H + FrP = nei til EU?

Det er en del oppmerksomhet om dagen på hva FrP egentlig står for i spørsmålet om norsk medlemskap i EU. Partiets store oppslutning tatt i betraktning er jo dette et vesentlig spørsmål, og Unge Høyre har meget betimelig utfordret dem på å gi noen klare signaler.

For det er det som mangler – tilsynelatende. Dagens aviser refererer (noe unøyaktig) til at ”flertallet av Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter er motstandere av EU” (Aftenposten 15.09.08). Klassekampen stilte 38 FrP-representanter spørsmål om deres holdninger til EU. Av de 32 som svarte var 14 imot norsk EU-medlemskap, 10 for mens 8 ikke hadde noen mening om dette. 6 svarte ikke. Man kan jo diskutere om hvor rent dette ”flertallet” er, så undersøkelsen gir vel ikke så klart et svar som overskriftene skulle antyde. Men i tillegg er det viktig å se på hva FrPs ledelse mener og hva prinsipprogrammet deres sier. Det er i dagens aviser referert til at sentrale personer som formannen Siv Jensen, nestformann Per Sandberg samt innvandringspolitisk talsmann Per-Willy Amundsen er gått fra ja til nei-standpunkter.

Jensen er dog betegnet som ”skeptiker”. Men hun har de facto gitt rimelig klare uttalelser i forbindelse med en artikkel på Norges EU-delegasjons nettsted den 8. september, under tittelen ”Et aktivt utenforskap”. Etter en liberalistisk innledning om enkeltmenneskets frihet og utenrikspolitikkens rolle som næringslivets forsvarer, går Jensen over til et varmt forsvar for EØS-avtalen. Hun gjør den pussige observasjon at ”et stadig ekspanderende EU krever at utenforskapet brukes aktivt, og strategisk, for å sikre norske borgeres og norsk næringslivs interesser”. - Hvordan skal man bruke mangelen på stemmerett og innflytelse strategisk og aktivt? Det skal i følge Jensen være ved å følge utviklingen nøye, føre en aktiv europapolitikk der vi hevder våre synspunkter, noe som krever politiske visjoner og vilje.

1. Jensens syn på EU er at det ”utvikler seg stadig mer i retning av et sosialdemokratisk fordelingsprosjekt med et byråkrati som stikker kjepper i hjulene for enkeltmennesker og bedrifter”. Derfor mener hun at Norge må ta til orde for at avbyråkratisering må være en prioritet! - Dette er jo en interessant kontrast til den venstreorienterte nei-sidens mer kjente påstander om at EU er et markedsliberalistisk ”høyreprosjekt”? Kjeppene i hjulet refererer nok til at EU i motsetning til FrP forlengst har funnet ut at en fungerende sosialpolitikk og likhet i muligheter for alle EU-borgere er selve fundamentet for en fungerende markedsøkonomi. Man finner en balanse mellom borgernes interesser og næringslivets gjennom reguleringer som skal forhindre sosial dumping og konkurransevridende tiltak. Det er dette som faller det liberalistiske FrP så tungt for brystet. Jensen benytter som kilde det svært euroskeptiske nettstedet ”Open Europe”, som alltid har bygget under UK Independence Party’s og ultrakonservative Toriers ustanselige kritikk av EU. Her skal man ha funnet ut at EU sysselsetter rundt 170 000 byråkrater.
   
   Litt tyngre faglitteratur ville vist FrPs leder at de facto antall ansatte i ”EU-byråkratiet” er mindre enn BBCs. Men det er ikke antallet som er avgjørende, selv om dette brukes irriterende ofte som et argument, ikke minst fra den ytre høyresiden. For liberalistene er selvsagt enhver organisasjon med makt til å regulere markedet en negativ faktor. Men det er nettopp balansen mellom et felles marked, og sikre en rimelig levestandard for EUs innbyggere, som gir det europeiske prosjektet dets største legitimitet, ved siden av det å sikre freden i Europa. Dessverre er det nettopp disse to elementene som mest tydelig går såvel den ytre høyre- som ytre venstresiden hus forbi. Det å legge skylden på ”Brussel byråkratiet” er forøvrig et knep som er like gammelt som EU selv – hver gang en regjering har ført en feilslått politikk er det greit å kunne ty til ”EU-byråkratiet” som syndebukk. På samme måte som næringslivet overalt skylder på staten – ikke på feil i markedet selv. På mange måter har EU overtatt den tradisjonelle rollen til nasjonale byråkratier som en passende avledning. Men det er trist at FrP bygger sin EU-politikk på såvidt gamle og drøvtyggete argumenter som vi her ser.
   
   Hva med FrPs prinsipprogram når det gjelder EU? Først gjentar de sin gamle ”helgardering” og dekker seg bak folkemeningen – ”dersom Norge på ny skal søke om medlemskap, må det først avholdes folkeavstemning om hvorvidt en slik søknad skal sendes. En slik folkeavstemning er ikke aktuell med mindre det finner sted markante meningsendringer i den norske folkeopinion”. FrP fraskriver seg dermed ansvaret for eventuelt selv å informere nevnte folkeopinion om konsekvensene av fortsatt utenforskap. De gjør seg tjenesten behagelig når det gjelder politikernes oppgave å være forbilder og retningsvisere. Men ok så langt.
   
   Deretter vil partiet ha en folkeavstemning nr. 2 som skal gjelde forhandlingsresultatet. Etter å ha poengtert at ”EU er et stadig større sosialt prosjekt med en utjevningsprofil som FrP er skeptiske til” (var det ikke europeisk solidaritet som var selve grunnideen bak EU?) stiller man sine krav til det eventuelle forhandlingsresultatet:
   
   ”Norge bør ikke være med i en union som svekker landets forsvar og militære allianser”. – Med andre ord, et felles europeisk militært forsvar anser FrP vil svekke det norske forsvaret og NATO, les tilknytningen til USA. Dette er jo en omskriving av virkeligheten som - med motsatt fortegn - er like absurd som den ytre venstresidens påstander om ”EU med supermaktsaspirasjoner”. Det som vil svekke Norges forsvar er ikke å sitte med i de europeiske beslutningsprosesser som bestemmer felles, europeisk strategi. EU ønsker ikke å bli en militær stormakt, men at europeerne skal ha ansvar for sin egen sikkerhet – noe USA utvilsomt støtter.
   
2. ”Norge bør ikke være med i en union som begrenser vår politikk for å sikre de globale forsyninger av og stabile priser på stadig knappere og viktigere ressurser som olje og gass”. Dette er noe mer diffust, men det er tydelig at FrP tror at EU-medlemskap skal redusere norsk handlefrihet over tilgang og priser på olje- og gassressursene. For det første vil Norge ha særdeles stor innflytelse på EUs energipolitikk i egenskap av stor leverandør av nevnte produkter. Alle land har samme stemmerett innenfor EU, men ikke utenfor. Land med meget sterke interesser får tilsvarende innflytelse – innenfor EU. Når det gjelder prisfastsettelser vil dette være et markedsspørsmål fremdeles, med norsk EU-medlemskap. Her har FrP rett og slett ikke forstått hva EU handler om.
   
3. ”Norge bør ikke være med i en union som skader vårt forhold til USA og Russland”. Dette argumentet fører oss mer over i absurditetenes verden. Hvordan skulle det foregå?? Det er igjen en frykt for at EU skal ”føre oss bort fra USA”, trolig begrunnet med at visse europeiske land var så frekke å uttrykke skepsis mot USAs Irak-invasjon. Men det var da nok av EU land som støttet supermakten varmt også? I dagens Georgia-krise, der det er EU som har spilt den helt sentrale rolle i å få frem en våpenhvileavtale, er FrPs betingelse enda mer besynderlig.
   
4. ”Norge bør ikke være med i en union som begrenser vår suverenitet og folkerettslige forpliktelser i vårt havdomene”. Dette er jo et klassisk stykke nei-til-EU propaganda – EU-medlemskap ødelegger selvråderetten. FrP tror altså Norge står strategisk sterkere alene enn sammen med resten av Europa ? De har heller ikke fått med seg at EU holder møter om utviklingen i nordområdene sammen med USA, Canada og Russland – uten at Norge er med? At EU-medlemskap svekker våre ”folkerettslige forpliktelser” er – sprøyt.

Det er det som står – legg merke til at hvert avsnitt starter med ”Norge bør ikke være med i en union...” Er ikke dette et EU-negativt program så har det norske språk mistet mye av sitt meningsinnhold!

Hvorfor er alt dette viktig? Fordi Høyre har programfestet et ja-standpunkt og en eventuell lillebror-posisjon i en koalisjon med FrP vil by på problemer dersom FrP har et like klart nei-standpunkt. Det betyr at Høyre enten må velge igjen å glemme sitt eget standpunkt og forenes i en ”selvmordsparagraf” med FrP for å komme med i regjering (som under Bondevik-periodene) - eller velge ikke å gå i koalisjon med FrP. Hvis det første alternativet velges kan man selvsagt begrunne det med at ”stemningen i folket er ikke for en norsk EU-søknad ”, men det vil samtidig skape et stort spørsmålstegn ved Høyres EU-standpunkt, ikke minst overfor partiets egne velgere. Det finnes faktisk en del medlemmer som primært stemmer Høyre pga. at partiet som eneste norske parti alltid har hatt et klart ja-standpunkt. Hvis det andre alternativet velges vil man vise at Høyre tar dette spørsmålet alvorlig. Det er tidligere uttalt fra Høyres leder at EU-saken er viktigere enn å komme i regjeringsposisjon. Nå er tiden inne for å føre opp et klart standpunkt til EU som et hovedkrav overfor FrP.