I serien "EU og deg" kan vi i dag by på informasjon om et forslag til direktiv mot diskriminering av personer på grunnlag av etnisitet, religion, alder og funksjonsnedsettelse. Som alltid når EU gjør noe viktig står det ikke et ord om det i avisene her i landet. Derimot er forslaget av stor betydning for de mange millioner mennesker som daglig møter diskriminering pga. sin hudfarge eller funksjonsnedsettelse, og på grunn av andre menneskers fordommer.
En egen artikkel i det foreslåtte direktivet tar opp diskriminering av funksjonshemmede. Dette utgjør i dag ca 50 millioner mennesker i EU-landene og er interessant å lese i forhold til den diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som nylig ble vedtatt i Stortinget og som skal tre i kraft 1. januar 2009. En uoffisiell oversettelse av Artikkel 4, Lik behandling av personer med funksjonsnedsettelser, lyder som følger:
1. For å garantere etterfølgelse av prinsippet om lik behandling i forhold til personer med nedsatt funksjonsevne:
a) Tiltak som er nødvendige for å gjøre funksjonshemmede i stand til å ha effektiv, ikke diskriminerende tilgang til sosial beskyttelse, sosiale fordeler, helsetjenester, utdannelse og tilgang til, og varer og tjenester som er tilgjengelige for allmennheten, inklusive boliger og transport, skal ytes etter behov, herunder gjennom passende modifikasjoner eller tilpasninger. Slike tiltak må ikke medføre en uforholdsmessig byrde, og heller ikke kreve grunnleggende endringer i sosial beskyttelse, sosiale tiltak, helsevesen, utdannelse eller relevante varer og tjenester eller kreve at det ytes alternativer til dette.
b) Uavhengig av forpliktelsen til å sikre ikke-diskriminerende tilgjengelighet og der det trenges i et spesielt tilfelle, skal man yte en rimelig grad av tilrettelegging unntatt i de tilfeller der dette medfører uforholdsmessige byrder.
2. Med henblikk på vurdering av om tiltak som er nødvendige for å oppfylle avsnitt 1 utgjør en uforholdsmessig byrde, skal man ta spesielt hensyn til organisasjonens størrelse og ressurser, dens egenart, beregnede kostnader, varenes og tjenestenes varighet, og mulig gevinst av økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Byrden skal ikke være uforholdsmessig stor når den er tilstrekkelig kompensert for av eksisterende tiltak innen rammen av likestillingspolitikken i det medlemsland det dreier seg om.
3. Dette direktivet skal ikke ha innvirkning på bestemmelser i Felleskapsloven eller nasjonale regelverk som dekker tilgjengelighet til spesielle varer og tjenester.
I forarbeidene til Direktivet står det at Artikkel 4 skal sikre tilgjengelighet for funksjonshemmede til sosiale tjenester, helsetjenester, utdannelse og til varer og tjenester som ellers er tilgjengelig for publikum, unntatt i de tilfeller der dette vil utgjøre en uforholdsmessig byrde. Man erkjenner at det i noen tilfeller vil være nødvendig med individuelle tiltak - igjen med forbehold om uforholdsmessig byrde, ut fra kriterier som er angitt i artikkelens delpunkter. Dette er for å ta hensyn til små og mellomstore bedrifter og deres begrensede ressurser. ”Rimelig grad av tilrettelegging” (reasonable accommodation) er et begrep som kom inn i EU lovgivningen i 2000, med direktivet mot diskriminering i arbeidslivet (gjeldende i Norge gjennom arbeidsmiljøloven). Derfor vil medlemslandene i EU allerede ha erfaring med å håndheve denne bestemmelsen. Det poengteres at større bedrifter eller offentlige virksomheter vil ha bedre muligheter for tilrettelegging enn små og mellomstore bedrifter, og også at ”rimelig tilrettelegging” ikke bare betyr å gjøre fysiske endringer men også alternative måter å yte tjenester på.
Enhver borger som mener seg diskriminert kan ta opp saken med EF-domstolen selv om det forholdet saken dreier seg om, ikke lenger gjelder. Det er også – som i den norske diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, anledning til å la seg assistere av organisasjoner i de juridiske eller administrative prosedyrene, uansett hva nasjonal lovgivning sier om dette. Bevisbyrden skal ligge på den som skal ha utført den diskriminerende handlingen, ikke offeret.
Når det gjelder sanksjoner ved bevist diskriminering skal det ikke være noe øvre tak på kompensasjoner som skal ytes for brudd på prinsippet om lik behandling. Dette gjelder ikke saker der det er strafferett som skal anvendes.
Medlemslandene har to år til å implementere direktivet i nasjonal lovgivning etter at det er vedtatt og offentliggjort av EU. Medlemslandene har anledning til å sette en tidsfrist på fire år for å oppfylle forpliktelsene til å yte tilgjengelighet for funksjonshemmede etter at direktivet er vedtatt.
EU har hatt en antidiskrimineringslov på tapetet i lengre tid. I opptakten til det europeiske Året for funksjonshemmede i 2003 ble behovet for et antidiskrimineringsdirektiv for funksjonshemmede mye omtalt og det ble delvis lovet fra Kommisjonens side å legge frem et slikt forslag så snart direktivet mot diskriminering i arbeidslivet fra 2000 var implementert i medlemslandene. Men saken trakk ut og i 2007 arrangerte European Disability Forum en underskriftskampanje der 1,3 millioner underskrifter for et direktiv ble overrakt visepresidenten for Europakommisjonen, Margot Wallström. I begynnelsen av 2008 ga kommissæren for arbeid og sosialpolitikk, Vladimir Spidla, et klart signal om at det ville komme et direktiv før sommeren 2008, selv om det inntil nylig var uklart om det ville være avgrenset til funksjonshemmede eller dekke alle diskrimineringsgrunnlagene i Artikkel 13.
Forslaget bærer med sine tydelige forbehold preg av at direktivet må vedtas enstemmig i Ministerrådet, når det har vært til behandling. Dette er fordi at regelen om flertallsavgjørelser i EU ikke gjelder for lover som er avledet av Artikkel 13 i Amsterdamtraktaten. (Siden Lisboatraktaten ikke er ratifisert av alle EUs medlemsland må man fortsatt følge denne regelen). Men samtidig er det viktig å merke seg at det er opp til medlemslandene å yte en høyere grad av diskrimineringsvern enn det som er fastsatt i direktivet – som er vanlig i denne formen for EU lovgivning. Det må heller ikke finne sted reduksjon i rettsvern mot diskriminering i medlemsland som har strengere bestemmelser enn det som dette direktivet krever.
Det gjenstår å se hvordan den endelige versjonen av direktivet vil se ut etter at Parlamentet og Rådet har uttalt seg. Men det er sikkert at EU vil ha tatt et stort og viktig skritt fremover i sitt antidiskrimineringsarbeide dersom direktivet vedtas. Det eksisterer allerede en omfattende sektorlovgivning på transportområdet, og innen offentlige anskaffelser og arbeidslivet, og det nye forslaget til direktiv viser EUs erkjennelse av at det behøves felles, europeisk lovgivning mot diskriminering utover arbeidslivet. En Eurobarometerundersøkelse viste for ikke lenge siden at 77 % av EU-borgerne støtter tiltak som skal beskytte innbyggerne mot forskjellsbehandling i utdanningssystemet, og 68 % når det gjelder tilgang til varer og tjenester.
Forslaget til antidiskrimineringsdirektiv innebærer forbud mot direkte og indirekte diskriminering, trakassering og gjengjeldelse, på samme måte som i Norge, i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Begrensningene i forhold til mindre bedrifters ressurser når det gjelder uforholdsmessig byrde, og anledningen til å la organisasjoner representere det enkelte offer for diskriminering vil også svare til norsk lovgivning.
Siden Norge ikke er bundet av Amsterdam- og Nicetraktatene, herunder Artikkel 13, er det foreslåtte direktivet ikke dekket av EØS avtalen. Da direktivet mot diskriminering i arbeidslivet på grunnlag av bl.a. funksjonshemning ble vedtatt i 2000, valgt Norge som eneste EFTA land å ta direktivet inn i arbeidsmiljøloven, på frivillig basis. Det vil derfor i høyden være aktuelt å vurdere det foreslåtte antidiskrimineringsdirektivet tatt inn i norsk lovgivning på frivillig basis, enten alene eller sammen med de andre EFTA landene Liechtenstein og Island. Sannsynligvis vil man vurdere direktivet i forhold til den nylig vedtatte diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Men denne går på flere områder allerede lenger enn det foreslåtte direktivet, bl.a. i form av definisjon av universell utforming, aktivitetsplikt og, på noen områder, tidsfrister for gjennomføring av universell utforming. På den annen side tar direktivet opp likebehandling på området boliger og tjenester, som ikke er klart spesifisert i den norske loven.
1. For å garantere etterfølgelse av prinsippet om lik behandling i forhold til personer med nedsatt funksjonsevne:
a) Tiltak som er nødvendige for å gjøre funksjonshemmede i stand til å ha effektiv, ikke diskriminerende tilgang til sosial beskyttelse, sosiale fordeler, helsetjenester, utdannelse og tilgang til, og varer og tjenester som er tilgjengelige for allmennheten, inklusive boliger og transport, skal ytes etter behov, herunder gjennom passende modifikasjoner eller tilpasninger. Slike tiltak må ikke medføre en uforholdsmessig byrde, og heller ikke kreve grunnleggende endringer i sosial beskyttelse, sosiale tiltak, helsevesen, utdannelse eller relevante varer og tjenester eller kreve at det ytes alternativer til dette.
b) Uavhengig av forpliktelsen til å sikre ikke-diskriminerende tilgjengelighet og der det trenges i et spesielt tilfelle, skal man yte en rimelig grad av tilrettelegging unntatt i de tilfeller der dette medfører uforholdsmessige byrder.
2. Med henblikk på vurdering av om tiltak som er nødvendige for å oppfylle avsnitt 1 utgjør en uforholdsmessig byrde, skal man ta spesielt hensyn til organisasjonens størrelse og ressurser, dens egenart, beregnede kostnader, varenes og tjenestenes varighet, og mulig gevinst av økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Byrden skal ikke være uforholdsmessig stor når den er tilstrekkelig kompensert for av eksisterende tiltak innen rammen av likestillingspolitikken i det medlemsland det dreier seg om.
3. Dette direktivet skal ikke ha innvirkning på bestemmelser i Felleskapsloven eller nasjonale regelverk som dekker tilgjengelighet til spesielle varer og tjenester.
I forarbeidene til Direktivet står det at Artikkel 4 skal sikre tilgjengelighet for funksjonshemmede til sosiale tjenester, helsetjenester, utdannelse og til varer og tjenester som ellers er tilgjengelig for publikum, unntatt i de tilfeller der dette vil utgjøre en uforholdsmessig byrde. Man erkjenner at det i noen tilfeller vil være nødvendig med individuelle tiltak - igjen med forbehold om uforholdsmessig byrde, ut fra kriterier som er angitt i artikkelens delpunkter. Dette er for å ta hensyn til små og mellomstore bedrifter og deres begrensede ressurser. ”Rimelig grad av tilrettelegging” (reasonable accommodation) er et begrep som kom inn i EU lovgivningen i 2000, med direktivet mot diskriminering i arbeidslivet (gjeldende i Norge gjennom arbeidsmiljøloven). Derfor vil medlemslandene i EU allerede ha erfaring med å håndheve denne bestemmelsen. Det poengteres at større bedrifter eller offentlige virksomheter vil ha bedre muligheter for tilrettelegging enn små og mellomstore bedrifter, og også at ”rimelig tilrettelegging” ikke bare betyr å gjøre fysiske endringer men også alternative måter å yte tjenester på.
Enhver borger som mener seg diskriminert kan ta opp saken med EF-domstolen selv om det forholdet saken dreier seg om, ikke lenger gjelder. Det er også – som i den norske diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, anledning til å la seg assistere av organisasjoner i de juridiske eller administrative prosedyrene, uansett hva nasjonal lovgivning sier om dette. Bevisbyrden skal ligge på den som skal ha utført den diskriminerende handlingen, ikke offeret.
Når det gjelder sanksjoner ved bevist diskriminering skal det ikke være noe øvre tak på kompensasjoner som skal ytes for brudd på prinsippet om lik behandling. Dette gjelder ikke saker der det er strafferett som skal anvendes.
