Hanne Bjurstrøm har, som mange vil ha lagt merke til, kommet med et utspill om å få ned antall uføretrygdede i Norge. Ved siden av å skjære ned på den ikke akkurat fete uføretrygden folk mottar når de havner utenfor arbeidsmarkedet, skal det opprettes såkalte smartjobber slik at enhver kan bidra ”etter evne”(?) gjennom snømåking, matpakkesmøring for barn eller endog tallknusing. Nå ble det en del oppmerksomhet på akkurat det med snømåking som av funksjonshemmede ble oppfattet som nedverdigende, selv om det bare ble tatt frem som et eksempel fra ministerens side.
Men poenget er at ministeren og hennes rådgivere har angrepet problemet fra feil side – ved atter en gang å legge press på de som mottar uføretrygd. Ingen benekter at det er nødvendig å få ned tallet på dem som ikke har behov for trygd (nå skal det kalles uførestønad for å understreke det midlertidige i ordningen…), eller at det er noen som urettmessig mottar slik trygd. Men stemningen er blitt slik at den ene politikeren etter den andre henholdsvis snakker om ”de uføres” lave arbeidsmoral eller hvordan man skal gjøre det lønnsomt å arbeide (som noen lever fett på en uføretrygd?). Men samtidig som pekefingrene, påstandene og patentløsningene finner sin daglige plass i mediene er det en ganske stor gruppe som føler en stigende grad av eksklusjon fordi de stadig påminnes om sin angivelige manglende evne (eller vilje?) til å bidra til samfunnsøkonomien. Det er blitt slik at et menneskes verdi kun måles ut fra arbeidsdyktighet og bidrag til økonomien og det å tilsynelatende ikke å kunne yte et like stort bidrag som andre er ille nok, om man ikke i tillegg skal beskyldes for mangel på innsatsvilje eller dårlig arbeidsmoral. Når alle skjæres over en kam mister man fokuset på behovene til de som pga. egen funksjonsnedsettelse faktisk ikke er i stand til å arbeide på samme måte som andre. Og når man utelukkende fokuserer på individene som mistenkelige objekter, og ikke på arbeidsmarkedets egne barrierer mot deltakelse, blir også politikken feil.
Statistikken er gjentatt ofte nok, men tåler en repetisjon: Det er i følge Statistisk Sentralbyrå ca. 70 000 mennesker med nedsatt funksjonsevne som ønsker å få seg jobb. Sysselsettingen i denne gruppen i alderen 16-67 år er på 44 % og av dem er 50 % i deltidsarbeid. Dette skyldes flere ting: at personer med nedsatt funksjonsevne frykter for å miste uføretrygd dersom man har for stor arbeidsandel, at kreftene ikke strekker til for mer enn deltids stilling eller at det er vanskelig å få fleksibel arbeidstid eller –oppgaver. Denne statistikken har holdt seg konstant i alle fall de siste 10 årene. Men dette er statistikk som gjelder de som mottar uføretrygd – vi har også annen statistikk. Statusrapporten til det daværende Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne for året 2007 viste at bare 1 av 10 arbeidsgivere ville innkalle en høyt kvalifisert blind arbeidssøker med førerhund til jobbintervju og bare 1 av 3 ville invitere en høyt kvalifisert rullestolbruker. Dette skyldtes ikke så meget bevisst diskriminerende holdninger som mangel på kunnskap om hva arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne faktisk kan yte. Mange tror at blinde ikke kan bruke en PC. Andre kjenner ikke til at man kan få økonomisk støtte til tilrettelegging av arbeidsplassen, eller til nødvendige arbeidstilknyttede tekniske hjelpemidler. Atter andre har uttalt at de ikke har ressurser til å sette seg inn i det kompliserte regelverket for støtte til arbeidsgivere for å kunne ansette/beholde arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne – særlig små og mellomstore bedrifter.
Alt dette er like viktig å ta tak i - ved siden av de problemene funksjonshemmede møter for å få fleksibel arbeidstid og –oppgaver - som det å fokusere på ”de uføre” slik det blir gjort av så vel regjering og opposisjon. Regjeringen innrømmer selv at den andre delen av IA avtalen – den som skulle få folk inn i, eller hindre at de falt ut av arbeidsmarkedet, har kommet i skyggen i forhold til det å få ned sykefraværet. Bjurstrøm & Co må konsentrere seg om å få den gruppen som i dag ønsker, men ikke får, jobbe inn i arbeidslivet. Det må bli slutt på at det offentlige bidrar til å la uføretrygdede føle seg som en uverdig belastning på samfunnsøkonomien. Det er på høy tid at arbeidsgiverne stilles til rette for sin mangel på innsats og vilje til å ta kvalifiserte funksjonshemmede inn i staben. Det er hederlige unntak, som Telenor og deres program for å få funksjonshemmede inn i arbeidslivet, men så lenge resten av næringslivet ikke følger dem blir det en dråpe i havet. Det samme gjelder staten som ikke kan nøye seg med å ta inn én trainee med nedsatt funksjonsevne pr. departement – det gir en håndfull mennesker jobberfaring men så lenge de ikke blir fulgt opp når traineeperioden er over, er det til lite hjelp.
Kanskje først og fremst må så vel arbeidsgiverne som Bjurstrøm selv og hennes rådgivere forstå at personer med nedsatt funksjonsevne kan utføre helt vanlige jobber så lenge de blir tilrettelagt – og slutte med middelalderske ideer om at er du funksjonshemmet duger du bare til de enkleste oppgaver som matpakkelaging etc.
