tirsdag 20. mai 2008

AP+Høyre = EU-medlemskap

Dagens utspill fra Kristin Clemet om at det er tid for at AP og Høyre tenker samarbeid, ikke minst mhp. EU-medlemskap, gjorde dette til en god dag! I følge Aftenposten viste hverken Erna, Lars eller Jens noen utpreget entusiasme over ideen med å danne en Høyre-AP regjeringskoalisjon med det formål å få Norge inn i EU. Det forbauser ikke. Hvor mange ganger har vi ikke hørt store ord fra (la oss ikke nevne navn) om at "det er viktigere for oss med EU-medlemskap enn å sitte i regjering" - eller "vi vil være med der beslutningene tas"? Men når sjansen byr seg trekker alltid varmen fra taburettene dem som møll til lyset. Forstår ikke partilederne at man må komme ut av de tradisjonelle tankebaners frosne hjulspor og bryte med Rokkans høyre-venstre akse når det gjelder noe så sentralt som norsk medlemskap i EU? Må nye tanker alltid møtes med vantro og skuldertrekninger?

Vi har skravlet lenge nok, holdt tilstrekkelig mange taler i Europabevegelsen om hvor viktig man anser EU-medlemskap å være, for så å glemme det med det samme man er tilbake i Regjeringskvartalet. Det som trenges er vilje til å tenke nytt, så kan de andre følge med på lasset eller la være. Det er mange argumenter for en slik løsning:

1) Det er ikke nødvendig å bryte for godt med den tradisjonelle høyre-venstre aksen - dette kan man som Clemet sier, komme tilbake til i 2013. Jeg tror ikke en AP-H koalisjon er mer utopisk enn en borgerlig koalisjon mellom KrF, V og FrP -med H som en slags riksmeglingsmann i midten - synes å være i dag. Dersom man faktisk klarte å feste blikket mer enn forbigående på EU saken kunne man løst de praktiske problemene med en samling i midten - og sluppet både venstresosialistene i SV og liberalistene i FrP...

2) EU er i rask og konstant utvikling og jo lenger vi venter desto mer kommer Norge i en politisk, og etterhvert økonomisk, baklekse. Selv om norsk presse knapt gidder å nevne helt sentrale politiske og lovmessige initiativer i EU, f.eks. når det gjelder å løse utfordringer fra den demografiske utviklingen, globalisering, miljø og sysselsettingspolitikk - så er det et faktum at EU består av en serie prosesser som pågår parallellt, og som påvirker Norge på de aller fleste områder. Men uten at vi har annet enn en rent symbolsk påvirkningskraft.

3) Denne påvirkningskraften blir etterhvert enda mer redusert med at EU i større grad bruker den åpne samordningsmetoden (OMC) på sin beslutningsprosess. I korthet betyr dette at man starter f.eks. en lovgivningsprosess med å bli enige politikerne imellom i de 27 EU landene om grunnleggende verdier før man setter i gang den vanlige beslutningsprosessen fra EU kommisjonens side. (Uten et slikt system ville det bli svært vanskelig å samle 27 forskjellige land om én felles politikk). Det betyr at prosessen starter på Ministerrådsnivå, der Norge ikke har noen innflytelse - i stedet for på Kommisjonsnivå, der vi iallefall har rett til å gi våre innspill.

4) En slik koalisjon av Arbeiderpartiet og Høyre er ikke utenkelig - vi har nok av eksempler på det samme fra andre land i Europa. Man vil ikke ha store meningsforskjeller om utenriks- og sikkerhetspolitikk (ubetydelig i forhold til hva AP har i dag i forhold til SV), man kunne enes om velferds- og sosialpolitikk og resten kan man forhandle om. Forhandlingene ville trolig vært betydelig enklere enn å forene KrF, V, H og FrP i ett regjeringsalternativ?

5) Så er det spørsmål om folkeavstemning. Vi husker at man i 1994 mente det var politisk korrekt å la Arbeiderpartiet lede an i EU saken mens Høyre holdt lavere profil. Dersom man nå laget en historisk ny koalisjon mellom erkerivalene ville det gi et meget kraftig signal til folket om betydningen man omsider la på EU-saken fra landets ledende politikere! Trolig vil det få Venstre helt over på Ja-siden, føre til en debatt i KrF og man ville kanskje få EU-tilhengerne i SV og FrP ut av skapet og legge et press på ytterfløypartiene. EU ville gå fra en bisak til en hovedsak.

Kanskje er dette løsningen på dagens udemokratiske situasjon med norsk utenforskap, og samtidig løse den gordiske knuten på borgerlig side? Kanskje kunne Norge endelig vise solidaritet med sitt eget kontinent?

