Godt Nyttår!

2010 er kommet ubønnhørlig med nye muligheter og utfordringer! Første arbeidsdag i dag med en hjerne som langsomt våkner opp etter nesten 2 ukers velfortjent dvale. Nyttårsløfte: Å drive videre som før med prosjektarbeid, bokskriving, sterkt politisk engasjement, men også en skikkelig sommerferie i år.

Som vi vet kommer intet av intet og de politiske utfordringene som dukker opp bygger således på ting som har skjedd før. Det skal bli tøft for mange å måtte flytte fra hjem de har bodd i kanskje hele livet fordi politikerne på Stortinget og Regjerinspartiene ikke stanset eller utsatte opphevelsen av husleiereguleringen. Det er forskrekkende hvilken mangel på interesse fra de fleste, og hvilken kynisme fra noen, som skyndet igjennom de mangelfulle forskriftene til opphevelsen av husleiereguleringen før man dro på sine julebord. Dagsavisen hadde en sterk reportasje om gamle mennesker, bl.a. en britisk krigsveteran, som nå må ut fordi grådighetskulturen har vunnet sin endelige seier i boligmarkedet. Vi får mange slike historier etter som nye folk får sine kraftige husleiepålegg og blir tvunget over til status som sosialklienter - kanskje 20 år etter at de avsluttet sin yrkeskarriere! Pinlig var det å lese ordfører Stangs slappe kommentar om at det blir rart at skattebetalerne skal finansiere "bostøtte for leieboerne" og dermed viste at han ikke har satt seg inn i saken skikkelig og/eller kun taler eiersidens sak. Skal ikke Hr. Stang være alle innbyggeres ordfører?

Ellers fortsetter krigen mot terrorisme der vi alle skal frykte islamister og samtidig huske at ikke alle muslimer er islamister eller somaliere mordere. Karrikaturtegneren i Danmark ble truet på livet og måtte gjemme seg på badet for ikke å bli slått ihjel av en somalisk islamist. At han selv muligens ikke innså rekkevidden av sine morsomme tegninger den gang han ble berømt for sine turbanvitser er det ikke mye snakk om. Kun Morgenbladet laget i sin tid en tegning av ham der han setter fyr på klærne til en del muslimer og deretter må flykte for dem mens han sier "for helvede! Det er jo helt vildt!" I stedet får vi høre at islamistene er fascister med et negativt kvinnesyn, men altså at enhver muslim ikke er islamist. En annen islamist fra Nigeria prøvde å ødelegge et passasjerfly men den gikk ikke. I denne saken kan man jo trøste seg med at det bare er fly til USA de vil sprenge, så ennå kan jeg dra trygt til Brussel.

Så kan vi notere at "nordmenn flest" vil flytte ut straks det ser ut som nabolaget deres er i fare for å bli overfylt av innvandrere (fargete sådanne, regner jeg med, ikke dansker). Den slags undersøkelser kjenner vi gamle godt fra USA og det er litt trist at den samme rasismen er dominerende her. Selv er jeg betydelig mer plaget av nordmenn som spiller dunk-dunk-musikk og inntar kokain som julemiddag og urinerer i portrommet. Men dette er jo resultatet av Høyres og Fremskrittspartiets politikk for et "Levende nærsamfunn" og jeg får huske på at når jeg "slår meg ned" i gjennomfartsårer som Bogstadveien må jeg regne med noe støy. At jeg og mange andre bodde der fra før er saken uvedkommende.. Takke meg til med innvandrere - kanskje jeg skulle flytte til en somalisk bydel?

Det var det hele - mer følger i det spennende nye år 2010!

Norge bryter menneskerettighetene

En liten julehilsen fra Magnus Hammar som er generalsekretær i IUT, det europeiske leieboerforbundet:

Det är inte bara IUT (International Union of Tenants) som kritiserar Norge för dess bostadspolitik som missgynnar många hushåll, utan även FN! FN:s Kommitté för Ekonomiska, Social och Kulturella Rättigheter (CESCR) riktar i December skarp kritik mot Norge i en rapport till FN:s Råd för Mänskliga Rättigheter i Geneve (Human Rights Council), för att kränka ”rätten till social säkerhet och till en rimlig boendestandard” (the “right to social security and to an adequate standard of living”.

Denna Rätt finns beskriven i flera MR texter, bl a i Konventionen om Ekonomiska, Social och Kulturella Rättigheter, artikel 11, som Norge undertecknat och ratificerat. CESCR noterar särskilt med oro det ökande antalet vräkningar i Norge, av hyresgäster som inte kan betala hyran – och att missgynnade och marginaliserade grupp är särskilt drabbade av privatiseringar av kommunalt ägda bostäder.
CESCR rekommenderar Norge att åtgärda dessa missförhållanden och att anskaffa (eng. provide) tillräckligt med bostäder till hushåll med låga inkomster och andra missgynnade grupper.

Källa: UN General Assembly A/HRC /WG.6/6/NOR /2

God Jul og Kaldt Nytt År for Oslos leieboere

Da er det klart – etter et farseaktig spill på Stortinget der Venstre la frem et forslag om utsettelse av opphevelsen av husleiereguleringen som de angivelig glemte å varsle andre Oslo-politikere om, bestemte Oslos bystyre i går at husleiereguleringen faktisk skal opphøre 1. januar. Den begeistringen som Helse- og sosialkomiteens tverrpolitiske vedtak om utsettelse hadde vakt hos de 3500 Oslo-borgerne som risikerer å miste hjemmet etter jul, sloknet dermed i vinterkulden.

Det blir fritt frem for husleiepålegg på 200 % eller mer og selv for de som har litt sparepenger vil dette si at de ikke bare mister sine hjem etter 20-50 års botid eller mer, men også sin økonomiske ryggdekning. Senterpartiministerens stadige repetisjon av gårdeiernes argument om at ”de har jo hatt ti år på seg til å finne en ordning” er selvsagt tøv – de som blir rammet nå er de som ikke hadde ressurser til å ordne seg på de ti årene. Hvordan skal en uførepensjonist eller en 80-åring få seg boliglån når det er så vidt at pensjonen har dekket den regulerte leien? Støtter kommunalministeren virkelig Fremskrittspartilederen i Oslos retorikk om at ”det ikke er en menneskerettighet å bo i Oslo”? – Det er nok så at det ikke er mange senterpartivelgere i bydel Frogner, men en minister bør være ansvarlig for hele befolkningens vel, ikke kun for de menneskene som avgir stemme til ministerens parti..

Trist blir det også for de som sier opp leieforholdet nå og som må betale 3 måneders leie før de forsvinner til en eller annen ettromshybel eller sosialbolig for å avslutte livet. Takket være Fremskrittspartiets byråd Listhaug blir det heller ingen hjelp å få til den lille utgiften på 60 000 kroner eller mer. Og den stadig like uklare forskriften som Kommunaldepartementet skriblet ned i høst, har ingen dekning for dette.

Men det de fleste av våre ”folkevalgte” heller ikke ser er at det ikke er bare disse 3500 gamle og funksjonshemmede som blir rammet av deres nyliberalistiske julefest, men også svært mange andre. Unge som flytter til Oslo, ungdommer som ikke har rike foreldre som kjøper leiligheten for dem men må leie, og andre får like store problemer. For å få boliglån må du ha en viss egenkapital. Det blir nærmest umulig å bygge opp når absolutt alt man får skrapt sammen skal gå til husleie. Dette blir en hovedstad for de rike – andre blir etnisk renset.

…så, mens vintermørket senker seg og våre politikere snakker om hvor interessert de er i global oppvarming, har de gjort sitt for å støte en liten og ”uvesentlig” gruppe mennesker ut i den helt store kulden.

Det er en skam som for alltid burde være klistret til de som er skyldige.

Sluttattest fra Høyre

Lokalavisen Frogner var så vennlige å intervjue undertegnede på bakgrunn av at det var referert i Bydelsutvalgets møtepapirer at man hadde skiftet parti . Artikkelen (meget bra ;)) sto såvel i papir- som i nettutgaven: http://www.lokalavisenfrogner.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20091210/NYHETER/712109990/1051.


Jeg fikk god anledning til å begrunne noen av mine årsaker til å si farvel til liberalistpartiet og det ville vel vært det hele, dersom ikke en av mine tidligere partifeller som fornuftig nok valgte å være anonym, ga til beste følgende kommentar under tittelen "Endelig forsvant han", som i grunnen sier så mye mer om "Det nye Høyre" enn jeg kunne klart! Vedkommende anonyme åndsgigant har gjort seg fortjent til et fullt sitat:

"Rudolph Brynn har aldri hørt hjemme i Høyre, og derfor høres dette smart ut for alle parter. Endelig representerer Høyre gruppen de skal, uten å få en flau smak i munnen! Nyt dine siste 2 år som leder for rådet, Brynn! Det skjer aldri igjen etter 2011."

Det som er viktig å merke seg er vendingen "endelig representerer Høyre gruppen de skal (...)" - med andre ord er det noen grupper Høyre mener de ikke skal representere.
Et overblikk over hvem undertegnede anses å ha representert blir dermed interessant for Oslos velgere. Jeg husker fra min egen lille valgseddel at jeg poengterte å representere alle beboere, spesielt de som ikke hadde ressurser til å heve sin røst i samfunnet. (Fyda). Og i praksis har jeg gjort en del for personer med nedsatt funksjonsevne (ca. 20 % av befolkningen - vé dem om to år!), beboere som faktisk ikke setter pris på fyllebråk i gatene og ødelagt nattesøvn med derav følgende psykiske plager. (Uhørt!) Samt de rundt 3500 eldre og uføretrygdede som nå vil miste hjemmene sine etter at høyresiden og Bondepartiet har arbeidet så hardt for å få opphevet husleiereguleringen. I tillegg kan det sies at man har gjort en innsats for de unge som ikke har godt bemidlede foreldre og som vil måtte bruke alt de tjener på husleie og dermed ikke får spart opp til en egenkapital slik at de kan få sine etableringslån.

Du bør med andre ord være uten funksjonsnedsettelser, være godt bemidlet og i arbeidsfør alder, selveier og vel etablert på arbeidsmarkedet - for at de som nå representerer Høyre skal representere deg. Dette minner forbausende meget om den stategien et konsulentbyrå anbefalte overfor Oslo-partiet foran siste kommunevalg for å verve flere medlemmer: konsentrer dere om de gatene der det bor selveiere med god økonomi. Hvis ikke dette er en oppskrift på å være, og forbli, et endimensjonalt markedsliberalistisk parti, så vet ikke jeg.

Det er jo greit nok, men da burde Høyre vise ærlighet til å stå åpent frem med hvem de faktisk representerer, som den anonyme kommentator skrev....

The story of a Norwegian Housing Scandal

In connection with the US Presidential Nobel Prize visit to Norway the focus of the world press is on this country. Perhaps the below standing press release will also be of interest to them:


Report on Norwegian Housing Scandal

3,500 Oslo tenants in danger of being evicted due to Government’s heedless deregulation of housing laws.

In the rest of the world the trend is moving in the opposite direction from the deregulation Norway presently is implementing. In the United States, President Obama has called for a comprehensive housing program, “The Right to Rent” insuring stable rents and long term security for tenants

Due to pressure and exstensive lobbying from i.a. the Property Owners’ Union (Huseierforbundet), the Norwegian Parliament in March 1999 passed a bill abolishing the Housing Law’s Chapter II regulating rents on apartments built prior to 1938. These apartments are mainly situated in the capital, Oslo. The Norwegian Statistics Bureau stipulates their number at on average 3,500 units.

The intent in deregulating was, at the behest of the Property Owner’s Union, to “harmonize” rents pertaining to these apartments to be on a “par” price-wise with the rest of the rental market. The property owners claim was that the rents were too low to mantain the buildings nor bring any profits. This was at best a “doctored statement” but sufficed to hoodwink most political parties of the day. They happily obliged by passing the deregulation bill through Parliament.

This was implemented in the understanding that, to sugar the pill, “on par” would be construed as meaning “a slightly lower level” than pure market value rent.
To make the transition to ”par” rent as ”painless” as possible for the exposed group of tenants, a ten-year special protection period was implemented, in which the landlords would be allowed to increase rents by between 10 and 15% annually, with the intention that when the ten-year period came to an end (as it will on Jan 1st. 2010), according to Parliament’s ”plan”, the considerable annual, compounded rent increases would have led to the rents for these apartments already being on a par with the desired market rent.
However, no regulatory body is in place to assure an upper level on rents after this date. No one has paid heed to the further implications of lifting all regulations. As a result of this rents on these particular, heretofore “protected” apartments has skyrocketed out of all proportion. From Jan 1st, some tenants are facing a staggering 300% rise in their already inflated rents, notably, also under threat of eviction if they do not pay up.

A few days ago Oslo Town Council (Bystyret) unanimously voted to petition the Government and “Storting” (Parliament) to postpone the deregulation – until proper measures were taken to render assistance to the 3,500 victims of this travesty of justice. The government refuses to postpone, even knowing all too well, that there is no ready relief. According to one politician, the government fears repercussions from the mighty Property Owners’ Union.

3,500 tenants are looking at a highly uncertain future, at the mercy of their landlords, with no one to protect their interests. Many face eviction in the middle of winter. The Norwegian government turns a blind eye. Deregulation of the housing market is more important.

What no one seems to have taken into considersation, in their haste to deregulate the rental housing market, is that the economic situation in the world does not follow diagrams drawn up by, nor passed as bills by the Norwegian Parliament. Furthermore the more embarrassing fact that they in doing so, have trampled all over the Human Rights Charter, to which Norway is a signatory.

Fluctuations in the world markets and the enormous, worldwide financial crises of 2008 naturally caused havoc to both intentions and calculations. Many people both in Norway and in the larger World suddenly suffered considerable problems of liquidity – the property bubble in the United States forced many to sell real estate, including many home-owners who became tenants overnight; at the same time as the house construction market slumped, among other in Oslo, and could not keep pace with the growing demand for i.a. rental dwellings, which thereby shot up in price.

This was not a situation unheeded by property owners, landlords and entrepreneurnial speculators.

Due to the haste in deregulating the last remaining mass of sensibly governed, rent regulated dwellings in Norway, no provision has been made to stipulate an upper limit to how much the rents in the aformentioned prewar apartments can be raised. It is now a no holds barred opportunity for landlords. And they know to use it.

Suddenly those who have speculated in buying up regulated prewar apartments have hit jackpot. They purchased (the apartments) cheap, precisely with a view to possible future deregulation, and now they can enforce a carte blanche handed them on a silver platter, a govermentally-backed go-ahead raise rents to whatever level you choose – either to make a financial killing – excuse the pun – or better still to use the sky as limit in rent raising as a weapon to expel undesirable tenants; who no longer serve the purpose of satiating their rapacious greed for profits. Redesigning interiors can make these apartments into crammed bedsits for students, each paying almost as much for a room, as the former tenant has for the whole apartment. Or, they can be tailored into luxury apartments for the very rich. This will in their opinion, be totally acceptable and consistent with what is termed “market reform”.

Simultaneously these same individuals have carried out a callous and unconscionable smear campaign against the tenants of said apartments. This has partly been done through lobbying and unwittingly through ”useful idiots” – often overbearing and pompous journalists lacking insight, who find cheap amusement in making fun of innocent people in their gossipy columns. Cheap entertainment for the masses. They have the gall to use the slogan “It is not a human right to live in a large apartment”.

Alas and alack, it seems that a great many of the newspaper reading public have been duped, including politicians, and so they have come to believe the lies about tenants of (formerly) rent regulated apartments being in some way or other conniving opportunists who have hitched their wagon (apartment) to a gravy train, utterly overlooking the unavoidable fact that these apartments were governed by valid contracts which Parliament could not null and void in this manner!
In other parts of the media the debate on the issue has so far been flaccid and unengaged, except for in some niche segments, sadly reflecting the fact that the Norwegian public is rather complacent. (80% of the country consists of home-owners).

When everyone agrees on an issue, something is probably wrong.

If one pays closer heed to the resources available to the opposing sides in this conflict, one immediately becomes aware of massive, howling imparity to the advantage of the Property Owning side, who represent the Landlords. They have millions of kroner available for their PR machinery, many lawyers, highly placed contacts, also in Parliament and Government.

Against these forces are arrayed a loose federation of tenants and sympathisers who gather behind their natural leading banner The Tenants’ Association (Leieboerforeningen, LBF) and the Action Executive (Aksjonsgruppa) that has been formed as a direct result of the ongoing struggle. Winning over the Town Council was a small victory, but if Government and Parliament refuse to postpone, it will not do much good.

Basically then, one must hope for rent subsidies which are supposed to be furnished by state and municipal cooperation, but will certainly have the effect of turning the victims into social clients whose self-image as free and independent citizens will thus be crushed for ever, as they will be forced to submit to the scrutiny of the welfare boards to determine if they are elegible for support.

Is this a development that we tacitly wish to accept?

Was the preamble to the deregulation bill comprehensively studied and carried out by parliamentary committees?
Was every stone turned so the case could be viewed from all possible angles before the deregulation was passed by Parliament? Were the tenant’s pleas heard and appreciated? Did the MPs realise what they were voting yea to, when they balloted to deregulate the last vestiges of protected rent regulated housing in Norway?

Sadly, the answer to all three questions is NO.

In the rest of the world the trend is moving in the opposite direction from the one that Norway is taking. In the United States, President Obama has called for a comprehensive housing program, insuring stable rents and long term security for tenants.
In other European countries, renting instead of owning one’s domicile is a much more accepted form of housing than it apparently is in Norway. The authorities in those countries do not look down their noses at tenants, and enforce certain rules and regulations governing the marketplace. They oversee their rental market because they take seriously the fact that it is a human right to have a safe home, and that it is to the benefit of the whole nation.
Furthermore they are aware of the social injustice in segregating the housing markets, and thus also society, solely on the basis of financial ability. They also seem to take seriously, that contracts – such as those governing duties and obligations between tenants and landlords cannot be arbitrarily and unilaterally broken, even expropriated and definitely not confiscated – such as was done to the 3,500 Oslo tenants whose rights were unceremoniously swept under the carpet.

This pertains to a society that we do not want, and that most people in this country in sincerity wish to diassociate themselves from, but which they now, nevertheless tacitly condone.

It is sad that the Norwegian government instead of deregulating the last of the country’s protected units of rent-housing has not in time seen the light and gone the other and positive course – along with the rest of the civilized world, and instead sought to enlarge and develop the field of social housing for all. It is after all, believe it or not – a socialist government!! And it is not too late to turn around and embrace these better policies, for the good of all.

Thus the IUT, The International Union of Tenants has sent a petition to the Norwegian Government requesting it to reconsider, as what is about to happen is in direct contravention of the Human Rights Charter. Perhaps better than anyone else, the IUT have posed the pertinent, necessary questions to form a picture of what is actually happening when one imposes unconscionable pressure on people such as the 3,500 Oslo tenants, with all it entails of mental anguish and physical discomfort, which surely must lead to psychological and physiological health problems.

We ask you to disseminate this story internationally, so as to highlight the injustice and hopefully remedy it before it is carried any further. Perhaps it is still not too late.


Atle Bakken.

EU ratifiserer FN konvensjonen om rettigheter for funskjonshemmede

En stor dag:
EU har nå ratifisert FNs konvensjon om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne.

Dette er for det første historisk fordi det er første gang at EU signerer og ratifiserer en slik konvensjon.

For det andre gir det en betraktelig styrking av universell utforming fordi FN i konvensjonen har gitt en bred definisjon av dette (inklusive tjenester) og dermed binder såvel EU-landene, EU og andre som ratifiserer konvensjonen til å oppdatere lovgivning som krever universell utforming og klart definerer mangel på universell utforming som lovstridig diskriminering. Norge har signert men ikke ratifisert Konvensjonen nettopp fordi man må gå gjennom lovverket og oppgradere det mht. rettighetsvern og krav om universell utforming (spesielt for å ta med tjenester i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

For det tredje betyr dette at EU må opprette tilsvarende organer som nasjonalstatene for å overvåke at Konvensjonen gjennomføres skikkelig. Et slags europeisk LDO vil ha ansvar for at universell utforming innføres og implementeres i EU lovgivningen - og dette vil gi føringer for Kommisjonens mandater til standardiseringsorganene ved siden av at relevante direktiver og forordninger må stille strengere krav om universell utforming, noe som igjen vil føre til mer arbeid i standardiseringsorganene på dette feltet.

Her er European Disability Forums pressemelding i anledning dagen:

HUMAN RIGHTS: HISTORIC RATIFICATION BY THE EUROPEAN COMMUNITY

26 November 2009 /// The European Community has just ratified the United Nations Convention on the Rights of Persons with Disabilities. Unprecedented step forward for the first human rights treaty ratified in the history of Europe and a great signal sent to all EU Members States.
In today’s session of the Council of the European Union, the European Community ratified the United Nations Convention on the Rights of Persons with Disabilities (UN CRPD). This ratification represents a major policy shift toward enforcing human rights obligations and putting disability on top of the human rights agenda: this is the first time in the European Union history that the Community is going to accede to an international human rights treaty.
Nine core international human rights instruments
There are nine core international human rights treaties at the UN level. Entered into force on May 2008, the CRPD is the first United Nations Convention specifically related to the rights of people with disabilities; it became a reality largely due to active mobilization of those who participated in negotiating the text. For the EDF, this constitutes a historic achievement in the struggle against violations of the human rights of people with disabilities.
The instrumental Convention

The CRPD has set a number of precedents: it is the first major Human Rights treaty of the 21st century and the fastest to have been ratified by an impressive number of countries since its entry into force in 2008. With 143 signatories and 74 ratifications only just 32 months after opening the Convention for signatures, the UN CRPD sets an unprecedented record of commitment by the international community.
The UN Convention in the European Union
In the European Union, more than 65 million persons have a disability, representing more than 10% of the residents from 27 countries. Since its entry into force on May 2008, the Convention has been signed by all Member States and by the European Community; it has been ratified by 12 of them (Austria, Belgium, Czech Republic, Denmark, Germany, Hungary, Italy, Slovenia, Spain, Sweden, Portugal, and the UK)
In 2008, straight after it entered into force, the EDF called on the Members States for the unconditional application of the Convention and a commitment to open a permanent dialogue with all European organisations representing persons with disability. Since then, the European disability movement has been stressing the importance of the involvement of the civil society organisations in the implementation and monitoring process. Yannis Vardakastanis, President of the European Disability Forum, stressed: “The European Union has not only achieved a major step in its history, but it is also sending a positive signal to its Member States that haven’t ratified the Convention yet.”

How does it bind the Members States and the EU?

The UN CRPD binds its States Parties to a revision of all existing legislation, policies and programs to ensure they are in compliance with its provisions. Concretely, it will mean actions in many areas such as access to education, employment, transport, infrastructures and buildings open to the public, granting right to vote and political participation, ensuring full legal capacity of all persons with disabilities, and a shift from institutions where persons with disabilities live separated from society into community and home-based services promoting independent living.

All the institutions of the European Union will now have to endorse the values of the Convention in all policies under their competence: from transport to employment and from information and communication technologies to development cooperation. It also means that they have to adjust the accessibility of their own buildings, their own employment and communications policy.

This is only the beginning

While welcoming the conclusion of the Convention by the Community as the beginning of the new relationship between the EU and the UN, EDF voices its outstanding concerns:

-“We regret the reservation adopted by the Council to exclude the employment of persons with disabilities in the armed forces from the scope of the Convention. We invite other States Parties across the world to oppose this reservation to avoid setting a dangerous precedent worldwide,” stressed Donata Vivanti, EDF Vice-President.

