kastes ut av sine kommunale boliger – som ikke er spesielt luksuriøse i Storbritannia – gir et indirekte bilde av de forholdene disse menneskene lever under. Vi har i dagens olje-Norge ikke en så stor arbeidsløshet som for eksempel i nabolandet i vest. Men boligpolitikken i Oslo gjør det ikke spesielt enkelt for ungdom som ikke står høyt på den sosiale rangstigen her, heller. Etter at husleiereguleringen ble fjernet på et tidspunkt da prisene føk i været har det gått hardt utover så vel eldre leietakere som ble kastet ut av sine boliger i all stillhet, som ungdom som ikke har penger til å kjøpe. Løsningen ville være å igangsette mer kommunal boligbygging, men det borgerlige byrådet ønsker ikke dette. I stedet for å rette fokus mot det oppblåste boligmarkedet skylder byrådet på de mange kravene til boliger som staten kommer med, les krav til universell utforming og miljømessig bygging. Krav som skal gi fortsatt mulighet for Norges aldrende befolkning og bl.a. ungdom med nedsatt funksjonsevne brukes som en syndebukk for det en markedsstyrt liberalistisk ideologi har ført til – et boligmarked som ekskluderer alle som ikke har svært høy inntekt eller svært velstående foreldre. Høyresidens holdninger er symbolisert ved Unge Høyres ønske om et ”ungdomsopprør mot universell utforming”.

Det er ikke vanskelig å se for seg hva et ekskluderende boligmarked og mangel på rimelige alternativer vil føre med seg av sosial uro blant norsk ungdom dersom borgerlig politikk i Oslo får anledning til å fortsette.
De borgerlige er glad i å poengtere ”valgfrihet” og unngår å drøfte hvorfor denne i økende grad er reservert for de mest ressurssterke. Vi ønsker alle at eldre og pasienter på sykehjem skal ha det best mulig, men Adecco skandalen viste at vi er i ferd med å bygge opp et samfunn der noen har elendige og til dels lovstridige arbeidsforhold, for at andre skal få oppfylt sine materielle krav. Vi bygger opp en underklasse av utenlandske arbeidere med ulovlige kontraktsforhold og arbeidstider, ofte i private institusjoner. I stedet for å se på de langsiktige konsekvenser av en slik politikk har høyresiden overbevist seg selv om at selv en luselønn rekker langt i de landene disse menneskene kommer fra. Arbeidsgiverne deres har kjempet hardt mot at disse arbeiderne organiserer seg – prøver de på det blir de ofte sendt hjem igjen. Igjen bidrar borgerlig politikk til å bygge opp sosiale motsetningsforhold som det ikke er utenkelig at kan føre til ”britiske tilstander” dersom politikken ikke endres.

Vi som politikere har et ansvar for å peke på trekk i samfunnet som ikke er fullt så vakre som den solidariteten Norge fremviste etter 22. juli. Tiden leger alle sår, men selvtilfreds politisk blindhet skaper raskt nye. Noe kan gjøres med stemmeseddelen!

Ny politisk profilside på Facebook

I dag har jeg opprettet en egen profilside på Facebook i forbindelse med valget. Der vil jeg legge ut tanker (fra denne bloggen for eksempel) og annet stoff knyttet til valgkampen, samt fokusere på egne sentrale politiske saker. Siden finner du på

http://www.facebook.com/profile.php?id=674450442#!/pages/Rudolph-Brynn/261547080539815

. God lesing - både her og der!

Veien videre langs gjengrodde stier

Som de fleste interesserte vil ha merket har leder for Oslo Fremskrittsparti, Tybring-Gjedde, uttalt seg gjennom kronikk og intervju om effektene av den berømmelige antimuslimske artikkelen han produserte i 2010 og som tidligere er omtalt i denne blogg. Hans kommentarer, som er sett i lys av at enkelte mener han bidro til den generelle anti-muslimske stemningen som Breivik kunne vokse og trives i her i vårt land, er en innrømmelse av han vel brukte kraftige vendinger. Som han sier, “vi har alle opp gjennom tidene ordlagt oss feil, sagt ting vi burde formulert annerledes og ja, noe burde helt sikkert vært usagt”. Men selv om hans kronikk var “i overkant krass og kategorisk” står samtidig kronikken “fjellstøtt politisk”. Med andre ord, han mener akkurat det samme som før, bare at det kunne vært sagt penere.

Det har vært mange kommentarer om dette, mest interessant er vel kommentarene fra FrPs sentrale ledelse om at det er fint at Tybring-Gjedde nå har ryddet opp i sine uttalelser (samt en diskret kritikk om at han var litt krass i sin tid). Det er interessant, ettersom Oslo FrPs leder utvilsomt fortsatt står for det han tidligere uttalte; en kritikk av det flerkulturelle samfunn i Norge og at ansvaret for tingenes tilstand primært ligger hos Arbeiderpartiet. Med andre ord er dette en linje FrP fortsatt vil stå for bl.a. i hovedstaden, med Oslo Høyre ved sin side.
Selv om jeg selvsagt ikke vil på noen måte støtte det han står for, synes jeg at Tybring-Gjedde skal ha honnør for ikke å ha prøvd å bortforklare sine uttalelser eller si at han i dag står for noe annet etter massakrene i Oslo og Utøya. Hverken Tybring-Gjedde eller Fremskrittspartiet står for eller støtter mord og terror. Jeg er – med de samme forbehold – også enig i det han skriver om at “vi må aldri komme dit at det å “ha sine meningers mot” møtes av moralsk indignasjon og samfunnets kollektive fordømmelse. En av de største farene når Norge skal gjenreise det politiske ordskiftet fremover, er selvsensuren. Frykt for spisse debatter må ikke føre til konformitet eller at vi ikke våger å diskutere ømfintlige temaer”.

- Hvem er ikke enig i dette? Men så er det viktig å dypdykke i hva Oslo FrPs leder faktisk skriver. Essensen er at samfunnet må ha felles verdier i bunn, og at helt ulike kulturer ikke kan leve sammen uten at de har et felles verdigrunnlag. Men for ham blir det et likhetstegn mellom kultur og verdier, slik at de som følger en for Norge fremmed kultur, pr. definisjon “tramper” på de norske verdiene. Disse overtrampene - kjønnslemlestelse og brudd på religiøs frihet og ytringsfrihet - som i realiteten hører under kriminallovgivningen, mener Tybring-Gjedde og hans meningsfeller er kulturelt betinget. Eksemplene som tas frem forekommer “særlig i Oslos drabantbyer”, m.a.o. i innvandrerstrøkene. Slike overgrep forekommer uten tvil, men de utføres heller av personer med fanatiske religiøse oppfatninger, heller enn at de representerer noe som er felles for enhver som tilhører den kultursfæren de tilhører.

Oslo FrPs leder poengterer at “vi kan ikke akseptere at brudd på menneskerettighetene begrunnes og forsvares ut ifra prinsippet om religionsfrihet. Det gjelder selvfølgelig uansett hvilken religion man skjuler seg bak.”
Men: Tilsvarende religiøst betingede over grep forekommer vel så meget i kulturelt norske, kristne miljøer. Man skal ikke langt inn i kristent sektmiljø for å oppdage mishandling av barn, knebling av ytringsfrihet, direkte vold og tvang mot annerledestenkende, som er like ille som noe fanatiske muslimer bedriver. Men de som utfører slike kriminelle handlinger i norske kristne miljøer, er etniske nordmenn og de tilhører ikke minst den norske kultursfære. Hvorfor går ikke Tybring-Gjedde og hans meningsfeller inn i en debatt om at overgrep i religionens navn strider mot sanne norske verdier?

Fordi det for ham ikke dreier seg om en religionskap, men en kamp om vi skal godta at mennesker med en ikke-norsk (les: ikke-europeisk/nord-amerikansk) kulturtilhørighet, som gir dem visse felles trekk, skal kunne bo i vårt samfunn uten at de gir opp den han mener er tradisjoner og praksis som bryter med vårt norske verdigrunnlag. Med andre ord, i 40 år har norsk innvandringspolitikk, spesielt Arbeiderpartiets, medført at man har sluppet inn folk som driver med kjønnslemlestelse, krenker likestilling og ytringsfrihet, religiøs frihet etc. og som til slutt er blitt et truende fremmedelement? Og latt dem bryte norsk lov uforstyrret?

Dette er en kjent, men primitiv argumentasjon. Å sette likhetstegn mellom fremmed kulturtilhørighet og at man begår overgrep, en taktikk som også bl.a. følges av Human Rights Service og Hege Storhaug, er å bevege seg på en hårfin grense mot å sette likhetstegn mellom f.eks. etnisk tilhørighet og bestemte karaktertrekk. Vi har skremmende historisk presedens for dette.

Tybring-Gjedde tar høyrepolitikerne Sarkozy, Merkel og Cameron som sannhetsvitner på at multikulturalismen har feilet. De representerer alle samfunn der innvandrere utgjør en gruppe som svært ofte er blitt et B-lag i samfunnet, noe som periodevis eksploderer i gatevold og sammenstøt med politiet. Men det er en grov feil å stemple dette som kulturbetinget – det er for det første tegn på feilslått integrasjon fra vertsnasjonenes side når det gjelder muligheter i arbeidsmarkedet, kamp mot rasistiske fordommer hos arbeidsgivere og andre, og for det andre omfatter denne frustrasjonen i minst like stor grad de etnisk tyske, franske og britiske ungdommene selv. Brannene i London og Manchester er ikke feilslått multikulturalisme, men feilslått høyrepolitikk.

Det er et tegn på Oslo FrPs leders overforenklede retorikk at han ikke problematiserer hvilke verdier som er så typisk norske at mennesker med annen kulturbakgrunn ikke kan leve opp til dem. Er det bare det norske kulturfellesskap som står for ytringsfrihet, likeverd, personlig frihet etc.? Er en person fra det pakistanske, tyrkiske, irakiske og andre utenomeuropeiske kultursamfunn pr. definisjon i mot? Er Fremskrittspartiet et parti som står for likestilling?

Det er også et tegn på Høyres vei fra konservatisme, som tradisjonelt har hatt som grunnverdi at man skal respektere andre kulturer, til en langt mer høyrevridd politikk, at partiet velger å samarbeide stadig tettere med Fremskrittspartiet, selv når de står for en slik type retorikk.

Å hevde at multikulturalismen har feilet er bevisst å se bort fra alle andre samfunnsfaktorer og politikk som fører til at noen mennesker ikke føler seg integrert eller endog velkomne i et samfunn. Tybring-Gjedde og hans meningsfeller peker ut en gruppe som er annerledes etter god, gammeldags oppskrift som problemet, i stedet for det samfunnet som omgir disse personene. Og som feiler i å integrere. Dette er ikke et spørsmål om enkeltes kulturbakgrunn men om bevisste politiske valg i det norske samfunnet. Det er alles ansvar å velge en politikk for integrasjon og likestilling i samfunnet som gjør at alle føler seg som en del av dette samfunnet.

For Fremskrittspartiet går veien videre langs gjengrodde stier.

Uføretrygd - et valg?

Civita-stipendiat og medredaktør i Minerva, Anne Siri Koksrud forsterker mange fordommer om uføretrygdede i sin kronikk i Aftenposten 8. august. Hovedpoenget hennes synes å være at de 300 000 uføretrygdede i Norge ikke bare er en belastning for andre som må “betale for deres livsopphold”, men at deres situasjon er et resultat av deres egne valg. Koksrud hevder videre at uføretrygdede hovedsakelig er folk som ikke har funksjonsnedsettelser (!); det er et fåtall av de uføretrygdede som ikke “kan og bør ikke jobbe, for ikke å gamble med deres helse”, et annet mindretall er de som direkte misbruker systemet. Konklusjonen må bli at flertallet av de 300 000 velger å leve på en “raus” uføretrygd og belaster oss andre med utgiftene til deres livsopphold – “samtidig som vi går glipp av den arbeidsinnsatsen de kunne bidratt med”.

Jeg er enig med Koksrud at det er mye disse menneskene kan bidra med i samfunnet når det gjelder potensiell arbeidsinnsats, selv om jeg ikke støtter grunnpremisset om at et menneskes verdi for samfunnet kun er å måle i vedkommendes arbeidsevne. Det som er det største problemet med Koksruds fremstilling er at den fortsetter trenden med å fokusere på individene som mottar uføretrygd og ikke på de samfunnsforholdene som hindrer at folk faktisk får arbeid som ønsker det. Koksrud er inne på en god forklaringsfaktor når hun bemerker at “man kan gjerne få seg en deltidsstilling, men man kan ikke få en stilling hvor man jobber 100 prosent av tiden mot lavere betaling, i bytte mot forståelse for at man ikke kan løfte like tungt eller jobbe like raskt som de andre. Det er ikke plass til dem som ikke kan yte fullt ut”.
Det siste er korrekt, men utfordringen ligger da visselig i arbeidsmarkedet og hos arbeidsgiverne, og ikke hos uføretrygdede? En Synovate undersøkelse fra 2007 viste at bare én av 10 arbeidsgivere ville innkalle en blind person til jobbintervju, bare én av tre ville innkalle en rullestolbruker, etc. Ved siden av disse holdningene er det et like stort problem med behovet for tilrettelegging av arbeidsplasser, selv om det gis støtte til dette fra det offentlige. Mange arbeidsgivere oppgir at de ikke har “ressurser til å sette seg inn i ordningene” eller de vil ikke ta utgifter og bryderi med tilrettelegging. Statistikken er uforandret siden 2000: sysselsettingsraten blant registrerte med nedsatt funksjonsevne i arbeidsdyktig alder er ca. 48 % (for andre ca. 78 %) og av disse har rundt halvparten deltidsstillinger. I henhold til Statistisk Sentralbyrå er det rundt 78 000 personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker å komme i arbeid men møter for store barrierer. Har de “valgt” å gå på uføretrygd?

Et annet problem som Koksrud ikke tar opp er det faktum at uføretrygd ikke velges av den enkelte men må godtas av NAV på grunnlag av helsevurdering. Med mindre hun og hennes meningsfeller mener at det norske trygdesystemet ikke arbeider etter objektive kriterier men at det avgjørende er individets eget ønske og valg, er dette en noe underlig virkelighetsoppfatning. Dette handler ikke om et valg men om en rekke faktorer som 1) systemets, dvs. NAV saksbehandlernes forståelse av individets faktiske evner og muligheter og 2) arbeidsmarkedets vilje til å ta inn personer med nedsatt funksjonsevne. Når det gjelder 1) har vi nok av forskningsrapporter om ungdom med nedsatt funksjonsevne som ikke har fått støtte f.eks. til studier i fag de ønsket og mestret fordi NAV veilederne manglet kompetanse på hva man kan utføre i arbeidslivet med nødvendig tilrettelegging. Noen har måttet avbryte eller skifte utdanningsløp fordi de fikk ny saksbehandler som eksempelvis mente at blinde bare kan arbeide som håndverker eller pianostemmer, og ikke ville støtte utdannelse i statsvitenskap. Når det gjelder forklaringsfaktor 2) er også dette forsket grundig i, men ikke fulgt opp av politikerne f.eks. ved gjennomgang av IA-avtalesystemet.

Koksrud peker på løsninger som har som premiss å bidra til mistenkeliggjøring av de fleste uføretrygdede, samtidig som de ordningene hun foreslår for å sysselsette uføre vil gjøre disse menneskene til et definert B-lag i arbeidsmarkedet. Hun mener åpenbart at uføretrygden til nå er så rikelig at det er et reelt valg å leve på den i stedet for å jobbe. At noen gjerne ville tjent litt på arbeid ved siden av trygden men ikke kan, fordi de da risikerer å miste uføretrygd, er ikke problematisert. At det kan være “mer lønnsomt å være trygdet enn å arbeide” er en utrolig myte i de høyreorientertes verden som dessverre er blitt en etablert sannhet.

Koksruds løsning er ikke tilrettelegging, fleksibilitet i arbeidstid og holdningsskapende arbeid, men fleksible lønnsordninger. Den ene løsningen er faktisk å frata funksjonshemmede arbeidstakere rettigheter ved unntak fra tariffordninger, begrunnet med at de er mindre produktive enn “friske”. For å unngå misnøye i fagbevegelsen kan man sikre at ordningen blir begrenset i tid og i antall. At dette vil styrke heller enn å svekke utbredte fordommer mot funksjonshemmedes arbeidsevne, og virke sterkt stigmatiserende og direkte diskriminerende er tydeligvis ikke et tema.

Personer med nedsatt funksjonsevne har like stor lyst og kompetanse til arbeid som andre så fremt forholdene ligger til rette i form av fysiske betingelser og forståelse av individuelle behov. At de skal gis lavere lønninger, være en del av begrensede kvoter og kun ha midlertidige kontrakter vil virke diskriminerende og forsterke stemplet som et B-lag innen arbeidslivet. I stedet for å mistenkeliggjøre og styrke fordommene mot uføretrygdede vil det være betydelig bedre om man i stedet fokuserte på de trekk ved norsk arbeidsmarked som utestenger mennesker som vil arbeide – hvis de fikk velge.

Om jødehat og muslimhets

Høyres leder Erna Solberg uttalte i dag at muslimhetsingen i dagens samfunn, som har gitt seg et så grotesk utslag som Breiviks massakre den 22. juli, minner om forfølgelsen av jøder i mellomkrigstiden. Jeg er langt på vei enig i dette, og har antydet noe lignende i en tidligere bloggartikkel, selv om det blir innvendt fra så vel muslimsk som mosaisk hold at tidspunktet var feil.

Det er selvsagt viktige forskjeller mellom jødehat og hets mot muslimer, ikke minst at det ene dreide seg vesentlig om rase og forskjellige trekk som ”folk flest” mente var typisk for den, mens det andre handler om religion og trekk ”folk flest” mener er typisk for denne.

For 80 år siden var det ikke anstøtelig å omtale en kjøpmann som ”dyr som en jøde” eller kommentere sleipe folk som ”jødeaktige” og så videre. Dette foregikk i vårt land, og i andre, noe som ga seg mer eller mindre ekstreme utslag som pogromene i Russland der mange var overbevist om at jødene mesket seg med blod fra uskyldige russiske barn.

Alt dette hadde røtter tilbake til middelalderens kristenhet der jødene som en fremmedartet minoritet var gode syndebukker, ikke minst fordi de drev utlån av penger (åger) – fordi kristne ikke kunne bedrive den slags geskjeft. Den mildeste formen for jødehat var at man altså hadde et indre bilde av jødene som griske og grådige, den groveste var periodiske utrenskninger og pogromer. På 1800 tallet kom mer eller mindre ”vitenskapelige” utredninger om jødetrusselen mot samfunnet og man fikk en politisk antisemittisme som ble plukket opp av nazistene og for alltid forbundet med dem. Det var det industrielle massemordet på 6 millioner jøder fra hele det tyskokkuperte Europa, bl.a. Norge, som ga verden et så brutalt sjokk at den ”folkelige antisemittismen” - som skapte en tankeverden som til syvende og sist var grunnlaget og forutsetningen for at nazistene kunne gjøre det de gjorde – forsvant. (Vi hører riktignok i dagens Norge om skolebarn som bruker ”jøde” som skjellsord, men dette er knyttet til staten Israel og ikke til rasehat).

Vi er dessverre i dag i ferd med å etablere et tilsvarende ”bilde” av muslimer i det vestlige samfunn som gir et tilsvarende fremmedgjørende resultat og som har skapt grobunn for hat og fanatisme som Breiviks forbrytelser er et ekstremt utslag av. Vi har utviklet assosiasjoner når det gjelder muslimene som vold, terrorisme, kjønnslemlestelse og – mest ekstremt, planmessig overtakelse av den vestlige kultur. 22. juli var dette i ferd med å tenne en gnist i det norske samfunn som kunne ha hatt alvorlige følger dersom massemorderens identitet som norsk nordmann ikke raskt var kringkastet. Norske muslimers tilbakeholdenhet og solidaritet i den situasjonen som er oppstått er eksemplarisk og gjør til skamme alle dem som straks tenkte ”islamittiske terrorister” da Regjeringskvartalet ble sprengt.

Det som er skjedd er at alle tilhengere av Islam skjæres over en kam – på grunn av noen fanatikeres gjerninger. Osama bin Laden og hans folk drev og driver terror i Allahs navn, Taliban er en muslimsk gruppe som står for den strengeste fortolkning av Islam og foretar stadig terrorangrep og så videre. Altså – muslimer er fanatikere og terrorister! Og dessuten skiller de seg ut ved klesdrakten sin og er et skummelt fremmedelement. Akkurat som jødene i sin tid? Det var folk som man kunne se var muslimer som ble dyttet av bussen den 22. juni. Det finnes en Facebookgruppe som oppfordrer til ikke å kjøre i taxier som er ført av muslimer – og det kan gjøres for de synes jo? De er mørkhudete og noen har rare plagg. Mange hater hijab – offisielt fordi det er et kvinneundertrykkende symbol, uoffisielt fordi det plager dem at noen er annerledes, en del av ”terrorbanden i blant oss”. Når det gjaldt jødene bar de en ”kollektiv skyld” for korsfestelsen av Jesus. Muslimene har i dag en ”kollektiv skyld” for 11. september og alt det der.

Alt dette er avhengig av mangel på kunnskap om våre medmennesker, for å kunne vokse frem. Det er sjelden man i disse tider hører om at mye av den medisinske kunnskapen vi har bygger på muslimsk vitenskap, at vi bruker arabiske tall, at vi kjenner vår egen klassiske antikke kultur fordi muslimene oversatte den, at noe av verdens vakreste arkitektur og kunst er inspirert av Islam. Jeg må tenke på en barnebok jeg leste som liten der en engelsk gutt (på 1600-tallet)blir undervist av en katolsk munk som beretter om ”maurernes” storhetstid og vitenskapelige landevinninger i Spania. ”Det er mulig at de en gang var så flinke” tenker gutten, ”men nå er de bare fryktelige pirater”.

Det er lettvint å tenke om andre gruppevis, og i klisjeer. Enhver av oss er ikke fri for å gjøre dette. Men negative klisjeer som slår rot en gang for alle i ”folkesjelen” kan bli farlige når de kombineres med frykt og man får dem daglig ”bekreftet” i form av uttalelser og kommentarer som styrker det mer og mer grumsete bilde man har av ”de andre”.

Vi kan ikke la de drepte fra 22. juli 2011 gå i sin grav uten å våge å ta et oppgjør med de vrangforestillinger og den hatske ideologiske idéverden som skapte et monster som Breivik. Noen mener at det er for tidlig å snakke om dette – vel, det er betydelig bedre enn å la debatten komme for sent. Ellers gjør vi skam på oss selv og vår evne til å lære av historien.

De som ikke blir invitert til te-selskap

USA har besluttet å heve gjeldstaket gjennom et kompromiss, resultatet av en tautrekking som i manges øyne har skandalisert landets ansvarlige politikere. Ingen er glad for kompromisset, hverken Demokratene som har måttet gi slipp på kjernesaker som at landets rikeste skal betale skatt, Republikanerne som er splittet mellom de som arbeidet for et kompromiss eller den ytterliggående Tea Party bevegelsen som bare vil redusere det offentliges utgifter slik at de rike kan bli enda rikere og slippe å betale skatt. Likevel er det tydelig at det er Tea Party gjengen som vant denne tautrekkingen.

Taperne er de ressurssvake i den ressurssterke staten USA. Når det offentlige skal spare inn der i landet er det ikke for eksempel forsvaret som vil tape på det (selv om det skal komme nedskjæringer også der) men de sårbare gruppene som eldre og personer med nedsatt funksjonsevne. Atter en gang. USA er på randen av å måtte skifte nasjonalsang til den gamle, triste slageren fra depresjonsårene "Brother can you spare me a dime?". Denne tiden var - som kompromissets USA blir - preget av at staten ikke vil hjelpe de hjelpetrengende men vil stole på at "markedet ordner dette", slik president Hoover mumlet til en journalist den gangen.. Men markedet ordnet ingenting - også den gang var det spekulanter som startet hele ulykken, men det hele ble løst gjennom Roosevelts New Deal som ga staten en aktiv rolle i å skape arbeidsplasser og fikk landet på rett kjøl.

I dag har USA ingen Franklin D. Roosevelt ved roret, selv om mange hadde store håp til Obama da han overtok. Han har hatt en tung jobb etter å ha arvet president Bushs og Republikanernes enorme gjeld som resultat av kostbare kriger og skattelettelser til de rikeste, som hadde støttet Republikanerne. Men Bush-regimet hadde også svekket situasjonen for svake grupper som bl.a. funksjonshemmede ved å utnevne republikanske dommere som i en økende rekke saker dømte i disfavør av personer med nedsatt funksjonsevne som påberopte seg den amerikanske antidiskrimineringsloven, Americans with Disabilities Act eller ADA. Dette er i seg selv en god lov, som bl.a. lovfester standarder for universell utforming på føderalt nivå, den såkalte Section 508 lovgivningen. Men den er ikke fulgt opp av det vi i Norden ser på som en selvfølge, grunnleggende velferdsgoder som sikrer en god levestandard for personer med nedsatt funksjonsevne.

Det er sagt at ADA lovgivningen sikrer tilgjengelighet til det amerikanske samfunnet, men at den aldri har skapt en arbeidsplass. Dette har mye for seg selv om USA i gode tider har gjort mye for at funksjonshemmede kommer i arbeid. Men også arbeidsløsheten er høy, og dette er et problem som nå kan bli forverret. Erfaringsmessig er personer med nedsatt funksjonsevne de første som blir utestengt når arbeidsmarkedet blir hardere. Med nye innstramminger er det ikke vanskelig å tenke følgene for de som på forhånd stiller svakt. Obama burde som det er sagt spilt kortene sine bedre ved ikke å gi etter for de mest ressurssterkes talsmenn, Tea Party bevegelsen. Kanskje blir han ikke gjenvalgt - selv om det blir en mager trøst for det amerikanske samfunnets mange tapere.

Det blir svært mange som ikke blir invitert i det teselskapet, men må stemme i den gamle melodien "Brother, can you spare me a dime" i stedet...

Hvorfor?

"Hva er galt med norsk kultur, siden Arbeiderpartiet vil erstatte den med flerkultur? SOm er rotløshet satt i system og vil rive landet vårt i filler". Dette er ikke et sitat fra massemorderen Breivik, men fra representantene for Fremskrittspartiet Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen. De skrev dette i en artikkel som fikk stor oppmerksomhet i august 2010 men dessverre ble glemt bort i debatten siden. Før den i dag får ny aktualitet av flere grunner - at det har vekket en del oppmerksomhet at Breivik tidligere var FrP aktiv, noe Siv Jensen naturlig nok ikke liker å bli minnet om, men også fordi den er et symbol på den mye bredere fiendtligheten til det flerkulturelle Norge enn det fantasten Breivik står for.

Mange vil helst unngå en debatt om disse tingene, det skyldes på at vi er i en sorgperiode, og for Fremskrittspartiet er enhver assosiasjon med terroristen Breivik selvsagt meget skadelig i forkant av en valgkamp der partiet allerede er svekket av diverse skandaler av mer fredelig type. Jeg synes heller ikke at det er riktig å laste FrP på noen måte for den grusomme terrorhandlingen som rammet Norge 22. juli 2011 - de har aldri stått for noe som ligner på den voldsforherligende fantasiverdenen som Breivik tydeligvis befinner seg i.

Likevel er det ikke til å komme forbi at FrP - og andre lignende partier i Europa - er med på å nøre opp under en fremmedfiendtlighet som forgifter samfunnet. Den første reaksjonen hos en del folk 22. juli var å angripe innvandrere, fordi man trodde islamistiske grupper hadde slått til mot Regjeringskvartalet og dermed det norske demokratiet. Det varte ikke lenge før man fikk vite at det i stedet var en ressurssterk nordmann fra Oslo Vest som sto bak - men disse glimtene av rasistisk motivert trakassering gir oss et glimt av hva som kunne ha skjedd. Gjennom utallige kanaler har mange fått et kollektivt fiendebilde, et vrengebilde av det multikulturelle samfunn der alle med mørk hud står for en potensiell trussel mot det "ekte norske" - hva nå det er. Vi skjærer alle over en kam, på samme måten som det var "greit" å hetse jøder i 1930 tallet.

Ingen gikk til politiaksjon mot FrP da de brukte valgplakater om "kriminelle innvandrere" i en tidligere valgkamp. Ingen reagerte annet enn med indignasjon da Tybring-Gjedde kom med ovenstående påstander. Høyre, som burde ta sterk avstand fra slike uttalelser, ivrer etter å komme i posisjon sammen med Fremskrittspartiet. Det betyr at de enten er villige til å glemme et av hovedprinsippene ved konservatismen - respekten for andre kulturer - for å vinne taburetter, eller at partiet er på glid mot de samme standpunktene som FrP?

Vrangforestillingene til Breivik er ikke oppstått av ingenting og angrepene hans blir av ham selv erkjent som en direkte aksjon rettet mot Arbeiderpartiet fordi de er viktige forkjempere for et flerkulturelt samfunn - og dermed forrædere mot det norske (eller mot den norske kultur som Tybring-Gjedde uttalte det i 2010). Midt i den nasjonale sorgen er det ingen som har villet gå nærmere inn på denne siden av saken - hvorfor får Fremskrittspartiet og andre europeiske partier som har fiendtlighet til integrasjon og multikulturelt samfunn på sin politiske agenda økende oppslutning? Hvorfor er vi tilbake til en tenkemåte der en gruppe skjæres over en kam og medlemmene av denne gruppen - muslimene - skal bære en kollektiv "skyld"? Hvorfor er vi så naive at vi nærmest overser uttalelser av den typen bl.a. FrP kommer med - og ikke ser sammenhengen når enkelt tilfeller av rasistisk vold forekommer?

Jeg gjentar: Fremskrittspartiet er ikke voldsforherligende eller direkte rasistisk i sin ideologi. Men de har funnet en fremstillingsmåte som i likhet med deres europeiske søsterpartier er "stueren" i sin kritikk av det multikulturelle samfunn. Og dersom vi ikke ser sammenhengen mellom denne "milde formen" for innvandrerfiendtlighet og skepsis mot et multikulturelt samfunn og de mer ekstreme utslagene av overgrep mot innvandrere eller de som politisk kjemper for et flerkulturelt samfunn - risikerer vi å stå like uforberedt neste gang et forskrudd individ vil gjøre tanker til handling.

De døde fra Utøya og fra Regjeringskvartalet vil ikke kunne få et bedre gravmonument enn at vi alle kjemper mot fremmedfiendtlighet og nasjonalistisk propaganda, også den som er kledt i politisk korrekte rober. Dersom vi går i dybden på det kollektive tankegrums som rasisme og ondartet skepsis mot andre kulturer er - og klarer å kjempe like effektivt mot det - da har vi svaret på hvorfor en slik tragedie som 22. juli kunne forekomme og hvordan vi kan unngå at det skjer igjen.

Inkludering - tross hat og terror!

Mange ord er sagt og skrevet og flere vil komme, om den ufattelige tragedien som på en svært ubehagelig måte har satt Norge på verdenskartet den 22. juli 2011. Det som mange først trodde var enda et terroristanslag fra radikale islamister (som forøvrig prøvde å ta "æren" for terroren) viser seg å være et sykt massemord utført av en ressurssterk, tydeligvis skolert og idelogisk bevisst person fra Oslo Vest. Det er tragisk nok at norsk statsforvaltning blir angrepet med en bilbombe som til nå er bekreftet å ha kostet syv mennesker livet.

Men det kalde mordet på 85 tenåringer, kanskje fler, og skuddskader og psykiske skader på mange flere, får følelsene til å tippe over for mange. 91 familier er ødelagt ved at det kjæreste er tatt fra dem, mange andre er berørt. Det er mye uoppklart rundt gjerningsmannen - hvis det er bare en - men det er tydelig at dette er et politisk motivert anslag av en som føler seg høyt hevet over andre; som forakter svakhet og ikke minst de som står for et inkluderende samfunn. Han har rettet sitt hat mot "snikislamiseringen" i Norge og Europa og har åpenbart funnet det riktig å slå til mot de som er "skyldige" i denne utviklingen, Arbeiderpartiets regjeringsapparat og den ungdomsorganisasjonen som rekrutterer nye medlemmer av dagens største regjeringsparti.

Det er jo en rasjonalitet bak dette dersom man er avstumpet nok - "man slår ikke bare ihjel rottene men også ungene i rottereiret" som en nazist sikkert ville uttrykt det. Dette forteller mye om hvilke tanker som får utvikle seg åpent i et åpent samfunn som det norske. Vi oversvømmes av informasjon og for et sykt nok sinn er det nok av påvirkningsmuligheter, fora for utveksling av tanker med likesinnede og å psyke seg opp gjennom nettspill og annet. Oklahomaattentatet, ikke 11. september, er den beste parallellen her.

Men vi snakker ikke om en ensom skrulling men om et symptpom. Vi i Arbeiderpartiet skal være "stolte" over at det nettopp er det som vi står for som er det fremste hatobjektet til denne personen: toleranse, støtte til et multietnisk samfunn, inkludering og solidaritet. Og ikke minst et åpent demokrati, ikke minst symbolisert av ungdommens sommerleier på Utøya, som ble åstedet for en ufattelig og syk massakre. Regjeringen Stoltenberg gjør noe veldig bra når forstyrrede eks-FrP'ere kan bygge opp et så sykelig hat som 22. juli 2011 vitner om. Og det samfunnet vi kjemper for skal vi uredd fortsette å kjempe for.

Et samfunn der alle har like rettigheter og der mennesker fortsatt skal vise solidaritet med hverandre. Et samfunn som kjemper mot diskriminering på grunn av etnisk bakgrunn, religion, seksuell legning, kjønn, alder eller nedsatt funksjonsevne. Det er det landet som omverdenen kjenner og som mange internasjonalt nå frykter at skal miste sin identitet, på grunn av de grufulle hendelsene. Vi har alle et ansvar for politisk å kjempe for at vårt solidariske samfunn ikke bare skal fortsette som før, men bli sterkere og enda mer tydelig. Ikke glem sorgen, ikke glem raseriet - men bruk det aktivt til noe godt!

EU ønsker felles europeiske tjenestestandarder

Europakommisjonen tar initiativ til standarder for alle slags tjenesteområder.
I dag eksisterer det mange standarder for produkter i Europa, som fastsettes av de tre standardiseringsorganisasjonene CEN, CENELEC og ETSI. Disse får i mandat fra Europakommisjonen å utvikle standarder og tekniske krav til produkter fra biler og kjøleskap til mobiltelefoner. Kommisjonen ønsker nå å ta initiativ til å få laget felles europeiske standarder på tjenesteområdet, som skal dekke alt fra turismetjenester til logistikk. Dette initiativet tas gjennom en forordning som ble lagt frem 2011-06-01 som gir Kommisjonen anledning til å presentere mandater for utvikling av tjenestestandarder. Dette kan også omfatte krav om universell utforming eller design for alle. Også juridiske tjenester eller ulike typer rådgivningstjenester vil bli dekket av forordningen.

Målsettingen er at standarder skal bidra til økonomisk vekst fordi de påvirker industrien til å utvikle sammenlignbare produkter og fjerne usikkerhet i forbindelse med investeringer. Et eksempel på vekst som er skapt gjennom standardisering er GSM, den europeiske standarden for mobiltelefoner, som ga europeiske produsenter som Nokia en fordel i forhold til konkurrenter i Asia og USA da GSM standarden ble global.

Tjenesteområdet utgjør i dag ca. tre fjerdedeler av EUs brutto nasjonalprodukt og det eksisterer allerede enkelte sektorvise standarder i Europa på områdene posttjenester, transport, logistikk og elektroniske kommunikasjonsnettverk. Men Kommisjonen oppfatter utviklingen av standarder på tjenesteområdet som for langsom, spesielt i forhold til utviklingen av nasjonale standarder i EU-landene (453 nasjonale standarder mot 24 felles europeiske i perioden 2005-2009). Dette kan føre til nye barrierer mot felles utveksling av varer i det Indre Marked fordi man må forholde seg til en rekke ulike nasjonale krav. Standarder som er felles vil motvirke dette fordi europeiske standarder utgjør en sterk føring på produsenter selv om de er frivillige å følge. Dette er fordi standarder utarbeides på grunnlag av konsensus mellom sentrale aktører. På den annen side er det også mange protester fra ulike tjenesteprodusenter som mener at det må være forbrukerne som skal bestemme hvilke varer og tjenester som best ivaretar deres behov. Også små og mellomstore bedrifter i EU er skeptiske til Europakommisjonens initiativ, bl.a. fordi forordningen ikke gir dem, men bare medlemslandene stemmerett når standardene skal fastsettes. I tillegg har mange små og mellomstore bedrifter problemer med å avsette ressurser til å delta i standardiseringsarbeid.

På sin side har ANEC, som er den europeiske interesseorganisasjonen som ivaretar forbrukernes interesser i forhold til standardisering, uttrykt klar støtte til standardiseringsinitiativet fordi standarder “påvirker oss hver dag og over alt. For forbrukerne er standarder viktige fordi de, når de er skikkelig utviklet og anvendt, kan gjøre livet lettere og produktene som vi kjøper sikrere, de har bedre samvirkningsevne og er tilgjengelige for alle uansett alder og funksjonsdyktighet”, i følge lederen for ANEC, Stephen Russel. Andre kommentarer er også positive fordi tjenestestandardisering vil gi bedre innsyn i markedet for forbrukerne og vil øke innovasjon. Dessuten er standardisering markedsdrevet og konsensusbasert og er en fordel, ikke en trussel.

Den nye forordningen er planlagt å skulle gjelde fra 2013-01-01.
Standard Norge driver standardiseringsarbeid på flere tjenesteområder, bl.a. innen universell utforming og tilgjengelighet knyttet til tjenester. Standard Norge komité SN/K 531 arbeider nå med en standard på dette området for å sikre at det stilles krav som sikrer at så vel rammene rundt tjenester av ulike typer som tjenestene skal være tilgjengelige for alle.

Standarder for universell utforming innen jernbanesektoren

Jernbanesektoren er den viktigste innen offentlig transport i Europa, både når det gjelder fornyelse og innovasjon og når det gjelder størrelsen på markedet som er verdt flere titalls milliarder Euro. For å nå målsetting fri bevegelighet av varer, tjenester og passasjerer innen EU har Europakommisjonen utgitt to direktiver om interoperabilitet for høyhastighets- og vanlig jernbane, og en del av oppfølgingen er gjennom standardisering. Standardisering innen jernbane har generelt høy prioritet i EU og det er laget over 165 standarder, ved siden av mange som i dag er under utvikling.

Når det gjelder universell utforming har EU også lagt stor vekt på lovgivning og det finnes i dag så vel rettighetslovgivning for togpassasjerer med redusert mobilitet, som en teknisk spesifikasjon for interoperabilitet (TSI) for funksjonshemmede i det transeuropeiske jernbanesystemet for konvensjonelle tog og høyhastighetstog (også gjeldende i Norge, jfr. EØS-komitevedtak av 2011-05-20). I tillegg arbeides det i dag med en serie standarder som skal bidra til bedre tilgjengelighet innen togtransport.

Teknisk Spesifikasjon for Interoperabilitet (TSI)
Dette dokumentet er først og fremst utarbeidet for å ivareta interoperabilitet, eller samtrafikkevnen, innen jernbanetransport. Bakgrunnen var ønsket om å harmonisere bestemmelsene som lages for å øke tilgjengeligheten for personer med nedsatt funksjonsevne innen togtransport, både for konvensjonelle tog og høyhastighetstog. TSIen definerer tiltak for delsystemene infrastruktur og rullende materiell som på en effektiv måte skal forbedre tilgjengelighet for jernbanetransport for denne gruppen. Den omfatter krav til tilrettelegging av så vel infrastruktur som rullende materiell. Målet er å sikre togpassasjerer med nedsatt funksjonsevne samme tilgang til jernbane i hele det transeuropeiske jernbanesystemet. TSIen består av minimumskrav, slik at den enkelte nasjonalstat kan stille tilleggskrav for å bedre tilgjengeligheten så fremt dette ikke medfører uforholdsmessige byrder for jernbaneselskapene eller hindrer samtrafikkevnen på det transeuropeiske jernbanenettet. Det er også målet at økt tilgjengelighet vil føre til større antall togpassasjerer. I hvilke tilfeller TSIen vil få anvendelse eller ikke vil være en konkret vurdering av tiltakshaver og godkjennende myndighet (i Norge: Statens jernbanetilsyn) i den enkelte sak. Den vil ikke gjelde for arbeid som innebærer en ren utskifting av komponenter og ordinære vedlikeholdsaktiviteter. Se:.

Standarder for tilgjengelighet
En standard er et dokument som beskriver et produkt, et system, en arbeidsprosess eller deler av disse. Standarder utarbeides av interessegrupper som ønsker felles spilleregler i markedet eller etter bestilling fra myndighetene knyttet til behov. Standarder er frivillige å bruke.

På jernbaneområdet er det CEN/TC 256 (TC er Technical Committee) som er ansvarlig for å utarbeide standarder bl.a. etter bestilling fra EU. CEN/TC 256 har sekretariat i den tyske standardiseringsorganisasjonen DIN. En TC er delt inn i underkomiteer og arbeidsgrupper, og i denne er det arbeidsgruppen WG 44 som arbeider med standarder for tilgjengelighet for Personer med Redusert Mobilitet som er vanlig term for funksjonshemmede i transportsammenheng. WG 44 ble etablert i 2009 og har 40 registrerte eksperter som medlemmer.

De standardene som spesielt gjelder tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne er:

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Generelle krav- Del 1: Kontraster. Denne standarden omhandler krav til rullende materiell og infrastruktur i Europa som er dekket av TSI (Teknisk Spesifikasjon for Interoperabilitet) for personer med nedsatt funksjonsevne. Den definerer elementer som er universelt relevante for barrierefri reise, som belysning, anti-gli tiltak, kontraster, taktil informasjon, formidling av visuell og akustisk informasjon (piktogrammer) etc.

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Generelle krav- Del 2: Informasjon

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Generelle krav- Del 3: Optiske og friksjonsrelaterte egenskaper

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Utstyr og Komponenter om bord på Rullende Materiell – Del 2: Elementer for å sitte, stå og bevege seg

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Utstyr og Komponenter om bord på Rullende Materiell – Del 3: Passasjer og innvendige dører

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Tilgjengelighet for Personer med Redusert Mobilitet til rullende materiell – Del 1: Trinn for av- og påstigning

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Tilgjengelighet for Personer med Redusert Mobilitet til rullende materiell – Del 2: Ombordstigningshjelpemidler

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Krav til frie atkomstveier (kun infrastruktur)

Alle disse standardene er planlagt å være ferdigstilt i desember 2013. Som man ser gjelder de den fysiske utformingen hovedsakelig av rullende materiell men også infrastruktur. I Norge vil for øvrig norsk standard NS 11001:2009 Universell utforming av byggverk Del 1: Arbeids- og publikumsbygninger være meget relevant for utformingen av infrastruktur som stasjoner, når det gjelder jernbanetransport.

Omsorgspartiet Høyre har landsmøte – en nærmere titt på årets kolleksjon av fåreklær

Mens partiet Høyre har sitt landsmøte og viser at de er mer opptatt av at sykepleierne har gode nok karakterer enn at det også er tilstrekkelig mange av dem, vekker det også oppsikt at man har snudd fra å snakke om skattelettelser til å fremstille seg selv som et velferds- og omsorgsparti. Sosial-Erna er den populære lederen for et ”godt” parti som har skjøvet skattelettelsene i bakgrunnen og valgfriheten – alle fall for de ressurssterke – i front.
Det er alltid interessant å se på hvordan politiske partier prøver å fremstille seg selv utad, spesielt når valgårets kolleksjon presenteres. For Høyres del blir det å se på en kolleksjon av skreddersydde fåreklær. Kolleksjonen finner vi, som vanlig, i varekatalogen, kalt partiprogrammet der omsorg omtales under kapitlet ”Valgfrihet gir verdighet”.

Det er mange godbiter: ”De som jobber med eldre skal ha solid medisinsk og faglig kompetanse (…) god legedekning og kvalifisert personell er viktig for at sykehjemstilbudet har høy faglig kvalitet”. Ingen kan være uenig i dette. Arbeidsvilkårene, slik Adeccoskandalen og andre eklatante brudd på arbeidsmiljøloven – som Høyre for øvrig menes må ”mykes opp” er derimot ikke nevnt. Ei heller fokuseres det på sammenhengen mellom gode arbeidsforhold og de ansattes evne til å gi ”beboerne den hjelp og behandling de trenger”. Strategien er å sette pasientrettigheter opp mot ansattes rettigheter og alle holder jo med sin syke mor!

Interessant er også formuleringen ” For Oslo Høyre er kvalitet, fleksibilitet og valgfrihet viktigere enn hvilke leverandører som tilbyr tjenestene” (Les: ..og hva slags arbeidsvilkår de tilbyr sine ansatte). Dette er god kamuflasje for liberalistpartienes privatiseringslinje, ”valgfrihet” er et godord som alle er for. At valgfriheten er avgrenset til de som har mest ressurser er en biting, informasjonen skal være god og tilpasset, ikke betalingsevnen.

Innføring av ny teknologi i hjemmebasert omsorg slik at eldre kan bo hjemme så lenge det er trygt og forsvarlig er en annen interessant formulering. Dette er også på overflaten positivt – smarthusteknologi registrerer når du går på do, om du blir der unormalt lenge og om du husket å låse døren før du la deg. Men det beste ved den er at det reduserer behovet for ansatte i omsorgssektoren og dermed skattebyrden for ressurssterke velgere. Ny teknologi koster imidlertid også penger og det vil være interessant å se hvordan dette regnskapet skal gjøres opp – mon private løsninger vil tilby den beste teknologien og best omsorg – til de som kan betale for det? Hvor mye moderne teknologi vil det offentlige tilbudet kunne tilby med lavere offentlige budsjetter for å finansiere de skattelettelsene Sosial-Erna ikke lenger nevner?

Personer med nedsatt funksjonsevne har fått en bra omtale i programmet: ”Oslo Høyre mener samfunnet må legge til rette for (at funksjonshemmede skal ha de samme muligheter til å delta i samfunnet) gjennom å stille krav til universell utforming”. Med andre ord er Oslo Høyre for at man ikke skal begå lovbrudd ettersom diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, plan- og bygningsloven og lov om offentlige anskaffelser pålegger at man stiller krav til universell utforming. Det koster like lite som å skrive ”Oslo Høyre vil at biler skal stanse på rødt lys”.
At Unge Høyre vil ha et ”ungdomsopprør mot universell utforming” eller at Høyre ikke akkurat er høyt på banen når deler av næringslivet skriker over seg over de angivelige kostnader ved universell utforming er en annen sak, åpenbart.

Øverst på tiltakslisten kommer så at ”Oslo H vil konkurranseutsette driften av ungdomshelse, skolehelsetjeneste, habilitering og rehabilitering”. Etter en del år med liberalistpartienes styre i hovedstaden burde man ha blitt klar over at konkurranseutsetting er et annet ord for privatisering. Vi er dermed tilbake til utgangspunktet – veien mot et samfunn der betalingsevnen avgjør kvaliteten på omsorgstjenestene. Dette plagget i fåreklærskolleksjonen går under navnet ”valgfrihet”. Det er ikke akkurat Dressmanntilbud – høyreomsorgen er for de som er ressurssterke eller i det minste har ressurssterke pårørende. Den beste kvaliteten går til de som betaler mest. For at det tilsynelatende skal være et likeverdig privat tilbud til resten av borgerne, stiller man ikke krav til at private tilbydere skal overholde bagateller som arbeidsmiljøloven for de som utøver tjenestene, eller man lar være å kontrollere om den blir fulgt. Bare pressens avsløringer fikk liberalistpartiene til å si opp avtaler på løpende bånd med Adecco og tilsvarende virksomheter – de som ytet tjenester ved sykehjem som Høyre fremstilte som mønsterbruk. I slike krisetilfeller retter Høyre en anklagende pekefinger mot de som (er så dumme at de) blir tatt – ikke mot den ideologien som legger til rette for at arbeidstakere må jobbe i økter langt ut over det som arbeidsmiljøloven krever (- den skal jo ”mykes opp”, forresten).

Etter dette glimt inn i fremtidens omsorgssamfunn á la Sosial-Erna må man stille seg spørsmålet: er det dette vi vil? Er samfunnet der enhver er sin egen lykkes smed et ideal – enten man går rett på som ”ulven” FrP eller skrittvis som ”fåret” Høyre – er det dette som er målet for fremtidens norske samfunn? Og kan man kalle det et velferdssamfunn? Det må være et viktig argument når stemmeseddelen skal brukes.

Gratulerer med dagen!

Da er det blitt 1. mai igjen - en dag som mange prøver å fremstille som en anakronisme (det finnes jo knapt nok noen "arbeiderklasse" igjen) og andre å sabotere (Kiwi arrangerer f.eks. vareopptelling denne dagen - da forstyrrer man ikke "forbrukerne"). De av oss som er litt mer bevisste på virkeligheten for de mange som ikke lever på livets grønne gren, ser imidlertid at symbolikken ved denne dagen er viktigere enn noensinne. Vi ser en bevisst taktikk fra liberalistpartiene Høyre/Frp og deres medløpere der man søker å sette "forbrukernes" interesser opp mot arbeidtakernes rettigheter; vi ser en økende grad av privatisering - kamuflert som konkurranseutsetting - som fører til elendige vilkår for arbeidstakerne og vi ser et mer og mer delt samfunn. Adecco saken var bare ett eksempel, flere og flere eksempler på vikarbyråenes og andres misbruk av ansatte blir stadig avslørt. Vi har fått et samfunn der stumme heloter svetter med å drive hjulene rundt mer eller mindre usett og under elendige forhold, for at andre skal ha overskudd til å svette på treningsstudio eller innta sin kaffe.

Vi har også fått et samfunn som klager over misbruk av trygd, samtidig som mange trygdede holdes utenfor arbeidslivet. Et slags omvendt Gjest Baardsen-samfunn der man "hjelper de store og refser de små" - istedet for å rette et kritisk blikk mot fordommer, mangel på fleksibilitet og regelrett rovdrift fra arbeidsgivernes side velger å fokusere ensidig på de mange som angivelig misbruker trygdesystemet. Det er de som har det vanskeligst som mistenkeliggjøres.

Vi har fått et samfunn der aviser som Aftenposten, partier som Unge Høyre og næringsvirksomheter som Selvaag driver en kampanje mot at alle skal kunne ha tilgjengelige boliger, slik at bl.a. eldre og funksjonshemmede skal kunne bo der de vil og besøke dem de vil. Integrering gjennom tilgjengelighet for alle fremstilles som sosialisme og byråkrati. Unge Høyre ønsket sogar et "ungdomsopprør mot universell utforming" - enda et eksempel på hvordan de borgerlige bruker stråmenn og tilforlatelige argumenter for å overbevise folk om det er de som har det vanskeligst som er suspekte. I denne sammenheng setter man ubemidlet ungdom opp mot funksjonshemmede - i stedet for å fokusere på hva det er som driver markedskreftene og som gjør at boligprisene drives kunstig til værs og som gjør det mer og mer umulig for unge uten rike foreldre å bosette seg i de større byene.

Vi har en hovedstad der det er i snitt 12 års forskjell i forventet levealder mellom øst og vest, og der liberalistpartienes "politiske løsning" er at man satser på å vinne velgere i de velstående bydelene - ikke å gjøre noe med de mange og økende sosiale problemene.

Er 1. Mai avlegs? - Det er en av årets 365 dager men har fortsatt stor symbolverdi, om ikke annet for å erindre at dette tilsynelatende så vellykkede samfunn (slik de borgerlig eide mediene fremstiller glansbildet for oss) fortsatt inneholder store motsetninger, stor urettferdighet og svært mange fortielser. Viktigere er nok valgdagen, når vi har en sjanse til å gjøre slutt på det borgerlige flertallet i Oslo - men 1. mai ruver fremdeles som solidaritetens og arbeidets dag - dagen for de som ikke synes så godt, og dagen for de som ser mer enn mange ønsker at man skal se, og bryr seg mer enn enkelte finner det opportunt..

Ha en god 1. mai!

Nå skal de trygdede tas - igjen

Dagens NRK nyheter viser at Arbeids- og inkluderingsdepartementet, AID, har fått gjennomført en undersøkelse om hvor omfattende misbruket av syketrygd er her i kongeriket. Det (forønskede?) svaret er kommet - NAV er minst blitt svindlet for 2 milliarder kroner av unnalurere, påstått syke og andre som angivelig misbruker systemet. Triste NAV ansatte (som ellers ikke har problemer med å gi avslag til folk med ulike behov) står frem som sannhetsvitner, for ikke å snakke om "mannen/kvinnen i gata" som sier sin hjertens mening i påskesola om disse latsekkene som lever høyt på sykepenger.

Man kan undre seg over hvorfor AID bruker så mye ressurser på å finansiere slike undersøkelser, bortsett fra å ha et grunnlagsmateriale for å sette inn enda en offensiv mot landets trygdede. Vi har godt kjennskap til hvordan brukerne av systemet føler seg mistenkeliggjort av NAV, vi vet godt hvor vanskelig mange føler at det er å trenge inn i det byråkratiske spindelvevet som NAV systemet utgjør og hvor mange som faktisk trenger hjelp, som til slutt gir opp kampen og ikke får de godene de skulle ha rett til i en såkalt velferdsstat.

Mitt spørsmål til Departementet er: har man brukt like store, eller større ressurser som de har brukt til denne slags mistenkeliggjørende undersøkelser - på å få de som faktisk ønsker arbeid men ikke får det, pga. arbeidsgivernes holdninger og mangel på fleksibilitet, tilbake i jobb? Hvor mange kroner har AID brukt på å gjøre noe med at bare en av 10 arbeidsgivere vil så mye som innkalle en blind arbeidssøker til jobbintervju? Hva gjør AID med at NAV har saksbehandlere som anbefaler akademisk utdannede funksjonshemmede å bli snekkere?

AID satser mye på å "ta" de som misbruker systemet - hva gjør de for å "ta" arbeidsgiverne som bidrar til holde de som ikke er i tipptopp helsetilstand utenfor arbeidsmarkedet? Eller til å forhindre at de som har jobb men blir syke, ikke kastes ut av arbeidslivet?

Vennligst bruk skattepengene mine på en bedre måte, minister Bjurstrøm!

Innlegg på Funka Nus tilgjengelighetsdager

I skrivende stund er jeg i Stockholm og har levert et innlegg om universell utforming, lovgivning i Norge og Europa og standardiseringens rolle som verktøy for dette. Gjengis nedenfor. Ellers kan man se alle innlegg på: http://www.funkanu.se/deltagare2011.

Lovgivning og standardisering i Norge og Europa – betydning for universell utforming

Rudolph Brynn, prosjektleder, Standard Norge

Sammendrag: Universell utforming, eller Design for Alle, har økende aksept i de europeiske land, så vel på EU som på nasjonalt nivå, ikke minst i Norge. Dette har gitt utslag i et økende antall lover og handlingsplaner. Men effekten når det gjelder bedre tilgjengelighet og integrasjon i samfunnet for alle avhenger av at de lovfestede kravene faktisk følges opp med aktivitet – ikke minst gjennom god finansiering, konkrete, målbare tiltak og en grundig evaluering, samt brukermedvirkning. Et viktig verktøy i arbeidet for et tilgjengelig samfunn for alle er standardisering. Både i Norge og i Europa finnes det relevante standarder og flere blir nå produsert. EU bruker mandater til standardiseringsorganene aktivt for å få utarbeidet felles europeiske standarder for universell utforming. Disse skal støtte opp om europeisk og nasjonal politikk.


