Pressemelding fra European Disability Forum

EDF har kommet med en pressemelding i forbindelse med den økonomiske krisen som nå er i ferd med å gripe om seg. Vi gjengir den her:

EDF Statement on the Economic Crisis:
Disabled People Must Not Pay for the Crisis

Paris, 16 Novembre 2008 – The European Disability Forum, which is the voice of more than 50 million European people with disabilities, calls on the European Council, Commission and Parliament and other European institutions and all the governments of Europe to ensure disabled people and their families do not pay for the worldwide economic crisis by the reduction in their income, benefits, employment opportunities or in cuts in support to our representative organisations.

The crisis was caused by the irresponsible lending and unacceptable negligence by those in charge of the financial institutions and regulatory bodies of the world. Governments’ response to the ‘credit crunch’ has been to create financial resources to bail out the banks. Now as this lack of confidence feeds its way into the general economic system it is vital that poor, elderly and disabled people and their families of Europe do not pay for this crisis. We already in a precarious position prior to the crisis, therefore call for a reflationary approach to spend more on investment in accessible infra structure, on benefits and the provision of tax relief, so that these groups can buy goods and services so improving the economic situation.

The world through the United Nations Convention on the Rights of People with Disabilities has only just recognised the urgent need to extend the international human rights law framework to disabled people. Society cannot afford to dilute its commitment to human rights including the right to employment and family life. Traditionally disabled people have been the ‘reserve army of labour’, ’the last to be hired the first to be fired’, seen as expendable at times of economic crisis. Disabled People, their families, the unemployed and the poor cannot become the scapegoat for a crisis not of their making. Already the worsening economic position has led to attempts to cut benefits in many countries such as Ireland, Hungary, Sweden and Italy.

The lesson of this crisis - the value of investing in people - is far more important than speculative investment and it benefits the whole of society and strengthens its resistance to such crisis driven changes. If the gap between the disadvantaged and the wealthy widens, it will cost society more in the long run. The EDF will ensure the equality and rights of disabled people come to the top of the political agenda in the forthcoming European Elections.

Cutbacks and mass unemployment will develop a fertile ground for violence, hate crime, undermine solidarity and produce dangerous attitudes for democracy. We call on all those with political and economic decision making responsibility to do all they can to ensure that disabled and poor people are treated with equality and their economic well being is assured by the measures they take at this time. Now is the time for strong action so that in 2010-European Anti Poverty Year- disabled people and other disadvantaged groups do not again come to the top of the agenda.

For more information, please contact: Irina Papancheva, EDF Communication and Press Officer; Tel: (+32 2) 282 46 04; Mobile phone: (+ 32 ) 485 64 39 93; E-mail: irina.papancheva@edf-feph.org  Â

H + FrP = nei til EU?

Det er en del oppmerksomhet om dagen på hva FrP egentlig står for i spørsmålet om norsk medlemskap i EU. Partiets store oppslutning tatt i betraktning er jo dette et vesentlig spørsmål, og Unge Høyre har meget betimelig utfordret dem på å gi noen klare signaler.

For det er det som mangler – tilsynelatende. Dagens aviser refererer (noe unøyaktig) til at ”flertallet av Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter er motstandere av EU” (Aftenposten 15.09.08). Klassekampen stilte 38 FrP-representanter spørsmål om deres holdninger til EU. Av de 32 som svarte var 14 imot norsk EU-medlemskap, 10 for mens 8 ikke hadde noen mening om dette. 6 svarte ikke. Man kan jo diskutere om hvor rent dette ”flertallet” er, så undersøkelsen gir vel ikke så klart et svar som overskriftene skulle antyde. Men i tillegg er det viktig å se på hva FrPs ledelse mener og hva prinsipprogrammet deres sier. Det er i dagens aviser referert til at sentrale personer som formannen Siv Jensen, nestformann Per Sandberg samt innvandringspolitisk talsmann Per-Willy Amundsen er gått fra ja til nei-standpunkter.

Jensen er dog betegnet som ”skeptiker”. Men hun har de facto gitt rimelig klare uttalelser i forbindelse med en artikkel på Norges EU-delegasjons nettsted den 8. september, under tittelen ”Et aktivt utenforskap”. Etter en liberalistisk innledning om enkeltmenneskets frihet og utenrikspolitikkens rolle som næringslivets forsvarer, går Jensen over til et varmt forsvar for EØS-avtalen. Hun gjør den pussige observasjon at ”et stadig ekspanderende EU krever at utenforskapet brukes aktivt, og strategisk, for å sikre norske borgeres og norsk næringslivs interesser”. - Hvordan skal man bruke mangelen på stemmerett og innflytelse strategisk og aktivt? Det skal i følge Jensen være ved å følge utviklingen nøye, føre en aktiv europapolitikk der vi hevder våre synspunkter, noe som krever politiske visjoner og vilje.

1. Jensens syn på EU er at det ”utvikler seg stadig mer i retning av et sosialdemokratisk fordelingsprosjekt med et byråkrati som stikker kjepper i hjulene for enkeltmennesker og bedrifter”. Derfor mener hun at Norge må ta til orde for at avbyråkratisering må være en prioritet! - Dette er jo en interessant kontrast til den venstreorienterte nei-sidens mer kjente påstander om at EU er et markedsliberalistisk ”høyreprosjekt”? Kjeppene i hjulet refererer nok til at EU i motsetning til FrP forlengst har funnet ut at en fungerende sosialpolitikk og likhet i muligheter for alle EU-borgere er selve fundamentet for en fungerende markedsøkonomi. Man finner en balanse mellom borgernes interesser og næringslivets gjennom reguleringer som skal forhindre sosial dumping og konkurransevridende tiltak. Det er dette som faller det liberalistiske FrP så tungt for brystet. Jensen benytter som kilde det svært euroskeptiske nettstedet ”Open Europe”, som alltid har bygget under UK Independence Party’s og ultrakonservative Toriers ustanselige kritikk av EU. Her skal man ha funnet ut at EU sysselsetter rundt 170 000 byråkrater.
   
   Litt tyngre faglitteratur ville vist FrPs leder at de facto antall ansatte i ”EU-byråkratiet” er mindre enn BBCs. Men det er ikke antallet som er avgjørende, selv om dette brukes irriterende ofte som et argument, ikke minst fra den ytre høyresiden. For liberalistene er selvsagt enhver organisasjon med makt til å regulere markedet en negativ faktor. Men det er nettopp balansen mellom et felles marked, og sikre en rimelig levestandard for EUs innbyggere, som gir det europeiske prosjektet dets største legitimitet, ved siden av det å sikre freden i Europa. Dessverre er det nettopp disse to elementene som mest tydelig går såvel den ytre høyre- som ytre venstresiden hus forbi. Det å legge skylden på ”Brussel byråkratiet” er forøvrig et knep som er like gammelt som EU selv – hver gang en regjering har ført en feilslått politikk er det greit å kunne ty til ”EU-byråkratiet” som syndebukk. På samme måte som næringslivet overalt skylder på staten – ikke på feil i markedet selv. På mange måter har EU overtatt den tradisjonelle rollen til nasjonale byråkratier som en passende avledning. Men det er trist at FrP bygger sin EU-politikk på såvidt gamle og drøvtyggete argumenter som vi her ser.
   
   Hva med FrPs prinsipprogram når det gjelder EU? Først gjentar de sin gamle ”helgardering” og dekker seg bak folkemeningen – ”dersom Norge på ny skal søke om medlemskap, må det først avholdes folkeavstemning om hvorvidt en slik søknad skal sendes. En slik folkeavstemning er ikke aktuell med mindre det finner sted markante meningsendringer i den norske folkeopinion”. FrP fraskriver seg dermed ansvaret for eventuelt selv å informere nevnte folkeopinion om konsekvensene av fortsatt utenforskap. De gjør seg tjenesten behagelig når det gjelder politikernes oppgave å være forbilder og retningsvisere. Men ok så langt.
   
   Deretter vil partiet ha en folkeavstemning nr. 2 som skal gjelde forhandlingsresultatet. Etter å ha poengtert at ”EU er et stadig større sosialt prosjekt med en utjevningsprofil som FrP er skeptiske til” (var det ikke europeisk solidaritet som var selve grunnideen bak EU?) stiller man sine krav til det eventuelle forhandlingsresultatet:
   
   ”Norge bør ikke være med i en union som svekker landets forsvar og militære allianser”. – Med andre ord, et felles europeisk militært forsvar anser FrP vil svekke det norske forsvaret og NATO, les tilknytningen til USA. Dette er jo en omskriving av virkeligheten som - med motsatt fortegn - er like absurd som den ytre venstresidens påstander om ”EU med supermaktsaspirasjoner”. Det som vil svekke Norges forsvar er ikke å sitte med i de europeiske beslutningsprosesser som bestemmer felles, europeisk strategi. EU ønsker ikke å bli en militær stormakt, men at europeerne skal ha ansvar for sin egen sikkerhet – noe USA utvilsomt støtter.
   
2. ”Norge bør ikke være med i en union som begrenser vår politikk for å sikre de globale forsyninger av og stabile priser på stadig knappere og viktigere ressurser som olje og gass”. Dette er noe mer diffust, men det er tydelig at FrP tror at EU-medlemskap skal redusere norsk handlefrihet over tilgang og priser på olje- og gassressursene. For det første vil Norge ha særdeles stor innflytelse på EUs energipolitikk i egenskap av stor leverandør av nevnte produkter. Alle land har samme stemmerett innenfor EU, men ikke utenfor. Land med meget sterke interesser får tilsvarende innflytelse – innenfor EU. Når det gjelder prisfastsettelser vil dette være et markedsspørsmål fremdeles, med norsk EU-medlemskap. Her har FrP rett og slett ikke forstått hva EU handler om.
   
3. ”Norge bør ikke være med i en union som skader vårt forhold til USA og Russland”. Dette argumentet fører oss mer over i absurditetenes verden. Hvordan skulle det foregå?? Det er igjen en frykt for at EU skal ”føre oss bort fra USA”, trolig begrunnet med at visse europeiske land var så frekke å uttrykke skepsis mot USAs Irak-invasjon. Men det var da nok av EU land som støttet supermakten varmt også? I dagens Georgia-krise, der det er EU som har spilt den helt sentrale rolle i å få frem en våpenhvileavtale, er FrPs betingelse enda mer besynderlig.
   
4. ”Norge bør ikke være med i en union som begrenser vår suverenitet og folkerettslige forpliktelser i vårt havdomene”. Dette er jo et klassisk stykke nei-til-EU propaganda – EU-medlemskap ødelegger selvråderetten. FrP tror altså Norge står strategisk sterkere alene enn sammen med resten av Europa ? De har heller ikke fått med seg at EU holder møter om utviklingen i nordområdene sammen med USA, Canada og Russland – uten at Norge er med? At EU-medlemskap svekker våre ”folkerettslige forpliktelser” er – sprøyt.

Det er det som står – legg merke til at hvert avsnitt starter med ”Norge bør ikke være med i en union...” Er ikke dette et EU-negativt program så har det norske språk mistet mye av sitt meningsinnhold!

Hvorfor er alt dette viktig? Fordi Høyre har programfestet et ja-standpunkt og en eventuell lillebror-posisjon i en koalisjon med FrP vil by på problemer dersom FrP har et like klart nei-standpunkt. Det betyr at Høyre enten må velge igjen å glemme sitt eget standpunkt og forenes i en ”selvmordsparagraf” med FrP for å komme med i regjering (som under Bondevik-periodene) - eller velge ikke å gå i koalisjon med FrP. Hvis det første alternativet velges kan man selvsagt begrunne det med at ”stemningen i folket er ikke for en norsk EU-søknad ”, men det vil samtidig skape et stort spørsmålstegn ved Høyres EU-standpunkt, ikke minst overfor partiets egne velgere. Det finnes faktisk en del medlemmer som primært stemmer Høyre pga. at partiet som eneste norske parti alltid har hatt et klart ja-standpunkt. Hvis det andre alternativet velges vil man vise at Høyre tar dette spørsmålet alvorlig. Det er tidligere uttalt fra Høyres leder at EU-saken er viktigere enn å komme i regjeringsposisjon. Nå er tiden inne for å føre opp et klart standpunkt til EU som et hovedkrav overfor FrP.

50 grunner til å støtte EU

For et drøyt år siden oversatte jeg denne listen fra The Independent (50 reasons to love EU) som ble laget i forbindelse med 50 års jubileet. I kjølvannet av den meget vellykkede paneldebatten AP+H=EU forrige uke kan det jo være betimelig å repetere listen!

1 Slutt på kriger mellom de europeiske landene

2 Demokrati i de 27 medlemslandene

3 Tidligere fattige land som Irland, Hellas og Portugal har økonomier som blomstrer i dag

4 Verdens største indre marked for handel er et faktum

5 Rettigheter for forbrukere i Europa som er unike i verden

6 Samarbeid om felles innvandringspolitikk for hele verdensdelen

7 Samarbeid mot kriminalitet, gjennom Europol

8 Lover som gjør det lettere å kjøpe eiendom i andre europeiske land

9 Renere strender og elver over hele Europa

10 Fire ukers obligatorisk ferie for arbeidstakere i Europa

11 Ingen dødsstraff (det er uforenlig med medlemsskap i EU

12 Konkurranse mellom private selskaper gir billigere telefonsamtaler

13 Lite EU byråkrati (24000 ansatte - færre enn BBC)

14 EU gjorde at franskmennene igjen spiser britisk biff

15 Minoritetsspråk, som irsk, walisisk og katalansk er anerkjent og beskyttet i EU

16 EU hjelper til med å berge planeten vår ved lovfestede kutt i CO2 utslippene

17 En felles valuta fra Bantry til Berlin, men ikke i Storbritannia og Skandinavia

18 Felles europeisk innreiseforbud for tyranner som Robert Mugabe i Zimbabwe

19 EU gir dobbelt så mye i u-hjelp som USA

20 Strenge sikkerhetsregler for biler, busser og fly

21 Gratis medisinsk hjelp for turister

22 EUs fredsstyrker opererer over hele verden i utsatte områder

23 EUs Indre marked har gitt alle tilgang til billige flyreiser og har bragt nytt liv til glemte byer

24 Pass for kjæledyr er innført

25 Det tar bare 2 timer og 35 minutter fra London til Paris med Eurostar

26 Muligheten for medlemskap har tvunget Tyrkia til å modernisere

27 Shopping uten grenser gir forbrukerne mer makt til å forme markedene

28 Billige reiser og studieprogrammer betyr mer mobilitet for europeisk ungdom

29 Merking av mat er blitt meget klarere

30 Ingen langsomme grensekontroller (unntatt i Storbritannia) (- vel, men på flyplassene...)

31 Kompensasjon for flypassasjerer som er utsatt for forsinkelser

32 Strengt forbud mot utprøving på dyr i kosmetikkindustrien

33 Bedre beskyttelse for Europas naturlige dyreliv

34 Det Regionale Utviklingsfondet har hjulpet fraflytningsområdene i Storbritannia

35 Europeiske førerkort er gyldige over hele EU

36 Britene føler seg mye mindre som isolerte øyboere (nå er det bare nordmenn igjen??)

37 Europeiske bananer forblir bøyd, til tross for skeptikernes frykt for det motsatte

38 Sterk økonomisk vekst - større enn USAs i 2006

39 Enhetsmarkedet har bragt de beste fotballspillerne fra kontinentet til Storbritannia!

40 Menneskerettighetslovgivning har ført til bedre beskyttelse av individuelle rettigheter

41 Europaparlamentet sikrer en demokratisk kontroll av EU-lovgivningen

42 EU gir mer, ikke mindre suverenitet til nasjonalstatene

43 Et modent og integrert EU er den beste motvekt mot USA og Kina

44 Europeiske innvandring har gitt en viteamininnsprøytning til britisk økonomi

45 Europeerne har blitt mer flerspråklige, unntatt britene som er blitt mindre

46 Europa har vist Storbritannia eksempler på hvordan man kan finansiere en nasjonal helsetjeneste på en skikkelig måte

47 Britiske restauranter er blitt mer kosmopolitiske

48 Full mobilitet for arbeidstakere med høy utdannelse over hele Europa

49 Europa har revolusjonert britiske holdninger til god mat og matlaging (ikke dårlig)

50 Lister som dette gjør euroskeptikerne (både på ytre venstre- og høyreside) GALE! (Jess!!!)

Dette er en fin liste - jeg ville føyd til småting som tilgjengelige busser for bevegelseshemmede i byene, rettigheter for flypassasjerer med funksjonsnedsettelser, vern mot diskriminering på bakgrunn av kjønn, alder, seksuell legning, rase og funksjonshemning på arbeidsplassene osv. La oss i tiden som kommer få ut mange slike lister for riktig å gjøre nei-folkene GALE!!

EUs nye direktiv mot diskriminering

I serien "EU og deg" kan vi i dag by på informasjon om et forslag til direktiv mot diskriminering av personer på grunnlag av etnisitet, religion, alder og funksjonsnedsettelse. Som alltid når EU gjør noe viktig står det ikke et ord om det i avisene her i landet. Derimot er forslaget av stor betydning for de mange millioner mennesker som daglig møter diskriminering pga. sin hudfarge eller funksjonsnedsettelse, og på grunn av andre menneskers fordommer.

En egen artikkel i det foreslåtte direktivet tar opp diskriminering av funksjonshemmede. Dette utgjør i dag ca 50 millioner mennesker i EU-landene og er interessant å lese i forhold til den diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som nylig ble vedtatt i Stortinget og som skal tre i kraft 1. januar 2009. En uoffisiell oversettelse av Artikkel 4, Lik behandling av personer med funksjonsnedsettelser, lyder som følger:

1. For å garantere etterfølgelse av prinsippet om lik behandling i forhold til personer med nedsatt funksjonsevne:
a) Tiltak som er nødvendige for å gjøre funksjonshemmede i stand til å ha effektiv, ikke diskriminerende tilgang til sosial beskyttelse, sosiale fordeler, helsetjenester, utdannelse og tilgang til, og varer og tjenester som er tilgjengelige for allmennheten, inklusive boliger og transport, skal ytes etter behov, herunder gjennom passende modifikasjoner eller tilpasninger. Slike tiltak må ikke medføre en uforholdsmessig byrde, og heller ikke kreve grunnleggende endringer i sosial beskyttelse, sosiale tiltak, helsevesen, utdannelse eller relevante varer og tjenester eller kreve at det ytes alternativer til dette.
b) Uavhengig av forpliktelsen til å sikre ikke-diskriminerende tilgjengelighet og der det trenges i et spesielt tilfelle, skal man yte en rimelig grad av tilrettelegging unntatt i de tilfeller der dette medfører uforholdsmessige byrder.
2. Med henblikk på vurdering av om tiltak som er nødvendige for å oppfylle avsnitt 1 utgjør en uforholdsmessig byrde, skal man ta spesielt hensyn til organisasjonens størrelse og ressurser, dens egenart, beregnede kostnader, varenes og tjenestenes varighet, og mulig gevinst av økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Byrden skal ikke være uforholdsmessig stor når den er tilstrekkelig kompensert for av eksisterende tiltak innen rammen av likestillingspolitikken i det medlemsland det dreier seg om.
3. Dette direktivet skal ikke ha innvirkning på bestemmelser i Felleskapsloven eller nasjonale regelverk som dekker tilgjengelighet til spesielle varer og tjenester.

I forarbeidene til Direktivet står det at Artikkel 4 skal sikre tilgjengelighet for funksjonshemmede til sosiale tjenester, helsetjenester, utdannelse og til varer og tjenester som ellers er tilgjengelig for publikum, unntatt i de tilfeller der dette vil utgjøre en uforholdsmessig byrde. Man erkjenner at det i noen tilfeller vil være nødvendig med individuelle tiltak - igjen med forbehold om uforholdsmessig byrde, ut fra kriterier som er angitt i artikkelens delpunkter. Dette er for å ta hensyn til små og mellomstore bedrifter og deres begrensede ressurser. ”Rimelig grad av tilrettelegging” (reasonable accommodation) er et begrep som kom inn i EU lovgivningen i 2000, med direktivet mot diskriminering i arbeidslivet (gjeldende i Norge gjennom arbeidsmiljøloven). Derfor vil medlemslandene i EU allerede ha erfaring med å håndheve denne bestemmelsen. Det poengteres at større bedrifter eller offentlige virksomheter vil ha bedre muligheter for tilrettelegging enn små og mellomstore bedrifter, og også at ”rimelig tilrettelegging” ikke bare betyr å gjøre fysiske endringer men også alternative måter å yte tjenester på.

Enhver borger som mener seg diskriminert kan ta opp saken med EF-domstolen selv om det forholdet saken dreier seg om, ikke lenger gjelder. Det er også – som i den norske diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, anledning til å la seg assistere av organisasjoner i de juridiske eller administrative prosedyrene, uansett hva nasjonal lovgivning sier om dette. Bevisbyrden skal ligge på den som skal ha utført den diskriminerende handlingen, ikke offeret.

Når det gjelder sanksjoner ved bevist diskriminering skal det ikke være noe øvre tak på kompensasjoner som skal ytes for brudd på prinsippet om lik behandling. Dette gjelder ikke saker der det er strafferett som skal anvendes.
Medlemslandene har to år til å implementere direktivet i nasjonal lovgivning etter at det er vedtatt og offentliggjort av EU. Medlemslandene har anledning til å sette en tidsfrist på fire år for å oppfylle forpliktelsene til å yte tilgjengelighet for funksjonshemmede etter at direktivet er vedtatt.

EU har hatt en antidiskrimineringslov på tapetet i lengre tid. I opptakten til det europeiske Året for funksjonshemmede i 2003 ble behovet for et antidiskrimineringsdirektiv for funksjonshemmede mye omtalt og det ble delvis lovet fra Kommisjonens side å legge frem et slikt forslag så snart direktivet mot diskriminering i arbeidslivet fra 2000 var implementert i medlemslandene. Men saken trakk ut og i 2007 arrangerte European Disability Forum en underskriftskampanje der 1,3 millioner underskrifter for et direktiv ble overrakt visepresidenten for Europakommisjonen, Margot Wallström. I begynnelsen av 2008 ga kommissæren for arbeid og sosialpolitikk, Vladimir Spidla, et klart signal om at det ville komme et direktiv før sommeren 2008, selv om det inntil nylig var uklart om det ville være avgrenset til funksjonshemmede eller dekke alle diskrimineringsgrunnlagene i Artikkel 13.

Forslaget bærer med sine tydelige forbehold preg av at direktivet må vedtas enstemmig i Ministerrådet, når det har vært til behandling. Dette er fordi at regelen om flertallsavgjørelser i EU ikke gjelder for lover som er avledet av Artikkel 13 i Amsterdamtraktaten. (Siden Lisboatraktaten ikke er ratifisert av alle EUs medlemsland må man fortsatt følge denne regelen). Men samtidig er det viktig å merke seg at det er opp til medlemslandene å yte en høyere grad av diskrimineringsvern enn det som er fastsatt i direktivet – som er vanlig i denne formen for EU lovgivning. Det må heller ikke finne sted reduksjon i rettsvern mot diskriminering i medlemsland som har strengere bestemmelser enn det som dette direktivet krever.

Det gjenstår å se hvordan den endelige versjonen av direktivet vil se ut etter at Parlamentet og Rådet har uttalt seg. Men det er sikkert at EU vil ha tatt et stort og viktig skritt fremover i sitt antidiskrimineringsarbeide dersom direktivet vedtas. Det eksisterer allerede en omfattende sektorlovgivning på transportområdet, og innen offentlige anskaffelser og arbeidslivet, og det nye forslaget til direktiv viser EUs erkjennelse av at det behøves felles, europeisk lovgivning mot diskriminering utover arbeidslivet. En Eurobarometerundersøkelse viste for ikke lenge siden at 77 % av EU-borgerne støtter tiltak som skal beskytte innbyggerne mot forskjellsbehandling i utdanningssystemet, og 68 % når det gjelder tilgang til varer og tjenester.

Forslaget til antidiskrimineringsdirektiv innebærer forbud mot direkte og indirekte diskriminering, trakassering og gjengjeldelse, på samme måte som i Norge, i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Begrensningene i forhold til mindre bedrifters ressurser når det gjelder uforholdsmessig byrde, og anledningen til å la organisasjoner representere det enkelte offer for diskriminering vil også svare til norsk lovgivning.

Siden Norge ikke er bundet av Amsterdam- og Nicetraktatene, herunder Artikkel 13, er det foreslåtte direktivet ikke dekket av EØS avtalen. Da direktivet mot diskriminering i arbeidslivet på grunnlag av bl.a. funksjonshemning ble vedtatt i 2000, valgt Norge som eneste EFTA land å ta direktivet inn i arbeidsmiljøloven, på frivillig basis. Det vil derfor i høyden være aktuelt å vurdere det foreslåtte antidiskrimineringsdirektivet tatt inn i norsk lovgivning på frivillig basis, enten alene eller sammen med de andre EFTA landene Liechtenstein og Island. Sannsynligvis vil man vurdere direktivet i forhold til den nylig vedtatte diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Men denne går på flere områder allerede lenger enn det foreslåtte direktivet, bl.a. i form av definisjon av universell utforming, aktivitetsplikt og, på noen områder, tidsfrister for gjennomføring av universell utforming. På den annen side tar direktivet opp likebehandling på området boliger og tjenester, som ikke er klart spesifisert i den norske loven.

Russland

Det er med sorg jeg leser at Russland har brutt det militære samarbeidet med NATO landene, deriblant Norge. Det er et nederlag for alle parter at den normalisering av forbindelsene man hadde oppnådd etter at den kalde krigen var slutt, synes avbrutt - selv om det sivile samarbeidet skal fortsette. Selv om Georgia-konflikten var casus belli i denne sammenhengen er det en lenge oppbygget spenning både i øst og i vest som fikk utløsing. Mens USA samler sine vestlige partnere som en hønemor sine kyllinger og slynger ut sine advarsler mot "retro-kommunistene" i øst, opptrer Russland tilsynelatende som den brutale stormakten man husker Sovjetunionen som. I det mette og oljedopede Norge tar man frem minnene om den truende Ivan, litt overrasket over at den behagelige mellomperioden - der vi kunne se litt medlidende på de fattige, forurensede sosialklientene i øst -plutselig er over!

Historien er alltid en god venn i slike stunder. Hadde politikerne vært historikere og forstått sin historie, ville svært mange tragedier vært unngått. Men de - og de fleste av oss, minnes kun historie i form av forurettethet og hevn over begåtte ugjerninger. For det første "Vesten", som i dag er noe annet enn før 1989. EU og NATO består i dag også av østeuropeiske land som har 40 års bitre minner om kommunistisk diktatur og sovjetisk dominans. Med sin stemmerett har de stor innflytelse på de beslutninger som tas når det gjelder forholdet til Russland. Så har vi USA som har hatt noen gode år som vinner av den kalde krigen og eneste supermakt etter USSRs sammenbrudd i 1991. De ser nødig et sterkt, nytt Russland vokse frem som rival atter en gang. I midten det gamle Vest-Europa, som med sin egen styrke alltid har søkt å spille en rolle som "mellompartier" uavhengig av USA - særlig Frankrike og Tyskland. Med de nye styrkerelasjonene er spillereglene endret. Iallefall inntil EU blir en ny aktør som kan spille en selvstendig, samlet internasjonal rolle. Men det vil ennå ta tid.

Så Russland. Det glemmes åpenbart at Russland var en stormakt også før sovjetperioden. Helt siden tidlig 1700-tall da Peter den Store skapte et sterkt rike som for første gang kastet seg inn i den internasjonale storpolitikken har Russland vært en sterk militær aktør, med et autoritært styre. Årsaken er at Russland fra middelalderen ble bygget ovenfra og ned av sterke tsarer og fyrster som bygget riket omtrent som ringer i vannet, med sentrum i Moskvariket. Alt skjedde i bitter kamp for overlevelse mot tartarer, mongoler, tyske ordensriddere, polakker og svensker. Det var et rike med en autoritær sentralmakt og et hav av menige borgere, uten en middelklasse som i Vest-Europa. Man etterapet teknologiske nyvinninger og inviterte utlendinger til å lære bort det nyeste i militærteknologi og maskineri og kunne således opprettholde den militære stormaktsposisjonen. Takket være det Gerschenkron kaller "tilbakeliggenhetens fordeler" - at et land kan høste fruktene av andres teknologiske og økonomiske utvikling uten å gå igjennom denne utviklingen selv - etablerte Russland seg som en imperialistisk, europeisk stormakt i den post-Petrinske periode uten å utvikle et industrielt, kapitalistisk borgerskap som kunne være en buffer mellom folk og sentralmakt. Iallefall frem til slutten av 1800 tallet.

Under napoleonskrigen var Russland en viktig alliert for de allierte i kampen mot Frankrike og det var i Russland at Napoleon fikk sitt banesår, selv om hans storhetstid tok endelig slutt ved Waterloo tre år senere. Resten av 1800-tallet gikk med til en kald krig, kalt "the Great Game", mellom det britiske imperium og Russland. Fremdeles utvidet russerne sitt rike, og underla seg Finland, Polen, og voksende deler av sentral-Asia - herunder dagens konfliktområde i Kaukasus. De støtte sammen med britene i Afghanistan og langs Indias grenser. Først i 1914 tok denne kalde krigen slutt da Storbritannia og Russland ble allierte mot Tyskland. I 1914 var Russland en autoritær stormakt meget lik dagens nasjon, bortsett fra at det omfattet mange av dagens selvstendige nasjonalstater, som Baltikum, Ukraina, Georgia og Azerbaidsjan, m.v.

Etter revolusjonen fikk den nye Sovjetstaten kjempet seg til fornyet kontroll over disse statene selv om Finland og Polen gikk tapt. Etter 1945 bygget sovjeterne opp et maktområde over Øst-Europa som de holdt i en jernhånd helt til 1989. Vi fikk en bipolær verden med USA/NATO og Sovjet/Warszawapakten som hovedmotstandere. USA "vant" det militære kappløpet ved en enestående satsing på avansert militærteknologi som Sovjetunionen ikke kunne matche, ved siden av at det kommunistiske statsbærende partisystem imploderte pga. Gorbatsjovs Glasnost politikk som fjernet selve det ideologiske legitimitetsgrunnlag som Warszawapakten bygget på. Man kunne ikke opprettholde et imperium uten noen form for politisk legitimitet, og det fantes heller ingen økonomiske, eller sågar emosjonelle bånd som bandt sovjetnettverket sammen, slik det britiske Samvelde har overlevet avkoloniseringen. Man brøt rått og brutalt med hverandre, undertiden med voldelige løsrivelsesprosesser, særlig i sentral-Asia, Baltikum og i Romania. Sovjetunionen selv falt fra hverandre og Russland var mindre enn i 1914.

Det fulgte en i russiske øyne svært ydmykende periode under Jeltsin. Fattigdommen var åpenbar overalt, folk mistet sine sparepenger, gamle mennesker fant livet verre enn under Leningradbeleiringen 1941-1943 og soldatene fikk sin lønn i poteter. Verst var kanskje slaget mot den nasjonale stoltheten. Warszawapaktlandene var plutselig NATO-medlemmer, Nordflåten rustet i filler, demagoger av alle avskygninger, symbolisert ved den politiske klovnen Sjirinovskij gjorde det nye demokratiet til en karikatur og multimillionærer brisket seg med en rikdom som sto i skrikende kontrast til elendigheten flertallet levde i. I et land som alltid har vært sentralstyrt, har statens ære og stormaktsstatus vært av enorm betydning. I tillegg har de mange eksterne truslene alltid gitt innbyggerne en forståelse av at stormaktspolitikk er eneste alternativ til å bli fullstendig knust. Hvorfor hadde Sovjetrussland ofret rundt 30 millioner liv for å slå Hitler-Tyskland, når resultatet var håpløshet overfor et triumferende Vesten med USA i spissen? Da Putin overtok makten, klarte han å bygge opp landet igjen fra bunnen av, ikke minst gjennom satsing på oljeutvinning, økonomisk utvinning, knusing av de nyrike pengebaronene og en generell heving av levestandarden. Jeg har selv observert de store forandringene som har skjedd i Russland under Putin. Hans overveldende popularitet var fullt forståelig. Landets historie har alltid handlet om sterk sentralmakt versus oppløsning og svakhet.

Med den økonomiske oppbyggingsprosessen og sentralstyrte gjenreising av Russlands styrke som nasjon var det tid for å gjenreise de militære musklene og dette gikk forholdsvis raskt unna. I mellomtiden var det med russiske øyne høyst irriterende å se gamle deler av det russiske rike rive seg løs og peke nese av Moskva med NATO og EU i ryggen - helt likegyldig overfor russisk makt og ære. Ukrainas oransje revolusjon var det siste eksempel. USA begynte å etablere seg i Kaukasus og støtte f.eks. Georgia - for å sikre amerikansk tilgang til oljekilder. Land som Russland hadde støttet, f.eks. Irak, ble valset over ende og okkupert av amerikanerne. Det hele fortonte seg som en ny innringning av Moder Russland. Til slutt ble lilleputtstaten Georgia så modig at man angrep russiske innbyggere i Ossetia, i fast tro på at Vesten ville stå den kjekke bi.

Alle hadde undervurdert styrken i Russlands nasjonalfølelse, tro på sentralmaktens rett og - deres gjenreiste militærkapabilitet. Mangel på historisk forståelse har ført til nytt blodtap, og USAs øyeblikkelige gjenopptakelse av kald krigsretorikk eskalerte konflikten hinsides alle proporsjoner. Russland er ikke et gjenfødt Sovjetunionen, men på mange måter den gjenfødte stormakten fra 1914. Autoritær men ikke totalitær. Selvbevisst, med tro på sentralmakten som har gitt folk flest velstand og stolthet over "Moderlandet Russland" tilbake. Men fremdeles uten den sterke velstående middelklassen som i vest dempet statsmaktens enevelde overfor innbyggerne. Følelsen av "oss mot dem" - av å være alene mot en truende omverden er dessverre også levende og ved uklok politikk fra Bush's og Vestens side kan denne følelsen igjen ta overhånd og alt som var bygget opp av tillit og samarbeid kan være tapt igjen for lange tider.

Opphevelsen av samarbeidet med NATO er en skarp advarsel fra historien. Vi må ta den, og forstå den!

Indigènes - en tankevekkende krigsfilm

Noen sene kveldstimer gikk med til den fransk-belgisk-marokkansk-algierske filmen Indigènes (eng. Days of glory) fra 2006. Filmen er laget av Rachid Bouchareb. Det var en sterk opplevelse med kampscener ikke langt fra Menig Ryan-stil og førsteklasses scenekunst fra hovedrolleinnehaverne. Bruken av arabisk musikk blandet med tradisjonell filmmusikk er også meget god. Kort fortalt handler filmen om menn fra Frankrikes daværende besittelser Marokko og Algerie som i 1943 melder seg som soldater for å befri deres "fedreland" - la France. De er godt motivert til å bekjempe nazismen og befri Frankrike, men blir behandlet rimelig nedlatende av sine franske offiserer gjennom hele filmen. På dette tidspunktet av 2. verdenskrig hadde Frankrike vært okkupert av tyskerne i tre år, og da Storbritannia og USA invaderte Nord-Afrika og man forberedte befrielsen av Europa, var det for det meste kolonitropper som utgjorde det franske bidraget. Alt før krigen var det fransk politikk å integrere soldater fra koloniene i den nasjonale franske hær. Franske styrker utgjorde noe over 2 millioner mann i 1940 mens det var 700 000 kolonitropper, vesentlig fra Nord-Afrika samt Madagaskar og Senegal.

Filmen følger våre helter gjennom Italia og deretter inn i Frankrike i 1944 og felttoget inn i Vosges og til slutt i Alsace. Man ironiserer over at de franske offiserene stadig uttaler at "enfin nous sommes chez nous" overfor "de innfødte". Men den gang var f.eks. Algerie ikke ansett som en koloni i vanlig forstand men en del av Frankrike - som et oversjøisk fylke. Men samtidig er det tydelig at uansett heltemot - og det ser vi mye av - blir ingen afrikansk soldat forfremmet utover korporals grad. Forfremmelser og berømmelse tildelses franskmennene - ironisk nok blir troppens sersjant forfremmet til "sergent chef" fordi han har klart å skjule at han er halvt araber!

Ironien i det hele topper seg i filmens klimaks når troppen har hatt så store tap at alle europeiske og halveuropeiske offiserer er falt og det er bare nordafrikanerne igjen til å befri og deretter forsvare en landsby i Alsace. De må bokstavelig sloss til siste mann, men seirer. Siste mann tar imot de fremrykkende franske styrkene men blir nektet å snakke med de "hvite offiserene" som er opptatt av å komme i filmavisen... 60 år senere møter vi vår overlevende helt igjen. Han er blitt en gammel, ensom og fattig mann. Mens "Redd Menig Ryan" begynner på krigskirkegården slutter "Indigènes" her. Rulleteksten forteller at etter at Algerie og Marokko ble selvstendige kuttet den franske stat utbetalingene av pensjoner til sine kolonisoldat-veteraner i 1959. I 2002 ble de foreslått etterbetalt i sin helhet. Senere franske regjeringer har utsatt saken...

Det er en fransk-nordafrikansk film av første klasse og spesiell fordi den ser hele historien med "de innfødtes" øyne. Den er i sterk kontrast med f.eks. engelske filmer som oftest fremstiller indere og afrikanere som tøffe bakgrunnsfigurer med stor respekt for sine "gentleman officers". Når man prøver å være mer politisk korrekte, som i nyversjonen av "Four feathers" blir det fort litt komisk, på samme måte som eldre Hollywood filmer om krigen virker ironisk når man tar med en taus afro-afrikaner med blant statistene mens heltemodige hvite amerikanere seirer på alle fronter. Det er intet komisk over "Indigènes" - seeren forstår afrikanernes følelse av urettferdighet og diskriminering. De sloss i den samme uniform som franskmennene, mot den samme fienden og viser den samme tapperheten i møtet med døden som sine europeiske våpenbrødre. Men de er også "svartskaller" og blir hele tiden minnet om det. "Liberté, Fraternité, Egalité!" er hva de sloss for - men ikke for seg selv. Et hakk i fransk Gloire..

Kulturstøtte til grådighetskulturen - eller hvordan livet blir under en FrP regjering

Mens meningsmålingene blir stadig bedre for Jensen-ligaen, er politikernes reaksjoner ulike, ut fra deres lynne og respektive forventinger til en ny politisk realitet. For de rødgrønne har reaksjonen stort sett vært mørke skremmebilder og relativt gammeldags klassekampsretorikk – selv om det er den ”klassen” de mener å representere som nettopp utgjør en stor del av FrPs velgergrunnlag. For de blå-gule har reaksjonen variert fra Venstres klare avvisning av FrP, via KrFs taushet til Høyres splittelse mellom de som helst vil ha med alle borgerlige partier (den offisielle linjen) til de som knapt kan vente til man kan slå seg sammen med FrP i en tomannskoalisjon. (Dog vet man ikke om FrP ønsker å trekke på vesle Høyre i regjering, men det er en annen sak).

Det er ikke lenger tid for å blåse av FrP og trøste seg med at det også har skjedd før at de har hatt stor oppslutningen på partibarometrene for så å falle pladask når valgdagen kommer. Det er heller ikke på sin plass å bagatellisere eller latterliggjøre FrP – et martyrstempel gir alltid oppslutning. La oss heller ikke legge vekt på deres representanters uttalelser (foreldre burde ikke få funksjonshemmede barn, det må være lov å le av transer osv.). La oss ta dem seriøst, plukke litt ut av partiprogrammet deres og tenke seriøst på hva det de sier vil bety hvis de kommer i posisjon!

1) Denne sommeren har det vært kultur som gjaldt i debatten om FrP. De sier: ”FrP ønsker å betrakte kulturlivet som en selvstendig næring der man kan involvere frivillig arbeid så vel som profesjonelt engasjement. Det er en forutsetning for vekst innenfor kultursektoren at det satses på samhandling mellom frivillig sektor og profesjonelle aktører. Dette vil på sikt gi de mest varige ringvirkningene både for kulturen og for samfunnet forøvrig.” Selvsagt må kulturen ”ikke bli avhengig av subsidier og overføringer”.

Hva slags kultur er det egentlig de snakker om? En konsert med et danseband på lørdagskvelden der frivillige hjelper til med brussalg renner i hu. Men seriøst er det å anse kultur som en næring lite lovende for et lands utvikling som en kulturnasjon. Dersom kultur skal være en markedsvare vil det være salgbarheten og ikke kulturens egenverdi som er avgjørende. Med andre ord – det er den kulturen som ”folk flest” liker, som får livets rett. Klassisk musikk, barokkens malerkunst – alt kan bli glemt. Men like alvorlig – eksperimenteringen og nyskapingen, ”grunnforskningen” forsvinner, fordi ingen tør satse på å skape noe annet enn det som selger. Vi vil vende tilbake til den tiden da en kunstner var avhengig av en mesén eller sultet i hjel (for så å bli ”oppdaget” posthumt). Dette er noe annet enn Høyres kulturpolitikk for å si det mildt!

2) Diskriminering er ofte i lyset når det handler om FrP. Dette er deres ord: ”Alle mennesker er likeverdige. Forholdet mellom kjønn, grupperinger og enkeltmennesker bør derfor i arbeidsliv, fritid og privatliv tilpasse seg naturlig, uten innblanding av offentlige organer. Likestillingsloven og ordningen med likestillingsombud må derfor oppheves”. Og enda bedre: ”Fremskrittspartiet vil understreke at konkurranse gjør bedriftene interessert i å sikre seg så dyktige medarbeidere som mulig, uten hensyn til kjønn eller gruppetilhørighet. Konkurranse innenfor et fritt markedsøkonomisk system er derfor den beste garanti mot diskriminering”. Dette er i beste fall naivt, i verste fall et langt skritt mot et svært tøffere samfunn, ikke minst for personer med nedsatt funksjonsevne, for å nevne én av de gruppene de omtaler. I EU har man forlengst gitt opp en slik tankegang som håpløs for å integrere mennesker i arbeidslivet, fordi initiativet vil ligge fullstendig hos arbeidsgiverne, med deres forestillinger og fordommer mot kvinner, innvandrere og funksjonshemmede. Derfor har man de siste 8 år hatt et direktiv som pålegger statene å føre en aktiv politikk og sanksjonere diskriminering. En norsk undersøkelse for to år siden viste at kun 1 av ti arbeidsgivere ville så mye som invitere en blind jobbsøker til intervju, Bare rundt 30 % ville jobbintervjue en rullestolbruker. Hvilke markedskrefter tror man skal endre slike holdninger? Videre: er konkurranse den beste garanti mot diskriminering av funksjonshemmede? Ikke når man ikke stiller likt i konkurransen pga. utilgjengelig transport, utdannelse, boliger osv. osv. Situasjonen er faktisk så alvorlig i Norge at man har vedtatt en diskriminerings- og tilgjengelighetslov som skal bøte på den omfattende diskriminering av funksjonshemmede som foregår i velferdsstaten vår. Og den skal håndheves av – Likestillings- og diskrimineringsombudet, som FrP vil nedlegge! Norge ligger etter EU på flere områder – med FrP vil vi bli et rent u-land hva menneskeverd angår.

3) Apropos funksjonshemmede – her har de et eget avsnitt (innmari spent, siden det er mitt arbeidsområde): ”FrP mener at personer med funksjonshemninger skal få like muligheter til å fungere i samfunnet som andre, så langt dette lar seg gjøre”. (Man har riktignok ikke en funksjonshemning, man har en nedsatt funksjonsevne og blir funksjonshemmet når man står overfor barrierer, men nåvel). Dette høres fint ut bortsett fra at ”så langt det lar seg gjøre” lyder litt illevarslende. Videre: ”Forholdene bør legges til rette både i hjemme-, skole – og arbeidssituasjon, basert på den enkeltes situasjon. Dette betyr at også graden av integrering i samfunnet må henge sammen med vedkommendes grad av funksjonshemning”. Det første er bra, men det andre noe uklart - skal du integreres mer (eller mindre) etter som hvor funksjonshemmet du er? Eller kan vi mistenke at høye kostnader til integrering, som følge av sterk grad av funksjonsnedsettelse, vil sette grenser for hvor integrert FrP tenker seg at funksjonshemmede skal bli?

Men så kommer det: ”Den enkelte må selv ha frihet til å velge hvilken grad av integrasjon han eller hun ønsker, så lenge dette ikke er til ulempe for andre”. (min understrekning). Der kom endelig Fremskrittspartiets sanne menneskesyn frem! For det første impliserer man at deltakelse i samfunnet (utdannelse, kultur, arbeid, sosialt samvær) ikke er noe alle funksjonshemmede mener de har behov for. Og for det andre, de kan gjerne ytre personlige ønsker men dette må ikke være til belastning for ”andre” – Hvem?? Familie? Venner? Arbeidsgivere? Politikerne? Grunnleggende premiss er altså et syn på funksjonshemmede som en faktisk belastning for samfunnet som vi visstnok skal yte tjenester til, men som må ”holde seg på matten”.

– Dette kunne ikke stå i større kontrast til Høyres politikk som programfester faktisk likeverd og universell utforming som grunnleggende premisser. Men et samarbeid med et parti med slike formuleringer som FrP bruker blir en etisk svært stor kamel å svelge – jo mer man leser deres egne ord.