Det har lenge ryktes at EU vil bli et sentralt tema i valgkampen 2009. Noen har endog blåst seg opp og hevdet at dette blir den viktigste saken. Det gjenstår å se om se om Ja-løven blir en skinnfell atter en gang - når man må velge mellom taburetter og idealer. Som regel varmer taburettene mest, enten man sitter i AP eller Høyre-regjering, skal man bygge på erfaringene hittil. Nå melder jo Aftenposten at "alle" er imot EU, uten å trekke noen konklusjoner av den grunn. Da er det tryggest ikke å snakke om Europa?
Men samtidig går EU sin gang. 18-19 oktober skal det holdes et uformelt toppmøte i Brussel der man skal bli enige om teksten i den såkalte Reformtraktaten. Toryene i Storbritannia raser over at det er den samme traktaten som Grunnlovstraktaten, bare med et nytt navn. At man tar bort henvisning til flagg og EU-hymne er bare staffasje mener de. Venstresidens nei-menn, som Jens Petter Bonde er enig og roper om folkeavstemning, som de eurofobiske toriene gjør det.
Det er nå ikke helt korrekt. Det er faktisk grunnleggende forskjeller - som ikke er så tydelige for hverken journalister/tabloidister eller liberalister/isolasjonister/venstresosialister. Kort sagt de som vil at man skal tenke enkelt. Det var ikke bare flagget og all annen "statssymbolikk" som forsvant. I stedet for én ny samlende traktat fikk man enda en traktat som ble lagt til de gamle, slik at Roma-, Maastricht-, Amsterdam- og Nicetraktatene fremdeles blir pensum for statsvitere og jurister som skal sette seg inn i det omfattende traktatverket som regulerer EU. EU-motstanderne som er så opptatt av det innfløkte EU-byråkratiet - sørget for at regelverket således ble enda mer innfløkt. Vi skal ikke ha "EU-lover" men fortsette med Direktiver og Forordninger.
Charteret for grunnleggende rettigheter - som ville styrket EU-borgernes personlige rettigheter i en grad man bare drømmer om i Norge - ble erstattet av korte referanser til grunnleggende verdier - og selv de betinget Storbritannia (og Polen) seg en unntaksrett fra. Det er trist, for Charteret ville vært det beste eksempel på hvor meget EU faktisk kan bety i den enkeltes hverdag og sikret arbeidstakeres, innvandreres, funksjonshemmedes, eldres og kvinners rettigheter i en påtagelig grad. Samtidig fikk Sarkozy som kjent tatt bort referansen til fri konkurranse. Som EU flagget vil den være der, men man skal ikke snakke om den?
Av nytilskudd til Reformtraktaten har vi referanse til nye utfordringer som klimaendringer og energisolidaritet, politisk korrekte "ordpastiller" som alle kan være enig i. For sikkerhets skyld er det muligheter for opt-outs for asylpolitikk, immigrasjon og grensekontroll også.
Det sørgelige er ikke bare detaljen med Charteret for grunnleggende rettigheter men at stoltheten over å være Europeer skal fjernes. I stedet for å ta problemene ved roten misforsto man signalene fra Nederland og Frankrike. Det var ikke EU og ideen om europeisk fellesskap som folk stemte nei til, men frykt for å miste jobben, få masse muslimske innbyggere med tyrkisk medlemskap i EU og irritasjon over "polske rørleggere". Det er økonomisk og sosial trygghet folk vil ha, ikke omdøping av "EUs utenriksminister" til "Høy representant for EU i utenrikssaker". Det er ikke de tolv stjernene på blå bakgrunn som skremmer, men arbeidsløshet. Så lenge man ikke tar en skikkelig debatt om hvordan EU kan skape et trygt sosiopolitisk grunnlag gjennom mer felles politikk og økonomisk samarbeid så trenger ikke ideen om verdien av at vi står sammen inn i folks bevissthet.
Dette kan vi i Norge stikke hodet i sanden overfor så lenge man kan, men påvirkningsmulighetene på utviklingen i vår egen verdensdel blir tilsvarende svak. Det er ikke nok med den gamle ja/nei debatten. Bare ved å diskutere ulike mål og visjoner for Europa og Norges plass deri, kan vi snu "nei-trenden" og likegyldigheten i Norge. Det er et positivt trekk at Stortingets fagkomiteer har forstått at EU-politikk gjelder norsk innenrikspolitikk også og at man skal inkorporere EU arbeidet i hver komites arbeid. Det vil øke bevisstheten blant toppolitikerne om EUs betydning. Men det den alminnelige innbygger det står på - utfordringen er å få Ola, Ali, Kari og Fatima nordmann til se betydningen av EU i hverdagen - og bekjempe neisidens isolasjon av vårt land fra det fellesskap vi hører hjemme i!
