fredag 12. august 2011

Veien videre langs gjengrodde stier


Som de fleste interesserte vil ha merket har leder for Oslo Fremskrittsparti, Tybring-Gjedde, uttalt seg gjennom kronikk og intervju om effektene av den berømmelige antimuslimske artikkelen han produserte i 2010 og som tidligere er omtalt i denne blogg. Hans kommentarer, som er sett i lys av at enkelte mener han bidro til den generelle anti-muslimske stemningen som Breivik kunne vokse og trives i her i vårt land, er en innrømmelse av han vel brukte kraftige vendinger. Som han sier, “vi har alle opp gjennom tidene ordlagt oss feil, sagt ting vi burde formulert annerledes og ja, noe burde helt sikkert vært usagt”. Men selv om hans kronikk var “i overkant krass og kategorisk” står samtidig kronikken “fjellstøtt politisk”. Med andre ord, han mener akkurat det samme som før, bare at det kunne vært sagt penere.

Det har vært mange kommentarer om dette, mest interessant er vel kommentarene fra FrPs sentrale ledelse om at det er fint at Tybring-Gjedde nå har ryddet opp i sine uttalelser (samt en diskret kritikk om at han var litt krass i sin tid). Det er interessant, ettersom Oslo FrPs leder utvilsomt fortsatt står for det han tidligere uttalte; en kritikk av det flerkulturelle samfunn i Norge og at ansvaret for tingenes tilstand primært ligger hos Arbeiderpartiet. Med andre ord er dette en linje FrP fortsatt vil stå for bl.a. i hovedstaden, med Oslo Høyre ved sin side.
Selv om jeg selvsagt ikke vil på noen måte støtte det han står for, synes jeg at Tybring-Gjedde skal ha honnør for ikke å ha prøvd å bortforklare sine uttalelser eller si at han i dag står for noe annet etter massakrene i Oslo og Utøya. Hverken Tybring-Gjedde eller Fremskrittspartiet står for eller støtter mord og terror. Jeg er – med de samme forbehold – også enig i det han skriver om at “vi må aldri komme dit at det å “ha sine meningers mot” møtes av moralsk indignasjon og samfunnets kollektive fordømmelse. En av de største farene når Norge skal gjenreise det politiske ordskiftet fremover, er selvsensuren. Frykt for spisse debatter må ikke føre til konformitet eller at vi ikke våger å diskutere ømfintlige temaer”.

- Hvem er ikke enig i dette? Men så er det viktig å dypdykke i hva Oslo FrPs leder faktisk skriver. Essensen er at samfunnet må ha felles verdier i bunn, og at helt ulike kulturer ikke kan leve sammen uten at de har et felles verdigrunnlag. Men for ham blir det et likhetstegn mellom kultur og verdier, slik at de som følger en for Norge fremmed kultur, pr. definisjon “tramper” på de norske verdiene. Disse overtrampene - kjønnslemlestelse og brudd på religiøs frihet og ytringsfrihet - som i realiteten hører under kriminallovgivningen, mener Tybring-Gjedde og hans meningsfeller er kulturelt betinget. Eksemplene som tas frem forekommer “særlig i Oslos drabantbyer”, m.a.o. i innvandrerstrøkene. Slike overgrep forekommer uten tvil, men de utføres heller av personer med fanatiske religiøse oppfatninger, heller enn at de representerer noe som er felles for enhver som tilhører den kultursfæren de tilhører.

Oslo FrPs leder poengterer at “vi kan ikke akseptere at brudd på menneskerettighetene begrunnes og forsvares ut ifra prinsippet om religionsfrihet. Det gjelder selvfølgelig uansett hvilken religion man skjuler seg bak.”
Men: Tilsvarende religiøst betingede over grep forekommer vel så meget i kulturelt norske, kristne miljøer. Man skal ikke langt inn i kristent sektmiljø for å oppdage mishandling av barn, knebling av ytringsfrihet, direkte vold og tvang mot annerledestenkende, som er like ille som noe fanatiske muslimer bedriver. Men de som utfører slike kriminelle handlinger i norske kristne miljøer, er etniske nordmenn og de tilhører ikke minst den norske kultursfære. Hvorfor går ikke Tybring-Gjedde og hans meningsfeller inn i en debatt om at overgrep i religionens navn strider mot sanne norske verdier?

Fordi det for ham ikke dreier seg om en religionskap, men en kamp om vi skal godta at mennesker med en ikke-norsk (les: ikke-europeisk/nord-amerikansk) kulturtilhørighet, som gir dem visse felles trekk, skal kunne bo i vårt samfunn uten at de gir opp den han mener er tradisjoner og praksis som bryter med vårt norske verdigrunnlag. Med andre ord, i 40 år har norsk innvandringspolitikk, spesielt Arbeiderpartiets, medført at man har sluppet inn folk som driver med kjønnslemlestelse, krenker likestilling og ytringsfrihet, religiøs frihet etc. og som til slutt er blitt et truende fremmedelement? Og latt dem bryte norsk lov uforstyrret?

Dette er en kjent, men primitiv argumentasjon. Å sette likhetstegn mellom fremmed kulturtilhørighet og at man begår overgrep, en taktikk som også bl.a. følges av Human Rights Service og Hege Storhaug, er å bevege seg på en hårfin grense mot å sette likhetstegn mellom f.eks. etnisk tilhørighet og bestemte karaktertrekk. Vi har skremmende historisk presedens for dette.

Tybring-Gjedde tar høyrepolitikerne Sarkozy, Merkel og Cameron som sannhetsvitner på at multikulturalismen har feilet. De representerer alle samfunn der innvandrere utgjør en gruppe som svært ofte er blitt et B-lag i samfunnet, noe som periodevis eksploderer i gatevold og sammenstøt med politiet. Men det er en grov feil å stemple dette som kulturbetinget – det er for det første tegn på feilslått integrasjon fra vertsnasjonenes side når det gjelder muligheter i arbeidsmarkedet, kamp mot rasistiske fordommer hos arbeidsgivere og andre, og for det andre omfatter denne frustrasjonen i minst like stor grad de etnisk tyske, franske og britiske ungdommene selv. Brannene i London og Manchester er ikke feilslått multikulturalisme, men feilslått høyrepolitikk.

Det er et tegn på Oslo FrPs leders overforenklede retorikk at han ikke problematiserer hvilke verdier som er så typisk norske at mennesker med annen kulturbakgrunn ikke kan leve opp til dem. Er det bare det norske kulturfellesskap som står for ytringsfrihet, likeverd, personlig frihet etc.? Er en person fra det pakistanske, tyrkiske, irakiske og andre utenomeuropeiske kultursamfunn pr. definisjon i mot? Er Fremskrittspartiet et parti som står for likestilling?

Det er også et tegn på Høyres vei fra konservatisme, som tradisjonelt har hatt som grunnverdi at man skal respektere andre kulturer, til en langt mer høyrevridd politikk, at partiet velger å samarbeide stadig tettere med Fremskrittspartiet, selv når de står for en slik type retorikk.

Å hevde at multikulturalismen har feilet er bevisst å se bort fra alle andre samfunnsfaktorer og politikk som fører til at noen mennesker ikke føler seg integrert eller endog velkomne i et samfunn. Tybring-Gjedde og hans meningsfeller peker ut en gruppe som er annerledes etter god, gammeldags oppskrift som problemet, i stedet for det samfunnet som omgir disse personene. Og som feiler i å integrere. Dette er ikke et spørsmål om enkeltes kulturbakgrunn men om bevisste politiske valg i det norske samfunnet. Det er alles ansvar å velge en politikk for integrasjon og likestilling i samfunnet som gjør at alle føler seg som en del av dette samfunnet.

For Fremskrittspartiet går veien videre langs gjengrodde stier.

Ingen kommentarer: