To uvante bilder av det tradisjonelt flegmatiske Storbritannia dominerer nyhetsbildet om dagen – ett av ungdommer som sloss mot politiet og herjer og plyndrer forretninger i en voldsorgie som startet i London, og et annet av statsminister Cameron som raser og truer med all slags gjengjeldelse. Det er overraskende, ikke bare fordi frustrasjonen og volden er så omfattende og raskt sprer seg fra by til by, men også fordi landets politiske ledelse bruker samme språk som makthavere i langt mindre demokratiske land benytter, når folket gjør opprør.
Cameron vil helst operere uten å bekymre seg over noen diagnose – bortsett fra “ren ondskap” - og det er tydelig at det heller ikke har vært gjort mye for å forebygge anfallet. Man har foretrukket å importere hardhendte politieksperter fra USA fremfor å gå ut med noe som kunne smake av selvransakelse over hva som er feil med et samfunn som åpenbart er så splittet som Storbritannia nå er. Vi leser ikke bare at man vurderer å sensurere/sperre sosiale medier som Facebook etc. på samme måte som Syria og Kina, men også at de som blir pågrepet, OG deres slektninger, kastes ut av kommunale leiligheter som en hevn.
Dette viser på en måte hvor forskjellige det britiske og det norske samfunnet er, i form av mangel på basale velferdsgoder. Ting som i Norge er organisert gjennom det offentlige er ofte underlagt privat veldedighet (charities) eller private forsikringsordninger. Dette har holdt ved like klasseforskjeller som i stor grad ikke eksisterer i vårt land. Dette er en paradoksal utvikling når man tenker på at ideen om velferdsstaten oppsto i Storbritannia som en del av planleggingen for etterkrigstiden, og National Health Service var for eksempel et forbilde for andre. Men problemene er forsterket av privatiseringsbølgen under Margaret Thatcher som skapte sosial uro på 1980 tallet, og de nye kuttene i velferdsordninger som er kommet under Toryenes og de liberales regjering. Det farlige i situasjonen er at nedskjæringene har fungert som en fenghette på et sosialt sprengstoff som har bygget seg opp lenge, også under Blair-regjeringen. Som det er skrevet om mange steder er det mange som ikke lenger føler verken tilhørighet til sitt bosted eller til noen av de politiske partiene. Da er veien ikke lang til å utøve tilsynelatende blind gatevold og plyndring.
Men likevel er det interessant å spørre seg om noe slikt kunne skje i Norge, f.eks. i Oslo? Ved første øyekast er det lite sannsynlig fordi man har sikret seg et sosialt minstemål når det gjelder sikkerhet for livsopphold som ligger over gjennomsnittet i mange andre land det er naturlig å sammenligne oss med. På overflaten har terroren 22. juli også fått frem en nasjonal enighet heller enn gatevold og uro som for eksempel en del av utenlandsk presse nærmest forventet som etterspill.
Men mulighetene for en slik utvikling over tid er ikke helt utenkelig også i byer som Oslo. Det har lenge vært diskusjon om hvorfor hovedstaden er en delt by hva levestandard, forventet levealder og andre forhold. Mange års borgerlig styre i Oslo har ikke dempet disse forskjellene. Som i mange andre storbyer har det skjedd en konsentrasjon av innvandrere i de østlige bydelene. Skoleklasser i disse bydelene består ofte utelukkende av innvandrere, ikke minst fordi norske foreldre tar sine barn til andre skoler. Før 22. juli var det diskusjoner om hvordan dette kan løses, for eksempel ved ”bussing” (som i de amerikanske sørstatene på 1960-tallet) – men integrasjon er en utfordring som politikerne må ta mye mer alvorlig fremover.
Men opptøyene i Storbritannia er ikke av typisk etnisk karakter, fordi så vel etnisk britisk som innvandrerungdom tar like stor del i volden og plyndringen. Er det fordi de er ”ondsinnet” som Cameron diagnostiserer?
Det at de ”skyldige” ungdommene nå kastes ut av sine kommunale boliger – som ikke er spesielt luksuriøse i Storbritannia – gir et indirekte bilde av de forholdene disse menneskene lever under. Vi har i dagens olje-Norge ikke en så stor arbeidsløshet som for eksempel i nabolandet i vest. Men boligpolitikken i Oslo gjør det ikke spesielt enkelt for ungdom som ikke står høyt på den sosiale rangstigen her, heller. Etter at husleiereguleringen ble fjernet på et tidspunkt da prisene føk i været har det gått hardt utover så vel eldre leietakere som ble kastet ut av sine boliger i all stillhet, som ungdom som ikke har penger til å kjøpe. Løsningen ville være å igangsette mer kommunal boligbygging, men det borgerlige byrådet ønsker ikke dette. I stedet for å rette fokus mot det oppblåste boligmarkedet skylder byrådet på de mange kravene til boliger som staten kommer med, les krav til universell utforming og miljømessig bygging. Krav som skal gi fortsatt mulighet for Norges aldrende befolkning og bl.a. ungdom med nedsatt funksjonsevne brukes som en syndebukk for det en markedsstyrt liberalistisk ideologi har ført til – et boligmarked som ekskluderer alle som ikke har svært høy inntekt eller svært velstående foreldre. Høyresidens holdninger er symbolisert ved Unge Høyres ønske om et ”ungdomsopprør mot universell utforming”.
Det er ikke vanskelig å se for seg hva et ekskluderende boligmarked og mangel på rimelige alternativer vil føre med seg av sosial uro blant norsk ungdom dersom borgerlig politikk i Oslo får anledning til å fortsette.
De borgerlige er glad i å poengtere ”valgfrihet” og unngår å drøfte hvorfor denne i økende grad er reservert for de mest ressurssterke. Vi ønsker alle at eldre og pasienter på sykehjem skal ha det best mulig, men Adecco skandalen viste at vi er i ferd med å bygge opp et samfunn der noen har elendige og til dels lovstridige arbeidsforhold, for at andre skal få oppfylt sine materielle krav. Vi bygger opp en underklasse av utenlandske arbeidere med ulovlige kontraktsforhold og arbeidstider, ofte i private institusjoner. I stedet for å se på de langsiktige konsekvenser av en slik politikk har høyresiden overbevist seg selv om at selv en luselønn rekker langt i de landene disse menneskene kommer fra. Arbeidsgiverne deres har kjempet hardt mot at disse arbeiderne organiserer seg – prøver de på det blir de ofte sendt hjem igjen. Igjen bidrar borgerlig politikk til å bygge opp sosiale motsetningsforhold som det ikke er utenkelig at kan føre til ”britiske tilstander” dersom politikken ikke endres.
Vi som politikere har et ansvar for å peke på trekk i samfunnet som ikke er fullt så vakre som den solidariteten Norge fremviste etter 22. juli. Tiden leger alle sår, men selvtilfreds politisk blindhet skaper raskt nye. Noe kan gjøres med stemmeseddelen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar