NHOs uføreshow

”Nothing about us without us!” var slagordet som ble brukt i 2003, det Europeiske Året for Funksjonshemmede. Bakgrunnen var at Europas over 40 millioner mennesker med funksjonsnedsettelser var lei av å være objekter, ikke subjekter når nasjonal og internasjonal politikk og lovgivning som gikk direkte på deres interesser og livssituasjon ble utformet.

Næringslivets Hovedorganisasjon hadde tydeligvis ikke hørt om representasjonsprinsippet da de den 5. januar 2011 arrangerte en stor konferanse om ”uførefellen” som de mener Norge er i ferd med å gå i. På konferansen deltok et utvalg av Norges millionærer og toppolitikere som med alvorlige miner erkjente at det antagelig ikke er så lett å gå på trygd, men at vi for den nasjonale økonomiens skyld må gjøre det betydelig vanskeligere og mindre ”fristende” å leve på uførepensjon, i stedet for å gjøre ærlig arbeid. De som glimret med sitt fravær var representantene for ”de uføre” selv. Her var det i sannhet en diskusjon om, og ikke med, dem det gjaldt.

De som kunne sagt noe om hva slags politikk som faktisk trenges for at de 70 000 personer med nedsatt funksjonsevne som ikke får jobb skal kunne slippe det uuttalte stemplet som latsabber og få gjort den innsatsen de ønsker å gjøre. De som kunne sagt noe om de holdninger som arbeidsgiverne møter dem med – for eksempel at bare 1 av 10 arbeidsgivere ville så mye som innkalle en blind person med førerhund til jobbintervju. De som kunne fortalt om uttallige barrierer som hindrer dem i å ta fullt del i arbeidsmarkedet fordi næringslivet ikke vil redusere fortjenesten ved å tilrettelegge arbeidsplassene. De som kunne gitt et sant bilde av hvor ”lettvint” det er å leve på uføretrygd.

I stedet fikk vi det vanlige showet der man riktignok forsøker å være politisk korrekte ved å erkjenne at det nok er noen som faktisk ikke kan jobbe, men at de som kan værsågod får komme seg opp av godstolen og ut i arbeid som skikkelige folk. De vanlige fordommer hos samfunnstoppene, som neppe noensinne har fått føle utestengelse pga. vanskelig økonomi, fikk i stedet luftet alle sine gode ideer klekket ut på parnasset, som kan sammenfattes i at det ”skal lønne seg å jobbe”. Underforstått lønner det seg altså i dag i følge dem å ta det med ro, cashe inn uføretrygden og la andre (NHO-folket) arbeide for dem. Ingen tok opp hva som faktisk hindrer folk som i dag lever på uføretrygd i å få arbeid, eller hvordan man må sloss fra dag til dag for å overleve på en uføretrygd. Ingen snakket om mistenkeliggjøringen og uviljen fra NAV byråkratene, om følelsen av å være så meget mer ”mislykket” som man er omgitt av de som tilsynelatende er ”vellykkede” fordi det å være i arbeid er opplest og vedtatt som selve definisjonen av å være et nyttig samfunnsmedlem.

Det blir som å ha en konferanse om innvandrere med kun etnisk norskfødte nordmenn til stede, eller om den norske urbefolkningen uten en eneste same til å presentere sine synspunkter. Men det er verre fordi det er "godtatt" å ha en slik diskusjon uten representasjon av dem det snakkes om eller rom for alternative synspunkter. Uførefella som var temaet handler om at man tilsynelatende er for generøs med å la folk som ikke er i stand til å arbeide - eller for manges vedkommende ikke får arbeide - få en pensjon så de ikke går til grunne. Dette har i hele etterkrigstiden vært en sentral del av ideen om velferdsstaten. Utad er selv de rikeste investorene enig i dette prinsippet. Problemet med velferdsstaten er at den finansieres av skatter. Og mange av de samme som er talsmenn for at ”det skal lønne seg å arbeide” er for skattelettelser – til seg og sine. En sammenheng det ikke snakkes for høyt om.

Det ble heller ikke snakket mye om hva som hindrer personer med nedsatt funksjonsevne i å få fullverdig arbeid – holdninger, mangel på fleksibilitet i arbeidstid og arbeidsoppgaver, fordommer så vel mot dem som eldre. Bare om hvordan antallet uføre vokser og ligger landet til byrde. Ikke rart milliardærene til slutt rømmer landet, slik skattebyrde som hviler og vil hvile på dem!

Det andre problemet er det enighet om – med økt levealder vil det bli flere på trygd og færre til å betale skattene som skal finansiere dem. Stoltenberg lånte øre til økonomene da man først gikk inn for aldersregulering også av uføretrygden - slik at de som ikke kan velge om de vil fortsette å arbeide vil få det betydelig verre med reduksjon i den lille uførepensjonen de skal leve av. Det ser ut som LO har fått ham og regjeringen på bedre tanker og at det skal bli unntak for uføretrygdede. Dette er dårlig nytt for næringslivets talerør NHO og høyrekreftene. Lager man unntak for de uføretrygdede ”unnalurerne” faller pisken bort, den som skulle tvinge dem til å arbeide. Løsningen kan ikke være trusler og høyt profilerte uføreshow med tilhørende middag i Operaen. Den kan ikke finnes av økonomenes modeller alene. Den ligger i holdningsarbeid nettopp overfor NHOs medlemmer, planmessig tilrettelegging, regulering av arbeidstid og tilrettelagt ordinært arbeidstilbud og fokus på dem det gjelder, de som i dag ønsker å arbeide men som utestenges på grunn av mangel på tilrettelegging som tar hensyn til alder, funksjonsevne og de andre faktorene som i dag tvinger mange over på heltids uføretrygd.

Det skulle være nok av temaer for fremtidige NHO konferanser, om bare kunnskapen og de konstruktive holdningene var til stede.