Viktig diskusjon i Brussel om universell utforming av bygninger

På den andre dag i europahovedstaden har vi en viktig diskusjon om hvordan man best oppfyller EUs mandat M420 om universell utforming av bygninger. Det er samlet inn mye informasjon om eksisterende standarder og lovgivning som stiller krav om tilgjengelighet eller universell utforming fra de fleste europeiske land (ikke minst Norge), samt USA og Canada, selv om noen mangler. Dette gir et veldig godt bilde av situasjonen i EØS området, men det er viktig å notere seg at lover i seg selv ikke skaper tilgjengelighet for alle til bygninger når de ikke gjennomføres. Dette skaper mangel på forutsigbarhet når offentlige innkjøpere skal stille krav, og når bygningsindustrien, entreprenører etc. skal levere inn anbud i det Indre Marked. Men det skaper også mangel på forutsigbarhet når en eldre person eller en person med nedsatt funksjonsevne skal reise til et annet land og har behov for å besøke offentlige bygninger. Felles bestemmelser vil skape et mer tilgjengelig Europa for de store brukergruppene som blir berørt av dette.

Men hva slags krav? Mandat M320 ser for seg utvikling av felles europeiske standarder, veiledere og en elektronisk verktøykasse for offentlige innkjøpere. Et alternativ til dette vil være å bli enige om omforente administrative krav som er lovfestet og som må være oppfylt for eksempel for å få EU støtte til et byggeprosjekt. Standarder kan så komme til som en spesifikasjon av hvordan man skal utføre kravene. Et argument for dette er at standarder ikke er lovfestet i Europa. I USA har man antidiskrimineringslovgivning kombinert med lovfestede standarder som til sammen har skapt meget vellykkede resultater i samfunnet, ikke minst fordi man har kombinert tilgjengelighet så sterkt med rettigheter.

Kommisjonen ser med interesse på de norske standardene og vil at innholdet av disse skal spilles inn i arbeidet med hva som skal bli sluttresultatet av M420 arbeidet. Spørsmålet er som sagt hva som kommer ut – en regulering, veileder eller en europeisk standard?
En europeisk standard vil være overordnet norske, nasjonale standarder. Men fremdeles kan man stille mer vidtgående krav i Norge, i henhold til norsk lovgivning. Foreløpig er det viktigst for Kommisjonen å få et klart bilde av de tekniske kravene som gjelder i hvert land for å danne et helhetlig bilde av hva som gjelder i internasjonale krav, hvilke krav som ikke stilles internasjonalt (ISO), men nasjonalt og ut fra disse opplysningene få et bilde av hva som må kreves på europeisk nivå. På bakgrunn av denne informasjonen vil det bli klart hva slags referansedokument som skal lages.

Samtidig er det viktig å legge vekt på at M420 skal skape et hjelpemiddel for de som driver med offentlige anskaffelser. Disse er svært ofte ikke selv eksperter på universell utforming. Det er nok av lovgivning i Europa som krever tilgjengelighet men svært lite av samsvarsvurderingssystemer – dvs. systemer for kontroll av hvorvidt for eksempel krav om universell utforming faktisk er oppfylt. Dokumentet som kommer ut av denne prosessen må løse dette problemet.

I Norge er dette ikke en ukjent problemstilling. Siden 1. januar 2007 har vi hatt en lov som krever at myndighetene skal legge universell utforming inn som et premiss i planleggingen av offentlige anskaffelser men det har vært uklart for resten av prosessen. Mangel på samsvarskontrollsystemer har bidratt til dette og vi har eksempler på offentlige anskaffelser av produkter og tjenester som ikke har vært verken tilgjengelige eller universelt utformet – jfr. for eksempel TT-tjenesten i Oslo, men også anskaffelser av bygninger og infrastruktur som ikke har vært tilgjengelige. Det er derfor viktig at Norge tar full del i det arbeidet som foregår i EU under Mandat M420 for å sikre et bedre system for kontroll, men også for å skape forutsigbarhet for brukerne.

Mandag i Brussel

Da er det tid for årets første jobbreise til "min andre hjemby" Brussel! Det skal jobbes med standardisering innen universell utforming av bygg med henblikk på offentlige innkjøp - med andre ord offentlige bygg og arbeidsbygninger. EU arbeider for universell utforming gjennom mandater til standardiseringsorganene i Europa, CEN, CENELEC og ETSI. Mandatene gis spennende navn som M376 (universell utforming av IKT) eller M420 (universell utforming av bygninger) og dette gir ressurser til å sette ned arbeidsgrupper som vedtar standarder, veiledere og elektroniske "verktøykasser" som alle offentlige anskaffere i EØS området kan bruke.

Jeg er så heldig å være norsk representant i samordningsgruppene for begge disse mandatene. Arbeidet følger samme mønster: I fase 1 utarbeides oversikter over lover og regler for universell utforming i alle EØS-landene, samt over samsvarsvurderingssystemene i de land som krever tilgjengelighet eller universell utforming. Med andre ord - hvilke krav gjelder og hvordan sjekker man at de blir oppfylt? Disse rapportene er forøvring interessant lesning for enhver som er interessert i andre lands arbeid for at personer med nedsatt funksjonsevne skal ha tilgang til samfunnet. Fase 2 er utarbeidelsen av selve standardene, veilederne etc.

Dette er viktig arbeid ikke bare for å sikre felles krav for entreprenører og arkitekter som skal levere til det offentlige enten det er til kommuner i Norge eller fylker i Frankrike eller den spanske stat - men også for å skape forutsigbarhet for Europas ca 50 millioner innbyggere med nedsatt funksjonsevne samt den voksende eldre befolkningen - og alle andre som har nytte av et tilgjengelig samfunn. EU har også et mandat som gir standardiseringsorganene beskjed om å sørge for universell utforming generelt i alt relevant standardiseringsarbeid, men det mangler fortsatt et mandat for transportområdet. Innen jernbane er det forøvrig på gang et arbeid med universell utformingsstandarder for tog, som dreier seg henholdsvis om toaletter og kontrastfarger.

Det er veldig interessant å ha møte med eksperter fra alle kanter av Europa, f.eks. den kjente Francesc Atagall fra Barcelona som har bidratt så mye til å gjøre Barcelona og andre deler av Spania til et valfartssted for oss som er opptatt av universell utforming og helhetlig tilnærming til samfunnsutvikling. Det er også viktig å treffe f.eks. irske representanter og se hvor lik tankegangen er mellom deres land og Norge på dette området. Europeisk samarbeid handler om å utveksle informasjon og erfaringer og lære av hverandre for å nå et felles mål - ikke å legge ut om hvor flink man er i eget land! Det er synd at dette sjelden kommer frem i den norske europadebatten generelt.

Det er også fint å være tilbake i det gråværspregete Brussel og oppleve stemningen i de kjente og kjære gatene der du hører mange tungemål, ser på travelheten (når man ikke er aktivt med i den selv) og får anledning til å møte alle vennene som bor her nede. Snakk om å forene det nyttige med det behagelige!

Tilgjengelighet til universell utforming

Universell utforming er over oss – i form av handlingsplaner, lovreguleringer og som et trylleord for politikere eller et banneord hos enkelte innen byggenæringen og høyresiden. For mange er det verktøyet for å skape et samfunn uten barrierer, for andre er det bare enda en tyngende bestemmelse fra de sosialistiske, byråkratiske myndighetene som landets overarbeidete meglere og entreprenører må forholde seg til.

Men forståelsen av begrepet universell utforming er ikke alltid like sterk. Ofte blandes begrepet sammen med ”tilgjengelighet”. Tilgjengelighet er noe som skal gjøre for eksempel et byggverk brukbart for en person med nedsatt funksjonsevne, ofte som et midlertidig tiltak, ved at det for eksempel legges skinner på en trapp. Universell utforming handler om at alle skal kunne benytte bygningen uten at det skal være nødvendig med slike løsninger. Det sentrale her er ordet ”alle”. Men også begrepet universell utforming assosieres som regel med personer med nedsatt funksjonsevne, hvilket strider mot den tankegangen som opprinnelig lå bak visjonen til Ron Mace som dannet Center for Universal Design i North Carolina.

