Rett til høyere utdanning for alle?

Studentopptøyene i Storbritannia fortjener større oppmerksomhet i Norge enn som en episode i utlandet krydret med anslag mot Charles og Camilla. Det dreier seg nemlig om en omfattende universitetsreform iverksatt av den liberal-konservative regjeringen og som medfører store forandringer for britisk ungdom som ønsker å ta høyere utdanning. Reformen innebærer offentlige nedskjæringer på 40 % i bevilgninger til universitetene, ifølge en artikkel av Rachel Sweetman i bladet Forskningspolitikk. Det som derimot ikke berøres er studier i naturvitenskap, medisin og teknologi – økonomisk ”nyttige” fag, i motsetning til for eksempel samfunnsvitenskap og humaniora. I tillegg vil altså studieavgiftene stige til værs, offisielt begrunnet med at det å studere er en investering i høyere fremtidige lønninger i forhold til de som ikke tar høyere utdanning. Studier og høy utdanning er ikke lenger et offentlig gode som tilkommer enhver som ønsker å studere men et privilegium for de som kan betale for det/har foreldre som kan det. Det vil bety at ”høyere utdanning (er) bare verdifull i den grad den gir et direkte økonomisk utbytte (via de mest anvendte fagene) og høyere utdanning først og fremst bør finansieres som et privat gode, som en investering”, konkluderer Sweetman.

Når rett skal være rett er dette ikke bare toryenes og de liberales verk, også Labour under Blair og Brown la vekt på at utdanning skal ha økonomisk betydning, (og ikke var til for å tilfredsstille intellektuell nysgjerrighet). De var heller ikke rundhåndet med bevilgningene til høyere utdanningssektoren.

Det essensielle spørsmålet er hvordan dette skiller seg fra for eksempel norsk politikk der man har offentlig finansierte studieplasser og oppretter stadig nye. For den som satser på en høyere utdanning og ikke har velbemidlete foreldre eller personlig god råd, er utvilsom dagens norske modell best. Man kan selvfølgelig ta en debatt om den lette tilgangen til høy utdanning i Norge bidrar til mindre motiverte studenter – jfr. debatten for en tid tilbake om ”alle” som skiftet utdanningsløp under studiene. Kanskje vil en strikt egenfinansiering av studiene skjerpe fokus for unge studenter, eller kanskje tvert imot vil det kunne føre til at færre begynte på høyere utdanning enn før. Men er det sjanse for at ideen om at studenter skal betale mer studieavgift fordi det er sannsynlig at de vil få desto høyere lønn siden i livet slår rot i Norge? Og at dette vil føre i kraftige kutt i norsk offentlig finansiering av studieplasser? Vi har jo allerede tilløp til at det legges fokus på ”økonomisk fordelaktige” studier fremfor at man velger etter interesse og anlegg. Høyresiden vektlegger i dag en slik tankegang allerede fra skoletrinnet ved prioritering av matematikk, språk etc. heller enn historie og samfunnsfag. Det skal gjøre barna til gode økonomiske aktører i markedet, i stedet for lite matnyttige intellektuelle.

Vil vi en verden der markedet skal styre utdanningsvalget, i stedet for evnene til den enkelte? At myndighetene skal styre studievalget ved å sponse noen fag på bekostning av andre og at mangel på studiefinansiering avgrenser akademia til de mest økonomisk privilegerte? I dag snakker vi om betydningen av at dyktige mennesker med dårlig startgrunnlag pga. sosiale forhold, økonomi, sykdom eller funksjonsnedsettelser skal, gjennom ulike tiltak, få samme mulighet til å studere som andre. Vil ikke en markedstankegang og en offentlig filosofi om at utdanning er en personlig investering i fremtidig høye lønninger (slik at markedet kan opprettholde sine økende priser etc.) stride direkte mot vårt demokratiske grunnsyn?

Dette er ikke noe som skjer borte i Storbritannia, det er et tankegods som allerede ”skyller” innover våre kyster. Det setter grunnleggende verdier i fare dersom man ikke er klar til å ta debatten og slå alarm i de like muligheters navn.