Jeg vil i denne artikkelen gi et overblikk over utvikling av lovgivning som er relevant i Norge og Europa og deretter fokusere på standardisering som verktøy for å gjennomføre krav om universell utforming og tilgjengelighet gjennom konkret veiledning.

1. Innledning
I Norge og Europa brukes universell utforming som et prinsipp i politikken som skal danne grunnlag for tiltak som sikrer likestilling og tilgjengelighet for alle. En definisjon av universell utforming er ”utforming av produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming”. Prinsippet for universell utforming er et uttrykk for ønske om likestilling ved at man utformer varer, tjenester og omgivelser slik at alle kan benytte dem, i så stor utstrekning som mulig. Likestilling innebærer at man kan ta del i alle samfunnsområder uten å måtte henvises til spesialløsninger og særtiltak. Prinsippet nødvendiggjør derfor en helhetstenkning mht. utforming av samfunnet og de sosiale sammenhenger ulike fasiliteter som bygg, transport etc. inngår i. Det er i så vel Norge som i Europa og andre deler av verden en voksende erkjennelse av dette.

I Norge skiller man mellom universell utforming – dvs. en utforming av bygg, uteområder, arbeidsplasser, transportmidler etc. som alle kan benytte – og tilgjengelighet, som er et ”svakere” uttrykk og kan være avgrenset til bestemte grupper, for eksempel tilgjengelighet for rullestolbrukere. Undersøkelsen viser at universell utforming i Norge benyttes i økende grad i vedtatt politikk uttrykt gjennom stortingsmeldinger etc. og benyttes også i utredninger og rapporter. Tilgjengelighet (og deltakelse/brukermedvirkning) blir også tatt inn på relevante steder i lovgivningen.

2. Lovgivning i Norge
Hovedprinsippet for norsk tilnærming til universell utforming er å kombinere lovgivning, politiske føringer og kompetanseoppbygging, bl.a. ved handlingsplaner som ”Norge universelt utformet innen 2025”. Dette er de virkemidler som har vist seg mest effektive over tid men effekten av dem har vist seg å være avhengig av flere faktorer:
• Lovgivning må følge sektoransvarsprinsippet (mainstreaming) og omfatte en aktivitetsplikt.
• Politiske føringer må følges opp av finansiering av konkrete og helhetlige tiltak, helst over flere år (en begrensning vil kunne være at statsbudsjettene er ettårige, men langsiktig finansiering må sikres for at man skal oppnå en forønsket langsiktig effekt).
• Handlingsplanene må være aktivt forvaltet for å tilpasse seg den politiske og faglige utviklingen løpende.

I Norge ble prinsippet om universell utforming fastlagt som et prinsipp for politikk og lovgivning fra slutten av 1990-tallet, men de sentrale dokumenter i denne utviklingen har vært NOU 2001.22 Fra bruker til borger (2001) som var Manneråkutvalgets levekårsutredning om personer med nedsatt funksjonsevne i Norge. Denne utredningen konkluderte med at det var et behov for en antidiskrimineringslov i Norge.
De mest sentrale lovene i Norge er:

2.1 Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
Denne loven trådte i kraft den 1. januar 2009 og har stor betydning så vel juridisk som politisk. Ved at det er både en antidiskriminerings- og en tilgjengelighetslov, peker Regjeringen på det særegne ved diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne: at det ikke bare dreier seg om direkte diskriminering, ofte bygget på negative holdninger og fordommer. Det dreier seg også om strukturer og systemer som i seg selv kan virke diskriminerende om de ikke har den rette utformingen.
Loven skal håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet og – nemnda, jfr. § 16. Lovens formål er uttrykt i § 1:

§ 1: ”Lovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne, og hindre diskriminering pga. nedsatt funksjonsevne”.

Loven skal gjelde på alle samfunnsområder unntatt familielivet, men også andre spesifikke områder er ikke klart inkludert eller utelatt, for eksempel varer og tjenester, samferdsel og teksting og tegnspråktolkning. Loven forbyr både direkte og indirekte diskriminering av funksjonshemmede - det avgjørende er altså om nedsatt funksjonsevne brukes som begrunnelse for å behandle noen mennesker dårligere enn andre. Loven tar opp universell utforming på flere områder. § 9 definerer dette prinsippet slik:
§9: ”Offentlig virksomhet skal arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming innenfor virksomheten. Tilsvarende gjelder for privat virksomhet rettet mot allmennheten. Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens funksjon kan benyttes av flest mulig.

Offentlig og privat virksomhet rettet mot allmennheten har plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon så langt det ikke medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Ved vurderingen av om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt (på) tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn.
Brudd på plikten til å sikre universell utforming etter tredje ledd regnes som diskriminering”.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven har en spesifikk paragraf om IKT og universell utforming:

§ 11: ”Med informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) menes teknologi og systemer av teknologi som anvendes til å uttrykke, skape, omdanne, utveksle, lagre, mangfoldiggjøre og publisere informasjon, eller som på annen måte gjør informasjon anvendbar.
Nye IKT-løsninger som underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner, og som er hovedløsninger rettet mot eller stillet til rådighet for allmennheten, skal være universelt utformet fra og med 1. juli 2011, men likevel tidligst tolv måneder etter at det foreligger standarder eller retningslinjer for innholdet i plikten. For eksisterende IKT-løsninger gjelder plikten fra 1. januar 2021. Plikten omfatter ikke IKT-løsninger der utformingen reguleres av annen lovgivning”.

Lovens virkeområde når det gjelder informasjons- og kommunikasjonsteknologi defineres i Ot.prp.44 (2007-2008) slik:

”Lovforslaget gjelder IKT-løsninger rettet mot allmennheten. Lovforslaget avgrenser således mot IKT-løsninger som retter seg mot den enkelte. Forbruksutstyr, så som mobiltelefoner eller fjernsyn, er i utgangspunktet ikke rettet mot allmennheten som sådan, men vil være det om de utplasseres i det offentlige rom til bruk for publikum, eksempelvis i bibliotek eller på offentlige eller private servicekontorer. Det er likevel grunn til å tro at loven vil kunne påvirke også slike produkter.”

Forskrift til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven på IKT området vil tre i kraft 1. juli 2011 og vise til konkrete standarder som skal følges for at nettsteder etc. skal være universelt utformede.
Viktig er også at diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 3 innfører aktivitetsplikt. Dette er et viktig punkt fordi det krever aktive tiltak fra så vel offentlige som private virksomheter som er rettet mot allmennheten. Aktivitetsplikt innebærer en større forpliktelse enn kun et forbud mot diskriminering i seg selv:

§ 3: ”Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål.
Arbeidsgivere i privat sektor som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte, og arbeidsgivere i offentlig sektor skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet. Aktivitetsplikten omfatter blant annet rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter og beskyttelse mot trakassering. Arbeidslivets organisasjoner har tilsvarende aktivitetsplikt innenfor sine virkefelt”.

Det er flere utfordringer knyttet til den fremtidige fortolkningen av loven. Koplingen mellom diskriminering og universell utforming vil innebære et behov for klar definering og operasjonalisering av dette prinsippet. Dette ikke minst med henblikk på klager som vil komme om diskriminering pga. mangel på tilgjengelighet. Erfaringer fra andre land som har antidiskrimineringslovgivning, viser at spørsmålet om hva som er ”uforholdsmessig byrde for virksomheten” når det gjelder gjennomføring av universell utforming, vil bli en juridisk utfordring. Loven legger også vekt på standardiseringsarbeidets betydning for å oppnå lovens formål. Dette vil være et sentralt verktøy i fremtidens arbeid for universell utforming av IKT.
Det er Direktoratet for forvaltning og IKT, DIFI, som skal håndheve diskriminerings- og tilgjengelighetsloven på området IKT. Se ellers: http://www.lovdata.no/all/hl-20080620-042.html#9

2.2 Lov om offentlige anskaffelser
Revidert lov om offentlige anskaffelser ble vedtatt den 30. juni 2006 og trådte i kraft den 1. januar 2007. I lovens § 6 Livssykluskostnader, universell utforming og miljø heter det at:
”Statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer skal under planleggingen av den enkelte anskaffelse ta hensyn til livssykluskostnader, universell utforming og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen .”

I Veileder til reglene om offentlige anskaffelser defineres universell utforming i henhold til forskriftens § 4-1 bokstav I som ”utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig.” Definisjonen omfatter alle typer anskaffelser. Hensikten med universell utforming er å forenkle livet for alle ved å sikre at produkter, kommunikasjonsmidler, bygde omgivelser etc. blir mer anvendelige for flere mennesker, med små eller ingen ekstra kostnader.
Det nevnes videre i veilederen at
”etter lovens § 6 og forskriftens § 3-1 åttende ledd skal oppdragsgiver ved planleggingen av anskaffelsen ta hensyn til universell utforming. Ved å ta hensyn til universell utforming allerede når man planlegger anskaffelsen sikres det at universell utforming ivaretas på en best mulig måte med lavest mulig kostnad. Det er opp til den enkelte oppdragsgiver å bestemme hvilke fremgangsmåter eller løsninger som best kan ivareta hensynet til universell utforming.”

I tillegg fastsetter forskriftens §§ 8-3 og 17-3 første ledd tredje punktum at de tekniske spesifikasjonene når det er mulig skal utformes slik at det tas hensyn til kriterier for tilgjengelighet for funksjonshemmede og universell utforming.
Med andre ord kreves det altså at man i så vel planlegging som i tekniske spesifikasjoner i en anskaffelsesprosess skal ta hensyn til tilgjengelighet og universell utforming. For utdypende veiledning henvises til Deltasenterets veileder Universell utforming i offentlige anskaffelser fra 2006 samt andre av Deltasenterets publikasjoner. Se ellers: http://www.lovdata.no/all/nl-19990716-069.html

2.3 Arbeidsmiljøloven
Arbeidsmiljølovens § 4-1 krever generelt at arbeidsmiljøet i en virksomhet er forsvarlig med henblikk på arbeidstakernes miljø og psykiske helse. § 4-1 4. ledd sier i tillegg at:
”Atkomstveier, sanitæranlegg, arbeidsutstyr mv. skal så langt det er mulig og rimelig være utformet og innrettet slik at arbeidstakere med funksjonshemming kan arbeide i virksomheten .”

Dette innebærer at arbeidslivet skal være åpent for at funksjonshemmede skal kunne delta ut fra egne evner og kvalifikasjoner og ikke med utgangspunkt i funksjonsevnen. Dette omfatter såvel personer med kortvarig og personer med varig nedsatt funksjonsevne. Disse regler suppleres med krav i plan- og bygningsloven på området publikumsbygg og arbeidsbygninger. § 4-6 Særlig om tilrettelegging for arbeidstakere med redusert arbeidsevne sier at:
”(1) Hvis en arbeidstaker har fått redusert arbeidsevne som følge av ulykke, sykdom, slitasje e.l., skal arbeidsgiver, så langt det er mulig, iverksette nødvendige tiltak for at arbeidstaker skal kunne beholde eller få et passende arbeid. Arbeidstaker skal fortrinnsvis gis anledning til å fortsette i sitt vanlige arbeid, eventuelt etter særskilt tilrettelegging av arbeidet eller arbeidstiden, endringer i arbeidsutstyr, gjennomgått attføring e.l.”

Det innebærer også at arbeidsgivere, så langt det er mulig, skal sørge for iverksetting av tiltak for at en arbeidstaker med nedsatt arbeidsevne pga. ulykke, sykdom etc. skal kunne få/beholde arbeid som gjør at vedkommende kan fortsette i arbeidet. Slike tilretteleggingstiltak kan omfatte endring av rutiner, teknisk utstyr og hjelpemidler, ombygging på arbeidsplassen, ved siden av opplæring og omskolering, etc. Se ellers: http://www.lovdata.no/all/nl-20050617-062.html

2.4 Plan- og bygningsloven
Byggesaksdelen av plan- og bygningsloven krever at tiltak som krever søknad og tillatelse skal innenfor sin funksjon være universelt utformet i samsvar med forskrifter gitt av Kommunal- og regionaldepartementet. Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven, som ble vedtatt i 2010 (TEK10), inneholder en rekke konkrete krav til universell utforming.
Kapittel IV Produkter til byggverk har krav til universell utforming som et gjennomgående krav. I lovens bygningsdel er krav til universell utforming gitt i kapittel 28 Krav til byggetomta og ubebygd areal, i kapittel 29 Krav til tiltaket og i kapittel 31 Krav til eksisterende byggverk.
Kapittel VI Plassering og opparbeidete utearealer, § 6-1 sier at ”opparbeidete utearealer rettet mot publikum og mot større grupper mennesker, samt opparbeidet uteareal for arbeidsbygning skal være universelt utformet (…)”. I forskriften utdypes dette med at ”med universell utforming av et uteområde menes at området skal være utformet slik at personer med nedsatt funksjonsevne på en likestilt måte kan delta i de aktiviteter som området gir muligheter for”.
Det er også bestemmelser knyttet til byggverk med krav til universell utforming og tilgjengelighet, herunder arbeidsbygg og boliger, krav til at publikumsbygg og arbeidsbygninger med to etasjer eller flere skal ha heis, brannsikkerhetsbestemmelser, krav til rom, inngangsparti, planløsning, oppholdsarealer, bad og toalett, balkonger og terrasser, badstuer og fryserom, kommunikasjonsveier, dører og korridorer, trapper, bestemmelser og lydforhold og vibrasjoner, romakustikk og lydoverføringsanlegg, rømningsveier, krav til heiser og heisesjakter og annet. Se ellers: http://www.regjeringen.no/nb/dep/krd/dok/hoeringer/hoeringsdok/2009/byggesakforskrift/horingsnotat.html?id=564949 og http://byggeregler.be.no/cms/

3. Europeisk lovgivning
EU har fulgt sektoransvarsprinsippet i lovgivningsprosessen som berører rettigheter og tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne.
EU har tre hovedtyper av lover:

• Forordninger (Regulations) vedtas av Rådet enten sammen med Europaparlamentet eller med Kommisjonen alene. Dette er en generell lov som er bindende i alle deler. I motsetning til Direktiver som er rettet mot medlemslandene, og vedta som er rettet mot spesifikke mottakere, er Forordninger rettet mot alle. En Forordning har direkte effekt, noe som betyr at den skaper lover som er gjeldende i alle medlemsland på samme måte som en nasjonal lov, uten at de nasjonale lovgivende myndigheter skal foreta seg noe.
• Direktiver vedtas av Rådet sammen med Europaparlamentet eller med Kommisjonen alene. Direktivene er rettet mot medlemslandene og har som hensikt å få likhet mellom de nasjonale lovene. Et Direktiv er bindende for medlemslandene når det gjelder det resultatet som skal oppnås, men det er opp til hver enkelt stat å bestemme formen og metoden som skal anvendes for å oppnå målene som Fellesskapet har satt opp innen rammen av deres nasjonale juridiske system. Hvis et Direktiv ikke er blitt gjennomført i en medlemsstats nasjonale lovgivning, hvis det er utilstrekkelig gjennomført eller hvis gjennomføringen er forsinket, kan innbyggerne klage direkte til nasjonale domstoler med begrunnelse i Direktivet.
• Meddelelser (Communications) er ikke juridisk bindende men viser hvilken politikk på et bestemt måte som Rådet ønsker og anbefaler at medlemslandene skal følge. Ofte er en Meddelelse et forhåndsvarsel om at det vil komme EU-lovgivning om en tid. Kommisjonen utgir også Hvitebøker (white papers) som foreslår tiltak på EU-nivå på et bestemt område. Dersom Rådet støtter Kommisjonens forslag kan det føre til et tiltaksprogram for EU på dette området.

I EU er antidiskrimineringslovgivning avledet av Artikkel 13 i Amsterdamtraktaten, som trådte i kraft i 1999. EU har i tillegg lagt stor vekt på sektoransvarsprinsippet, dvs. at de ulike enhetene/generaldirektoratene i Europakommisjonen på sine ansvarsområder sørger for at prinsippet om like muligheter og lik tilgjengelighet for alle integreres i så vel politikk som lovgivning.

3.1 Forslag til antidiskrimineringsdirektiv
EU la i 2. juli 2008 frem et forslag til lov mot diskriminering generelt på grunnlag av bl.a. nedsatt funksjonsevne. Lovforslaget ble fremmet i form av et direktiv som baserer seg på Artikkel 13 i Amsterdamtraktaten. Det foreslåtte direktivet dekker alle diskrimineringsgrunnlagene i Artikkel 13, det vil si religion og tro, alder, seksuell orientering og funksjonsnedsettelse. Diskriminering på grunnlag av funksjonsnedsettelse behandles særskilt i Artikkel 4 i direktivet. Hvis direktivet blir vedtatt vil det bety at diskrimineringsvernet til EU-borgere med nedsatt funksjonsevne utvides til å gjelde langt mer enn arbeidslivet, transportområdet og offentlige anskaffelser.
Forslaget til Artikkel 4 "Lik behandling av personer med funksjonsnedsettelser" i direktivet ser slik ut:
”1. For å garantere etterfølgelse av prinsippet om lik behandling i forhold til personer med nedsatt funksjonsevne:
a. Tiltak som er nødvendige for å gjøre funksjonshemmede i stand til å ha effektiv, ikke diskriminerende tilgang til sosial beskyttelse, sosiale fordeler, helsetjenester, utdannelse, og tilgang til varer og tjenester som er tilgjengelige for allmennheten, inklusive boliger og transport, skal ytes etter behov, herunder gjennom passende modifikasjoner eller tilpasninger. Slike tiltak må ikke medføre en uforholdsmessig byrde, og heller ikke kreve grunnleggende endringer i sosial beskyttelse, sosiale tiltak, helsevesen, utdannelse eller relevante varer og tjenester eller kreve at det ytes alternativer til dette.
b. Uavhengig av forpliktelsen til å sikre ikke-diskriminerende tilgjengelighet og der det trenges i et spesielt tilfelle, skal man yte en rimelig grad av tilrettelegging unntatt i de tilfeller der dette medfører uforholdsmessige byrder.
2. Med henblikk på vurdering av om tiltak som er nødvendige for å oppfylle avsnitt 1 utgjør en uforholdsmessig byrde, skal man ta spesielt hensyn til organisasjonens størrelse og ressurser, dens egenart, beregnede kostnader, varenes og tjenestenes varighet, og mulig gevinst av økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Byrden skal ikke være uforholdsmessig stor når den er tilstrekkelig kompensert for av eksisterende tiltak innen rammen av likestillingspolitikken i det medlemsland det dreier seg om.
3. Dette direktivet skal ikke ha innvirkning på bestemmelser i Felleskapsloven eller nasjonale regelverk som dekker tilgjengelighet til spesielle varer og tjenester”.

I forarbeidene til Direktivet står det at Artikkel 4 skal sikre tilgjengelighet for funksjonshemmede til sosiale tjenester, helsetjenester, utdannelse og til varer og tjenester som ellers er tilgjengelig for publikum. Unntaket er i de tilfellene der dette vil utgjøre en uforholdsmessig byrde.
Enhver borger som mener seg diskriminert kan ta opp saken med EF-domstolen selv om det forholdet saken dreier seg om, ikke lenger gjelder. Det er også, som i den norske diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, anledning til å la seg assistere av organisasjoner i de juridiske eller administrative prosedyrene, uansett hva nasjonal lovgivning sier om dette. Bevisbyrden skal ligge på den som skal ha utført den diskriminerende handlingen, ikke offeret.
Medlemslandene har to år til å implementere direktivet i nasjonal lovgivning etter at det er vedtatt og offentliggjort av EU. Medlemslandene har anledning til å sette en tidsfrist på fire år for å oppfylle forpliktelsene til å yte tilgjengelighet for funksjonshemmede etter at direktivet er vedtatt.
Når det gjelder lovgivning på IKT området på EU/EØS-nivå var Riga-erklæringen en viktig politisk føring. Rigaerklæringen av juni 2006 satte opp konkrete politiske mål for å sikre tilgjengelighet til IKT, med spesielt fokus på funksjonshemmede. Dette skal oppnås gjennom tilgjengelig digitalt innhold på alle plattformer, interoperabilitet for tekniske hjelpemidler, og sørge for design for alle i utviklingen av IKT produkter og tjenester. Brukermedvirkning, merkeordninger, kvalitets- og konformitetskontroller og andre virkemidler skal benyttes. Man skal også oppmuntre til nærmere samarbeid mellom IKT industri og tekniske hjelpemidler sektoren og lage felles europeiske læremidler i design for alle.
Viktig er også i denne sammenheng Direktiv mot diskriminering bl.a. på grunnlag av nedsatt funksjonsevne fra 2000, som kombinert med handlingsplan mot diskriminering var et viktig skritt i retning av europeisk antidiskrimineringslovgivning som omfattet denne gruppen.

3.2 Relevante EU Lover og forskrifter
EU lover der tilgjengelighet nevnes eksplisitt, omfatter følgende områder:
3.2.1 Offentlige anskaffelser
EUs reviderte Direktiv om offentlige anskaffelser (Dir.2004/18/EC og Dir. 2004/17/EC) åpner for at det kan stilles krav om universell tilgjengelighet ved offentlige innkjøp av varer og tjenester over en viss terskelverdi. Direktivet trådte i kraft 31. januar 2006 i EU landene. I direktivet understrekes det at krav om universell utforming må spesifiseres klart ved utlysning av anbudsrunden, i form av tekniske anneks til utlysningen. Se også: http://www.dkom.si/util/bin.php?id=2004121408020465 og http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=CELEX:32004L0017:EN:HTML

3.2.2 Bygninger og uteområder
EU har kun i begrenset grad vedtatt lovgivning som berører universell utforming av bygg og uteområder. Europakommisjonen finansierte et program for å spre og utveksle informasjon om universell utforming av bygg. Dette ”Build for All” prosjektet er avsluttet og en ”verktøykasse” er produsert . Denne vil være viktig verktøy for offentlige innkjøpere for å sikre universell utforming. I tillegg støttes et nettverk av eksperter under navnet European Concept for Accessibility, ECA, der også Norge er representert . Mandat M420 vil være et viktig skritt i retning av mer aktiv politikk fra EUs side på dette området (se avsnitt om europeisk standardisering).
7. rammeprogram for forskning og utvikling er viktig for mange områder av interesse for funksjonshemmede, særlig under ”samarbeidsprogrammet” der man definerer politiske prioriteter for forskning. Se også : http://www.build-for-all.net/ og http://www.eca.lu/ .

3.2.3 Transportlovgivning
Dette er det området der EU har kommet lengst i lovgivningsprosessen. EUs Hvitbok ”European Transport Policy for 2010: time to decide” nevner at intermodalitet mellom ulike transportformer er nødvendig for å sikre tilgjengelige reisekjeder for alle og muliggjøre økt bruk av offentlige transportmidler. Hvitboken understreker også at det er en forutsetning for at flere mennesker skal benytte offentlig transport at kvaliteten på transportmidlene forbedres, og at spredning av informasjon om eksempler på god praksis er et av virkemidlene.
Kommisjonen støtter mer bruk av tilgjenglig offentlig transport. Kommisjonen bør ta initiativ til å fremme europeiske standarder mht. alle aspekter av bygninger og uteområder, inklusive planlegging, bygging og bruk av bygninger. Se også: http://ec.europa.eu/transport/strategies/2001_white_paper_en.htm

Transportlovgivningen kan deles inn i :
3.2.1.1 Togtransport : Kommisjonens forordning om rettigheter for passasjerer på internasjonale togreiser (COM(2004)143 final) ble vedtatt i september 2007 og trådte i kraft i 2009. Den gjelder for så vel internasjonal som nasjonal togtransport og omfatter minimumskrav til informasjon som skal gis til passasjerene, kontraktsforhold, forpliktelser overfor transportørene ved ulykker, forsinkelser eller kanselleringer, reiseforhold for passasjerer med redusert mobilitet og samarbeid for å få gjennomført forordningen. For passasjerer med redusert mobilitet er artiklene 27-31 av spesiell betydning; disse fastsetter retten til en passasjer med redusert mobilitet (PRM) til å skaffe seg billett og reservere reise på internasjonale togruter, til å få bistand under betingelse av at personen har forhåndsmeldt sine behov til togselskapet, hvem som er ansvarlig for å yte bistand, om retten til å forlange bistand fra togselskapene eller turoperatøren ved ombord- eller avstigning og om kommunikasjonen mellom jernbaneselskapet eller turoperatøren og de stasjonsansvarlige. Se også: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ:L:2007:315:0014:0041:DA:PDF og http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ:L:2008:064:0072:0207:EN:PDF.

3.2.1.2 Flytransport: Lov om flypassasjerers rettigheter ved forsinkelser, kanselleringer og nektet ombordstigning har regler om fortrinnsrett til bistand for passasjerer med funksjonsnedsettelser, rett til å bringe med seg førerhund etc.; bestemmelser om rett til bistand i det at operatørene av flyselskapene skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot behovene til personer med redusert mobilitet og deres ledsagere; krav om at flyoperatørene skal gi prioritet til frakt av personer i denne gruppen samt enhver med sertifiserte tjenestehunder/førerhunder som ledsager dem, samt barn uten følge. Artikkelen fastsetter også at i tilfelle nektet ombordstigning, kanselleringer og forsinkelser skal personer med redusert mobilitet og deres ledsagere ha rett til bistand. Blinde og svaksynte personer skal ha tilgang til informasjon i alternative formater. Se også: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=COM:2007:0168:FIN:DA:DOC
Lov mot diskriminering av flypassasjerer på bakgrunn av nedsatt funksjonsevne var den første europeiske antidiskrimineringsloven for mennesker med funksjonsnedsettelser. Passasjerer med funksjonsnedsettelser skal ikke kunne nektes ombordstigning dersom denne er begrunnet funksjonsnedsettelse, med mindre det er tungtveiende sikkerhetsmessige grunner stadfestet i internasjonal, EU- eller nasjonal lovgivning. De har rett til bistand uten at det kan kreves ekstra betaling for dette, slik at man kan bevege seg uten avbrytelse fra avtalt utgangspunkt på flyplassen (drosjeholdeplass, busstasjon, parkeringsplass etc.) til ombordstigning. Flyplassene er ansvarlige for denne bistanden. Se også: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ:L:2006:204:0001:0009:DA:PDF

3.2.1.3 Busstransport: Bussdirektivet kommer med konkrete krav til utforming av bussene som vesentlig er til gode for bevegelseshemmede. Det omhandler prioriterte sitteplasser for passasjerer med redusert mobilitet, herunder at minst ett slikt sete skal ha plass under eller ved siden, for en førerhund; kommunikasjonshjelpemidler som skal finnes ved de prioriterte sitteplassene og ved rullestolplassene; piktogrammer, som skal være tydelige og plassert utenfor bussen slik at det tydelig ses hvilken inngang som er tilgjengelig for rullestoler; krav til plasser for rullestoler; plassering av klappseter på det sted der rullestoler kan festes; festeanordninger for rullestoler; krav til belysning på ombordstignings- og avstigningspunktene for personer med redusert mobilitet; ombordstigningshjelpemidler, herunder knelingssystemet for bussen etc. Se også: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ:L:2002:042:0001:0102:DA:PDF
Direktiv om rettigheter for passasjerer på internasjonale bussreiser tar opp rettigheter i tilfelle av ulykker, forsinkelser, kanselleringer m.v. Kapittel 2, punkt 2.1 tar opp rettighetene for passasjerer med redusert mobilitet på de andre transportområdene i dagens EU. Det er ingen lovgivning som dekker dette feltet, og passasjerer med redusert mobilitet mottar ikke sammenlignbare tjenester på tvers av landegrensene i EU, fastslår Kommisjonen. Kommisjonen understreker at man må legge vekt på rettighetene til denne gruppen passasjerer som enten unngår å reise eller møter for mange hindringer til å kunne gjennomføre internasjonale bussreiser. Se også: http://ec.europa.eu/transport/road/consultations/doc/2005_10_14_passengers_bus_coach_working_paper.pdf og http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=COM:2008:0817:FIN:DA:PDF

3.2.1.4 Maritim transport: Direktiv om sikkerhet til maritim passasjertransport ble revidert i EU i forbindelse med økt risiko for terrorisme . Et avsnitt om tilgjengelighet og sikkerhet for passasjerer med redusert mobilitet ble ved samme anledning føyet til. De konkrete krav i loven er fastsatt i Artikkel 6B og i Anneks III til direktivet: Et skip skal utstyres slik at en bevegelseshemmet passasjer lett kan foreta om bord- eller avstigning lett og sikkert og sikres adgang til de ulike dekkene gjennom ramper, løfteplattformer eller heiser. Det skal være tydelig skilting til slike fasiliteter ved inngangen til skipet og andre relevante steder overalt om bord. Skilting skal være tilgjengelig og lett lesbare for passasjerer med funksjonsnedsettelser, også de med sensoriske funksjonsnedsettelser, og være montert på sentrale steder om bord. Alarmer skal være i tilgjengelig format for passasjerer med alle typer funksjonsnedsettelser, herunder sensoriske funksjonsnedsettelser og utviklingshemmede. Gelendere, korridorer og ganger, døråpninger og dører skal være tilgjengelige for passasjerer med rullestol. Heiser, bildekk, passasjersalonger, fasiliteter og toaletter skal være utformet slik at de er tilgjengelige for passasjerer med redusert mobilitet. Europakommisjonen har sendt ut på høring et arbeidsnotat som tar opp rettigheter for passasjerer på havgående eller innenlands sjøtransport i EU . I en eventuell ny lovgivning vil EU spesielt legge vekt på: Tilgjengelighet til havner om maritime transportmidler, såvel som andre former for transport fra havnene, rett til ikke å bli nektet ombordstigning på grunn av redusert mobilitet, rett til å få nødvendig informasjon og bistand gjennom hele reisekjeden og uten ekstra utgifter, etc. Se også: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/site/en/oj/2003/l_123/l_12320030517en00180021.pdf og http://www.efta.int/content/publications/EEASupplements/supplement-2008-NO/No38-08-NO og http://www.imo.org/includes/blastDataOnly.asp/data_id%3D1916/815.PDF og http://ec.europa.eu/transport/strategies/2001_white_paper_en.htm


4. Standardisering som verktøy for universell utforming

4.1 Hva er en standard?
En standard kan kort defineres som en beskrivelse av viktige sider eller karakteristika ved for eksempler varer, tjenester og/eller arbeidsprosesser (dette inkluderer også prøvingsmetoder). En standard er også et forslag til valg av alternativer, men utelukker ikke andre løsninger. Standarder utarbeides etter initiativ fra interessegrupper som ønsker seg felles spilleregler i markedet. De kan fremme nasjonal konkurransedyktighet og bidra til utvikling av formålstjenlige og sikre produkter, og bidra til bedre og mer kontrollerbare produksjonsprosesser. Standarder er frivillig å bruke, unntatt når myndighetene krever at de skal brukes, eller når det i avtaler er bestemt at de skal brukes. En standard består som regel av en orientering, et forord og en beskrivelse av omfang/”scope” – dvs. på hvilket område standarden skal benyttes, f.eks. et teknisk hjelpemiddel for personer med nedsatt funksjonsevne. I tillegg kan standarden inneholde referanser til andre standarder som er relevante.
Standarder er nødvendige for å gi felles retningslinjer for hvilke krav som skal settes til varer og tjenester. Eksempler på bruk er at man ofte benytter standarder som spesifikasjon ved kjøp og salg for å forenkle, effektivisere og rasjonalisere kjøpsprosessen.
Standarder er også viktige for å gi mer detaljerte beskrivelser der EU-direktiver, nasjonale lover og regler gir overordnede krav og, som nevnt, i forbindelse med tekniske spesifikasjoner i offentlige anbud. Standarder er også gjennom sine nøyaktige beskrivelse av karakteristika for produkter et viktig verktøy for planleggere og designere. Standarder kan angi krav til tilgjengelighet, og med henblikk på krav om universell utforming er det derfor viktig at man legger inn slike ved utformingen av standarder som vil bli brukt av planleggerne i deres spesifikasjoner. Omvendt vil mangel på slike krav føre til utilfredsstillende og utilgjengelige løsninger som man vil måtte kompensere for ved langt mer kostnadskrevende ombygginger og spesialløsninger.

4.2 Standarder som verktøy for universell utforming – norsk tilnærming
Standarder er et av de mest sentrale verktøyene for å oppnå politiske målsettinger om f.eks. universell utforming. Anerkjennelsen av standardiseringsarbeidets betydning for universell utforming er blitt uttrykt bl.a. ved at Standard Norge har utarbeidet en egen handlingsplan for universell utforming innen standardisering (se under). På internasjonalt plan har man laget en egen veileder, ISO Guide 71/CEN/CENELEC Guide 6, som gir anvisninger til standardiseringskomiteene på ulike nivåer om hvordan de kan sørge for å inkorporere universell utforming når de utarbeider standarder på ulike områder. Det er besluttet å legge enda mer vekt på dette aspektet i standardiseringsarbeidet i Europa, bl.a. gjennom en arbeidsgruppe for tilgjengelighet der også Standard Norge er representert.
Målet med å se universell utforming i sammenheng med standardisering er at universell utforming skal være en naturlig del av produktdesign, arkitektur, planlegging og service.

I forarbeidene i Ot.prp.44 (2007-2008) til den norske diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er standardisering nevnt flere steder. Dette gjelder bl.a. bruk av fagterminologi. For at man skal kunne gjennomføre at det blir stilt krav om universell utforming er det viktig at så vel myndigheter som andre har konkrete standarder å referere til. Det poengteres at standardisering viktig for universell utforming av bl.a. informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Videre oppfordres det til at Standard Norge skal utføre arbeidet for universell utforming i samarbeid med organisasjonene av funksjonshemmede og tjenesteleverandørene.
Det er også viktig at standardiseringsarbeidet utføres på internasjonalt nivå, fordi meget av det utstyret som brukes er produsert i andre land enn Norge, og for å sikre interoperabilitet med for eksempel tekniske hjelpemidler. Det er derfor også viktig at norske eksperter tar del i det internasjonale standardiseringsarbeidet. Det må i forbindelse med fastsettelse av krav til universell utforming foretas nærmere avveininger av nivået for kravene i standardiseringsarbeidet og ved fastsettelsen av kravnivået i forskrifter.

Standardisering bidrar til at man får inkorporert universell utforming i standardene, dvs. prinsippet om at hovedløsningen skal være tilgjengelig for alle uten behov for spesialløsninger . Prinsippet betyr da at alminnelige produkter søker å være så tilgjengelig som mulig for så mange som mulig uten at tekniske hjelpemidler er nødvendige for at brukere med nedsatt funksjonsevne skal kunne nyttiggjøre seg av produktene.

Forholdet kan illustreres slik:



Figur 1 Forholdet mellom alminnelige ”mainstream” produkter og brukerens evne til å gjøre bruk av disse, tekniske hjelpemidler og universell utforming (Rudolph Brynn)

Produsentenes viktigste motivasjon for universell utforming av produkter er at man når en større markedsgruppe. Også produsenter av typiske tekniske hjelpemiddelprodukter kan benytte seg av universell utformingsprinsippet. Et eksempel kan være at produsenter av skjermlesere kan konstrueres slik at de kan benyttes mot forskjellige operativsystemer og ulike typer maskinvare. Dette ville kunne løse problemer for arbeidstakere med nedsatt synsevne som arbeider på arbeidsplasser med tynne klienter, dvs. at operativsystemet er knyttet til en hovedmaskin mens de andre maskinene ikke kan tilkoples annen maskinvare.

4.3 Universell utforming og standardiseringsarbeid i Standard Norge
Standard Norge laget i 2004 i samarbeid med Post- og teletilsynet og Norsk Elektroteknisk Komité en handlingsplan for universell utforming i standardisering. Handlingsplanen beskriver relevant standardiseringsaktivitet innenfor prioriterte områder. Områdene er valgt ut med bakgrunn i politiske føringer, brukerbehov og samfunnsbehov, igangsatt standardiseringsarbeid samt mulighetene for finansiering. Prioriterte områder i handlingsplanen er:
• Bruk av standarder i forhold til offentlig innkjøp
• Bygg/anlegg
• Transport
• Symboler og piktogrammer
• Informasjonsteknologi og telekommunikasjon
• Elektriske installasjoner
• Turisme
• Ergonomi
• Generell opplæring
Innenfor de ulike områdene er det foreslått en rekke prosjekter, og det er identifisert behov for:
• Nye standarder på enkelte områder
• Deltakelse i europeisk/internasjonalt standardiseringsarbeid, samt etablering av nasjonale standardiseringskomiteer
• Opplæring i prinsippene om universell utforming for deltakere i standardiseringsarbeidet
• Tilleggsprodukter for å fremme kunnskap om og bruk av standardene.

Fra 2009 har man i Standard Norge arbeidet med en revisjon av handlingsplanen. I tillegg er det utarbeidet en kort veileder for standardiseringskomiteer som skal være til hjelp når det gjelder å bedømme om det er relevant å inkorporere universell utforming i deres standard og noen sjekkpunkter for hvordan dette kan gjøres.

På nasjonalt plan er universell utforming inkludert i flere standarder (NS):
4.3.1 NS 11001-1 Universell utforming av byggverk Del 1: Arbeids- og publikumsbygninger
Standarden har to deler, del 1 omhandler arbeidsbygg/publikumsbygg og del 2 omhandler boliger. Målgruppen for standardene er først og fremst de prosjekterende og oppdragsorganisasjoner som har ansvar for nybygging. Siden disse standardene utgjør første generasjon standarder for universell utforming, innholder de en del grunnlagsinformasjon for å bidra til økt forståelse for temaene:
- bevegelse
- syn
- hørsel
- orientering
- miljø/overfølsomhet
Standardene omhandler konkrete krav og anbefalinger. Dette dreier seg om krav til for eksempel inngangsparti, planløsninger i byggverk, kommunikasjon, veifinning, tekniske installasjoner og klima og materialbruk. Titlene på standardene signaliserer at de dreier seg om løsninger i bygninger, men de berører også løsninger fra parkering/atkomstvei til bygning.

4.3.2 NS 8175:2008 Lydforhold i bygninger – lydklasser for ulike bygningstyper
Standarden brukes til å dokumentere at lydkrav i plan- og bygningsloven er oppfylt. Denne standarden tar opp lydforhold, lydisolasjon, etterklang etc. i boliger, skoler og undervisningsbygg, barnehager, sykehus og pleieinstitusjoner, overnattingssteder og kontorer. Standarden skiller ikke mellom personer med nedsatt funksjonsevne og andre når det gjelder kravene til bygninger.
Videre har Teknisk Forskrift til bygningsdelen av plan- og bygningsloven (se avsnitt 2.4) flere tiltak innen universell utforming, og romakustikk er sentralt. Dette gjelder spesielt grenseverdier for støy, spesielt innendørs men også foruteareal/atkomst. Kontorlandskap og skolelandskap er spesielle utfordringer for personer med nedsatt funksjonsevne. For eksempel blir bruk av tekst-til-tale teknologi en støykilde i landskap. En standard for akustikk ventes ferdigstilt i 2011.

4.3.3 prNS 11005 Universell utforming av opparbeidete uteområder
Standard Norge komiteen Universell utforming av uteområder arbeider med å utvikle en ny standard som etter planen vil foreligge sommeren 2011. Gruppen forholder seg særlig til plan- og bygningsloven og Teknisk Forskrift til denne, men også andre krav. Andre temaer er krav i Vegdirektoratets håndbok i universell utforming, kulturvern og landskapsvern, veifinningssystem og ledelinjesystem og for eksempel atkomstvei som en lenke til NS 11001 (se 4.3.1).

4.3.4 NS 11010:2011 Tilgjengelige reiselivsmål – Registrering av prioriterte krav og anbefalinger
Denne reviderte standarden angir krav til tilgjengelighet for registrering i eksisterende virksomheter for bevegelseshemmede, synshemmede, hørselshemmede og astmatikere/allergikere. Standarden gir i tillegg anbefalinger slik at virksomheten ytterligere kan øke kvaliteten for disse gruppene. Utforming av bygninger og uteområder reguleres av norske lover og forskrifter og man kan ikke unndra seg de forpliktelser som følger av regelverket ved å referere til denne standarden. Standarden har videre en sjekkliste for gjennomgang av virksomhetene i forhold til kravene i standarden. Den kan benyttes til kartlegging av virksomheters fysiske utforming, nærmeste uteområder, opplevelses- og aktivitetstilbud og kan brukes av reiselivsmål som tilbyr overnatting, servering eller opplevelser av permanent karakter som opplevelsesparker, idrettsanlegg, museer og utstillinger.
Standarden er revidert for tilpasning til NHO Reiselivs kvalitetsordning for overnattingssteder, definisjoner og krav i NS 11001 og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2009. Det er ikke en standard for universell utforming.

4.3.5 NS 3041:2007 Skilting – Veiledning for plassering og detaljer
Standarden omfatter utforming, plassering og lesbarhet ved bruk av innendørs og utendørs skilt og gir krav til: generell informasjon, materialbruk, form og farge, språk og versalhøyde. Det omfatter også oversikt over skilttyper, herunder krav og råd på området.

4.4 Nye standardiseringstiltak
I tillegg igangsetter Standard Norge standardiseringsarbeid på områdene universell utforming knyttet til tjenester, og universell utforming av reisekjeden, samt andre tiltak.
Det er satt sammen en ny nasjonal standardiseringskomité for universell utforming innen IKT og Standard Norge er representert i samordningskomiteene for arbeidsgruppene som skal gjennomføre EUs mandater M420 (universell utforming av bygg) og M376 (universell utforming av IKT), begge knyttet til offentlige anskaffelser, samt M473 om inkorporering av universell utforming i generell standardiseringsvirksomhet (se kapittel 5.1).
Når det gjelder arbeidet med standardisering innen universell utforming av IKT planlegger man i første omgang tre nasjonale standarder, om tilgjengelighet til nettsteder, herunder tekniske krav, prosesskrav og krav til testing; standard for tilgjengelige dokumenter, herunder regler for oppmerking og stilsett; og standard for utforming av automaters fysiske grensesnitt og brukerdialog.
Når det gjelder universell utforming knyttet til tjenester er det også satt ned en nasjonal standardiseringskomité som skal utvikle en eller flere standarder som skal stille målbare krav til tjenester – som er bredt definert – slik at de kan benyttes av alle. Arbeidet er basert på en utredning foretatt av Standard Norge som viste at det er store forskjeller mellom typer av tjenester når det gjelder eksistens av standarder som er relevant for universell utforming. De fleste eksisterende standarder er av rent teknisk art.
Når det gjelder universell utforming av reisekjeden (fra planlegging av en reise til fremkomst) bygger også dette arbeidet på en utredning foretatt av Standard Norge som viste et uensartet bilde når det gjelder eksistens av relevante standarder innen områdene IKT og informasjon, bygninger og infrastruktur, billettering og transportmidler. Det arbeides i dag med en elektronisk veileder som skal være et hjelpemiddel for så vel ansvarlige for offentlige anskaffelser som for transportoperatører og brukerorganisasjoner. Dette vil i neste omgang bli fulgt opp av standardiseringsarbeid. Det er planen at arbeidet med elektronisk veileder skal utvides til et nordisk prosjekt.

Jeg vil også nevne den spesielle betydning bruk av standardisering har som et redskap for å oppnå universell utforming gjennom offentlige anskaffelser.
Alt fra et tidlig stadium var det etterspørsel etter å kunne vise til konkrete standarder for at innkjøpersiden lettere kunne stille konkrete krav om universell utforming. Loven om offentlige anskaffelser bygger på to EU direktiv og trådte i kraft 1.1. 2007. § 6 i den norske loven krever at

”statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer skal under planleggingen av den enkelte anskaffelse ta hensyn til livssykluskostnader, universell utforming og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen.”

Fordi det offentlige utgjør en så vidt stor markedsmakt viser erfaringer fra andre land at jo mer konkrete krav om universell utforming som stilles, med tilhørende referanser til standarder, desto lettere er det å spre kunnskap om og forståelse av dette prinsippet hos industrien og leverandørene av varer og tjenester.

5. Europeisk standardisering
Europeisk standardisering foregår gjennom de tre standardiseringsorganene CEN, CENELEC og ETSI.
På internasjonalt nivå er det særlig ISO og CEN som arbeider med universell utforming gjennom generelle veiledninger (Guide 71/Guide 6) til standardiseringskomiteene, og spesielt på områdene IKT, transport og bygg. Guide 71 – i Europa kalt CEN/CENELEC Guide 6 - var ment å være en del av det overordnete rammeverket som standardiseringsorganisasjonene kan bruke i sitt arbeid for å støtte behovet for mer tilgjengelige varer og tjenester. Det identifiserer problemområder som det skal tas hensyn til ved utarbeidelsen av standarder slik at standarder normalt ikke bør begrense utformingen. Den er beregnet på de som er involvert i utarbeidelse og revisjon av internasjonale standarder, men inneholder også informasjon som kan benyttes av for eksempel produsenter, designere, tjenesteytere og utdanningspersonell. Guide 71 inneholder:
• Beskrivelse av en prosess der behovene til eldre og personer med nedsatt funksjonsevne kan tas hensyn til ved utarbeidelse av standarder
• Tabeller som sammenholder standardenes avsnitt med de faktorer som skal være vurdert av de som skriver standardene, for å sikre at alle evner blir tatt hensyn til
• Gir beskrivelser av kroppsfunksjoner eller menneskelige evner og de praktiske konsekvensene av funksjonsnedsettelser
• En liste med kilder som forfattere av standarder kan bruke til å finne frem til mer detaljert og spesifikt veiledningsmateriale

5.1 EUs mandater
En viktig rolle i europeisk standardiseringsarbeid spiller mandatene som gis av Europakommisjonen til de tre europeiske standardiseringsorganene, disse gis som føringer for at det utarbeides standarder og veiledere som underbygger politiske og lovmessige initiativer fra EU, og gir praktiske retningslinjer for hvordan for eksempel offentlige myndigheter som er ansvarlige for offentlige anskaffelser kan stille korrekte kravspesifikasjoner for å få varer og tjenester som for eksempel skal følge prinsippet om universell utforming. Standarder som er utviklet på grunnlag av mandater kalles ”harmoniserte standarder” og er utviklet gjennom en åpen og konsensustilstrebende prosess. Europeiske standarder må tas i bruk av alle medlemsland og setter til side nasjonale standarder der disse overlapper med de europeiske.

Det er tre sentrale mandater utgitt av Europakommisjonen som berører universell utforming: M376 om universell utforming av IKT i forbindelse med offentlige anskaffelser, M 420 om universell utforming av bygninger og M473 om inkorporering av universell utforming i generell standardiseringsvirksomhet.

5.1.1 Mandat M376
Fase 2 i dette arbeidet er akkurat igangsatt. Fase 1 omfattet rapportering om status for relevant standardisering i de europeiske landene og bl.a. USA, om behov for videre standardisering, status for nasjonal og europeisk lovgivning, og eksisterende systemer for samsvarsvurdering av IKT i forhold til krav til universell utforming. Det er nå etablert en CEN/CENELEC/ETSI Joint Working Group JWG eAccessibility som har i oppdrag å:
6. Lage en europeisk standard som spesifiserer for alle IKT relaterte produkter og tjenester innen hvert teknisk område som omfattes av offentlige anskaffelser de tilsvarende krav til tilgjengelighet, enten slike eksisterer eller blir utviklet på bakgrunn av Fase 1;
7. Lage en rapport om standarder og tekniske spesifikasjoner som følger kravene til tilgjengelighet;
8. Lage retningslinjer for kriterier for tilgjengelighet som er relevante for hvert teknisk område som omfattes av offentlige anskaffelser;
9. Veiledere og støttemateriell for ansvarlige for offentlige anskaffelser;
10. En elektronisk ”verktøykasse” som gir full tilgang til den europeiske standarden, veilederne og rapporten.
Det er ventet at de internasjonale WCAG 2.0 retningslinjene for universell utforming av nettsteder vil spille en viktig rolle i den kommende standarden.

5.1.2 Mandat M420
Fase 1 er i full gang under dette mandatet og det utarbeides to rapporter fra arbeidsgrupper under CEN/CENELEC WG 207:
Rapport 1
• Målet er å lage en samling data som indikerer elementene i bygde omgivelser ihht. ISO/DIS 21542 Tilgjengelighet og brukbarhet i bygde omgivelser, samt fokusere på ulik lovgivning, standarder for byggereguleringer, veiledere og samsvarsvurderingssystemer som dekker dem.
• Den gir også status for hvor dekkende lovgivning og standarder er, hvor det er gap, og om de omfatter funksjonelle og tekniske krav. Endelig omfatter rapporten en bibliografi.
Rapport 2
• Rapporten er en analyse av eksisterende samsvarsvurderingssystemer for bygninger og produkter i forhold til krav om tilgjengelighet til bygde omgivelser.
• Omfatter beskrivelse av metode, analyse av eksisterende systemer og krav i noen EU land, samt Canada.
• Omfatter også beskrivelse av juridisk rammeverk for offentlige anskaffelser og krav om tilgjengelighet/universell utforming.

5.1.3 Mandat M473
Dette mandatet går ut på å inkorporere universell utforming i all relevant standardiseringsvirksomhet. Det er erfart at for eksempel CEN/CENELEC Guide 6 (ISO/IEC Guide 71) i svært liten grad er referert til av de europeiske standardiseringskomiteene og man ønsker nå å ta et grep for å få inkorporert prinsippet om design for alle inn i ”mainstream” virksomhet. Målet for dette mandatet er å lage et arbeidsprogram for standardisering som kan bidra til bedre tilgjengelighet for eldre og personer med nedsatt funksjonsevne, oppdatere eksisterende relevante standarder og utarbeide en ny standard som omfatter utviklings- og produksjonsprosessen av varer og tjenester som ivaretar denne målgruppens interesser.
Det skal lages én rapport om status for eksisterende relevante standarder, og én rapport om hvilke standardiseringsområder som bør dekkes for å oppnå best mulig resultat hva angår tilgjengelighet for eldre og personer med nedsatt funksjonsevne. Basert på dette skal det lages et standardiseringsarbeidsprogram og en handlingsplan med konkrete tidfestede tiltak på prioriterte områder for å gjennomføre tilgjengelighetsstandardisering på utvalgte områder.
Videre skal det lages en ny standard som beskriver hvordan varer som produseres av industrien, og tjenester som produseres av privat og offentlig sektor, kan ta hensyn til universell utforming i det man samtidig tar høyde for tekniske hjelpemidler og andre typer tjenester som kan overbygge gapet mellom den enkeltes evne til å bruke varen/tjenesten og selve produktene. Arbeidet skal utføres i samarbeid med brukerorganisasjonene.

5.2 Annet europeisk standardiseringsarbeid
Utenom mandatene utvikles det en rekke europeiske standarder som er relevante for personer med nedsatt funksjonsevne. Bl.a. har den tekniske komiteen under CEN, CEN/TC 256 Jernbanestandardisering igangsatt en arbeidsgruppe WG44 som nå utvikler ni standarder som skal bedre forholdene for togpassasjerer med nedsatt funksjonsevne. Det er også mye relevant standardiseringsarbeid i gang innen IKT, biometri, selvbetjeningsautomater og annet som vil bidra til bedre tilgjengelighet når de tas i bruk.

6. Konklusjon
Jeg har i denne fremstillingen presentert norsk og europeisk lovgivning som skal bidra til at man oppnår målet om bedre integrasjon av personer med nedsatt funksjonsevne i samfunnet gjennom bedre tilgjengelighet på ulike områder. Virkemidlet er gjennomføring av kravet om universell utforming, gjennom handlingsplaner, veiledere og standarder. Effekten av lovgivning og handlingsplaner for faktisk å oppnå målsettingen om et tilgjengelig og integrerende samfunn er avhengig av flere faktorer – samordning mellom de ulike tiltakene, god finansiering, grundig evaluering av tiltakene som må være konkrete og målbare, god brukermedvirkning fra berørte interesseorganisasjoner osv.

Ikke minst er standardisering et viktig verktøy: I Odelstingsproposisjon Ot.prp.44 (2007-2008), som utgjorde forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, ble standardisering nevnt flere steder. Dette gjaldt bl.a. bruk av fagterminologi: For at man skal kunne gjennomføre krav om universell utforming er det viktig at så vel myndigheter som andre har konkrete standarder å referere til. Det ble understreket at standardisering er viktig for universell utforming og Standard Norge ble oppfordret til å utføre arbeidet for universell utformingsrelatert standardisering i samarbeid med organisasjonene av funksjonshemmede og tjenesteleverandørene. Det må i forbindelse med fastsettelse av krav til universell utforming foretas nærmere avveininger av nivået for kravene i standardiseringsarbeidet og ved fastsettelsen av kravnivået i forskrifter.

Men selv den beste lovgivning og de mest gjennomarbeidede handlingsplanene er avhengig av at det gjennomføres konkret aktivitet og at det spres kunnskap hos alle aktører om hva universell utforming faktisk betyr.
Aktivitetsplikt knyttet til lovverket er etter min oppfatning sentralt – at det ikke er tilstrekkelig at aktørene lager gode handlingsplaner og setter opp erklærte målsettinger om universell utforming, men at de også må rapportere hva man konkret gjør for tilrettelegging og integrering. Erfaring fra kampen for likestilling mellom kjønnene har vist at dette er en god strategi.
Kunnskapsspredning om universell utforming i samfunnet er helt sentralt – det må integreres i undervisning på tekniske og fagskoler, arkitekt- og IKT utdannelse med videre. Og den informasjon som spres må legge vekt på at universell utforming er et gode for alle – ikke bare et tiltak som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne.
Først da kan vi ha håp om å nå målet om et samfunn som har plass til alle sine innbyggere.


Vedlegg De syv prinsipper for universell utforming
Centre for Universal Design ved North Carolina State University utviklet i slutten av 1990-tallet de syv prinsipper for universell utforming. Innholdet i begrepet brukes i Norge slik det er definert i USA.
De syv prinsippene er:
1. Like muligheter for bruk: utformingen skal være brukbar og tilgjengelig for personer med ulike ferdigheter.
2. Fleksibel i bruk: Utformingen skal tjene et vidt spekter av individuelle preferanser og ferdigheter.
3. Enkel og intuitiv i bruk: Utformingen skal være lett å forstå uten hensyn til brukerens erfaring, kunnskap, språkferdigheter eller konsentrasjonsnivå.
4. Forståelig informasjon: Utformingen skal kommunisere nødvendig informasjon til brukeren på en effektiv måte, uavhengig av forhold knyttet til omgivelsene eller brukerens sensoriske ferdigheter.
5. Toleranse for feil: Utformingen skal minimalisere farer og skader som kan gi ugunstige konsekvenser, eller minimaliserer utilsiktede handlinger.
6. Lav fysisk anstrengelse: Utformingen skal kunne brukes effektivt og bekvemt med et minimum av besvær.
7. Størrelse og plass for tilgang og bruk: Hensiktsmessig størrelse og plass skal muliggjøre tilgang, rekkevidde, betjening og bruk, uavhengig av brukerens kroppstørrelse, kroppsstilling eller mobilitet.