-The delay in the procedure of the Community accession to the so-called Optional Protocol is harmful for citizens. According to this text European residents can claim their rights under the Convention if they had not been granted by the national courts. This delay also means that the UN Committee may not yet initiate the inquiry procedure into disabled persons’ rights violations in Europe. EDF wants to make sure the next EU presidency will work on the conclusion of the Optional Protocol.

- It is now crucial for the EU Institutions to work on the details of implementation and to ensure that a strong independent mechanism for monitoring implementation will be established soon: mechanism must be free from all undue pressure. The EU and the civil society are exploring a new ground on international law and human rights: over their consultation, the involvement of Disabled Persons Organisations with a right to influence the process is extremely important for the success of this first human rights treaty.

The European disability movement calls on the incoming Spanish Presidency to actively work towards the confirmation of the ratification over the United Nations in the first months of 2010. This necessary step will undoubtedly bring 65 million citizens with disabilities closer to the new leadership team of Europe straight when the Lisbon treaty enters into force.


- Gratulerer med dagen!

EU på tampen av sin fremtid

Mens "alles" øyne er rettet mot Praha som de ikke har vært siden 1968, og Vaclav Klaus minste bevegelse følges av den europeiske pressen (unntatt den norske, så klart) så er det på sin plass å tenke over hva som faktisk er i ferd med å skje. EU står ved terskelen av en ny og spennende fremtid der fellesskapet vil få en ny grad av effektivitet og slagkraft, både innad og som global aktør. Man har vært veldig opptatt av ytre symboler som felles president og felles "utenriksminister", men dette er ikke essensen i reformene i Lisboatraktaten.

Det er gått såvidt lang tid siden denne grunnlovstraktaten opprinnelig ble laget at mange har glemt både bakgrunn og innhold. Bakgrunnen var integrasjonen i bredden - at EU nå består av 27 nye medlemsland og at en konstitusjon som gjenspeilte EU12 eller EU15 raskt ville bli handlingslammet dersom man beholdt svunne tiders vetorett og spilleregler. Det er gjort flere grep - flere saker (84 %) vil bli underlagt flertallavstemning og dette vil virke effektiviserende. Men i tillegg sørger den åpne samordningsmetoden OMC for at man får debattert grunnleggende verdier før man går inn i den ordinære lovgivningsprosessen. Dette skjer ved at representanter for medlemslandene kommer sammen i forkant, og ikke som nå først etter at formelle lovforslag er lagt frem av Kommisjonen for Rådet og Parlamentet. Det vil kunne fjerne vesentlige hindringer og uenigheter på forhånd. For Norges del er det ikke positivt at OMC benyttes i økende grad fordi vårt land ingen innflytelse har på Rådet, som nå vil beslutte i "begge ender" av beslutningsprosessen.

Et annet element er den økte makt til de nasjonale parlamenter. På mange måter kan man si at nasjonalstatene øker sin makt over EU med Lisboatraktaten, fordi de nasjonale parlamentet skal uttale seg til om et EU initiativ skal behandles best på nasjonalt nivå eller EU nivå, ved siden av OMC metodens vektlegging på de nasjonale regjeringer.
I tillegg vil man ha et økt fokus på områder som er av meget stor betydning for medlemslandenes befolkninger, nemlig sosial- og helsepolitikk. Toryene i Storbritannia har gått fra å kreve folkeavstemning om Lisboatraktaten til å protestere nettopp mot at EU skal ha kompetanse på dette området. Det bringer dem i konflikt med nettopp de gruppene som er mest opptatt av en felles sosialpolitikk i EU, som funksjonshemmede, fattige, innvandrere etc. som er de grupper som ønsker "mer EU".

I fremtiden vil det altså være en diskusjon om hvem EU egentlig er til for - de som er opptatt av et velfungerende marked eller innbyggerne i medlemslandene - de som utgjør EU.