”Tout ma vie, j’ai été européen (…) je crois sincèrement en la construction européenne” (Hele mitt liv har jeg vært europeer (…) jeg tror oppriktig på det europeiske prosjektet) var et av Nicolas Sarkozys slagord i den nylig avsluttede presidentvalgkampen. Som Frankrikes neste president ser vi også at EU får en sentral plass i hans fremtidige utenrikspolitikk, i følge avisen Le Figaro.
EU som problemløser for Frankrikes indre spenninger var et interessant trekk under valgkampen. Det er en del av en generell trend i mange EU-land at EU ikke bare er en hendig syndebukk når regjeringens politikk feiler, men også en støttespiller som kan brukes til å assistere i løsningen av indre problemer. Vi husker at Europakommisjonens president Barroso lovte at EU skulle gjøre sitt til å avhjelpe de problemene som utløste fjorårets opptøyer i Paris’ forsteder. I den siste franske valgkampen har det dreid seg om globaliseringens utfordringer, og det har vært en tverrpolitisk enighet om at det bare er gjennom samarbeid i EU at man kan berge nasjonale arbeidsplasser. Ifølge Morgenbladet karakteriserte sosialistenes kandidat Royal til EU som ”demningen som kan sikre at ”globaliseringselven” ikke går over sine bredder”. Sarkozy omtalte på sin side EU som ”et redskap mot spekulativ vulgærkapitalisme” og han vil bruke EU som en arena for å legge avgift på valutatransaksjoner.
Men kandidatene skilte seg fra hverandre når det gjaldt skjebnen til EUs grunnlovstraktat. Denne ble som kjent stanset ved det franske og nederlandske nei i folkeavstemningene i 2005. Royal, som i 2005 kjempet for ja-siden, ønsket en ny folkeavstemning uansett hvordan den nye traktaten ville se ut etter at den ble reforhandlet. Sarkozy vil heller ha en ”minitraktat” som ikke skal legges ut til folkeavtemning men ratifiseres av de nasjonale parlamentene. Dette vil være i overensstemmelse med Storbritannias politikk og den potensielt mest smertefri vei ut av problemene. Men det vil ikke øke den folkelige støtten til EU-prosjektet. Royal mente hun som president kunne overbevise det franske folk om å stemme ja, og ble støttet av kommentatorer som mente at bare dette ville løse EUs ”kredibilitetsproblem”, i hvert fall i Frankrike. – Vi bør i denne sammenheng heller ikke glemme sentrumskandidaten François Bayrou, som kanskje hadde de mest omfattende tanker om EUs politikk i første del av valgkampen. Han var også som Royal tilhenger av en ny fransk folkeavstemning om en reforhandlet traktat. ”Bare folket kan gjøre om på en beslutning som er fattet av folket”, sa han. Men Bayrou var også opptatt av at EU skal bli mer aktiv på områdene økonomi (budsjett- og skatteharmonisering), energi, klimapolitikk, bioteknologi, forskning, innvandring, utvikling og forsvar.
Fra eurobulimi til lavkaloridiett
Men hvor viktig var EU egentlig i den franske valgkampen? Var den enda et eksempel på europeiske politikeres behendige bruk av EU som syndebukk? Tross alt var Frankrikes ”Non” i 2005 like mye en protest mot den franske eliten, mot at innvandrere skulle oppta franske arbeidsplasser, mot tyrkisk EU-medlemskap – som mot selve grunnlovstraktaten? Gaëtane Ricard-Nihoul, som er generalsekretær for tenketanken Notre Europe kommenterte EUs betydning for den franske valgkampen med at ”EU var i alles tanker, men aldri i fokus”. Han viste i en artikkel hvordan Frankrike hadde beveget seg fra ”eurobulimi” til en ”lavkaloridiett”, om ikke full faste, i tiden før valgkampen. Det manglende fokus på EU var ifølge Ricard-Nihoul et resultat av at franske politikere og medier kun ga fragmenterte og ubalanserte uttalelser om EU. De bidro aldri til å holde EU levende i den daglige debatt fordi de ”ikke ville gi opp sin schizofrene modell med å fatte beslutninger den ene dagen i EUs Ministerråd, for så neste dag å legge skylden for sine problemer på EU som påtvinger nasjonen sine lover”. Samtidig følte den franske politiske elite på sitt eget tap av legitimitet etter folkeavstemningen i 2005 og ville ikke risikere ytterligere nederlag ved å fokusere for mye på EU.
Hvor går Sarkozy?
Sarkozy vant valget og han har sagt at Frankrike nå ”er tilbake i Europa”. Barroso kommenterte raskt på vegne av Kommisjonen at ”Frankrike har alltid hatt en sentral plass på den europeiske politiske scene og det er umulig å ha et sterkt Europa uten et europeisk Frankrike”. Sarkozy vil vise sitt europeiske engasjement ved straks etter sin tiltredelse som president den 16. mai til å reise til Brussel og Berlin for å diskutere Grunnlovstraktatens fremtidige skjebne mens Tyskland ennå har formannskapet i EU. – Men det betyr ikke at han har en rosenrød entusiasme for alle sider av EUs politikk. Også han har brukt EU som syndebukk: EU har ikke gjort nok for borgerne; man har støttet en uhemmet frimarkedspolitikk, og både han og Royal har kritisert den Europeiske Sentralbanken for ikke å gjøre nok for å skape arbeidsplasser og vekst ved å føre en mer intervensjonistisk politikk overfor markedet. Dessuten skader den sterke Euroen fransk eksport. ”EU må høre folkets ønske om å verne dem mot globaliseringen” uttalte han ifølge the EU Observer.
En ny ”minitraktat” som man tror vil bli kjøpt av så vel Storbritannia som Nederland og Frankrike og alle som ikke har stemt ja, skal ifølge Sarkozy kun inneholde institusjonelle reformer og ikke samle dagens traktatverk i EU. Den skal heller ikke endre dagens forhold mellom EU og medlemslandene. En minitraktat skal bare omfatte omlegging av det roterende formannskapet, styrking av EUs utenrikspolitiske ledelse og nye regler for flertallsavgjørelser, samt andre elementer som det stort sett er enighet om i EU-landene. Minitraktaten skal bare ratifiseres av parlamentene i 2009 etter en interguvernmental konferanse og ikke behøve å legges frem til folkeavstemning i noe land. Deretter skal et nytt Konvent møtes for å diskutere EUs fremtid etter valget til Europaparlamentet i 2009. - Sarkozys forslag innebærer minimalisering av betydningen av de mange hestehandlene og kompromissene som lå bak det forslaget til grunnlovstraktat som foreligger i dag. Problemet er på den ene side at folket ikke må få følelsen av å bli overkjørt eller stilt i skyggen – og på den annen side at man må unngå at de 18 EU-land som alt har sagt ja til grunnlovstraktaten ikke må føle at det oppstår et for stort gap mellom dagens og morgendagens traktater.
Samtidig er ikke alle EU-land like begeistret for Sarkozys sterke forsvar for nasjonale franske landbruksinteresser og sterke motstand mot tyrkisk EU-medlemskap. De ”fire store” i EU – Sarkozy, Brown, Merkel og Barroso skal nå møtes for å diskutere veien videre. Med unntak av Gordon Brown er alle fra høyre-partier. Det blir interessant å se hvordan de vil finne løsninger sammen på utfordringene man er enige om er felles for EU og ikke kun nasjonale: globalisering, pengepolitikken og sosiale problemer som arbeidsløshet, ved siden av behovet for et bedre fungerende beslutningssystem for EU.
Frankrike er tilbake i EU, og EU er tilbake i fransk politikk.
