Mens meningsmålingene blir stadig bedre for Jensen-ligaen, er politikernes reaksjoner ulike, ut fra deres lynne og respektive forventinger til en ny politisk realitet. For de rødgrønne har reaksjonen stort sett vært mørke skremmebilder og relativt gammeldags klassekampsretorikk – selv om det er den ”klassen” de mener å representere som nettopp utgjør en stor del av FrPs velgergrunnlag. For de blå-gule har reaksjonen variert fra Venstres klare avvisning av FrP, via KrFs taushet til Høyres splittelse mellom de som helst vil ha med alle borgerlige partier (den offisielle linjen) til de som knapt kan vente til man kan slå seg sammen med FrP i en tomannskoalisjon. (Dog vet man ikke om FrP ønsker å trekke på vesle Høyre i regjering, men det er en annen sak).
Det er ikke lenger tid for å blåse av FrP og trøste seg med at det også har skjedd før at de har hatt stor oppslutningen på partibarometrene for så å falle pladask når valgdagen kommer. Det er heller ikke på sin plass å bagatellisere eller latterliggjøre FrP – et martyrstempel gir alltid oppslutning. La oss heller ikke legge vekt på deres representanters uttalelser (foreldre burde ikke få funksjonshemmede barn, det må være lov å le av transer osv.). La oss ta dem seriøst, plukke litt ut av partiprogrammet deres og tenke seriøst på hva det de sier vil bety hvis de kommer i posisjon!
1) Denne sommeren har det vært kultur som gjaldt i debatten om FrP. De sier: ”FrP ønsker å betrakte kulturlivet som en selvstendig næring der man kan involvere frivillig arbeid så vel som profesjonelt engasjement. Det er en forutsetning for vekst innenfor kultursektoren at det satses på samhandling mellom frivillig sektor og profesjonelle aktører. Dette vil på sikt gi de mest varige ringvirkningene både for kulturen og for samfunnet forøvrig.” Selvsagt må kulturen ”ikke bli avhengig av subsidier og overføringer”.
Hva slags kultur er det egentlig de snakker om? En konsert med et danseband på lørdagskvelden der frivillige hjelper til med brussalg renner i hu. Men seriøst er det å anse kultur som en næring lite lovende for et lands utvikling som en kulturnasjon. Dersom kultur skal være en markedsvare vil det være salgbarheten og ikke kulturens egenverdi som er avgjørende. Med andre ord – det er den kulturen som ”folk flest” liker, som får livets rett. Klassisk musikk, barokkens malerkunst – alt kan bli glemt. Men like alvorlig – eksperimenteringen og nyskapingen, ”grunnforskningen” forsvinner, fordi ingen tør satse på å skape noe annet enn det som selger. Vi vil vende tilbake til den tiden da en kunstner var avhengig av en mesén eller sultet i hjel (for så å bli ”oppdaget” posthumt). Dette er noe annet enn Høyres kulturpolitikk for å si det mildt!
Det er ikke lenger tid for å blåse av FrP og trøste seg med at det også har skjedd før at de har hatt stor oppslutningen på partibarometrene for så å falle pladask når valgdagen kommer. Det er heller ikke på sin plass å bagatellisere eller latterliggjøre FrP – et martyrstempel gir alltid oppslutning. La oss heller ikke legge vekt på deres representanters uttalelser (foreldre burde ikke få funksjonshemmede barn, det må være lov å le av transer osv.). La oss ta dem seriøst, plukke litt ut av partiprogrammet deres og tenke seriøst på hva det de sier vil bety hvis de kommer i posisjon!
1) Denne sommeren har det vært kultur som gjaldt i debatten om FrP. De sier: ”FrP ønsker å betrakte kulturlivet som en selvstendig næring der man kan involvere frivillig arbeid så vel som profesjonelt engasjement. Det er en forutsetning for vekst innenfor kultursektoren at det satses på samhandling mellom frivillig sektor og profesjonelle aktører. Dette vil på sikt gi de mest varige ringvirkningene både for kulturen og for samfunnet forøvrig.” Selvsagt må kulturen ”ikke bli avhengig av subsidier og overføringer”.
Hva slags kultur er det egentlig de snakker om? En konsert med et danseband på lørdagskvelden der frivillige hjelper til med brussalg renner i hu. Men seriøst er det å anse kultur som en næring lite lovende for et lands utvikling som en kulturnasjon. Dersom kultur skal være en markedsvare vil det være salgbarheten og ikke kulturens egenverdi som er avgjørende. Med andre ord – det er den kulturen som ”folk flest” liker, som får livets rett. Klassisk musikk, barokkens malerkunst – alt kan bli glemt. Men like alvorlig – eksperimenteringen og nyskapingen, ”grunnforskningen” forsvinner, fordi ingen tør satse på å skape noe annet enn det som selger. Vi vil vende tilbake til den tiden da en kunstner var avhengig av en mesén eller sultet i hjel (for så å bli ”oppdaget” posthumt). Dette er noe annet enn Høyres kulturpolitikk for å si det mildt!