Men -hvordan blir man en vellykket profet i sitt eget land?

søndag 11. mai 2008

Mellom sjokk og vantro

Stakkars oss som har vår tilknytning i Høyre - mellom et Fremskrittsparti hvis leder ofte er sjokkert over alle annerledestenkende og en Arbeiderparti statsminister som ser vantro ut over all kritikk som slår som brenninger mot de rødgrønne kyster. Jeg har ofte nok kommentert FrPs gjøren og laden, til grilldressfolkets store irritasjon, nå er det tid for analyse av de rødgrønnes suksesser, så der ett års tid før valgkampen for alvor kommer i gang..

En god disposisjon kan være å rope høyt de rødgrønnes mest avskydde tabuord: EU! Privat! Hovedstad! Og mens de stikker hodet så dypt i sanden at de blir kvalt kan vi studere deres meritter.
EU: Det er alltid en fornøyelse å høre Jens' og Jonas' taler om at "Norge vil være der det skjer, i EU" men det er begrenset til Europabevegelsens årsmøter og lignende evenementer. Straks deres svarte limousiner har bragt dem tilbake til Regjeringskvartalet har vi "et aktivt forhold til EU", dvs. man snakker om det men ikke høyt fordi taburettene er så gode å sitte på. Åslaug, agrarfascistenes ansikt utad, blir både rød og hvit når noen forklarer at det ville gitt mer uttelling å kjempe for miljø og andre saker innenfor EU enn utenfor. At Norge som EU medlem ville hatt avgjørende innflytelse på europeisk energipolitikk, og en betydelig bedre økonomisk trygghet som del av et fellesskap enn som utenforland, er et ikke-tema. For ikke å snakke om EUs betydelig økte interesse for nord-områdene - der Norge er utelukket fra de avgjørende beslutningsprosessene - hysj!

Privat: Jeg tenker på det kjente sykehotellet og motviljen mot å la private løse floken ved Radiumhospitalet. Det ble en gåte like uløselig for Harlem og kameratene hennes som selve kreftgåten for legevitenskapen. Først etter betydelig utvist arroganse og høyrøstet mangel på innsikt ble denne saken løst. Det eneste ingen diskuterte var pasientenes interesser. Det er forferdelig nok å ha en kreftdiagnose om man ikke skal bli kasteball mellom ulike interesser og måtte flytte fra sted til sted fordi man ikke kan ha en skikkelig beslutningsprosess. Selvfølgelig er investorer interessert i å tjene penger men det var ikke noen grunn til å betvile at det lå et ekte engasjement for pasientene bak de private tilbud som ble gitt. Heller ikke her imponerer Jens med ektheten i sitt engasjement for de mennesker han og hans regjering skal være ombudsmenn for.

Hovedstad: Nå har det aldri vært pop å forsvare Oslos interesser i sosialistpartiene - hverken de med rød eller de med grønn etikett. Selv for en obskur lokalpolitiker som undertegnede er det synd å se på de fordommene som blir så mye mer åpenbare etter som tiden går. Tromsø OL er symbolsk både for sosialdemokratisk triksing og de grønne nasjonalistenes hat mot urbanitet og alt som smaker av hovedstad. Lite eller ingenting gjøres for å styrke kampen mot kriminalitet. Kampen mot fattigdommen har slått feil og selv Jens må innrømme det, i sin vantro at vi et økende antall innbyggere med alvorlige økonomiske problemer. Vi går mot et landbruksoppgjør der forbrukerne skal rammes skikkelig på pungen. Jens mener det er som det skal være - vi har råd til alt - og siden det er snart er valg skal skattene ikke økes. Bare prisene.

Fasit er - dette er ikke imponerende! Valgløfter bortforklares og glemmes. Sosialistene har bare solidaritet med seg selv og sine posisjoner. For de som stemte på dem må det føles som en lang blåmandag (ikke metaforisk ment).

I en slik stund burde det være klart for at opposisjonen samlet seg til motstøt - med ett år til å planlegge og drive langsiktig valgkamp. Her er det positivt at Høyre begynner på å fokusere på sin egen identitet. Konservatismen er og blir den tryggeste politiske strategien fordi den bygger på styringserfaring og kunnskap og ikke absolutte ideologier som sosialismen og liberalismen. Mange assosierer konservatisme med bakstreversk tro på fortiden - det er feil. Forandringer skal til der det trenges, men ikke for å endre terrenget slik at det skal stemme med det ideologiske kartet. Erfaring er en fordel når man skal finne løsninger på problemer, fordi man kan analysere hva som virker og ikke gjør det og handle deretter. Det gir også en balanse mellom det som trenger politisk styring og det som ikke gjør det. Konservatisme er ikke total statsstyring for styringens egen skyld (rødgrønne) eller å overlate alt til markedet og la de som taper skylde på seg selv (liberalister). Først og fremst er vi et troverdig alternativ. La oss tro på noe - oss selv!