Universell utforming - kan man enes om betydningen?

I en ny bok av min svenske venn Lars Lindberg (Funktionshinderpolitik) skriver han at "Design för alla (tilsv. Design for All) ska därför ses som ett sätt att tänka snarare än som ett normativt system för hur produkter och byggnader ska se ut. Förespråkare för Design för Alla brukar mena att de mer betonar själva designprocessen medan Universell Design är inriktade på slutresultatet. I praktiken är det mer som förenar än som skiljer. En skillnad mellan tillgänglighetsarbete och Design för Alla är att tillgänglighet främst drivs utifrån rättighetskrav från personer med funktionsnedsättning medan Design för Alla oftare motiveras utifrån västvärldens demografiska utveckling och marknadsekonomiska resonemang".

Design for alle er det begrepet som mest brukes i Europa, og i Norge sidestiller vi det som regel med universell utforming, som er den norske oversettelsen av den amerikanske termen "universal design". Universell utforming er i Norge definert i bl.a. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som "utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig". En hovedløsning kan være alt fra et nettsted til en buss, og det står klart at vi snakker om fysiske forhold (ikke for eksempel ikke-fysiske som kundebetjening) og at målet er at flest mulig skal kunne benytte hovedløsningen. På sett og vis har man rett i Sverige i det at universell utforming retter seg mot sluttresultatet - f.eks. "universell utforming av offentlige bygg" - men i tillegg er vår forståelse at universell utforming også skal være en del av designprosessen. I Norge understrekes det at universell utforming er betydelig mindre kostnadskrevende når man tar høyde for dette prinsippet så tidlig som mulig i designprosessen, f.eks. 2 % av totalkostnadene ved nybygg. Universell utforming er altså en del av såvel prosess som mål på norsk. Jeg er forsåvidt enig med Lindberg at universell utforming avspeiler den demografiske utviklingen i vestlige land i betydningen at et økende antall eldre har økt forståelsen hos beslutningstakerne at det er nødvendig med et mer tilgjengelig samfunn.

Men skillet mellom termen tilgjengelighet som noe som gjelder rettigheter for funksjonshemmede, og universell utforming som en respons på en mer generell demografisk utvikling blir ikke så riktig i forhold til norsk forståelse. Her ses universell utforming som en integrert del av rettighetsspørsmål for personer med nedsatt funksjonsevne men også noe som er til gode for alle andre. Det er et rettsprinsipp at tilfeller av mangel på tilgjengelighet er et spørsmål om diskriminering. Termen "tilgjengelighet" defineres på norsk oftest som en form for spesielle tiltak for å gi spesielt personer med nedsatt funksjonsevne adgang til å bruke en fasilitet. For eksempel å legge metallskinner på en trapp slik at rullestolbrukere kan komme opp på neste nivå i et byggverk.
Sagt enklere: universell utforming er for alle, der dette ikke lykkes/er mulig er tilgjengelighet en måte å skape en avgrenset tilfredsstillende løsning. I tillegg opererer man med termen "tilrettelegging" som er tiltak for de personer som f.eks. har en så omfattende funksjonsnedsettelse at universell utformings- eller tilgjengelighetsløsninger ikke er mulige. Et eksempel her er personlig betjening og assistanse overfor vedkommende.

For å øke forvirringen opererer man såvel på norsk som på engelsk med termen "inkluderende design". Som regel blir dette begrepet i vårt land likestilt med "universell utforming. Men er disse termene helt like?

Jeg mener at mens universell utforming er for alle og skal gjøre ting generelt tilgjengelige for alle, så er "inkluderende design" noe som skal inkludere noen - med andre ord noen som i dag er ekskludert. Det ligger med andre ord en eksplisitt politisk valør i denne termen; det anerkjennes at noen - dvs. særlig personer med nedsatt funksjonsevne - er ekskludert ved design og må bli inkludert ved design. Inkluderende design er med andre ord et begrep som fokuserer mer på en bestemt målgruppe, enn universell utforming som er for alle.

Nå viser jo både norsk og internasjonal debatt om universell utforming/design for alle at "alle" dessverre fortolkes vidt og bredt som personer med nedsatt funksjonsevne (og eldre). Selvaag &Co er kroneksempel på vulgarisering av dette ved å kalle PBL og TEK 10 for "rullestolsbestemmelser".

(Men en australsk fagartikkel tok opp kampen for en stund siden for å få "alle" tilbake i Design for alle nettopp fordi begrepet overalt assosieres med personer med nedsatt funksjonsevne og derfor etter hennes mening var "utvannet". Det var forsåvidt betimelig men ble ikke fulgt opp siden).

Jeg heller vel til at man primært på norsk bruker universell utforming for å unngå forvirring, og heller følger hierarkisk inndeling
1 Universell utforming (for alle eller flest mulig)
2 Tilgjengelighet (spesialtiltak for noen, f.eks. løs rampe)
3 Tilrettelegging (der 1) og 2) ikke er tilstrekkelig eller mulig

... der inkluderende design ligger et sted mellom 1) og 2)?