2) Diskriminering er ofte i lyset når det handler om FrP. Dette er deres ord: ”Alle mennesker er likeverdige. Forholdet mellom kjønn, grupperinger og enkeltmennesker bør derfor i arbeidsliv, fritid og privatliv tilpasse seg naturlig, uten innblanding av offentlige organer. Likestillingsloven og ordningen med likestillingsombud må derfor oppheves”. Og enda bedre: ”Fremskrittspartiet vil understreke at konkurranse gjør bedriftene interessert i å sikre seg så dyktige medarbeidere som mulig, uten hensyn til kjønn eller gruppetilhørighet. Konkurranse innenfor et fritt markedsøkonomisk system er derfor den beste garanti mot diskriminering”. Dette er i beste fall naivt, i verste fall et langt skritt mot et svært tøffere samfunn, ikke minst for personer med nedsatt funksjonsevne, for å nevne én av de gruppene de omtaler. I EU har man forlengst gitt opp en slik tankegang som håpløs for å integrere mennesker i arbeidslivet, fordi initiativet vil ligge fullstendig hos arbeidsgiverne, med deres forestillinger og fordommer mot kvinner, innvandrere og funksjonshemmede. Derfor har man de siste 8 år hatt et direktiv som pålegger statene å føre en aktiv politikk og sanksjonere diskriminering. En norsk undersøkelse for to år siden viste at kun 1 av ti arbeidsgivere ville så mye som invitere en blind jobbsøker til intervju, Bare rundt 30 % ville jobbintervjue en rullestolbruker. Hvilke markedskrefter tror man skal endre slike holdninger? Videre: er konkurranse den beste garanti mot diskriminering av funksjonshemmede? Ikke når man ikke stiller likt i konkurransen pga. utilgjengelig transport, utdannelse, boliger osv. osv. Situasjonen er faktisk så alvorlig i Norge at man har vedtatt en diskriminerings- og tilgjengelighetslov som skal bøte på den omfattende diskriminering av funksjonshemmede som foregår i velferdsstaten vår. Og den skal håndheves av – Likestillings- og diskrimineringsombudet, som FrP vil nedlegge! Norge ligger etter EU på flere områder – med FrP vil vi bli et rent u-land hva menneskeverd angår.
3) Apropos funksjonshemmede – her har de et eget avsnitt (innmari spent, siden det er mitt arbeidsområde): ”FrP mener at personer med funksjonshemninger skal få like muligheter til å fungere i samfunnet som andre, så langt dette lar seg gjøre”. (Man har riktignok ikke en funksjonshemning, man har en nedsatt funksjonsevne og blir funksjonshemmet når man står overfor barrierer, men nåvel). Dette høres fint ut bortsett fra at ”så langt det lar seg gjøre” lyder litt illevarslende. Videre: ”Forholdene bør legges til rette både i hjemme-, skole – og arbeidssituasjon, basert på den enkeltes situasjon. Dette betyr at også graden av integrering i samfunnet må henge sammen med vedkommendes grad av funksjonshemning”. Det første er bra, men det andre noe uklart - skal du integreres mer (eller mindre) etter som hvor funksjonshemmet du er? Eller kan vi mistenke at høye kostnader til integrering, som følge av sterk grad av funksjonsnedsettelse, vil sette grenser for hvor integrert FrP tenker seg at funksjonshemmede skal bli?
Men så kommer det: ”Den enkelte må selv ha frihet til å velge hvilken grad av integrasjon han eller hun ønsker, så lenge dette ikke er til ulempe for andre”. (min understrekning). Der kom endelig Fremskrittspartiets sanne menneskesyn frem! For det første impliserer man at deltakelse i samfunnet (utdannelse, kultur, arbeid, sosialt samvær) ikke er noe alle funksjonshemmede mener de har behov for. Og for det andre, de kan gjerne ytre personlige ønsker men dette må ikke være til belastning for ”andre” – Hvem?? Familie? Venner? Arbeidsgivere? Politikerne? Grunnleggende premiss er altså et syn på funksjonshemmede som en faktisk belastning for samfunnet som vi visstnok skal yte tjenester til, men som må ”holde seg på matten”.
– Dette kunne ikke stå i større kontrast til Høyres politikk som programfester faktisk likeverd og universell utforming som grunnleggende premisser. Men et samarbeid med et parti med slike formuleringer som FrP bruker blir en etisk svært stor kamel å svelge – jo mer man leser deres egne ord.
– Dette kunne ikke stå i større kontrast til Høyres politikk som programfester faktisk likeverd og universell utforming som grunnleggende premisser. Men et samarbeid med et parti med slike formuleringer som FrP bruker blir en etisk svært stor kamel å svelge – jo mer man leser deres egne ord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar