Rett til høyere utdanning for alle?

Studentopptøyene i Storbritannia fortjener større oppmerksomhet i Norge enn som en episode i utlandet krydret med anslag mot Charles og Camilla. Det dreier seg nemlig om en omfattende universitetsreform iverksatt av den liberal-konservative regjeringen og som medfører store forandringer for britisk ungdom som ønsker å ta høyere utdanning. Reformen innebærer offentlige nedskjæringer på 40 % i bevilgninger til universitetene, ifølge en artikkel av Rachel Sweetman i bladet Forskningspolitikk. Det som derimot ikke berøres er studier i naturvitenskap, medisin og teknologi – økonomisk ”nyttige” fag, i motsetning til for eksempel samfunnsvitenskap og humaniora. I tillegg vil altså studieavgiftene stige til værs, offisielt begrunnet med at det å studere er en investering i høyere fremtidige lønninger i forhold til de som ikke tar høyere utdanning. Studier og høy utdanning er ikke lenger et offentlig gode som tilkommer enhver som ønsker å studere men et privilegium for de som kan betale for det/har foreldre som kan det. Det vil bety at ”høyere utdanning (er) bare verdifull i den grad den gir et direkte økonomisk utbytte (via de mest anvendte fagene) og høyere utdanning først og fremst bør finansieres som et privat gode, som en investering”, konkluderer Sweetman.

Når rett skal være rett er dette ikke bare toryenes og de liberales verk, også Labour under Blair og Brown la vekt på at utdanning skal ha økonomisk betydning, (og ikke var til for å tilfredsstille intellektuell nysgjerrighet). De var heller ikke rundhåndet med bevilgningene til høyere utdanningssektoren.

Det essensielle spørsmålet er hvordan dette skiller seg fra for eksempel norsk politikk der man har offentlig finansierte studieplasser og oppretter stadig nye. For den som satser på en høyere utdanning og ikke har velbemidlete foreldre eller personlig god råd, er utvilsom dagens norske modell best. Man kan selvfølgelig ta en debatt om den lette tilgangen til høy utdanning i Norge bidrar til mindre motiverte studenter – jfr. debatten for en tid tilbake om ”alle” som skiftet utdanningsløp under studiene. Kanskje vil en strikt egenfinansiering av studiene skjerpe fokus for unge studenter, eller kanskje tvert imot vil det kunne føre til at færre begynte på høyere utdanning enn før. Men er det sjanse for at ideen om at studenter skal betale mer studieavgift fordi det er sannsynlig at de vil få desto høyere lønn siden i livet slår rot i Norge? Og at dette vil føre i kraftige kutt i norsk offentlig finansiering av studieplasser? Vi har jo allerede tilløp til at det legges fokus på ”økonomisk fordelaktige” studier fremfor at man velger etter interesse og anlegg. Høyresiden vektlegger i dag en slik tankegang allerede fra skoletrinnet ved prioritering av matematikk, språk etc. heller enn historie og samfunnsfag. Det skal gjøre barna til gode økonomiske aktører i markedet, i stedet for lite matnyttige intellektuelle.

Vil vi en verden der markedet skal styre utdanningsvalget, i stedet for evnene til den enkelte? At myndighetene skal styre studievalget ved å sponse noen fag på bekostning av andre og at mangel på studiefinansiering avgrenser akademia til de mest økonomisk privilegerte? I dag snakker vi om betydningen av at dyktige mennesker med dårlig startgrunnlag pga. sosiale forhold, økonomi, sykdom eller funksjonsnedsettelser skal, gjennom ulike tiltak, få samme mulighet til å studere som andre. Vil ikke en markedstankegang og en offentlig filosofi om at utdanning er en personlig investering i fremtidig høye lønninger (slik at markedet kan opprettholde sine økende priser etc.) stride direkte mot vårt demokratiske grunnsyn?

Dette er ikke noe som skjer borte i Storbritannia, det er et tankegods som allerede ”skyller” innover våre kyster. Det setter grunnleggende verdier i fare dersom man ikke er klar til å ta debatten og slå alarm i de like muligheters navn.

NHOs uføreshow

”Nothing about us without us!” var slagordet som ble brukt i 2003, det Europeiske Året for Funksjonshemmede. Bakgrunnen var at Europas over 40 millioner mennesker med funksjonsnedsettelser var lei av å være objekter, ikke subjekter når nasjonal og internasjonal politikk og lovgivning som gikk direkte på deres interesser og livssituasjon ble utformet.

Næringslivets Hovedorganisasjon hadde tydeligvis ikke hørt om representasjonsprinsippet da de den 5. januar 2011 arrangerte en stor konferanse om ”uførefellen” som de mener Norge er i ferd med å gå i. På konferansen deltok et utvalg av Norges millionærer og toppolitikere som med alvorlige miner erkjente at det antagelig ikke er så lett å gå på trygd, men at vi for den nasjonale økonomiens skyld må gjøre det betydelig vanskeligere og mindre ”fristende” å leve på uførepensjon, i stedet for å gjøre ærlig arbeid. De som glimret med sitt fravær var representantene for ”de uføre” selv. Her var det i sannhet en diskusjon om, og ikke med, dem det gjaldt.

De som kunne sagt noe om hva slags politikk som faktisk trenges for at de 70 000 personer med nedsatt funksjonsevne som ikke får jobb skal kunne slippe det uuttalte stemplet som latsabber og få gjort den innsatsen de ønsker å gjøre. De som kunne sagt noe om de holdninger som arbeidsgiverne møter dem med – for eksempel at bare 1 av 10 arbeidsgivere ville så mye som innkalle en blind person med førerhund til jobbintervju. De som kunne fortalt om uttallige barrierer som hindrer dem i å ta fullt del i arbeidsmarkedet fordi næringslivet ikke vil redusere fortjenesten ved å tilrettelegge arbeidsplassene. De som kunne gitt et sant bilde av hvor ”lettvint” det er å leve på uføretrygd.

I stedet fikk vi det vanlige showet der man riktignok forsøker å være politisk korrekte ved å erkjenne at det nok er noen som faktisk ikke kan jobbe, men at de som kan værsågod får komme seg opp av godstolen og ut i arbeid som skikkelige folk. De vanlige fordommer hos samfunnstoppene, som neppe noensinne har fått føle utestengelse pga. vanskelig økonomi, fikk i stedet luftet alle sine gode ideer klekket ut på parnasset, som kan sammenfattes i at det ”skal lønne seg å jobbe”. Underforstått lønner det seg altså i dag i følge dem å ta det med ro, cashe inn uføretrygden og la andre (NHO-folket) arbeide for dem. Ingen tok opp hva som faktisk hindrer folk som i dag lever på uføretrygd i å få arbeid, eller hvordan man må sloss fra dag til dag for å overleve på en uføretrygd. Ingen snakket om mistenkeliggjøringen og uviljen fra NAV byråkratene, om følelsen av å være så meget mer ”mislykket” som man er omgitt av de som tilsynelatende er ”vellykkede” fordi det å være i arbeid er opplest og vedtatt som selve definisjonen av å være et nyttig samfunnsmedlem.

Det blir som å ha en konferanse om innvandrere med kun etnisk norskfødte nordmenn til stede, eller om den norske urbefolkningen uten en eneste same til å presentere sine synspunkter. Men det er verre fordi det er "godtatt" å ha en slik diskusjon uten representasjon av dem det snakkes om eller rom for alternative synspunkter. Uførefella som var temaet handler om at man tilsynelatende er for generøs med å la folk som ikke er i stand til å arbeide - eller for manges vedkommende ikke får arbeide - få en pensjon så de ikke går til grunne. Dette har i hele etterkrigstiden vært en sentral del av ideen om velferdsstaten. Utad er selv de rikeste investorene enig i dette prinsippet. Problemet med velferdsstaten er at den finansieres av skatter. Og mange av de samme som er talsmenn for at ”det skal lønne seg å arbeide” er for skattelettelser – til seg og sine. En sammenheng det ikke snakkes for høyt om.

Det ble heller ikke snakket mye om hva som hindrer personer med nedsatt funksjonsevne i å få fullverdig arbeid – holdninger, mangel på fleksibilitet i arbeidstid og arbeidsoppgaver, fordommer så vel mot dem som eldre. Bare om hvordan antallet uføre vokser og ligger landet til byrde. Ikke rart milliardærene til slutt rømmer landet, slik skattebyrde som hviler og vil hvile på dem!

Det andre problemet er det enighet om – med økt levealder vil det bli flere på trygd og færre til å betale skattene som skal finansiere dem. Stoltenberg lånte øre til økonomene da man først gikk inn for aldersregulering også av uføretrygden - slik at de som ikke kan velge om de vil fortsette å arbeide vil få det betydelig verre med reduksjon i den lille uførepensjonen de skal leve av. Det ser ut som LO har fått ham og regjeringen på bedre tanker og at det skal bli unntak for uføretrygdede. Dette er dårlig nytt for næringslivets talerør NHO og høyrekreftene. Lager man unntak for de uføretrygdede ”unnalurerne” faller pisken bort, den som skulle tvinge dem til å arbeide. Løsningen kan ikke være trusler og høyt profilerte uføreshow med tilhørende middag i Operaen. Den kan ikke finnes av økonomenes modeller alene. Den ligger i holdningsarbeid nettopp overfor NHOs medlemmer, planmessig tilrettelegging, regulering av arbeidstid og tilrettelagt ordinært arbeidstilbud og fokus på dem det gjelder, de som i dag ønsker å arbeide men som utestenges på grunn av mangel på tilrettelegging som tar hensyn til alder, funksjonsevne og de andre faktorene som i dag tvinger mange over på heltids uføretrygd.

Det skulle være nok av temaer for fremtidige NHO konferanser, om bare kunnskapen og de konstruktive holdningene var til stede.

TT transport - kaos fra første dag

Som Ivar Johansen har blogget om i dag http://www.ivarjohansen.no/temaer/funksjonshemmede/2823-transport-funksjonshemmede.html , er det ingen stor overraskelse at den første dag med reformert TT ordning ble en blåmandag i mer enn en forstand for brukerne. Til tross for at byrådet har hatt god og lang tid på seg har man gjennom innføring av samkjøringsprinsippet sørget for en ordning som muligens er økonomisk fordelaktig, men en forutsigbar ulykke for de som skal benytte den. Samkjøring er altså en variant av gamle dagers "kameratkjøring" der folk som skulle til samme arbeidsplass delte bil og slik reduserte bilbruken i byene. Samkjøring for funksjonshemmede betyr imidlertid at man skal plukke opp flere passasjerer med behov for spesialtransport på samme tur, men uten at de skal til samme destinasjon. Systemet styres fra et call centre i Sverige, senere såvidt jeg forstår i Moldavia (!) - Det trenges ikke stor fantasi for å forstå at dette vil gi store problemer i form av irriterende forsinkelser for passasjerer som skal komme tidsnok til møter, arbeidsplasser, forelesninger og annet som krever at man stiller på et bestemt klokkeslett.

De økonomiske fordelen ligger i at det blir færre kjøringer og mindre utgifter til spesialtransport - sett fra økonomenes og politikernes ståsted. Den økonomiske bakdelen har man tydeligvis ikke konsekvensutredet - tapt arbeidstid, forsinkelser som igjen har ringvirkninger på andre. Alle kjenner til og skriker opp om konsekvensene av stadige togforsinkelser, som rammer alle passasjerer som er avhengige av togtransport. Få har bekymret seg over de like store forsinkelsene som den gruppen som er avhengig av TT vil møte dag etter dag med samkjøringen.

Men i tillegg til rene samfunnsøkonomiske konsekvenser er det verdt å se på hvilke holdninger som ligger bak den politikken som har ført til innføringen av samkjøring i TT. Det er tydelig at man ikke har tatt alvorlig at også brukere av TT - det vil for det meste si personer med nedsatt funksjonsevne - har like store behov for å komme presis som andre. Enten det er studenten eller professoren som bruker TT, er det ikke populært at man kommer for sent til forelesningen. I dagens arbeidsliv er det heller ikke befordrende for arbeidsgivernes holdning til arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne dersom forsentkomming blir en vanlig del av hverdagen. Det kan føre til at de problemene personer med nedsatt funksjonsevne i dag har såvel innen utdanningssektoren som på arbeidsmarkedet vil øke betraktelig. Det vil, ved siden av de økonomiske tapene for samfunnet ved at så mange mennesker ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, føre til økte personlige belastninger for dem som rammes av et dårligere transporttilbud.

Det sittende borgerlig byrådet har i sannhet spart på skillingen og latt kronen fare ved denne politikken. I tillegg kommer at man kunne ha sett på erfaringene fra f.eks. Finland der man prøvde seg med samkjøring for flere år siden men innså at dette ikke fungerte. Interessant var det f.eks. at mange følte det som belastende at en liten gruppe medpassasjerer skulle få innsikt i hvor man beveget seg i løpet av dagen. Brukerne hadde hverken privatlivets fred i en vanlig taxi eller anonymiteten i en buss eller trikk. Det ble fort litt for "sosialt" i en maxitaxi. Interessant er det også at mens Oslo i dag har best TT ordning i landet med 150 reiser i året og betydelig mindre i andre fylker, har man over 180 reiser overalt i Finland i dag.

Vi er bare inne i den andre dag av livet med reformert TT ordning og det skal ta tid før det hele er innkjørt. Men at systemet ruller bedre vil ikke endre det faktum at det blir mer usikkerhet i hverdagen, mer irritasjon, mer forsentkomming for de som er avhengig av TT. Hvorfor skal ikke det telle?

Nytt år med gufs av det gamle

Allerede på den tredje dag av det nye år 2011 fikk vi i Dagsrevyen et gufs av fortidens tankegods når det gjelder spørsmålet om alle mennesker skal ha rett til å bo der de vil i vårt samfunn. Norsk Eiendomsmeklerforbund sluttet seg til de som mener at denne retten ikke skal gjelde for personer med nedsatt funksjonsevne, eldre og andre som ikke er i riktig god fysisk form og som derfor vil ha glede av tilgjengelighet til boliger flest.

Bakgrunnen var Dagsrevyens innslag i forbindelse med at vi får en ny sentralbanksjef, som spådde ikke bare renteoppgang men også høyere boligpriser, noe som burde få både den ene og den andre gjeldstyngede husholdningen til å tenke seg om og vise økonomisk forsiktighet. Dette fikk han støtte for fra Norsk Eiendomsmeklerforbund som beregnet en stigning i boligprisene på ca. 8 % i året som kommer. Det som må gjøres, mente de, var å legge til rette for økt boligbygging, slik at man unngår en markedsboble ved at prisene eksploderer fordi det er mangel på boliger.

Så langt, intet å bemerke, bortsett fra at d'Hrr økonomer ikke diskuterte hvordan man skal kunne få bedre kontroll over et marked og en prisøkning som gjør at stadig flere får problemer med å kjøpe, at flere stifter gjeld de må slite med i mange år, og at det samtidig er mangel på utleieboliger. I dag har man i Oslo en gjennomsnittspris på Kr 8.000,- pr. rom (!) skal vi tro avisene. Eiendomsmeklerne og økonomene mente derimot altså at det gjelder å bygge mer for å holde prisene fra å klatre enda mer.

Interessant nok, men så føyde man til at "da må man slippe krav om miljømerking og universell utforming" som - og det vet jo alle som har fulgt Selvaags korstog mot funksjonshemmede de siste år - er det som virkelig skaper høye boligpriser! Vi har dermed en situasjon der ikke bare enkeltbedrifter som Selvaag og OBOS driver propaganda mot at alle skal ha den samme rett til å bosette seg der man ønsker, og besøke sine venner der de bor, men også en større interesseorganisasjon. Det er interessant at organisasjonen slår sammen miljøkrav og universell utforming som noe som er prisverdig, men kostnadsdrivende - altså noe negativt. Det er synd at NRK atter en gang lar slike påstander og utsagn få stå uimotsagt, men det er en annen diskusjon. Vi har ferske beregninger som taler imot påstandene når det gjelder hvor "fordyrende" universell utforming faktisk er når man inkluderer det i designfasen av et bygg. Men dette forties når næringsinteressene skal tale.

Det er trist når det mer og mer systematisk skapes et bilde av at universell utforming - og miljøhensyn - er for spesielt interesserte og egentlig ikke angår "flertallet". Næringslivet bruker sine ressurser på propaganda som skal skape et skille mellom de med "spesielle behov" og forbrukerinteressene forøvrig. Det er ikke fellesskapets interesser i form av integrasjon og like muligheter for deltakelse - men næringsinteressene som skal telle. For at næringsinteressene skal selge har kapitalismen alltid fokusert på billige produkter som et (tilsynelatende) flertall skal kunne kjøpe mer og mer av, enten de trenger dem eller ikke. Bolig er noe man virkelig trenger. Meklerne spiller et interessant spill når de samtidig driver prisene til værs og fremstår som de bekymrer seg over folks lommebok. Det er en nedrig propaganda å rette søkelyset bort fra kontroll over markedskreftene og i stedet atter en gang legge skylden på funksjonshemmede og byråkratiet som stiller "unødvendige" krav om universell utforming.

Da er Julen her!

Det skal bli deilig å hvile noen dager forhåpentlig i behagelig stillhet og ettertanke. Julens budskap om kjærlighet til våre nærmeste og gjerne andre medmennesker i tillegg kommer noen og enhver i hu, folk er blide mot hverandre - iallefall utenom julehandelen og trafikkaoset.

Egentlig har vi en veldig lang oppladningsperiode i dette landet, helt fra november, slik at julen i økende grad blir et slags klimaks etter en dyprødfarget, glitrende orgie. Vi vandrer i juleprydete gater der årets trender i lilla med dypblå (?) juletrær og colareklame-nisser i vinduer, på TV og overalt ellers. Egentlig synes jeg alt dette er vel og bra, glad i julen som jeg alltid har vært. Fordi jeg er i stand til å sile bort alt press om å kjøpe alt man ikke har bruk for, gi blaffen i elektroniske greier som næringslivet til det kjedsommelige informerer meg om at jeg helt sikkert "trenger", fordi de skal selge det, og alt det andre sludderet. Så kan jeg faktisk ha akkurat den avslappede julestemningen jeg vil i en hel måned, minst.

Men mange er i en vanskeligere situasjon, fordi man føler på presset om å skaffe seg alt det andre tilsynelatende - for det forteller jo næringslivet oss - kjøper inn i bøtter og spann. Og mange har ikke råd til det. Og det gjør vondt, når "alle andre" er vellykket og vasser i gryn. Vi fortelles at vi kjøper for milliarder (!!) av kroner til jul, og den ene historien tar den andre om folk som kjører kredittkortet varmt mens de ennå ikke har betalt ned gjelden fra forrige jul. Så går da myndighetene og næringslivet sammen om å berolige alle gjeldsslavene om at det skjer dem intet vondt, så lenge det er jul...
Rent patetisk blir det når Dagsavisen melder at Namsmannen i Oslo lover at ingen av de mest ulykkelige skjebnene hva gjeldsslaver angår, skal bli kastet ut i juleuken. Ikke bare fordi man skal være snille med hverandre i julen, men fordi det er så mange fridager at utkastelsesbyråkratene ikke kan belastes med slikt før i januar.

Nasjonen skryter seg hes over at finanskrisen her til lands er over, og at vi kan svi av milliarder på julegreier mens EU (som vi "heldigvis" ikke er medlem av) må spinke og spare og vrir seg i fattigdom og hatske demonstrasjoner. Vår forspiste nasjon har aldri vært mer fornøyd med seg selv, Høyre har aldri hatt større oppslutning på målingene og vi kan konsentrere oss helt om viktige ting som oppførselen til visse skiløpere etc.

Men samtidig flyr det små notiser forbi om økende fattigdom blant norske barn - og deres foreldre; uro omkring hvorvidt man får en trygd å leve av som gamle eller om man må jobbe til man stuper; rekord i utkastelser fra hjemmet for de som har dårlig råd - og andre disharmoniske opplysninger. Raskt glemt? - Det gjelder jo bare folk "som har stelt seg dumt" og det gjør jo ikke flertallet, i verdens beste land å bo i. Et kritisk blikk på et samfunnssystem som skaper et faktisk økende antall "tapere" tar få seg tid til. Fordi regjering, storting, presse og næringsliv overdøver alle betenkeligheter og forkynner at vi alle bor i verdens mest velstående nasjon, at det er forbilledlig å bruke mest mulig penger og at alt går bra fordi det er typisk norsk å være god.

Men det betyr ikke at mange av våre politikere og næringslivsledere ikke tenker langsiktig. For å bruke penger trenges flere av dem, fordi prisene er jo så høye. (I løpet av året har vi for eksempel lest interessante artikler i Aftenposten om at det er bekymringsverdig at færre unge bruker de dyreste delikatessebutikkene, fordi prisene virker så høye. Noen tid etterpå kunne samme avis berolige oss med at flere nå har innsett at det er bra å fyre av litt ekstra penger for å "få kvalitet".)

- For å kunne rutte med mer trenges det åpenbart ikke å få kontroll over prisgaloppen, men å måtte betale mindre i skatt. Skatt går som kjent til å holde liv i velferdstilbudene til de nevnte personer "som har stelt seg dumt" og trenger sosial stønad, latsekkene som misbruker uføretrygden og selvsagt innvandrerne. Det har ikke vært mangel på gode tiltak i 2010 for å få opp inntektene (i allefall til de som har ganske bra inntekter fra før) og på sikt lette på skattebyrden:

* vi har hatt mange angrep på uførepensjonistene - gjennomgangstonen er at de fleste av dem burde jobbe i stedet for å late seg på skattebetalernes bekostning. De burde få seg jobb, i det minste måke snø eller smøre matpakker.

* aldersjustering av uføretrygd slik at latsekkene skal få enda mindre å rutte med og således tvinges ut i arbeidslivet.

* reformer og kontrareformer i folketrygden som skaper full forvirring, men verre er det at mange som ikke har helse til det, vil fortsette å jobbe av frykt for å få dårlig råd. Dette vil skape betydelige helseproblemer (og belastning på systemet) for de som for lengst burde fått nyte sitt otium og ha en god og velfortjent livsaften. Den siste del av livet kommer til å bli betydelig kortere for de som ikke har god råd, og de som har hatt yrker med hardt manuelt arbeid.

* påminnelser om hvor viktig det er at vi kjøper mer så vi ikke forsterker krisen, som landet heldigvis har unngått. Gjerne bruk kredittkort.

* angrep fra eiendomsselskapene Selvaag og OBOS, gjennom landets kringkasting på de angivelige høye kostnader knyttet til universell utforming. At det kommer alle til gode å ha brukbare boliger, offentlige bygg og fellesarealer forties. Igjen peker man ut en svak gruppe, kalt funksjonshemmede, som syndebukker for "offentlig pengesløsing" som må betales av skattebetalere. Som stråmenn har man brukt studenter og ungdom som ikke lenger får råd til de knøttsmå boligene Selvaag har laget spesielt for dem..

* Eksplosjon i husleiene i Oslo og andre steder, som faktisk fører til at mange unge som ikke er utstyrt med velstående foreldre får alvorlige problemer, tar de samme virksomheter, politikere og medier knapt notis av. Det var jo tverrpolitisk enighet om å oppheve husleiereguleringen! Overskrifter får derimot den som er best på å selge bolig godt over takst, til de som har råd.

* Flere og flere forstår "fornuften" i Høyres argumenter og aner at de vil lette på skattetrykket hvis de bare kommer til makten. Midlene vil man helst ikke tenke på, som kutt i velferdstilbud, veldedighet, kalt frivillighet, i stedet for rettighetsfestede tilbud til de som trenger det. Ikke rart partiet for tiden har størst oppslutning.

Og mye annet. Men nå skal julefreden senke seg over fedrelandets jord og alle fortjener en god hvile. Ikke minst de som vil ha vondt for å sove, hvis velbegrunnede uro for fremtiden holder dem i spenn. Det var dem som Julens budskap egentlig handlet om.

Ut å fly - uten bry? - Ikke med Norwegian!

Det var litt overraskende å lese om Norwegians politikk overfor (synlig) funksjonshemmede passasjerer. En idrettsmann som bruker rullestol ble nektet å reise alene på Norwegians rute og måtte i stedet benytte SAS. På spørsmål om hvorfor svarte selskapets talsperson at dette dreide seg om sikkerhet - man vurderer om passasjerene kan klare å komme seg ut av et fly alene i en nødssituasjon, og dersom selskapet vurderer at vedkommende ikke kan dette, nektes han eller hun å reise uten ledsager. Det er altså snakk om sikkerhet, og ikke diskriminering av passasjerer med (synlig) nedsatt funksjonsevne det dreier seg om...

Dette har vi hørt før - mange ganger. For omtrent 10 år siden jobbet jeg i Brussel i European Disability Forum. En dag ble jeg kontaktet av Europakommisjonen, DG Transport, som jobbet med et direktiv om flypassasjerers rettigheter. De hadde kommet på at det kanskje burde inn en paragraf om passasjerer med redusert mobilitet, og deres spesielle problemer. De tenkte på at en passasjer med funksjonsnedsettelse fikk slippe først inn, men sist ut, og at kanskje dette bød på problemer ved overgang til nytt fly, tidsmessig. Men kunne jeg finne andre eksempler de burde tenke på?
Jeg fikk noen tid å finne eksempler fra medlemsorganisasjonene i alle de europeiske medlemslandene, og etterhvert ble det samlet inn drøye 60 eksempler på til dels grov diskriminering fra flyselskapenes side overfor personer med synlig eller ikke-synlig funksjonsnedsettelse. Flere selskaper, f.eks. Air France, krevde underskrift på en erklæring fra passasjerer med funksjonsnedsettelser om at de ikke skulle være til sjenanse for andre passasjerer. Noen var nektet å reise i det hele tatt fordi selskapet hadde fått rede på at passasjeren hadde vært til behandling hos psykiater. Mange hadde opplevd å få sine elektriske rullestoler ødelagt, fått dem utlevert med frakoplet batteri, var nektet ombordstigning fordi rullestolen ikke passet til bagasjeluken etc. En særlig stygg - og berømt - historie kom fra Tyskland der passasjerer hadde forlangt erstatning fordi det var passasjerer med "synlig utviklingshemning" ombord, noe som hadde ødelagt kvaliteten på reisen. De fikk erstatningen. Svært mange saker var unnskyldt med at det dreide seg om sikkerhet - enten for passasjerer med nedsatt funksjonsevne eller også for de andre passasjerene!

Denne katalogen ble sendt Kommisjonen, som reagerte med å lage langt mer omfattende bestemmelser mot diskriminering av flypassasjerer med nedsatt funksjonsevne enn det de opprinnelig hadde forestilt seg behovet for. Det kom siden et eget direktiv om rettigheter for flypassasjerer med redusert mobilitet, som forbyr flyselskapene å nekte noen ombordstigning eller på annen måte stille spesielle krav til passasjerer som er begrunnet med vedkommendes funksjonsnedsettelse. Det ble også forbudt å kreve betaling for assistanse til passasjerer med funksjonsnedsettelse, noe som særlig opprørte Ryanair.. Det har oppstått en del saker med norske flypassasjerer som har opplevd diverse former for diskriminering, for det meste på utenlandske flyruter med selskaper som åpenbart ikke hadde lest direktivene skikkelig. I Norge er de tatt inn i luftfartsloven gjennom EØS avtalen. Det er derfor ikke mer lovlig å opprette sine egne "sikkerhetsbestemmelser" i Norge enn det er i Spania eller andre EU-land.

Derfor er Norwegians politikk ikke bare juridisk tvilsom, men meget skuffende i året 2010. For en del år siden, da selskapet var nytt, nektet de lenge å ta ombord rullestolbrukere i det hele tatt - av "sikkerhetshensyn". Det ble sterke reaksjoner fra organisasjonene av funksjonshemmedes side, da staten gjennom daværende minister Victor Normann (H) inngikk avtale med selskapet for statlige tjenestereiser. Det så ikke helt bra ut at staten samarbeidet med et selskap som direkte diskriminerte enkelte passasjerer på grunn av deres funksjonsnedsettelse. Siden var Norwegian nødsaget til å ta med rullestolbrukere men det kommer altså fram at de likevel ikke skal behandles som andre passasjerer - de nektes å reise uten ledsager. Passasjerene kan selvfølgelig svare med å boycotte selskaper som Norwegian, men det reduserer valgfriheten mellom selskaper for en bestemt gruppe av passasjerer - på grunn av egenskaper knyttet til deres person. Det hadde vært fint om noen tok opp selskapets policy i rettsvesenet og får den prøvet mot såvel norsk som europeisk antidiskrimineringslovgivning.

Det er tross alt snart 2011...

Unge Høyre og korstoget mot funksjonshemmede

Dagens avis forteller oss at Unge Høyres leder er enig i at det trenges et ungdomsopprør mot de høye boligprisene og at det først og fremst må gjøres opprør mot kravet om universell utforming. De slutter seg dermed, ikke overraskende, til Selvaags, Fremskrittspartiets og andre liberalistiske krefters korstog mot at ungdom (og andre) med funksjonsnedsettelser skal kunne bo der de vil og besøke hvem de vil - som såvel unge Asheim som andre tar som en selvfølge. Det er trist, men det er særdeles viktig for velgerne å merke seg.

Selvaag og deres liberalistiske støttespillere har valgt å fokusere på snusirklene for rullestoler på bad, som er en del av kravene i Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven. Dette for riktig å kunne få frem det absurde i "statens" på legg om at alle boliger skal være for "de handikappede" og at alle nå skal betale dyrt for å få en "handikappleilighet" de ikke har bruk for. Det er i seg selv tåpelig å flagge sin uvitenhet og antikke holdninger på en slik måte, men det rammer også en gruppe mennesker meget hardt som alltid har vært utestengt fra et normalt sosialt liv. Ikke på grunn av egenskaper ved seg selv, men på grunn av et samfunn som aldri har tatt seg bryet med å fjerne unødvendige fysiske barrierer. I USA innså man for lenge siden at kun lovpålegg tvinger næringslivet og andre til å fjerne barrierene og tenke innovativt. I Europa er denne tanken på fremmarsj og EU har gitt et mandat til standardiseringskomiteene til å lage en standard for universell utforming som alle myndigheter i Europa skal følge. I Norge har vi vært i forkant med plan- og bygningslovens krav. Det er sørgerlig at enkelte deler av byggenæringen, som nå støttes av det ytterste høyre i Norge, skal forstå så lite av at det handler om alles rett til selv å velge hvor man vil bo og hvem man vil besøke.

Jeg er helt enig i at boligprisene er for høye, ikke bare for unge men for enhver som ikke er mangemillionær, har rike foreldre eller ikke vil låne seg til fant for resten av livet. Men dette argumentet er selvfølgelig en stråmann for Unge Høyre. - Hvor var de, da husleiereguleringen ble opphevet og leiemarkedet eksploderte, noe som rammer unge, eldre og funksjonshemmede? Hvor er Unge Høyre når folk protesterer mot meglernes profittmaksimering og alle triksene for å blåse prisboblen stadig større?
Asheims og Unge Høyres utspill om at opprøret først og fremst må rettes mot kravet om tilgjengelighet for funksjonshemmede viser høyresidens sanne holdninger til personer med nedsatt funksjonsevne.

Det er en åpen og ærlig krigserklæring mot det som mennesker med noenlunde utviklet etikk ser på som en selvfølge, nemlig at alle har rett til å være en del av samfunnet. At noen skal straffes for sin nedsatte funksjonsevne ved å sperres ute fra deltakelse i arbeid, utdanning - eller som det dreier seg om her, et alminnelig sosialt liv - burde være en holdning som hører historien til. Selvaag, Fremskrittspartiet og Unge Høyre viser oss klart at det ikke er tilfelle.

La oss huske dette utspillet, ikke minst ved neste valg..