Universell utforming kan best forstås gjennom å repetere de syv grunnleggende prinsippene som Center for Universal Design utformet i 1997, det året begrepet dukket opp i Norge:
1. Like muligheter for bruk – dvs. at utformingen skal være brukbar og tilgjengelig for personer med ulike ferdigheter
2. Fleksibilitet i bruk – utformingen skal tjene et vidt spekter av individuelle preferanser og ferdigheter
3. Enkel og intuitiv i bruk – utformingen skal være lett å forstå uten hensyn til brukerens erfaring, kunnskap, språkferdigheter eller konsentrasjonsnivå
4. Forståelig informasjon – utformingen skal kommunisere nødvendig informasjon til brukeren på en effektiv måte, uavhengig av forhold knyttet til omgivelsene eller brukerens sensoriske ferdigheter
5. Toleranse for feil – utformingen skal minimalisere fare og skade som kan gi ugunstige konsekvenser, eller minimalisere utilsiktede handlinger
6. Lite fysisk anstrengelse – utformingen skal kunne brukes effektivt og bekvemt og med et minimum av bry og krefter
7. Størrelse og plass for tilgang og bruk – passende størrelse og plass skal gjøre tilgang, rekkevidde, betjening (service) og bruk mulig, uavhengig av brukerens kroppsstilling eller mobilitet

Disse prinsippene skulle være et hjelpemiddel for designere av byggverk, transportmidler, maskinvare og alt som er relevant, men de har ikke i tilstrekkelig grad ført til større forståelse av hva som må gjøres i forhold til bredden av brukere som skal kunne benytte det som fokuseres på. I en fagartikkel fra 2008 diskuterte Jane Bringolf fra University Western Sydney hva mangel på forståelse av ”alle”-aspektet ved universell utforming kan føre til av utvanning og misforståelser. Som hun skriver: ”This has resulted in a lack of understanding of the concept, which in turn, has allowed the terms ”accessibility” and ”disability” to inhabit the language of universal design”. – Eller, sagt med andre ord – når funksjonshemming knyttes for sterkt til begrepet universell utforming forsvinner noe av hensikten med det og man får en assosiasjon med spesialtiltak overfor en avgrenset brukergruppe (funksjonshemmede), i stedet for en forståelse av at det er et gode for alle.

Dette har vi nok av eksempler på i Norge. Både på engelsk og på norsk bruker man heller uttrykket ”handikaptoalett” enn ”tilgjengelig toalett”. (På engelsk brukes endog ”disabled toilet” (selv om det fungerer ordentlig) – poenget er hvem som skal bruke det, ikke toalettet selv). Vi fokuserer på at det er handikappede som skal bruke toalettet, ikke på toalettet som skal kunne bruke av alle ”uavhengig av brukerens kroppsstilling eller mobilitet” (jfr. pkt 7 over).
Konsekvensen av dette har vi sett i Selvaags og OBOS’ kampanjer mot kravet om universell utforming – ved å rette fokuset mot ”funksjonshemmede” blir det lett å argumentere mot å gjøre leiligheter tilgjengelige for de som ikke er ”funksjonshemmede”. Bringolf pekte på det verdiladete i feil termbruk: ”Choosing the grammatically incorrect term shows the value-laden thinking that designers apply to the design features by choosing to identify the attribute of the user (disabled) and not the product or building feature (accessible)”. Da blir det også lett for Selvaag og deres meningsfeller å få ”folk flest” med seg – “jeg er ikke handikappet, så hvorfor skal jeg betale ekstra for at boligen min skal ha handikapptoalett?!”

Valg av begreper er altså ikke en tilfeldighet, men noe som kan gjøres bevisst. Ved å røre sammen funksjonshemning, tilgjengelighet og universell utforming oppnår man en treenighet som Bringolf kaller ”ting for folk med en funksjonsnedsettelse”. I en kultur som den norske, der alle tenker på seg og sitt, er det lett å piske opp empati mot en avgrenset gruppe der termen universell utforming skulle vært forstått som et gode for alle.

Hun påpeker også at lovgivning kan ha de samme negative effekter som feil bruk av termer. Fordi krav om universell utforming nesten alltid kommer i lover som berører personer med nedsatt funksjonsevne spesielt, forsvinner poenget med at det også er til fordel for andre. Universell utforming kreves i FN-konvensjonen for rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne og i den norske diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dette gjør at designere, arkitekter og andre oppmuntres til å tenke i retning av spesialisert utforming – ikke utforming som kan bruke av alle. Da blir universell utforming enda et juridisk problem for byggenæringen i stedet for en mulighet for kreativ tankegang. Jeg har litt problemer med å være enig i hennes videre argumentasjon om lovgivningens negative effekt på innovasjon som følge av at lovgivningen ”fryser” standarder for utforming på ett bestemt stadium og således hindrer videre utvikling. Som når det gjelder utvikling av standarder kan dette løses ved å sikte mot krav som er teknologiuavhengige.

Men hun peker også på et viktig dilemma i valget mellom særlovgivning og inkludering av krav om universell utforming i generelle lover som ikke retter seg inn mot bestemte grupper. Skal alt som gjelder universell utforming inn i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller skal det ligge krav inkludert i for eksempel sektorlovgivning? Dette utredes her og der i Norge og hittil har man hatt ”ja takk, begge deler”-løsninger. Noe av den første lovgivningen som krevde universell utforming i Norge var EU direktiver på transportområdet. Bussdirektivet, direktiv om maritim transport, forordning om fly-, båt og busspassasjerers rettigheter bidro alle til å gjøre norsk transport betydelig mer tilgjengelig i dag enn det var for 10 år siden. Loven om offentlige anskaffelser (som også bygger på EU-direktiv) kom to år før diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og har stor betydning for å sikre at det offentlige stiller krav om universell utforming av varer og tjenester ved innkjøp på alle administrative nivåer. Men samtidig nevnes begrepet universell utforming i samme åndedrag som ”personer med redusert mobilitet”, ”funksjonshemmede” og tilsvarende. Særlig tydelig blir sammenbindingen av ”funksjonshemmede” og ”universell utforming” da begrepet i Norge for første gang ble grundig juridisk utredet og definert i forarbeidene til, og i selve bestemmelsene i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dette er en lov om diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne og hvordan mangel på tilgjengelighet utgjør en type av slik diskriminering. Det er ikke en lov om universell utforming som sådan.

Det er positivt for målsettingen om et barrierefritt samfunn å ha lover og regler for universell utforming. Men det kan ha en negativ dominoeffekt å bruke ett begrep for å gi det en annen betydning og dermed utvanne det, enten det ligger en bevisst intensjon bak eller ikke. Det er poengtert at sammenbindingen mellom universell utforming og funksjonshemmede river det førstnevnte begrepet ut av betydningen ”for alle” og over til å bety noe som er spesielt for personer med nedsatt funksjonsevne.

I Norge har dette gitt argumenter til de som vil motarbeide og fjerne de lovfestede kravene om universell utforming. Det er spesialtiltak for noen få (hvor mange rullestolbrukere er det egentlig her i landet?) og blir en økonomisk belastning for de fleste. Støttet av Unge Høyre og liberalistene har deler av byggenæringen kunnet skape og piske opp en konflikt mellom unge nyetablerte og andre med begrenset økonomi, og funksjonshemmede som krever ”handikapptoaletter” overalt.

I denne situasjonen blir det viktig å fortsette å arbeide for at det brer seg en forståelse av at universell utforming er utforming for hele befolkningen, gjennom å tydeliggjøre begrepet og gi opplæring om det faktiske innholdet i det. Debatt om universell utforming er positivt og viktig, ikke minst i disse dager da vi ser økende motstand, bygget på bevisste eller ubevisste feilslutninger om hva dette begrepet faktisk betyr – et bedre og mer tilgjengelig samfunn for alle.

Rett til høyere utdanning for alle?

Studentopptøyene i Storbritannia fortjener større oppmerksomhet i Norge enn som en episode i utlandet krydret med anslag mot Charles og Camilla. Det dreier seg nemlig om en omfattende universitetsreform iverksatt av den liberal-konservative regjeringen og som medfører store forandringer for britisk ungdom som ønsker å ta høyere utdanning. Reformen innebærer offentlige nedskjæringer på 40 % i bevilgninger til universitetene, ifølge en artikkel av Rachel Sweetman i bladet Forskningspolitikk. Det som derimot ikke berøres er studier i naturvitenskap, medisin og teknologi – økonomisk ”nyttige” fag, i motsetning til for eksempel samfunnsvitenskap og humaniora. I tillegg vil altså studieavgiftene stige til værs, offisielt begrunnet med at det å studere er en investering i høyere fremtidige lønninger i forhold til de som ikke tar høyere utdanning. Studier og høy utdanning er ikke lenger et offentlig gode som tilkommer enhver som ønsker å studere men et privilegium for de som kan betale for det/har foreldre som kan det. Det vil bety at ”høyere utdanning (er) bare verdifull i den grad den gir et direkte økonomisk utbytte (via de mest anvendte fagene) og høyere utdanning først og fremst bør finansieres som et privat gode, som en investering”, konkluderer Sweetman.

Når rett skal være rett er dette ikke bare toryenes og de liberales verk, også Labour under Blair og Brown la vekt på at utdanning skal ha økonomisk betydning, (og ikke var til for å tilfredsstille intellektuell nysgjerrighet). De var heller ikke rundhåndet med bevilgningene til høyere utdanningssektoren.

Det essensielle spørsmålet er hvordan dette skiller seg fra for eksempel norsk politikk der man har offentlig finansierte studieplasser og oppretter stadig nye. For den som satser på en høyere utdanning og ikke har velbemidlete foreldre eller personlig god råd, er utvilsom dagens norske modell best. Man kan selvfølgelig ta en debatt om den lette tilgangen til høy utdanning i Norge bidrar til mindre motiverte studenter – jfr. debatten for en tid tilbake om ”alle” som skiftet utdanningsløp under studiene. Kanskje vil en strikt egenfinansiering av studiene skjerpe fokus for unge studenter, eller kanskje tvert imot vil det kunne føre til at færre begynte på høyere utdanning enn før. Men er det sjanse for at ideen om at studenter skal betale mer studieavgift fordi det er sannsynlig at de vil få desto høyere lønn siden i livet slår rot i Norge? Og at dette vil føre i kraftige kutt i norsk offentlig finansiering av studieplasser? Vi har jo allerede tilløp til at det legges fokus på ”økonomisk fordelaktige” studier fremfor at man velger etter interesse og anlegg. Høyresiden vektlegger i dag en slik tankegang allerede fra skoletrinnet ved prioritering av matematikk, språk etc. heller enn historie og samfunnsfag. Det skal gjøre barna til gode økonomiske aktører i markedet, i stedet for lite matnyttige intellektuelle.

Vil vi en verden der markedet skal styre utdanningsvalget, i stedet for evnene til den enkelte? At myndighetene skal styre studievalget ved å sponse noen fag på bekostning av andre og at mangel på studiefinansiering avgrenser akademia til de mest økonomisk privilegerte? I dag snakker vi om betydningen av at dyktige mennesker med dårlig startgrunnlag pga. sosiale forhold, økonomi, sykdom eller funksjonsnedsettelser skal, gjennom ulike tiltak, få samme mulighet til å studere som andre. Vil ikke en markedstankegang og en offentlig filosofi om at utdanning er en personlig investering i fremtidig høye lønninger (slik at markedet kan opprettholde sine økende priser etc.) stride direkte mot vårt demokratiske grunnsyn?

Dette er ikke noe som skjer borte i Storbritannia, det er et tankegods som allerede ”skyller” innover våre kyster. Det setter grunnleggende verdier i fare dersom man ikke er klar til å ta debatten og slå alarm i de like muligheters navn.

NHOs uføreshow

”Nothing about us without us!” var slagordet som ble brukt i 2003, det Europeiske Året for Funksjonshemmede. Bakgrunnen var at Europas over 40 millioner mennesker med funksjonsnedsettelser var lei av å være objekter, ikke subjekter når nasjonal og internasjonal politikk og lovgivning som gikk direkte på deres interesser og livssituasjon ble utformet.

Næringslivets Hovedorganisasjon hadde tydeligvis ikke hørt om representasjonsprinsippet da de den 5. januar 2011 arrangerte en stor konferanse om ”uførefellen” som de mener Norge er i ferd med å gå i. På konferansen deltok et utvalg av Norges millionærer og toppolitikere som med alvorlige miner erkjente at det antagelig ikke er så lett å gå på trygd, men at vi for den nasjonale økonomiens skyld må gjøre det betydelig vanskeligere og mindre ”fristende” å leve på uførepensjon, i stedet for å gjøre ærlig arbeid. De som glimret med sitt fravær var representantene for ”de uføre” selv. Her var det i sannhet en diskusjon om, og ikke med, dem det gjaldt.

De som kunne sagt noe om hva slags politikk som faktisk trenges for at de 70 000 personer med nedsatt funksjonsevne som ikke får jobb skal kunne slippe det uuttalte stemplet som latsabber og få gjort den innsatsen de ønsker å gjøre. De som kunne sagt noe om de holdninger som arbeidsgiverne møter dem med – for eksempel at bare 1 av 10 arbeidsgivere ville så mye som innkalle en blind person med førerhund til jobbintervju. De som kunne fortalt om uttallige barrierer som hindrer dem i å ta fullt del i arbeidsmarkedet fordi næringslivet ikke vil redusere fortjenesten ved å tilrettelegge arbeidsplassene. De som kunne gitt et sant bilde av hvor ”lettvint” det er å leve på uføretrygd.

I stedet fikk vi det vanlige showet der man riktignok forsøker å være politisk korrekte ved å erkjenne at det nok er noen som faktisk ikke kan jobbe, men at de som kan værsågod får komme seg opp av godstolen og ut i arbeid som skikkelige folk. De vanlige fordommer hos samfunnstoppene, som neppe noensinne har fått føle utestengelse pga. vanskelig økonomi, fikk i stedet luftet alle sine gode ideer klekket ut på parnasset, som kan sammenfattes i at det ”skal lønne seg å jobbe”. Underforstått lønner det seg altså i dag i følge dem å ta det med ro, cashe inn uføretrygden og la andre (NHO-folket) arbeide for dem. Ingen tok opp hva som faktisk hindrer folk som i dag lever på uføretrygd i å få arbeid, eller hvordan man må sloss fra dag til dag for å overleve på en uføretrygd. Ingen snakket om mistenkeliggjøringen og uviljen fra NAV byråkratene, om følelsen av å være så meget mer ”mislykket” som man er omgitt av de som tilsynelatende er ”vellykkede” fordi det å være i arbeid er opplest og vedtatt som selve definisjonen av å være et nyttig samfunnsmedlem.

Det blir som å ha en konferanse om innvandrere med kun etnisk norskfødte nordmenn til stede, eller om den norske urbefolkningen uten en eneste same til å presentere sine synspunkter. Men det er verre fordi det er "godtatt" å ha en slik diskusjon uten representasjon av dem det snakkes om eller rom for alternative synspunkter. Uførefella som var temaet handler om at man tilsynelatende er for generøs med å la folk som ikke er i stand til å arbeide - eller for manges vedkommende ikke får arbeide - få en pensjon så de ikke går til grunne. Dette har i hele etterkrigstiden vært en sentral del av ideen om velferdsstaten. Utad er selv de rikeste investorene enig i dette prinsippet. Problemet med velferdsstaten er at den finansieres av skatter. Og mange av de samme som er talsmenn for at ”det skal lønne seg å arbeide” er for skattelettelser – til seg og sine. En sammenheng det ikke snakkes for høyt om.

Det ble heller ikke snakket mye om hva som hindrer personer med nedsatt funksjonsevne i å få fullverdig arbeid – holdninger, mangel på fleksibilitet i arbeidstid og arbeidsoppgaver, fordommer så vel mot dem som eldre. Bare om hvordan antallet uføre vokser og ligger landet til byrde. Ikke rart milliardærene til slutt rømmer landet, slik skattebyrde som hviler og vil hvile på dem!

Det andre problemet er det enighet om – med økt levealder vil det bli flere på trygd og færre til å betale skattene som skal finansiere dem. Stoltenberg lånte øre til økonomene da man først gikk inn for aldersregulering også av uføretrygden - slik at de som ikke kan velge om de vil fortsette å arbeide vil få det betydelig verre med reduksjon i den lille uførepensjonen de skal leve av. Det ser ut som LO har fått ham og regjeringen på bedre tanker og at det skal bli unntak for uføretrygdede. Dette er dårlig nytt for næringslivets talerør NHO og høyrekreftene. Lager man unntak for de uføretrygdede ”unnalurerne” faller pisken bort, den som skulle tvinge dem til å arbeide. Løsningen kan ikke være trusler og høyt profilerte uføreshow med tilhørende middag i Operaen. Den kan ikke finnes av økonomenes modeller alene. Den ligger i holdningsarbeid nettopp overfor NHOs medlemmer, planmessig tilrettelegging, regulering av arbeidstid og tilrettelagt ordinært arbeidstilbud og fokus på dem det gjelder, de som i dag ønsker å arbeide men som utestenges på grunn av mangel på tilrettelegging som tar hensyn til alder, funksjonsevne og de andre faktorene som i dag tvinger mange over på heltids uføretrygd.

Det skulle være nok av temaer for fremtidige NHO konferanser, om bare kunnskapen og de konstruktive holdningene var til stede.

TT transport - kaos fra første dag

Som Ivar Johansen har blogget om i dag http://www.ivarjohansen.no/temaer/funksjonshemmede/2823-transport-funksjonshemmede.html , er det ingen stor overraskelse at den første dag med reformert TT ordning ble en blåmandag i mer enn en forstand for brukerne. Til tross for at byrådet har hatt god og lang tid på seg har man gjennom innføring av samkjøringsprinsippet sørget for en ordning som muligens er økonomisk fordelaktig, men en forutsigbar ulykke for de som skal benytte den. Samkjøring er altså en variant av gamle dagers "kameratkjøring" der folk som skulle til samme arbeidsplass delte bil og slik reduserte bilbruken i byene. Samkjøring for funksjonshemmede betyr imidlertid at man skal plukke opp flere passasjerer med behov for spesialtransport på samme tur, men uten at de skal til samme destinasjon. Systemet styres fra et call centre i Sverige, senere såvidt jeg forstår i Moldavia (!) - Det trenges ikke stor fantasi for å forstå at dette vil gi store problemer i form av irriterende forsinkelser for passasjerer som skal komme tidsnok til møter, arbeidsplasser, forelesninger og annet som krever at man stiller på et bestemt klokkeslett.

De økonomiske fordelen ligger i at det blir færre kjøringer og mindre utgifter til spesialtransport - sett fra økonomenes og politikernes ståsted. Den økonomiske bakdelen har man tydeligvis ikke konsekvensutredet - tapt arbeidstid, forsinkelser som igjen har ringvirkninger på andre. Alle kjenner til og skriker opp om konsekvensene av stadige togforsinkelser, som rammer alle passasjerer som er avhengige av togtransport. Få har bekymret seg over de like store forsinkelsene som den gruppen som er avhengig av TT vil møte dag etter dag med samkjøringen.

Men i tillegg til rene samfunnsøkonomiske konsekvenser er det verdt å se på hvilke holdninger som ligger bak den politikken som har ført til innføringen av samkjøring i TT. Det er tydelig at man ikke har tatt alvorlig at også brukere av TT - det vil for det meste si personer med nedsatt funksjonsevne - har like store behov for å komme presis som andre. Enten det er studenten eller professoren som bruker TT, er det ikke populært at man kommer for sent til forelesningen. I dagens arbeidsliv er det heller ikke befordrende for arbeidsgivernes holdning til arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne dersom forsentkomming blir en vanlig del av hverdagen. Det kan føre til at de problemene personer med nedsatt funksjonsevne i dag har såvel innen utdanningssektoren som på arbeidsmarkedet vil øke betraktelig. Det vil, ved siden av de økonomiske tapene for samfunnet ved at så mange mennesker ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, føre til økte personlige belastninger for dem som rammes av et dårligere transporttilbud.

Det sittende borgerlig byrådet har i sannhet spart på skillingen og latt kronen fare ved denne politikken. I tillegg kommer at man kunne ha sett på erfaringene fra f.eks. Finland der man prøvde seg med samkjøring for flere år siden men innså at dette ikke fungerte. Interessant var det f.eks. at mange følte det som belastende at en liten gruppe medpassasjerer skulle få innsikt i hvor man beveget seg i løpet av dagen. Brukerne hadde hverken privatlivets fred i en vanlig taxi eller anonymiteten i en buss eller trikk. Det ble fort litt for "sosialt" i en maxitaxi. Interessant er det også at mens Oslo i dag har best TT ordning i landet med 150 reiser i året og betydelig mindre i andre fylker, har man over 180 reiser overalt i Finland i dag.

Vi er bare inne i den andre dag av livet med reformert TT ordning og det skal ta tid før det hele er innkjørt. Men at systemet ruller bedre vil ikke endre det faktum at det blir mer usikkerhet i hverdagen, mer irritasjon, mer forsentkomming for de som er avhengig av TT. Hvorfor skal ikke det telle?

Nytt år med gufs av det gamle

Allerede på den tredje dag av det nye år 2011 fikk vi i Dagsrevyen et gufs av fortidens tankegods når det gjelder spørsmålet om alle mennesker skal ha rett til å bo der de vil i vårt samfunn. Norsk Eiendomsmeklerforbund sluttet seg til de som mener at denne retten ikke skal gjelde for personer med nedsatt funksjonsevne, eldre og andre som ikke er i riktig god fysisk form og som derfor vil ha glede av tilgjengelighet til boliger flest.

Bakgrunnen var Dagsrevyens innslag i forbindelse med at vi får en ny sentralbanksjef, som spådde ikke bare renteoppgang men også høyere boligpriser, noe som burde få både den ene og den andre gjeldstyngede husholdningen til å tenke seg om og vise økonomisk forsiktighet. Dette fikk han støtte for fra Norsk Eiendomsmeklerforbund som beregnet en stigning i boligprisene på ca. 8 % i året som kommer. Det som må gjøres, mente de, var å legge til rette for økt boligbygging, slik at man unngår en markedsboble ved at prisene eksploderer fordi det er mangel på boliger.

Så langt, intet å bemerke, bortsett fra at d'Hrr økonomer ikke diskuterte hvordan man skal kunne få bedre kontroll over et marked og en prisøkning som gjør at stadig flere får problemer med å kjøpe, at flere stifter gjeld de må slite med i mange år, og at det samtidig er mangel på utleieboliger. I dag har man i Oslo en gjennomsnittspris på Kr 8.000,- pr. rom (!) skal vi tro avisene. Eiendomsmeklerne og økonomene mente derimot altså at det gjelder å bygge mer for å holde prisene fra å klatre enda mer.

Interessant nok, men så føyde man til at "da må man slippe krav om miljømerking og universell utforming" som - og det vet jo alle som har fulgt Selvaags korstog mot funksjonshemmede de siste år - er det som virkelig skaper høye boligpriser! Vi har dermed en situasjon der ikke bare enkeltbedrifter som Selvaag og OBOS driver propaganda mot at alle skal ha den samme rett til å bosette seg der man ønsker, og besøke sine venner der de bor, men også en større interesseorganisasjon. Det er interessant at organisasjonen slår sammen miljøkrav og universell utforming som noe som er prisverdig, men kostnadsdrivende - altså noe negativt. Det er synd at NRK atter en gang lar slike påstander og utsagn få stå uimotsagt, men det er en annen diskusjon. Vi har ferske beregninger som taler imot påstandene når det gjelder hvor "fordyrende" universell utforming faktisk er når man inkluderer det i designfasen av et bygg. Men dette forties når næringsinteressene skal tale.

Det er trist når det mer og mer systematisk skapes et bilde av at universell utforming - og miljøhensyn - er for spesielt interesserte og egentlig ikke angår "flertallet". Næringslivet bruker sine ressurser på propaganda som skal skape et skille mellom de med "spesielle behov" og forbrukerinteressene forøvrig. Det er ikke fellesskapets interesser i form av integrasjon og like muligheter for deltakelse - men næringsinteressene som skal telle. For at næringsinteressene skal selge har kapitalismen alltid fokusert på billige produkter som et (tilsynelatende) flertall skal kunne kjøpe mer og mer av, enten de trenger dem eller ikke. Bolig er noe man virkelig trenger. Meklerne spiller et interessant spill når de samtidig driver prisene til værs og fremstår som de bekymrer seg over folks lommebok. Det er en nedrig propaganda å rette søkelyset bort fra kontroll over markedskreftene og i stedet atter en gang legge skylden på funksjonshemmede og byråkratiet som stiller "unødvendige" krav om universell utforming.