Noen sene kveldstimer gikk med til den fransk-belgisk-marokkansk-algierske filmen Indigènes (eng. Days of glory) fra 2006. Filmen er laget av Rachid Bouchareb. Det var en sterk opplevelse med kampscener ikke langt fra Menig Ryan-stil og førsteklasses scenekunst fra hovedrolleinnehaverne. Bruken av arabisk musikk blandet med tradisjonell filmmusikk er også meget god. Kort fortalt handler filmen om menn fra Frankrikes daværende besittelser Marokko og Algerie som i 1943 melder seg som soldater for å befri deres "fedreland" - la France. De er godt motivert til å bekjempe nazismen og befri Frankrike, men blir behandlet rimelig nedlatende av sine franske offiserer gjennom hele filmen. På dette tidspunktet av 2. verdenskrig hadde Frankrike vært okkupert av tyskerne i tre år, og da Storbritannia og USA invaderte Nord-Afrika og man forberedte befrielsen av Europa, var det for det meste kolonitropper som utgjorde det franske bidraget. Alt før krigen var det fransk politikk å integrere soldater fra koloniene i den nasjonale franske hær. Franske styrker utgjorde noe over 2 millioner mann i 1940 mens det var 700 000 kolonitropper, vesentlig fra Nord-Afrika samt Madagaskar og Senegal.
Filmen følger våre helter gjennom Italia og deretter inn i Frankrike i 1944 og felttoget inn i Vosges og til slutt i Alsace. Man ironiserer over at de franske offiserene stadig uttaler at "enfin nous sommes chez nous" overfor "de innfødte". Men den gang var f.eks. Algerie ikke ansett som en koloni i vanlig forstand men en del av Frankrike - som et oversjøisk fylke. Men samtidig er det tydelig at uansett heltemot - og det ser vi mye av - blir ingen afrikansk soldat forfremmet utover korporals grad. Forfremmelser og berømmelse tildelses franskmennene - ironisk nok blir troppens sersjant forfremmet til "sergent chef" fordi han har klart å skjule at han er halvt araber!
Ironien i det hele topper seg i filmens klimaks når troppen har hatt så store tap at alle europeiske og halveuropeiske offiserer er falt og det er bare nordafrikanerne igjen til å befri og deretter forsvare en landsby i Alsace. De må bokstavelig sloss til siste mann, men seirer. Siste mann tar imot de fremrykkende franske styrkene men blir nektet å snakke med de "hvite offiserene" som er opptatt av å komme i filmavisen... 60 år senere møter vi vår overlevende helt igjen. Han er blitt en gammel, ensom og fattig mann. Mens "Redd Menig Ryan" begynner på krigskirkegården slutter "Indigènes" her. Rulleteksten forteller at etter at Algerie og Marokko ble selvstendige kuttet den franske stat utbetalingene av pensjoner til sine kolonisoldat-veteraner i 1959. I 2002 ble de foreslått etterbetalt i sin helhet. Senere franske regjeringer har utsatt saken...
Det er en fransk-nordafrikansk film av første klasse og spesiell fordi den ser hele historien med "de innfødtes" øyne. Den er i sterk kontrast med f.eks. engelske filmer som oftest fremstiller indere og afrikanere som tøffe bakgrunnsfigurer med stor respekt for sine "gentleman officers". Når man prøver å være mer politisk korrekte, som i nyversjonen av "Four feathers" blir det fort litt komisk, på samme måte som eldre Hollywood filmer om krigen virker ironisk når man tar med en taus afro-afrikaner med blant statistene mens heltemodige hvite amerikanere seirer på alle fronter. Det er intet komisk over "Indigènes" - seeren forstår afrikanernes følelse av urettferdighet og diskriminering. De sloss i den samme uniform som franskmennene, mot den samme fienden og viser den samme tapperheten i møtet med døden som sine europeiske våpenbrødre. Men de er også "svartskaller" og blir hele tiden minnet om det. "Liberté, Fraternité, Egalité!" er hva de sloss for - men ikke for seg selv. Et hakk i fransk Gloire..
Filmen følger våre helter gjennom Italia og deretter inn i Frankrike i 1944 og felttoget inn i Vosges og til slutt i Alsace. Man ironiserer over at de franske offiserene stadig uttaler at "enfin nous sommes chez nous" overfor "de innfødte". Men den gang var f.eks. Algerie ikke ansett som en koloni i vanlig forstand men en del av Frankrike - som et oversjøisk fylke. Men samtidig er det tydelig at uansett heltemot - og det ser vi mye av - blir ingen afrikansk soldat forfremmet utover korporals grad. Forfremmelser og berømmelse tildelses franskmennene - ironisk nok blir troppens sersjant forfremmet til "sergent chef" fordi han har klart å skjule at han er halvt araber!
Ironien i det hele topper seg i filmens klimaks når troppen har hatt så store tap at alle europeiske og halveuropeiske offiserer er falt og det er bare nordafrikanerne igjen til å befri og deretter forsvare en landsby i Alsace. De må bokstavelig sloss til siste mann, men seirer. Siste mann tar imot de fremrykkende franske styrkene men blir nektet å snakke med de "hvite offiserene" som er opptatt av å komme i filmavisen... 60 år senere møter vi vår overlevende helt igjen. Han er blitt en gammel, ensom og fattig mann. Mens "Redd Menig Ryan" begynner på krigskirkegården slutter "Indigènes" her. Rulleteksten forteller at etter at Algerie og Marokko ble selvstendige kuttet den franske stat utbetalingene av pensjoner til sine kolonisoldat-veteraner i 1959. I 2002 ble de foreslått etterbetalt i sin helhet. Senere franske regjeringer har utsatt saken...
Det er en fransk-nordafrikansk film av første klasse og spesiell fordi den ser hele historien med "de innfødtes" øyne. Den er i sterk kontrast med f.eks. engelske filmer som oftest fremstiller indere og afrikanere som tøffe bakgrunnsfigurer med stor respekt for sine "gentleman officers". Når man prøver å være mer politisk korrekte, som i nyversjonen av "Four feathers" blir det fort litt komisk, på samme måte som eldre Hollywood filmer om krigen virker ironisk når man tar med en taus afro-afrikaner med blant statistene mens heltemodige hvite amerikanere seirer på alle fronter. Det er intet komisk over "Indigènes" - seeren forstår afrikanernes følelse av urettferdighet og diskriminering. De sloss i den samme uniform som franskmennene, mot den samme fienden og viser den samme tapperheten i møtet med døden som sine europeiske våpenbrødre. Men de er også "svartskaller" og blir hele tiden minnet om det. "Liberté, Fraternité, Egalité!" er hva de sloss for - men ikke for seg selv. Et hakk i fransk Gloire..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar