Tilgjengelighet til universell utforming

Universell utforming er over oss – i form av handlingsplaner, lovreguleringer og som et trylleord for politikere eller et banneord hos enkelte innen byggenæringen og høyresiden. For mange er det verktøyet for å skape et samfunn uten barrierer, for andre er det bare enda en tyngende bestemmelse fra de sosialistiske, byråkratiske myndighetene som landets overarbeidete meglere og entreprenører må forholde seg til.

Men forståelsen av begrepet universell utforming er ikke alltid like sterk. Ofte blandes begrepet sammen med ”tilgjengelighet”. Tilgjengelighet er noe som skal gjøre for eksempel et byggverk brukbart for en person med nedsatt funksjonsevne, ofte som et midlertidig tiltak, ved at det for eksempel legges skinner på en trapp. Universell utforming handler om at alle skal kunne benytte bygningen uten at det skal være nødvendig med slike løsninger. Det sentrale her er ordet ”alle”. Men også begrepet universell utforming assosieres som regel med personer med nedsatt funksjonsevne, hvilket strider mot den tankegangen som opprinnelig lå bak visjonen til Ron Mace som dannet Center for Universal Design i North Carolina.

Universell utforming kan best forstås gjennom å repetere de syv grunnleggende prinsippene som Center for Universal Design utformet i 1997, det året begrepet dukket opp i Norge:
1. Like muligheter for bruk – dvs. at utformingen skal være brukbar og tilgjengelig for personer med ulike ferdigheter
2. Fleksibilitet i bruk – utformingen skal tjene et vidt spekter av individuelle preferanser og ferdigheter
3. Enkel og intuitiv i bruk – utformingen skal være lett å forstå uten hensyn til brukerens erfaring, kunnskap, språkferdigheter eller konsentrasjonsnivå
4. Forståelig informasjon – utformingen skal kommunisere nødvendig informasjon til brukeren på en effektiv måte, uavhengig av forhold knyttet til omgivelsene eller brukerens sensoriske ferdigheter
5. Toleranse for feil – utformingen skal minimalisere fare og skade som kan gi ugunstige konsekvenser, eller minimalisere utilsiktede handlinger
6. Lite fysisk anstrengelse – utformingen skal kunne brukes effektivt og bekvemt og med et minimum av bry og krefter
7. Størrelse og plass for tilgang og bruk – passende størrelse og plass skal gjøre tilgang, rekkevidde, betjening (service) og bruk mulig, uavhengig av brukerens kroppsstilling eller mobilitet

Disse prinsippene skulle være et hjelpemiddel for designere av byggverk, transportmidler, maskinvare og alt som er relevant, men de har ikke i tilstrekkelig grad ført til større forståelse av hva som må gjøres i forhold til bredden av brukere som skal kunne benytte det som fokuseres på. I en fagartikkel fra 2008 diskuterte Jane Bringolf fra University Western Sydney hva mangel på forståelse av ”alle”-aspektet ved universell utforming kan føre til av utvanning og misforståelser. Som hun skriver: ”This has resulted in a lack of understanding of the concept, which in turn, has allowed the terms ”accessibility” and ”disability” to inhabit the language of universal design”. – Eller, sagt med andre ord – når funksjonshemming knyttes for sterkt til begrepet universell utforming forsvinner noe av hensikten med det og man får en assosiasjon med spesialtiltak overfor en avgrenset brukergruppe (funksjonshemmede), i stedet for en forståelse av at det er et gode for alle.

Dette har vi nok av eksempler på i Norge. Både på engelsk og på norsk bruker man heller uttrykket ”handikaptoalett” enn ”tilgjengelig toalett”. (På engelsk brukes endog ”disabled toilet” (selv om det fungerer ordentlig) – poenget er hvem som skal bruke det, ikke toalettet selv). Vi fokuserer på at det er handikappede som skal bruke toalettet, ikke på toalettet som skal kunne bruke av alle ”uavhengig av brukerens kroppsstilling eller mobilitet” (jfr. pkt 7 over).
Konsekvensen av dette har vi sett i Selvaags og OBOS’ kampanjer mot kravet om universell utforming – ved å rette fokuset mot ”funksjonshemmede” blir det lett å argumentere mot å gjøre leiligheter tilgjengelige for de som ikke er ”funksjonshemmede”. Bringolf pekte på det verdiladete i feil termbruk: ”Choosing the grammatically incorrect term shows the value-laden thinking that designers apply to the design features by choosing to identify the attribute of the user (disabled) and not the product or building feature (accessible)”. Da blir det også lett for Selvaag og deres meningsfeller å få ”folk flest” med seg – “jeg er ikke handikappet, så hvorfor skal jeg betale ekstra for at boligen min skal ha handikapptoalett?!”

Valg av begreper er altså ikke en tilfeldighet, men noe som kan gjøres bevisst. Ved å røre sammen funksjonshemning, tilgjengelighet og universell utforming oppnår man en treenighet som Bringolf kaller ”ting for folk med en funksjonsnedsettelse”. I en kultur som den norske, der alle tenker på seg og sitt, er det lett å piske opp empati mot en avgrenset gruppe der termen universell utforming skulle vært forstått som et gode for alle.

Hun påpeker også at lovgivning kan ha de samme negative effekter som feil bruk av termer. Fordi krav om universell utforming nesten alltid kommer i lover som berører personer med nedsatt funksjonsevne spesielt, forsvinner poenget med at det også er til fordel for andre. Universell utforming kreves i FN-konvensjonen for rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne og i den norske diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dette gjør at designere, arkitekter og andre oppmuntres til å tenke i retning av spesialisert utforming – ikke utforming som kan bruke av alle. Da blir universell utforming enda et juridisk problem for byggenæringen i stedet for en mulighet for kreativ tankegang. Jeg har litt problemer med å være enig i hennes videre argumentasjon om lovgivningens negative effekt på innovasjon som følge av at lovgivningen ”fryser” standarder for utforming på ett bestemt stadium og således hindrer videre utvikling. Som når det gjelder utvikling av standarder kan dette løses ved å sikte mot krav som er teknologiuavhengige.

Men hun peker også på et viktig dilemma i valget mellom særlovgivning og inkludering av krav om universell utforming i generelle lover som ikke retter seg inn mot bestemte grupper. Skal alt som gjelder universell utforming inn i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller skal det ligge krav inkludert i for eksempel sektorlovgivning? Dette utredes her og der i Norge og hittil har man hatt ”ja takk, begge deler”-løsninger. Noe av den første lovgivningen som krevde universell utforming i Norge var EU direktiver på transportområdet. Bussdirektivet, direktiv om maritim transport, forordning om fly-, båt og busspassasjerers rettigheter bidro alle til å gjøre norsk transport betydelig mer tilgjengelig i dag enn det var for 10 år siden. Loven om offentlige anskaffelser (som også bygger på EU-direktiv) kom to år før diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og har stor betydning for å sikre at det offentlige stiller krav om universell utforming av varer og tjenester ved innkjøp på alle administrative nivåer. Men samtidig nevnes begrepet universell utforming i samme åndedrag som ”personer med redusert mobilitet”, ”funksjonshemmede” og tilsvarende. Særlig tydelig blir sammenbindingen av ”funksjonshemmede” og ”universell utforming” da begrepet i Norge for første gang ble grundig juridisk utredet og definert i forarbeidene til, og i selve bestemmelsene i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dette er en lov om diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne og hvordan mangel på tilgjengelighet utgjør en type av slik diskriminering. Det er ikke en lov om universell utforming som sådan.

Det er positivt for målsettingen om et barrierefritt samfunn å ha lover og regler for universell utforming. Men det kan ha en negativ dominoeffekt å bruke ett begrep for å gi det en annen betydning og dermed utvanne det, enten det ligger en bevisst intensjon bak eller ikke. Det er poengtert at sammenbindingen mellom universell utforming og funksjonshemmede river det førstnevnte begrepet ut av betydningen ”for alle” og over til å bety noe som er spesielt for personer med nedsatt funksjonsevne.

I Norge har dette gitt argumenter til de som vil motarbeide og fjerne de lovfestede kravene om universell utforming. Det er spesialtiltak for noen få (hvor mange rullestolbrukere er det egentlig her i landet?) og blir en økonomisk belastning for de fleste. Støttet av Unge Høyre og liberalistene har deler av byggenæringen kunnet skape og piske opp en konflikt mellom unge nyetablerte og andre med begrenset økonomi, og funksjonshemmede som krever ”handikapptoaletter” overalt.

I denne situasjonen blir det viktig å fortsette å arbeide for at det brer seg en forståelse av at universell utforming er utforming for hele befolkningen, gjennom å tydeliggjøre begrepet og gi opplæring om det faktiske innholdet i det. Debatt om universell utforming er positivt og viktig, ikke minst i disse dager da vi ser økende motstand, bygget på bevisste eller ubevisste feilslutninger om hva dette begrepet faktisk betyr – et bedre og mer tilgjengelig samfunn for alle.