Inkludering - tross hat og terror!

Mange ord er sagt og skrevet og flere vil komme, om den ufattelige tragedien som på en svært ubehagelig måte har satt Norge på verdenskartet den 22. juli 2011. Det som mange først trodde var enda et terroristanslag fra radikale islamister (som forøvrig prøvde å ta "æren" for terroren) viser seg å være et sykt massemord utført av en ressurssterk, tydeligvis skolert og idelogisk bevisst person fra Oslo Vest. Det er tragisk nok at norsk statsforvaltning blir angrepet med en bilbombe som til nå er bekreftet å ha kostet syv mennesker livet.

Men det kalde mordet på 85 tenåringer, kanskje fler, og skuddskader og psykiske skader på mange flere, får følelsene til å tippe over for mange. 91 familier er ødelagt ved at det kjæreste er tatt fra dem, mange andre er berørt. Det er mye uoppklart rundt gjerningsmannen - hvis det er bare en - men det er tydelig at dette er et politisk motivert anslag av en som føler seg høyt hevet over andre; som forakter svakhet og ikke minst de som står for et inkluderende samfunn. Han har rettet sitt hat mot "snikislamiseringen" i Norge og Europa og har åpenbart funnet det riktig å slå til mot de som er "skyldige" i denne utviklingen, Arbeiderpartiets regjeringsapparat og den ungdomsorganisasjonen som rekrutterer nye medlemmer av dagens største regjeringsparti.

Det er jo en rasjonalitet bak dette dersom man er avstumpet nok - "man slår ikke bare ihjel rottene men også ungene i rottereiret" som en nazist sikkert ville uttrykt det. Dette forteller mye om hvilke tanker som får utvikle seg åpent i et åpent samfunn som det norske. Vi oversvømmes av informasjon og for et sykt nok sinn er det nok av påvirkningsmuligheter, fora for utveksling av tanker med likesinnede og å psyke seg opp gjennom nettspill og annet. Oklahomaattentatet, ikke 11. september, er den beste parallellen her.

Men vi snakker ikke om en ensom skrulling men om et symptpom. Vi i Arbeiderpartiet skal være "stolte" over at det nettopp er det som vi står for som er det fremste hatobjektet til denne personen: toleranse, støtte til et multietnisk samfunn, inkludering og solidaritet. Og ikke minst et åpent demokrati, ikke minst symbolisert av ungdommens sommerleier på Utøya, som ble åstedet for en ufattelig og syk massakre. Regjeringen Stoltenberg gjør noe veldig bra når forstyrrede eks-FrP'ere kan bygge opp et så sykelig hat som 22. juli 2011 vitner om. Og det samfunnet vi kjemper for skal vi uredd fortsette å kjempe for.

Et samfunn der alle har like rettigheter og der mennesker fortsatt skal vise solidaritet med hverandre. Et samfunn som kjemper mot diskriminering på grunn av etnisk bakgrunn, religion, seksuell legning, kjønn, alder eller nedsatt funksjonsevne. Det er det landet som omverdenen kjenner og som mange internasjonalt nå frykter at skal miste sin identitet, på grunn av de grufulle hendelsene. Vi har alle et ansvar for politisk å kjempe for at vårt solidariske samfunn ikke bare skal fortsette som før, men bli sterkere og enda mer tydelig. Ikke glem sorgen, ikke glem raseriet - men bruk det aktivt til noe godt!