Medlemslandene har to år til å implementere direktivet i nasjonal lovgivning etter at det er vedtatt og offentliggjort av EU. Medlemslandene har anledning til å sette en tidsfrist på fire år for å oppfylle forpliktelsene til å yte tilgjengelighet for funksjonshemmede etter at direktivet er vedtatt.
EU har hatt en antidiskrimineringslov på tapetet i lengre tid. I opptakten til det europeiske Året for funksjonshemmede i 2003 ble behovet for et antidiskrimineringsdirektiv for funksjonshemmede mye omtalt og det ble delvis lovet fra Kommisjonens side å legge frem et slikt forslag så snart direktivet mot diskriminering i arbeidslivet fra 2000 var implementert i medlemslandene. Men saken trakk ut og i 2007 arrangerte European Disability Forum en underskriftskampanje der 1,3 millioner underskrifter for et direktiv ble overrakt visepresidenten for Europakommisjonen, Margot Wallström. I begynnelsen av 2008 ga kommissæren for arbeid og sosialpolitikk, Vladimir Spidla, et klart signal om at det ville komme et direktiv før sommeren 2008, selv om det inntil nylig var uklart om det ville være avgrenset til funksjonshemmede eller dekke alle diskrimineringsgrunnlagene i Artikkel 13.
Forslaget bærer med sine tydelige forbehold preg av at direktivet må vedtas enstemmig i Ministerrådet, når det har vært til behandling. Dette er fordi at regelen om flertallsavgjørelser i EU ikke gjelder for lover som er avledet av Artikkel 13 i Amsterdamtraktaten. (Siden Lisboatraktaten ikke er ratifisert av alle EUs medlemsland må man fortsatt følge denne regelen). Men samtidig er det viktig å merke seg at det er opp til medlemslandene å yte en høyere grad av diskrimineringsvern enn det som er fastsatt i direktivet – som er vanlig i denne formen for EU lovgivning. Det må heller ikke finne sted reduksjon i rettsvern mot diskriminering i medlemsland som har strengere bestemmelser enn det som dette direktivet krever.
Det gjenstår å se hvordan den endelige versjonen av direktivet vil se ut etter at Parlamentet og Rådet har uttalt seg. Men det er sikkert at EU vil ha tatt et stort og viktig skritt fremover i sitt antidiskrimineringsarbeide dersom direktivet vedtas. Det eksisterer allerede en omfattende sektorlovgivning på transportområdet, og innen offentlige anskaffelser og arbeidslivet, og det nye forslaget til direktiv viser EUs erkjennelse av at det behøves felles, europeisk lovgivning mot diskriminering utover arbeidslivet. En Eurobarometerundersøkelse viste for ikke lenge siden at 77 % av EU-borgerne støtter tiltak som skal beskytte innbyggerne mot forskjellsbehandling i utdanningssystemet, og 68 % når det gjelder tilgang til varer og tjenester.
Forslaget til antidiskrimineringsdirektiv innebærer forbud mot direkte og indirekte diskriminering, trakassering og gjengjeldelse, på samme måte som i Norge, i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Begrensningene i forhold til mindre bedrifters ressurser når det gjelder uforholdsmessig byrde, og anledningen til å la organisasjoner representere det enkelte offer for diskriminering vil også svare til norsk lovgivning.
Siden Norge ikke er bundet av Amsterdam- og Nicetraktatene, herunder Artikkel 13, er det foreslåtte direktivet ikke dekket av EØS avtalen. Da direktivet mot diskriminering i arbeidslivet på grunnlag av bl.a. funksjonshemning ble vedtatt i 2000, valgt Norge som eneste EFTA land å ta direktivet inn i arbeidsmiljøloven, på frivillig basis. Det vil derfor i høyden være aktuelt å vurdere det foreslåtte antidiskrimineringsdirektivet tatt inn i norsk lovgivning på frivillig basis, enten alene eller sammen med de andre EFTA landene Liechtenstein og Island. Sannsynligvis vil man vurdere direktivet i forhold til den nylig vedtatte diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Men denne går på flere områder allerede lenger enn det foreslåtte direktivet, bl.a. i form av definisjon av universell utforming, aktivitetsplikt og, på noen områder, tidsfrister for gjennomføring av universell utforming. På den annen side tar direktivet opp likebehandling på området boliger og tjenester, som ikke er klart spesifisert i den norske loven.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar